Uendelig, guddommelig empati – det er svaret

En Gud som oppgir seg selv for å kunne være medlidende og medlevende gjennom alt. Og en tro som utfordrer oss til å strekke oss mot det andre mennesket helt til den fremmede ikke lenger er fremmed, men en søster eller bror.

I forrige blogpost skrev jeg om Jesu mangelfulle livserfaring. Smakløst spissformulert, ikke for å rakke ned på Jesus, men for å riste meg selv våken fra retningsløst søvngjengeri.

Det har aldri vært noe galt med Jesus. Men måten han er klistret ham til flanellografen på, gjør at jeg ofte ikke ser annet enn den glansede papirfiguren. Jeg må ta meg sammen og skrape søndagsskolefilteret av øynene for å se tydeligere.

Dette innebærer at jeg blant annet må våge å innse at jeg har en serie menneskelige erfaringer som Jesus mangler. Han er blank. En novise. Kunnskapsløs. Hjelpeløs.

Sorry, men denne erkjennelsen hjelper meg videre på vandringen med Jesus. For skulle jeg tvihold på dogmene om «to naturer», ville jeg heller valgt en annen vei.

Men heldigvis er det ikke nødvendig å tviholde på den ufeilbarlige, fullkomne gudesønnen som på en eller annen måte er «sann Gud og sant menneske». Alt vi trenger, er menneskesønnen.

Menneskesønnen som går foran og peker på nesteklærligheten, den empatiske Gud.

Som mennesker, skapt i Guds bilde, kan vi litt om empati. Vi kan lære, øve og etter hvert bli ganske flinke. Vi kan lære å sette oss selv til side for å kunne ta inn den andre.

Men tenk deg guddommelig empati – empati uten grenser, uten begrensninger. En konsekvens av en slik tanke, er en Gud som kompromissløst setter seg selv til side for å kunne identifisere seg med, forstå og leve med. Gud ofrer seg selv, dør og gjenoppstår i fellesskapet med mennsket.

Var han prøvet i alt, eller rakk han bare en forsmak?

Det er et problem at Jesus manglet erfaring på mange av livets viktigste områder.

Vi som er flaska opp i kristne sammenhenger, er vant til å tenke at Jesus var sant menneske og sann Gud. Gjennom Jesus skaffet Gud seg førstehåndskunnskap om menneskets kår. Som det heter i Hebreerbrevets kapittel 4:

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.»

Det er en vakker tanke. Problemet med den er at det er så mye Jesus aldri behøvde å forholde seg til, hvis vi skal tro teksten og tradisjonen.

Han var aldri forelsket.

Han hadde aldri sex.

Han hadde aldri kjærlighetssorg.

Han opplevde aldri å bli forelder, verken far eller mor.

Han erfarte aldri gledene og bekymringene i å skulle oppfostre egne barn.

Han opplevde ikke å se sine egne foreldre eldes og dø.

Han opplevde ikke å eldes.

For å nevne noe.

OK, han var utsatt for ekstreme prøvelser og en voldsom død, men det var tross alt en ugift og barnløs 33-åring som gikk bort.

Jeg var også barnløs da jeg var 33. Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor voldsomt min erkjennelseshorisont er preget av ungene mine – som jeg har fått siden.

Nå er jeg ti år eldre enn Jesus var da han døde. Jo større avstand jeg får til Jesu alder, desto tydeligere framstår manglene i hans livserfaring. Når jeg går til Gud med utfordringene i mitt liv, er det ikke automatisk slik at Gud kan svare at «jeg vet hva du snakker om, for Jesus har vært der før deg».

Nei, Jesus har aldri hatt noen 40-årskrise.

For meg blir det nødvendig å finne verdier i Jesu liv og gjerning som ikke hviler på at han er gudesønnen  som skal teste de dødeliges begredelige kår.  For i den rollen stryker han.

Men som menneske er det ingen trussel for Jesus at han mangler fullkommenhet. Med dette på plass kan jeg lytte til det han har å si.

Jakten på Kristus-fornekterne

Hva skal vi tenke om religion når en selverklært kristenkonservativ begår massemord på norske barn og ungdommer fordi han hater muslimer?

Hvor kommer dette hatet fra? Og er hatet mot muslimer i slekt med hatet mot jøder?

Jøder og muslimer, begge deler er religiøse etiketter. For meg er det naturlig at vi må lete i religionen for å finne årsker og forstå hat mot religioner og deres tilhengere.

Det er noe i vår egen tradisjon, det stikker noe under.

Når jeg har nevnt denne muligheten for moderne nordmenn, har jeg sett at flere er blitt overrasket. Det er som om de ikke har tenkt på muligheten.

