Teo & Tao

august 11, 2011

Uendelig, guddommelig empati – det er svaret

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:43 pm
Tags: , , , ,

En Gud som oppgir seg selv for å kunne være medlidende og medlevende gjennom alt. Og en tro som utfordrer oss til å strekke oss mot det andre mennesket helt til den fremmede ikke lenger er fremmed, men en søster eller bror.

I forrige blogpost skrev jeg om Jesu mangelfulle livserfaring. Smakløst spissformulert, ikke for å rakke ned på Jesus, men for å riste meg selv våken fra retningsløst søvngjengeri.

Det har aldri vært noe galt med Jesus. Men måten han er klistret ham til flanellografen på, gjør at jeg ofte ikke ser annet enn den glansede papirfiguren. Jeg må ta meg sammen og skrape søndagsskolefilteret av øynene for å se tydeligere.

Dette innebærer at jeg blant annet må våge å innse at jeg har en serie menneskelige erfaringer som Jesus mangler. Han er blank. En novise. Kunnskapsløs. Hjelpeløs.

Sorry, men denne erkjennelsen hjelper meg videre på vandringen med Jesus. For skulle jeg tvihold på dogmene om «to naturer», ville jeg heller valgt en annen vei.

Men heldigvis er det ikke nødvendig å tviholde på den ufeilbarlige, fullkomne gudesønnen som på en eller annen måte er «sann Gud og sant menneske». Alt vi trenger, er menneskesønnen.

Menneskesønnen som går foran og peker på nesteklærligheten, den empatiske Gud.

Som mennesker, skapt i Guds bilde, kan vi litt om empati. Vi kan lære, øve og etter hvert bli ganske flinke. Vi kan lære å sette oss selv til side for å kunne ta inn den andre.

Men tenk deg guddommelig empati – empati uten grenser, uten begrensninger. En konsekvens av en slik tanke, er en Gud som kompromissløst setter seg selv til side for å kunne identifisere seg med, forstå og leve med. Gud ofrer seg selv, dør og gjenoppstår i fellesskapet med mennsket.

januar 1, 2011

Godt nytt år! Her er et innledende paradoks

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:44 am
Tags: , , , ,

Et riktig godt nytt år til alle som titter innom Teo & Tao. På årets første dag kan vi by på et lite paradoks om det kristne livet.

Og paradokset går slik:

Kristen tro handler samtidig om å være på vandring og å finne hvile.

Er ikke det litt rart? Vi har et hovedmotiv som handler om å bryte opp, om å vandre mot et mål – en pilegrimsvandring. «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.» (Luk. 14.27)

Samtidig: Et annet hovedmotiv handler om å finne ro, slutte å jage, legge av seg børen og hvile. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11.28)

Vandre – hvile – samtidig.

Jeg synes ikke det er nødvendig å  løse paradokset, i et forsøk på å få det til å gå opp i snuslogisk forstand. I stedet vil jeg la paradokset leve, og jeg vil leve i det og med det. Ja, jeg skal vandre og hvile samtidig.

For øvrig: Temaet ble tydelig for meg da jeg skrev forrige blogpost om Jahn Teigens Mil etter Mil. Der ser du, sangen var nyttig og oppbyggelig

desember 24, 2010

Julen ringes inn – og jeg kjenner at jeg begynner å falle til ro

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 3:58 pm
Tags: , , , ,

God jul, alle sammen.

Jeg har vært i kirken i dag.

Det var veldig fint, særlig da barnekoret sang.

Og da presten – fin prest, forresten – snakket om Guds kjærlighet som kommer til jorden i et hjelpeløst barns skikkelse.

I det siste har jeg kjent det stadig oftere.

Fått det bekreftet.

Jeg hører hjemme i dette.

Jeg vil delta, være en som både mottar og formidler fragmenter av denne kjærligheten.

Den guddommelige kjærligheten.

Troen, håpet.

Kanskje nærmer jeg meg et punkt hvor troen min kan friskmeldes?

