Teo & Tao sier: Nå er det på tide å summere opp litt

Siden 28. desember 2007 er det postet 93 små og store artikler her hos Teo & Tao. Hvorfor, egentlig?

Et lite ord satte seg fast mellom ørene i form av en liten ettertanke. Prest Harald Hauge omtalte nemlig denne siten som et bloggprosjekt borte hos seg selv.

Bloggprosjekt…?

Blogg, ja. Men prosjekt…

Slik hadde jeg aldri tenkt på det selv. Det sier jeg, enda jeg presenterer Teo & Tao som en slags religiøs roadmovie med  en slags begynnelse og kanskje – med tid og stunder – en slags slutt.

Jeg kjenner at jeg liker å tenke på Teo & Tao som et prosjekt.

Men hva slags prosjekt er det snakk om?

Teo & Tao er gått fra å være navnet på en blogg til å bli et slags splittet, symbiotisk pseudonym – en dobbeltidentitet som sivile Clark Ivar Kent trer på seg i en telefonkiosk, en svingdør eller i en tørketrommel når han skal tenke digert, først og fremst om religiøse og/eller eksistensielle superskurker. Teo & Tao er en toenighet som gjenspeiler de kryptonittiske pendelsvingningene i mitt eget hode.

Hva jeg kommer fra og hvor jeg går.

Hva jeg har med meg fra før og hva jeg tilegner meg.

Hva jeg er kjent med og hva jeg utforsker.

Og så videre (for korthets skyld).

Teo & Taos eksistensielle prosjekt er todelt:

Den ene delen handler om å ta et oppgjør med det som har vært, demontere, dekonstruere, filleriste, granske og krangle med egen religiøs arv, bakgrunn og erfaringer.

Den andre delen peker framover. Den handler om å sette sammen noen av bitene, finne nye veier, skape nye sammenhenger, ny mening og åndelig bæreevne.

På en måte snakker vi om den brente jords taktikk, anvendt på livssyn. Jeg legger det gamle i aske i det jeg trekker meg ut. Så får vi se hva som spirer opp når røyken har lagt seg. Det gjelder å finne en balanse mellom å svi av og å ta med.

Hvor langt har jeg kommet med prosjektet?

Jeg må innrømme at den første delen – oppgjøret – har tatt mest plass og oppmerksomhet til nå. Det vil endre seg, forhåpentligvis, men har man først fått spøkelser i plenen, er det vanskelig å bli kvitt dem.

Men brytningen i seg selv er nyttig. Det er mye jeg ser klarere nå enn da jeg begynte, også på løsningssiden.

Teo & Tao har provosert fram hatet og forakten hos enkelte selverklærte voktere av rettroenheten. Du finner noe av det her og her. Slikt må man nesten regne med.

Men langt viktigere er de positive, utfordrende bekjentskapene som prosjektet har avstedkommet. For ikke å snakke om alle tilbakemeldingene fra mennesker som opplever at jeg leverer ord som også kan forløse deres egne tanker – til frihet, frimodighet og tro.

Noen lurer kanskje på hvorfor Teo & Tao er et semianonymt prosjekt.

Vel, uten sammenlikning for øvrig: Supermann var ikke annet enn trikotkledd Clark Kent uten briller. Likevel kjente ingen ham igjen, til tross for at sveisen alltid var den samme også etter flyturer i lysets hastighet.

Teo & Tao er akkurat så blygt anonym at bloggen ikke dukker opp dersom noen googler mitt motstykke til Clark Kent, men heller ikke mer. Alle som vil, kan få vite hvem jeg er dersom de spør.

Min erfaring er at man betaler en pris for å pirke i rettroenheten. Dette gjelder også mine nærmeste. Å holde Teo & Tao unna trefflista, gir meg en viss kontroll selv om det neppe er av stor betydning. Dette har jeg oppe til løpende vurdering.

Uansett, jeg håper du har utbytte av å følge prosjektet og at du henger med videre.

Hilsen Teo & Tao

Tagging – med skinnpermer og gullsnitt

Det gikk visst ikke så bra da en kunstner ville invitere almuen til å rable ned egne bibelkommentarer.

For meldingene som kunstpublikumet skriblet ned i den utstilte bibelen, passet ikke med ambisjonen: Å gjenvinne bibelen som hellig tekst.

Og kirkene er raskt ute med å beklage og fordømme. Som vanlig.

Men kanskje burde de tenkt seg om en gang til. For hva er det publikums tagging egentlig protesterer mot?

Det er ikke bibelen i seg selv, men bibelen som symbol. Symbol på religiøs maktbruk, arroganse og undertrykkelse.