Ja, men det er da nesten ingen som er kristne lenger, innvender de. Og i hvert fall er ikke kloakkdistributørene i nettdebattene uttalt religiøse. Det ser i hvert fall ikke slik ut.

Men det handler ikke om den enkeltes tro. Det handler om understrømmene i vår egen kultur. Moderne sekularisering – muligheten til å velge vekk personlig tro – er et helt moderne fenomen, som samtidig har gjort mange blinde for hvordan religionen ligger under virkelighetsbilder, verdier og menneskesyn.

Så let’s face it: Før individsekulariseringen har vi 18 europeiske århundrer bak oss med en tradisjon som har hatt et svært, svært problematisk forhold til mennesker som tenker og tror annerledes – og i særdeleshet til kristusfornektere. Enten de er jøder eller muslimer.

Kristendommens historie handler i sørgelig stor grad om klappjakt på kjettere, vranglærere og kristusfornektere. En konsekvens av bokreligionens ide om at sannheten er noe som forvaltes og forsvares av rettroende, og at Gud troner øverst i et hierarki hvor nivået for nestkommanderende besittes av autoritære menn uten tvil.

I dag ser vi sann Jesus-etterfølgelse i verdigheten, ikkevoldeligheten og kjærligheten som demonstreres på mange areaner. To av de viktigste arenaene for denne Jesus-etterfølgelsen i praksis er Kirken og Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er disponert for Bergprekenens etikk gjennom sitt nedarvede, instinktive fokus på solidaritet.

Kirken er en institusjon som har levd med de ubehagelige sidene ved sin egen tradisjon tett på seg, og som langt på vei har tatt de nødvendige oppgjørene. Kirken er ikke overrasket over at det finnes ondskap, at det er mulig å hate dem som tror annerledes.

Vi skal sånn sett være sjeleglade for at ikke hele samfunnet er sekularisert. Vi skal være glade for at noen fortsatt står i kontakt med åndstradisjonen vår, og som kjenner igjen skyggesidene av den når mørket faller på.

Til slutt, jeg tenker:

All religion er vedifull.

Og all religion må kritiseres.

Vi må innse at alle henvender seg til den samme guddommelighet, og at åpenbaring er tilgjengelig for alle mennesker som hører etter.

Men vi forstår stykkevis.

Forresten, denne er tankevekkende.

Jeg tror på Jesus og Jens

Jeg tror på Jesus, og Jens er hans profet.

Det finnes ingen avkristning.

Tvert imot.

Hele Norge snur det andre kinnet til.

Hele Norge kan bergprekenen utenat, og statsminister Jens er liturgen som får oss til å heve stemmen og reise oss mens vi holder hender.

Mer kjærlighet. Mer åpenhet. Mer resepekt. Mer demokrati. Sterkere nærvær. Dette er våre eneste våpen.

Jeg har vært utenlands de siste par ukene. Nå er jeg hjemme igjen. Det føles godt.

For jeg er stolt av dette landet.

Guds rike utbres ikke på slagmarken. Ikke engang på Stiklestad

Jeg har sett spelet på Stiklestad et par ganger. Det er en flott opplevelse som sier mye om kamp, strid og overlevelse. Men kan vi ikke snart bli ferdige med forestillingen om at Jesus vant Norge gjennom krigshandlinger?

Aktualisering: Gunnar Stålsett vil gjøre Stiklestad til møtested for religiøs forsoning og dialog, for eksempel mellom kristne og muslimer. Mange synes det er en god ide.

Men ikke redaktør i Dagen, Nord-trønderen Vebjørn Selbekk. Han sier til til Trønderavisa, gjengitt i Vårt Land at «kristendommen har sitt opphav på Stiklestad. Derfor må Stiklestad skjermes mot religionsdialogene«.

Jeg har litt sansen for Vebjørn Selbekk, på en måte. Han er en modig mann som står oppreist for det han tror på når det stormer.

Men når det er sagt …

… ser ikke Selbekk det problematiske i å knytte troen på Jesus Kristus til krigshandlinger? Til vold, maktbruk storpolitikk og drap?

Det er synd, også for ham, for jeg tenker at de som ønsker å demonstrere at kristentrua er islam overlegen, har sitt beste kort i det faktum at kristendommens opphavsmann var konsekvent ikkevoldelig. Guds rike utbres ikke ved sverd.

Men når verdikonservatisme og nasjonalisme røres sammen med kristendom, tapes dette poenget av syne. Det blir ikke lenger viktig nok. Kristendommens voldshistorie må plutselig beskyttes og glorifiseres, i hvert fall når den angivelig trues av konkurrerende trosforestillinger.