Gud velsigne dere alle sammen!

november 10, 2010

Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:07 am
Tags: , , , ,

Bjørn Eidsvåg nekter å harke opp de gamle bekjennelsene enda en gang. I stedet ser det ut til at han har funnet den levende Jesus.

Vårt Land, avisen jeg holder for å ha muligheten til å si den opp i protest, har veldig vanskelig for å ta inn at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Eller har falt fra, som man gjerne kaller det.

Eidsvåg skal ha forlatt kristendommen, slår tempelridder Jon Magne Lund fast.

Bedre blir det ikke når redaktør Anne Gustavsen i pinsevnenorganet Korsets Seier ser seg kallet til å bruke verdidebatt.no for å belære og irettesette Eidsvåg – nokså nedlatende og uten noe som helst forsøk på å lytte. Tenk, han har ikke sett det bibelsk innlysende! Hennes lettvinte arroganse virker nesten panisk.

Selv reagerte jeg med undring, nysgjerrighet og kanskje litt vemod da jeg hørte om Eidsvågs angivelige fall. Jeg tenkte først på andre jeg har møtt som har bidratt sterkt til å inspirere mitt eget trosliv før de selv har skygget banen og endret ståsted. Det er lett å føle seg snytt når forbilder forvitrer, før man minner seg om at ingen mennesker kan pålegges oppgaven som et urokkelig veiskilt støpt i grøftekanten.

I stedet er vi alle på vei. Bjørn Eidsvåg også. Herregud, han var jo «på leit» allerede mens jeg gikk på ungdomskolen. Alle syntes det var fint, bare han ikke fant på å finne noe annet enn det forskriftsmessige. Sånn er det alltid.

Så dukker det opp noe annet som endrer bildet: Bjørn Eidsvåg twitrer selv svaret, med like stor klarhet som om han skulle skrevet det med fingeren i støvet: «Vårt Land er lei seg for at jeg ikke tror på Jesus, hvilket ikke stemmer.»

Interessant. Videre:

«Jeg tar farvel med den kristne lære som krever eksklusivitet i forhold til kunnskap om rett og galt og viten om det hinsidige.»

Jeg lytter:

«Enhver religion leter etter Guds vilje med oss, men ingen av dem har rett til å gjøre krav på han. Jeg blir stående i min kristne tradisjon, men skal man elske sin neste som seg selv, må man innrømme sin neste retten til å velge en annen vei.»

Hva er det med dette som er så vanskelig å svelge for Jon Magne Lund og Anne Gustavsen? Jeg kjenner meg veldig igjen både i Eidsvågs refleksjon og – i all beskjedenhet – i den paniske og noen ganger hatske reaksjonen man møter i etablerte kristenkretser når man velger å se trosbegrepet fra en annen synsvinkel.

Forenklet slik: Mens kirkene hevder og krever at tro dreier seg om objektet, altså en dogmatisk tilslutning til en forestilling om hvordan det hele henger sammen, velger Eidsvåg å se tro som en måte å forholde seg til livets mysterier, ubesvarte spørsmål og det guddommelige på. En slags holdning, en grunnposisjon i livsprosjektet.

Vi forenkler mer:

Å være «kristen» handler om lydig å akseptere noen ideer om hvem Gud er, hvem og hva Jesus er, hvordan verden er skrydd sammen og så videre.

Å være en troende handler om å møte livet, mennesker, mysteriet og det guddommelige med en holdning og tilnærming som er inspirert av de verdier og kvaliteter vi finner eksemplifisert hos Jesus.

Jeg tror Bjørn Eidsvåg ser noe av det samme som jeg ser – stadig klarere: Gud lar seg ikke fange som objekt, heller ikke som objekt for rettroenhet. Jesus viker konsekvent unna alle forsøk på å sole seg i glansen hans. Og Bibelen blir en stygg og fæl bok når den brukes som definisjonsmaktmiddel.

Jeg er glad for at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Den kristne tradisjonen – som han velger å bli stående i – burde heller lytte enn å belære.

april 24, 2010

Hvorfor, hvorfor hvorfor…

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:46 am
Tags: , ,

Det er så mange spørsmål vi aldri stiller. Særlig hvorforspørsmål. Disse, for eksempel:

Hvorfor er det selvsagt at man bare kan ha ett kirke- eller livssynsmedlemskap av gangen?

