Horisontal og vertikal nestekjærlighet

Det er ikke grenser for hvem av våre neste vi er i stand til å erklære at vi elsker. Men er vi like klare for å bli elsket av hvem det skal være?

Spørsmålet dukket opp i en kommentarfeltsamtale hos den hyggelige, unge mannen Martin, kjent for bloggen Tankekorset.

Martins hovedanliggende er at vi – i særdeleshet kristne – bør bli flinkere til å elske andre mennesker framfor å dømme dem, også når de er utenfor den konvensjonelle formen som normalt vinner anerkjennelse i kristne kretser.

Det er ikke vanskelig å være enig med Martin.

Men spørsmålet er hva det vil si å elske vår neste.

Jeg vil hevde: Veldig mye kristen nestekjærlighet utøses ovenfra og nedover i et slags kjærlighetshierarki, med Gud på toppen. Nokså høyt opp kommer de kristne, som påtar seg å elske omtrent hva og hvem det skal være.

Pålegget om å elske vår neste – sågar vår fiende – har vi direkte fra Jesus selv. Men etter det jeg kan begripe, er det to poenger hos Jesus som fort blir borte.

For det første at kjærligheten skal være gjensidig.

For det andre at våre menneskelige hierarkier og skillelinjer mister all betydning i møtet med Gud og Guds kjærlighet. De minste skal bli de største, og så videre.

Nestekjærligheten skal derfor ikke være vertikal, fra den verdige til den uverdige, men horisontal, mellom likemenn og -kvinner.

Noe av hensikten med kjærligheten er at den som elskes, skal oppleve seg elsket, forstå seg selv som elsket. Dette er kjærlighetens virkestoff. Hvis vi vil utøve horisontal kjærlighet, og erklærer vår kjærlighet til noen som er utenfor den konvensjonelle boksen, kan det være spennende å teste oss selv:

Er vi komfortable med å se oss selv som elsket av dem vi hevder at vi elsker?

Samtalen med Martin kretset rundt eksempelet transseksuelle. Det blir en kristen dyd å erklære sin nestekjærlighet til noen som lever så himmelvidt fra den kristelige normen.

Spørsmålet må derfor bli kristne som elsker syndere og avvikere, er i stand til å oppleve seg selv som elsket av den andre, på lik linje med den kjærligheten man utøver selv.

Derfor klarer ikke religiøse fanatikere å anerkjenne andres motiver

Etter mange år i nærkontakt med religionsbransjen har jeg lagt merke til et tydelig trekk: Jo mer bokstavtro og fanatisk man er, desto sterkere går man til angrep på andre menneskers motiver og hensikter.

Vi ser det igjen og igjen. I den pågående KrF-striden går den konservative siden rett i synet på dem som tenker annerledes og beskylder dem for å ville ødelegge partiet.

Vi ser det i alle ordskifter om de til enhver tid gjeldende testspørsmål, enten det er homofili, bibelsyn, abort, formålsparagrafer, ekteskapslov, kvinnelige prester etc. etc. etc.

Det er alltid det samme: De som er kritiske til den kristenkonservative posisjonen, beskyldes for å ha uhederlige hensikter. Man klarer simpelthen ikke å se at også andre kan være like sannhetssøkende som dem selv, ha en like sterk overbevisning og en like dyptfølt samvittighet.

Den konservative siden påberoper seg sin samvittighet og krever respekt. Selv har de bare forakt til overs for dem som tenker annerledes. Det er alltid legitimit å gå til angrep på andre menneskers integritet.

Hvorfor er det slik?

Jeg tror det har noe å gjøre med selve ideen om at Sannheten er enkelt tilgjengelig og mulig å lese rett ut av en bok, opplagt for alle som vil se.

Når man først tar et slikt utgangspunkt, blir det svært vanskelig – antagelig truende – å forholde seg til at det er mulig å lese forskjellig, anta ulike perspektiver og komme til ulike konklusjoner.

For hvordan kan man konkludere ulikt hvis teksten er åpenbar?

Da gjenstår bare én mulighet: De som tenker annerledes, kan umulig ha edle hensikter. De må være «sannhetsfornektere», ute etter å «gjøre seg poplulære», «gi etter for tidsånden», «forvrenge sannheten», opptre som infiltratører, være falske profeter eller hva det nå er man beskyldes for.

Det er en hedersbetegnelse å bli beskyldt for å være en kjetter og vranglærer fra noen som insisterer på at Sannheten er noe som får plass innenfor deres egen, personlige erkjennelse.

Samtidig burde det være et tankekors for bokstavtro kristne at de holder seg med en religion som fører til at man med nødvendighet tenker nedsettende om andre mennesker. Det kan kanskje være en indikasjon om at man er på villspor.

Jeg skulle ønske man en gang klarte å innse at det å «elske sine fiender» innebærer at man forsøker å ta fiendens perspektiv. Da tror jeg man vil få øye på mye interessant.

Sterkt vitnesbyrd om hvordan et møte med Gud kan forandre et menneske

Noen mennesker er sterke vitnesbyrd om hvordan troen på Gud kan forandre alt.

Forleden kveld sto en ung mann fram på tv – selveste NRK – og vitnet om hvordan hans møte med Gud hadde hjulpet ham bort fra et destruktivt liv med selvforakt, hat, vold og vinningskriminalitet.

Han satt i fengsel med en alvorlig voldsdom da vendepunktet kom. På cella begynte han å lese den hellige skrift. Gjennom det han leste, fikk han et sterkt og forvandlende møte med Gud.

Aggresjonen ble erstattet med ansvar.

Hatet ble erstattet med kjærlighet til Gud og medmennesker.

Den unge mannen bestemte seg for å vende det gamle livet ryggen. I stedet vil han arbeide for å hjelpe ungdom på skråplanet – ved hjelp av sitt eget eksempel.

Dette sitter han og forteller om på tv, avslappet, naturlig, reflektert og velartikulert. Det er vanskelig å forestille seg at den unge, norskpakistanske mannen for noen år siden var et fryktet medlem av B-gjengen.

Men det var før den dagen han satte seg ned på cella, leste Koranen og bestemte seg for å bli en god muslim.

Ingen ende på kristen hjerteråskap, eller?

Det har vært stille her noen dager. Det er fordi all moroa foregår et annet sted.

Nærmere bestemt hos den utmerkede prest Harald Hauge. Bloggen hans er vertskap for et ordskifte som det kan være vel verdt å få med seg. God fornøyelse.