Det hadde vært et bedre trosforsvar å ofre Stiklestad, eller enda bedre: Brukt den voldelige historien til å ta avstand fra all politisert vold i religionens tjeneste.

Inhuman-Frenetisk Forbund – igjen

Det finnes ingen livssynsnøytralitet, men Human-Etisk Forbund fortsetter å være dens profet.

Igjen og igjen, oftere og oftere – det glipper for Human-Etisk Forbund når de forsøker å framstille seg selv som en forsvarer av menneskeretter, trosfrihet og toleranse.

I stedet er det tydelig at forbundet aldri blir ferdig med angstbitersk religionshat. Håvard Rems famøse konfirmasjonstale gjorde det selvsagt ekstra tydlig, men man trenger ikke slike ekstreme utslag for å se det. Forbundet klarer ikke engang å gjennomføre en vigselsseremoni uten å gå til angrep på alt de er imot før noen rekker å kysse bruden.

Nå er det de religiøse skolene som skal tas. Og for all del, det er grunn til å ha et kritisk blikk på mange av de religiøse skolene.

Men ser ikke HEF at de ved å «kreve kontroll», bidrar til å mistenkeliggjøre og stigmatisere religiøse minoriterer?

Barn skal ikke utsettes for religiøs påvirkning, mener HEF.

Det ene spørsmålet som melder seg er: Hvorfor ikke? Hvorfor er religion det eneste området i livet som barn må isoleres fra?

Det andre er: Hvordan ser HEF for seg at barn skal unngå slik påvirkning? Skal troende foreldre pålegges formidlingsforbud, eller skal vi like godt først som sist plassere barna et annet sted, for sikkerhets skyld?

HEF vil antakelig besvare spørsmålene ved å framsette et ideal om «nøytralitet». Jeg har en mistanke om at de selv tror de  representerer denne nøytraliteten, denne fellesplattformen som alle bør kunne stå på, alternativt underkaste seg.

Men slik er det ikke. Så langt ifra. Man blir ikke nøytral av å fornekte eller motarbeide. Man blir heller ikke nøytral av å hevde man er nøytral. Human-Etisk Forbund er like langt unna livssynsmessig nøytralitet som alle andre, rett og slett fordi en slik nøytralitet ikke finnes.

Derimot finnes livssynspluralitet, og det er et ord HEFerne snart bør lære seg (de som klager over at kristenfolk fortsatt beskylder dem for «verdinøytralitet» når det er «livssynsnøytralitet» de mener).

Livssynspluralitet handler om at menneskers ULIKE livssyn bør oppmuntres, at de skal ha en selvsagt rett til å ytre seg og synes, at foreldre har en soleklar rett til å videreføre sin livssynsarv il sine barn, og at vårt felles ansvar handler om å leve sammen i gjensidig respekt.

De aller fleste i Norge opplever at den offenlige skolen er god nok for barna. Men så finnes det noen som kommer i samvittighetkonflikt med noe av den offentlige skolens verdigods. Det kan man selvsagt mene mye om.

Men vi er nødt til å holde sikkerhetsventilene åpne, slik at det fortsatt er mulig å leve i dette samfunnet for «avvikende» livssynsminoriteter. Det betyr at det må være mulig å drive alternative skoler. Det betyr at det må være mulig å nekte militæret. Og det betyr at det må være mulig for helsepersonell å reservere seg mot å delta i abortinngrep, for å nevne noe.

HEF befinner seg på en vei som begynner med mistenkeliggjøring av livssynsminoriteter (og de liker jo selv å presentere seg selv som en slik) og som ender  i kriminalisering og mulig forfølgelse.

Gud velsigne John Carew

John Carew er en bra mann og en god broder.

Nå sørger fotballhelten fra Lørenskog for at Oslo domkirke holder sommeråpent, slik at kirkerommet kan fylle det nødvendige behovet for et hellig, stille rom midt i storbymylderet.

Det trengs. Jeg har brukt det selv ved et par anledninger. Tusen takk.

Så tenkte jeg på refleks da jeg så det: Burde han ikke latt være å si noe – gitt gaven anonymt?

Det ville jo vært så «fromt», liksom.

Men nei, ikke denne gangen. For det første er giveren selv helt klar på at dette ikke koster ham særlig mye. Han gjør ikke noe patetisk forsøk på å framstille seg selv som en økonomisk martyr.

Vi kan like det eller mislike det, men 200 000 spenn gjør ikke så stort innhogg i en proffspillers lommebok, relativt sett.