Hvorfor må man tilhøre den ene eller den andre religionen?

Hvorfor må man inngå i et sosialt fellesskap med mennesker som bekjenner det samme som en selv?

Hvorfor tar vi for gitt at mennesker som bekjenner det samme, også tror på det samme?

Hvorfor må tro formuleres i ord, erklæringer og meninger?

Hvorfor trenger tro organisatoriske rammer?

Hvorfor må jeg fortelle andre om hva jeg tror på?

Hvorfor er det viktig å få barna til å tro på det samme som foreldrene?

Hvorfor må man tro på noe for å være troende?

Hvorfor….

Ja, det finnes sikkert flere hvorforspørsmål.

februar 18, 2010

Horisontal og vertikal nestekjærlighet

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:05 pm
Tags: , , , , ,

Det er ikke grenser for hvem av våre neste vi er i stand til å erklære at vi elsker. Men er vi like klare for å bli elsket av hvem det skal være?

Spørsmålet dukket opp i en kommentarfeltsamtale hos den hyggelige, unge mannen Martin, kjent for bloggen Tankekorset.

Martins hovedanliggende er at vi – i særdeleshet kristne – bør bli flinkere til å elske andre mennesker framfor å dømme dem, også når de er utenfor den konvensjonelle formen som normalt vinner anerkjennelse i kristne kretser.

Det er ikke vanskelig å være enig med Martin.

Men spørsmålet er hva det vil si å elske vår neste.

Jeg vil hevde: Veldig mye kristen nestekjærlighet utøses ovenfra og nedover i et slags kjærlighetshierarki, med Gud på toppen. Nokså høyt opp kommer de kristne, som påtar seg å elske omtrent hva og hvem det skal være.

Pålegget om å elske vår neste – sågar vår fiende – har vi direkte fra Jesus selv. Men etter det jeg kan begripe, er det to poenger hos Jesus som fort blir borte.

For det første at kjærligheten skal være gjensidig.

For det andre at våre menneskelige hierarkier og skillelinjer mister all betydning i møtet med Gud og Guds kjærlighet. De minste skal bli de største, og så videre.

Nestekjærligheten skal derfor ikke være vertikal, fra den verdige til den uverdige, men horisontal, mellom likemenn og -kvinner.

Noe av hensikten med kjærligheten er at den som elskes, skal oppleve seg elsket, forstå seg selv som elsket. Dette er kjærlighetens virkestoff. Hvis vi vil utøve horisontal kjærlighet, og erklærer vår kjærlighet til noen som er utenfor den konvensjonelle boksen, kan det være spennende å teste oss selv:

Er vi komfortable med å se oss selv som elsket av dem vi hevder at vi elsker?

Samtalen med Martin kretset rundt eksempelet transseksuelle. Det blir en kristen dyd å erklære sin nestekjærlighet til noen som lever så himmelvidt fra den kristelige normen.

Spørsmålet må derfor bli kristne som elsker syndere og avvikere, er i stand til å oppleve seg selv som elsket av den andre, på lik linje med den kjærligheten man utøver selv.

februar 15, 2010

Derfor klarer ikke religiøse fanatikere å anerkjenne andres motiver

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 8:22 pm
Tags: , , , , ,

Etter mange år i nærkontakt med religionsbransjen har jeg lagt merke til et tydelig trekk: Jo mer bokstavtro og fanatisk man er, desto sterkere går man til angrep på andre menneskers motiver og hensikter.

Vi ser det igjen og igjen. I den pågående KrF-striden går den konservative siden rett i synet på dem som tenker annerledes og beskylder dem for å ville ødelegge partiet.

Vi ser det i alle ordskifter om de til enhver tid gjeldende testspørsmål, enten det er homofili, bibelsyn, abort, formålsparagrafer, ekteskapslov, kvinnelige prester etc. etc. etc.