At bibelen står som symbol på kirke og kristendom, er ikke noe verken kunstnere eller kunstpublikum har funnet på.

Som tagging på harde betongfasader er et forsøk på å sparke samfunnsstrukturene på skinnleggen, retter kommentarene i den utstilte bibelen seg mot religionen som maktutøver.

Sånn sett lykkes kanskje kunstneren bedre enn han selv har skjønt: Bibletekstene blir hellige igjen i det øyeblikket det er lov å kritisere.

Husk at svært mange mennesker betrakter Bibelen først og fremst som et slagvåpen.

Tomhet

Jesus lener seg

over mot venstre

og skriver

med pekefingeren

i støvet

på tronen

Hvordan kan vi tro at det guddommelige representerer det gode?

Let’s face it: Vi vet ingenting om Gud eller det guddommelige. Ikke engang om det/den/Han/Hun/de finnes. Likevel forsøker jeg å holde fast i forestillingen om at det guddommelige representerer det ytterste og absolutte gode.

Holde fast? Nei, det er ikke akkurat som å bolte seg fast i fjellveggen; knapt som linedanserens grep om balansestangen.

Antakelig minner det mest om spedbarnet som holder rundt en rangle når det sovner. Altså, alt annet enn et fast punkt, men noe som er like bevegelig som meg selv.

Noe av det jeg jobber mest med å frigjøre meg fra, er forestillingen om at tro representerer et fast holdepunkt.

Det er heller motsatt: Tro er den dimensjonen i livet som gir mot til å innse uvissheten.

Merkelig nok møter jeg ofte skepsis og motstand fra kristenfolk når jeg insisterer på at det guddommelige representerer konsekvent godhet.  De er jo så opptatt av å få noen bibelsk inspirerte grusomheter til å få plass i gudsbildet.

Som evig fortapelse for dem som har valgt feil religion.

Som ideen om at Gud krever, kontrollerer og bruker lidelse.

Men jeg vil holde fast på at det guddommelige representerer den ytterste godhet. Jeg kan ikke vite, men jeg kan tegne noen skisser, punktvis:

* Jeg kan ikke tro på en Gud som holder seg med en lavere moralsk standard enn hva jeg gjør selv.

* Dersom det guddommelige representerer det evige og grenseløse, vil Guds godhet og Guds moral alltid overgå selv den høyest tenkelige menneskestandard. Gud stryker aldri til etikkeksamen.

* Jeg velger å tro at noen få mennesker med spesiell innsikt og utvelgelse kan åpenbare sanne, guddommelige kvaliteter: Jesus er for meg den fremste av dem. Buddha har også viktige bidrag fra og i en annen kontekst.

* Jeg synes det er naturlig å tenke at gode mennesker har større forutsetninger for å nærme seg det guddommelige enn onde mennesker – simpethen fordi det guddommelige representerer godhet.

* Jeg velger å tro at vi kommer nærmere det guddommelige gjennom å forbedre og foredle oss selv.

* Dersom det guddommelige representerer noe annet enn godhet, er det uten hensikt å tilbe. Ja, det blir faktisk en avskyelig og frastøtende handling.

* Tro handler derfor ikke så mye om hva man holder for sant som det handler om hvem man heier på.

Kristen TV-stasjon oppfordrer foreldre til oppdragervold

Klokka er 00.05, lørdag 25. juli. Akkurat nå sender Visjon Norge – den såkalt kristne tv-kanalen – et program hvor kristne foreldre entydig og massivt blir oppfordret til å slå sine barn, systematisk og i den hensikt å oppdra dem «kristent».

Det dreier seg om en amerikansk predikant som hevder at slag er nøkkelen til å formidle evangeliet til barn. Forbudet mot å slå barn, og at foreldre i stor grad har sluttet med det, er årsaken til stort sett alle samfunnets problemer, sier predikanten, men uten å spesifisere nærmere.

Sendingen blir spontanoversatt til norsk.

Og den norske kommentatoren ler begeistret av alt fyren sier.

Jeg har tidligere skrevet hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold.

Under prekenen ligger et tyvetall barn i transe på ryggen framme ved plattformen.

En liten historie om Ikeas sunne, positive menneskesyn

Ja, du leste riktig. Ikea viser oss noe vi kan trekke lærdom av. Særlig vi som er oppflasket med forestillingen om den syndige, bedervede menneskenaturen.

Ikea – den svensk-globale møbelkjempen – har nemlig begynt med selvbetjente betalingskasser.

Det fungerer slik: Du tar med deg kurven med alt du har tenkt å kjøpe (og på Ikea er det som oftest mer enn du hadde tenkt på forhånd) og beveger deg mot kasseområdet.