For det andre får John Carew på denne måten sagt noe om hva som er viktig for ham, og hva han synes er viktig for Oslo. Ved å offentliggjøre gaven, når han ut med et vitnesbyrd – samtidig som han legger et mildt, vennlig press på andre til å ta sin del av ansvaret for at døren fortsatt skal være høy og porten vid.

Så derfor: Gud velsigne John Carew – og alle som besøker og tjenestegjør i Oslo domkirke.

Trospolitimesteren

Det er fascinerende og forstemmende på samme tid å følge med på Espen Ottosens tofrontskrig på vegne av norsk rettroenhet. Det handler om å erobre de strategiske festningene refleksjon og erfaring.

Espen Ottosen er informasjonsleder i Misjonssambandet, en jobb som tilsynelatende handler mindre om å promotere Misjonssambandet enn den handler om å gå i stadig nye angrepskriger mot folk som tenker og tror litt annerledes enn Ottosen selv.

I øyeblikket har jeg registrert at det kjempes langs to hovedfronter i Ottosens krig. Den ene handler om en nokså utilslørt kampanje for å få kneblet og avsatt professor Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. Henriksen har gjort seg skyldig i å problematisere deler av den lavlutherske, konservative samlivsetikken – enten det dreier seg om gjengifte eller homofili. I stedet tar han til orde for å reflektere inn menneskers erfaring, blant annet. Henriksen har også – skamløst og skandaløst – skrevet en bok sammen med en TF-kollega.

Den andre fronten – et frontavsnitt som nylig er åpnet – dreier seg om å skyte i filler prinsesse Märthas engleskole. Märthas engler er for all del ikke det samme som bibelens engler, advarer Ottosen.

Det finnes flere fronter, javisst. Men jeg synes disse to er interessante fordi de viser hvordan Ottosen, på vegne av Misjonssambandet – og uoffisielt: hele den konservative, «bibeltro» fløya av norsk kristenhet – angriper på den ene siden den religiøse REFLEKSJONEN og på den andre siden den religiøse ERFARINGEN.

Henriksens synd er at han er åpen for å reflektere rundt «trossannhetene». Märthas synd er at hun er åpen for religiøse erfaringer. Henriksens og Märthas åpenhet har ikke så mye til felles, kanskje, bortsett fra at begge sprenger grensene som settes av den fortolkningsrammen som Ottosen selv autoriserer.

Jeg synes dette er interessant fordi jeg selv har erfaringer med rettroenhetens mekanismer. En av dem er denne: Man nøyer seg ikke med å fortelle hva man tror, men man forsøker å underkaste seg også andres tro. Det gjør man ved å ta makt over refleksjonen og erfaringen.

Budskapet blir:

Ja, du må gjerne reflektere, men vi bestemmer yttergrensen for hvilke spørsmål du kan stille og hvilke svar du kan finne.

Ja, du må gjerne erfare, men bare innenfor de rammene vi setter – både for selve erfaringen og for hvordan den skal fortolkes og forstås.

For strengt tatt trenger man verken refleksjon eller erfaring når den stor-S-ede Sannheten lar seg lese direkte ut av en bok, og fromhet er synonymt med underkastelse.

En tanke om Jesu seiersrike oppstandelse

Det er påske, og jeg synes oppstandelsen virkelig er noe å feire.

Altfor mange av vår tids seierherrer – de som så ofte vekker offentlig beundring og dyrkes i kjendiskulten – har bare ofret noen andre for å berike seg selv.

Mer enn noen gang trenger vi å holde fast på den skjøre, dyrebare ideen om at man faktisk kan vinne gjennom å ofre seg selv for andre.

Slik Jesus gjorde.

Jesu offer handlet om at han ikke feiget ut, men sto kompromissløst på sine egne idealer og ideer også når han visste at det ville koste ham livet.

Det hadde vært så enkelt å justere retorikken akkurat nok til å styre klar.

Men da hadde Guds rike kollapset samtidig; ideen om det nære pappa-forholdet til det guddommelige hadde bleknet – avstanden hadde økt igjen mellom skaper og skapning.

Hva hadde i det hele tatt overlevd av Jesu budskap og gjerning dersom han hadde gitt etter for presset? Antagelig ingenting.

Jesus kunne fint ha ofret noe annet enn seg selv:

Han kunne ofret sannheten.

Han kunne ofret dem som fulgte ham og stolte på ham.

Han kunne ofret oss.

Men i stedet ofret han seg selv – og vant.

God påske til oss alle.

Evangeliet etter Karius og Baktus

Hvis vi roper i kor

da kanskje

Han hører