Det er alltid det samme: De som er kritiske til den kristenkonservative posisjonen, beskyldes for å ha uhederlige hensikter. Man klarer simpelthen ikke å se at også andre kan være like sannhetssøkende som dem selv, ha en like sterk overbevisning og en like dyptfølt samvittighet.

Den konservative siden påberoper seg sin samvittighet og krever respekt. Selv har de bare forakt til overs for dem som tenker annerledes. Det er alltid legitimit å gå til angrep på andre menneskers integritet.

Hvorfor er det slik?

Jeg tror det har noe å gjøre med selve ideen om at Sannheten er enkelt tilgjengelig og mulig å lese rett ut av en bok, opplagt for alle som vil se.

Når man først tar et slikt utgangspunkt, blir det svært vanskelig – antagelig truende – å forholde seg til at det er mulig å lese forskjellig, anta ulike perspektiver og komme til ulike konklusjoner.

For hvordan kan man konkludere ulikt hvis teksten er åpenbar?

Da gjenstår bare én mulighet: De som tenker annerledes, kan umulig ha edle hensikter. De må være «sannhetsfornektere», ute etter å «gjøre seg poplulære», «gi etter for tidsånden», «forvrenge sannheten», opptre som infiltratører, være falske profeter eller hva det nå er man beskyldes for.

Det er en hedersbetegnelse å bli beskyldt for å være en kjetter og vranglærer fra noen som insisterer på at Sannheten er noe som får plass innenfor deres egen, personlige erkjennelse.

Samtidig burde det være et tankekors for bokstavtro kristne at de holder seg med en religion som fører til at man med nødvendighet tenker nedsettende om andre mennesker. Det kan kanskje være en indikasjon om at man er på villspor.

Jeg skulle ønske man en gang klarte å innse at det å «elske sine fiender» innebærer at man forsøker å ta fiendens perspektiv. Da tror jeg man vil få øye på mye interessant.

januar 23, 2010

Tidsbilder og tidsånder

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:57 pm
Tags: ,

Vis meg din fjortisbibel og jeg skal si deg hvem du er. Eller rettere sagt: Hvem du var.

I bokskapene hjemme står det et utvalg bibelutgaver, som i de fleste kristeliøse hjem. Jeg fikk den ene i gave av min bestemor da jeg var lesebarn i 14 – 15-årsalderen. Den var i bruk da jeg var tenåring og ivrig vitnende korgutt og leirdeltaker.

Utenpå er den prydet med et klistremerke med Nei til atomvåpens logo. Jeg husker jeg fikk det av en engasjert, småliberal pastor som senere utmerket seg på så mange vis.

Det var litt uhørt den gangen på 80-tallet, husker jeg. (Man skal ikke legge noe til… etc.)

Samtidig var det for meg en viktig måte å knytte min egen tro til den største, opplevde trussel mot menneskeheten på den tiden.

Bibelen blir et tidsbilde. Jeg humrer litt når jeg ser det, fordi dette relikviet så til de grader fanger essensen i mitt eget, naive og veslevoksne tenårings-jeg.

Når jeg ser Nei til atomvåpen-klistremerket, husker jeg også ungdomslederne som agiterte kraftig for at kristne ikke skulle – og ikke behøvde – engasjere seg i fredssaken fordi vi uansett skulle til himmelen og verdens strid og anliggender ikke vedgikk oss. Vi hadde ett oppdrag: Å få folk omvendt. Ferdig med det. Jeg reagerte kraftig på den formen for livsfjern, apokalyptisk kynisme, da som nå. Der er det ingen vesensforskjell.

Likevel ville jeg neppe klistret Nei til atomvåpens logo på bibelen i dag. Det opplevdes viktig da, ikke først og fremst som en protest mot atomvåpen, men mot ideen om at kristne hadde rett til å ignorere det som truet menneskelivet. (Eller «verden» som det foraktelig ble kalt.)

