Kan man kysse en frosk til å bli en prins, kan man også snakke med de døde

Datteren til kirkens overhode har gjort seg fortjent til å brennes på bålet.

Dette har skjedd: Mens kommunikasjon med døde ellers er mainstream folkeforlystelse på kommersielt tv, og finansiert av annonser fra helt alminnelige tilbydere av husholdningsartikler, går nasjonen i oppløsning fordi prinsessen av Lommedalen visstnok skal ha sagt at hun ikke bare kan snakke med engler, men også med de døde.

Og kjærka advarer og advarer, med korsformede rynker i panna og hevede pekefingre. Man skal ikke snakke med de døde. Fordi:

– det er umulig.

– de døde må få være i fred.

– i stedet for de døde, kommer man i kontakt med onde demoner.

– ubefestede sjeler kan forledes til å tro at man kommer i konkat med noe mer enn ens egen fantasi.

– det er ubibelsk.

– biskopene liker det ikke.

– misjonsorganisasjonene liker det ikke.

– det er stikk i strid med alt som er kristent.

– det er farlig.

– det er nytteløst.

Ja, jeg har skjønt at Märtha skal ha krysset den grensen for det akseptable, men jeg synes det er påfallende at advarslene mot å kommunisere med de døde spriker i alle retninger og er gjensidig utelukkende.

Marianne Aasen (Ap) – leder av Stortingets kirkekomite – skal ha latt følgende ord falle til VG:

«Biskoper har for eksempel en vesentlig større autoritet enn prinsessen. Hør heller på dem enn på noen som driver med tilfeldige aktiviteter.»

Rørende omsorg, men hva bygger denne autoriteten på? At de innehar statsfinansierte embeder? Har man av den grunn innsikt i hvordan vi forholder oss til dødsriket?

Ennå er jeg såpass til dissenter i huet at det rykker spastisk i kjakan når noen forventes å underkaste seg biskopers autoritet i åndelige spørsmål. Prinsesse eller ei.

Nøyaktig hva VET Erling Pettersen og Laila Riksaasen-Dahl om hva det vil si å være død og i hvilken grad man er tilgjengelig for kommunikasjon? Jeg gjentar og understreker: VET? Kan noen dokumentere  påstanden om at det er «farlig» å kommunisere med døde, eller blir advarselen hengende som en tom påstand, i mangel av noe mer håndfast å slå i bordet med?

Hvorfor alt dette bråket? Kan det være så enkelt som at religiøse autoriteter misliker at religionen kommer ut av kontoll? Jeg skjønner jo det; når man har avsatt paven og innsatt kongen som overhode for kirken, er det selvsagt litt plagsomt at kongsdattera holder på med slikt som sendte kvinnfolk på heksebålet for skremmende kort tid siden.

Trøsten får være at svigerdatteren liker salmesang og Kirkens Bymisjon.

Vi kristne må våge å brenne Bibelen fra tid til annen

Selvfølgelig var det noen kristengærninger der ute som ikke klarte å la være å svi av Koranen. Feigt.

Vårt Land kan melde at selv om hovedbålet var avblåst, var det mange som lot seg inspirere til å hente fram fyrstikkene.

Det er selvfølgelig en idiotisk ting å gjøre, ikke minst av hensyn til utsatte, kristne minoriteter i deler av verden som domineres av paranoid, autoritær islam.

Prest Harald Hauge sier mye vettugt om koranbrenning her. Det er ikke så mye for meg å tillegge, bortsett fra et lite sidepoeng:

Det kan ha mye for seg å brenne hellige skrifter. Men da må de være dine egne!

Det kan ha mye for seg å banne i kjerka også, hvis du i utgangspunktet står oppført i kirkeboka.

I det hele tatt: Jeg skulle ønske kristne våget å kaste bibelen på bålet fra tid til annen – som en påminnelse om at verken Livet eller Sannheten lar seg fange av trykksverte og skinnpermer.

Gullsnitt kan fort bli til gullkalver. På bålet vil gullet smelte ned slik at det kan formes og smis på nytt. Og på nytt.

PS:

Det skjer ting. «Presten» Ludvig Nessa sier han gjerne vil brenne Koranen for å understreke at Muhammed var en fæling, mens Jesus var det edleste og reneste mennesket som har gått på jorda, eller noe sånt.

Har det slått Nessa at det mennesket han påstår å etterfølge, neppe ville oppført seg like primitivt og hatefullt som ham selv? Klarer jeg  å se for meg Jesus fyre opp et bokbål? Nei, jeg gjør ikke det, men Nessa ser kanskje dette klarere enn jeg.

Derimot er det i evangelietekstene beskrevet hvordan Mesteren gikk fra konseptene i forhold til misbruk av det hellige i hans egen tradisjon. Og det er – som jeg skrev over – noe helt annet.

Nei, takke meg til den erkekonservative pastoren Bjørn Olav Hansen som skriver at «vi kan ikke på den ene siden kjempe for trosfrihet for kristne, og på samme tid nekte andre frihet til å utøve deres tro».

Jeg har en tilståelse å komme med

Nå skal jeg tilstå noe:

Jeg ber for mennesker, uten at de vet om det.

Saken er at jeg kjenner folk som på ulikt vis befinner seg i temmelig vanskelige livssituasjoner. De sliter, og noen ganger ser det riktig håpløst ut.

Så jeg gir råd. Jeg trøster. Jeg lytter. Jeg forsøker å være en venn.

Men jeg ser jo at det ikke alltid er nok. Jeg kan ikke fjerne smerten eller fikse problemene. Enda jeg så inderlig, inderlig skulle ønske at jeg kunne.

Dette er folk som tror enda mindre enn jeg. Klassisk forbønn og sånt vil bare virke påtrengende, krenkende og klamt.  Flaut, rett og slett. Ikke bare for dem, men for meg også. Jeg er ingen representant for en tro eller et religiøst system. Jeg er bare et menneske i disse sammenhengene.

Men det hender jeg ber likevel. Etterpå, og uten å gjøre et nummer av det.  Jeg ber om at det guddommelige må komme nær. Gi av sin kraft, legedom, fred og oppreisning. Jeg ber desperat.

Hva annet skulle jeg gjøre?

Hvis noen vil be sammen med meg, er det fint. Der ute finnes det nemlig noen fine folk som trenger all den forbønnen de kan få. Enten de vet det eller ikke.

Mening

Gud

er det som gjør

en flyktig berøring

mellom to små mennesker

verdifull

i et uendelig, men ekspanderende

univers

Jeg mener:

Uten et kvalifisert publikum

kan ikke Big Bang sies

å ha funnet sted

på ordentlig