Dersom du har mindre enn 15 varer i kurven, kan du velge å betjene strekkodeavleseren selv.

Deretter er det bare å dra kortet, taste kode, klar og vips: Varene er betalt. Du kan ta med deg posene eller flatpakkene og gå.

Systemet er i stor grad basert på tillit. Tillit til kunden. Ja, det står et menneske i gul-blå ikeauniform og ser på, men det er ikke snakk om noen nærgående overvåkning. Vedkommende gir mest inntrykk av å stå til disposisjon dersom noen har spørsmål eller får problemer.

Dette ene mennesket har oppsyn med fire kasser. Altså er personellbehovet redusert med 75 prosent. Antakelig har Ikea regnet på saken og funnet ut at en eventuell økning i svinn og nasking ikke er i nærheten av besparelsen på lønnsbudsjettet.

Slik er det fordi folk flest er ærlige. Nemlig. De trenger ikke engang være troende kristne.

Folk flest ønsker å gjøre opp for seg. Jeg tror ikke engang svinnet hadde økt merkbart om de selvbetjente kassene var helt uten tilsyn.

Ikeas nye kasser er et oppmuntrende vitnesbyrd mot forestillingen om den grunnleggende bedervede, syndige og korrupte menneskenaturen. Ikea taler Augustin midt imot.

Kjærlighet og fred? Ikke akkurat

Neste gang noen kristenkonservative og fundamentalister hevder at de ubetinget står for kjærlighet og fred, husk denne:

Baptistprest ønsker Obama død

Det er heller ikke første gang at denne sentrale figuren i Southern Baptist Convention ber til guden sin om andre menneskers død, alternativt sykdom og ulykke.

Det er egentlig ikke så mye å si om dette, annet enn at slike små drypp av råttenskap bidrar til å utfylle glansbildet med noen svarte flekker.

Jeg har tidligere skrevet noe om hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold. Det finnes dem som mener at dette er for drøyt, men da har de åpenbart ikke møtt sørstatsbaptisten Wiley Drake.

Gud i lomma

Vil du se på guden min?

Han bor her

i denne fyrstikkesken

som jeg alltid har i lomma

nær den klamme varmen

fra undertrykt begjær

Bare småfisk

Bare småfisk

og andre store ord

hadde de bare sett tomheten

men neida

når de spretter buken

og rensker ut

med blodige fingerklør

selv ikke da

Sannhetsfilet gravet

bedervet men benfri

Er De en universalist? Her er lakmustesten De bare MÅ forsøke

Hvis man lurer på om man er universalist innerst inne i hjertet, kan man ta en lakmustest.

Universalisme innenfor en kristen, teologisk forståelseshorisont handler altså om å tro at alle mennesker til slutt blir «frelst», altså kommer i land i henhold til frelsesverket gjennom Jesu død og oppstandelse.

Det vanlige synet i de fleste kristne miljøer som er representert her til lands, er at det bare er de døpte eller de korrekt bekjennende som kan gjøre seg forhåpninger om frelsen.

Alle de andre… vel, det er vel få som lenger sier med rene ord at de skal brenne evig, men det handler altså om varianter av fortapelse, dom og straff.

Straff – evig straff – for å ha holdt seg med feil livssyn i et begrenset jordeliv.

Det finnes kristne, jeg vil tro de er mange, som i sitt lønnkammer kjæler med universalismen – vel vitende om at de møter en massiv, angstdrevet fordømmelse hvis de skulle våge seg ut av skapet med svermeriet sitt.

Det pågår et ordskifte akkurat nå hos den fantastiske presten på Røros, Harald Hauge. Han er – spør du meg – en like så stor attraksjon som det som er oppført på Unescos verdensarv-liste fra samme by. Ja, faktisk: Jeg mener at Harald Hauge fortjener plassen som Røros sitt bidrag til den teologiske verdensarven, så vågal, velfundert og vennlig (3V) er han.

Den følgende lakmustesten på egen universalisme er mitt bidrag i debatten, i hvert fall foreløpig:

Den handler om å legge troen til side et øyeblikk til fordel for en annen størrelse som Paulus innrømmer en delt andreplass etter kjærligheten, nemlig håpet.

Håper jeg at mennesker blir frelst uavhengig av hva de bekjenner og tror på, eller håper jeg at folk som tror på noe annet enn meg av den grunn går fortapt?

Personlig er jeg ikke i tvil. Og det blir en stusselig tro hvis den skal ligge på et lavere nivå enn håpet. I hvert fall hvis kjærligheten er premissleverandør.