Hvordan ville jeg dekorert bibelen nå? Antagelig ikke i det hele tatt. Antagelig vil min neste bibel – hvis jeg skal kjøpe en til – være helt uten gullsnitt, skinnpermer og dekor. Bibelen er ingen helligdom eller avgud som skal pyntes med det samme materialet man lager gullkalver av.

Det står en annen bibel i hylla også, som tilhører et annet husstandsmedlem, med en litt annen kristenhistorie enn min egen. På første blad er det skrevet med blå kulepenn: «Skriften er autoritet».

Vi lo godt da vi så det igjen etter så mange år. Ikke fordi vi i dag mener at skriften er tullball og kraftløs, tvert imot, men fordi formuleringen og måten å dekorere en bibelbok på, så til de grader tegner et bilde av en tid, en tenkning og en kultur som er forlatt. Borte. Fortid.

Begge biblene understreker det jeg heldigvis tror på: At mennesket er i stand til å forandre seg. Man sier gjerne at «jeg er jo den samme gamle». Men man kan like gjerne oppleve at man er en helt annen enn man var. Selv om man er den samme.

Vi kan aldri forbli den samme, fordi omgivelsene, relasjonene, rammene, referansene og forutsetningene endres – konstant.

Så kanskje er det sant: Vis meg bibelen fra ungdomstida, og jeg skal si deg hvem du var.

januar 7, 2010

For en merkelig, merkelig tanke…

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:25 pm
Tags: , , , ,

En verden uten religioner? For en merkelig, merkelig idé.

I dagens papirutgave av avisen Vårt Land skriver en debattant:

«Noen av oss fortseter å håpe at vi en dag skal ha en verden uten religioner.»

Jeg leste setningen – og sammenhengen den sto i – flere ganger mens jeg sto og smurte matpakker til jentene i dag tidlig. Så rart. En verden uten religioner. Jeg forsøkte å ta inn hva det betyr. Og hva det skal være å håpe på.

Tankene fant etter hvert ordene som sier noe om hvorfor jeg synes tanken er rar:

For meg blir det som å håpe på en verden uten musikk.

Jeg kan ikke ønske meg eller håpe på en verden uten musikk.

Det kan jeg ikke. Selv ikke om det finnes musikk som brukes til å oppmuntre krigshandlinger, hat, massedrap og djeveldyrkelse. Selv ikke fordi det finnes mye dårlig musikk.

Nå sa mannen religioner og ikke religion, men likevel. Slik jeg ser det, er religioner – forstått som tradisjoner av åndelig søken og lengsel etter det hellige – like grunnleggende for mennesket som språk og musikk.

Ja, det finnes mennesker som lever uten religion. Akkurat som det finnes mennesker som lever uten musikk. Drillo, for eksempel. De har det helt ok.

Men vi som er glade i musikk, kan lett komme til å tenke at de går glipp av noe.

desember 4, 2009

Marvinevangeliet

Filed under: Uncategorized — Teo&Tao @ 6:44 pm
Tags: , , , , ,

Jeg satt på jobb med musikk på øret da Marvin Gaye – fred over hans minne – besøkte øreganger og hjertet med sin egen «God is love».

Det ble et sterkt vitnesbyrd i hverdagen som berørte meg kraftig der jeg satt og egentlig holdt på med helt andre ting. Jeg vil gjerne formidle det videre.

God is love

Oh don’t go and talk about my father
God is my friend
Jesus is my friend
He made this world for us to live in, and gave us everything
And all he asks of us is we give each other love.
Oh ya
Don’t go and talk about my father
Cause God is my friend
Jesus is my friend
He loves us whether or not we know it
Just loves us, oh ya
And He’ll forgive all our sins
Forgive all our sins
And all He asks of us, is we give each other love.
Oh ya
Love your mother, she bore you
Love your father, he works for you
Love your sister, she’s good to you
Love your brother, your brother
Don’t go and talk about my father, He’s good to us,
God is my friend
Jesus is my friend
For when we call in Him for mercy, Mercy Father
He’ll be merciful, my friend
Oh, yes He will
All he asks of us, I know, is we give each other love,
Oh ya

Er det ikke fint?

Neste side »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.