Teo & Tao

desember 8, 2009

Det enkle er det beste. Slik lyder Marvins ord

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 8:49 pm
Tags: , , , ,

Hva var det ved Marvin Gayes tekst som grep meg? Jo, hvor enkelt det er. Og rent.

I forrige bloggpost skrev jeg hvordan jeg ble grepet av den avdøde soullegenden Marvin Gayes låt «God Is Love».

Jeg har tenkt mye på teksten, hvor enkel den er og hvordan den griper kjernen i det jeg ønsker skal være min egen tro. La oss oppsummere budskapet, slik jeg leser det:

Gud er min venn.

Jesus er min venn.

Gud skapte verden for oss  å leve i.

Han har gitt oss alt.

Når vi ber om tilgivelse, tilgir han oss.

Når vi ber om nåde, gir han oss nåde.

Og alt han ber oss om, er at vi gir hverandre kjærlighet.

Dette er alt. Kort og greit.

Og jeg kjenner at det er sant. Ikke bare sant i betydningen at jeg tror det stemmer med faktiske kjennsgjerninger, men sant i betydningen at det er godt og rett.

Så tenker jeg en tanke til, nemlig at det ikke er mulig å forbedre et slikt budskap. Alt man tilføyer, bidrar heller til å forringe budskapet.

Jeg tenker på mange av oss som kaller seg kristne og som hele tiden har behov for legge mer til dette enkle budskapet om at Gud elsker oss, viser oss nåde og oppmuntrer oss til å elske hverandre.

Ingenting av det man legger til, bidrar til å gjøre evangeliet bedre. Det bidrar til å ødelegge det.

Evangeliet blir ikke bedre av å utstyres med en samlivsetikk som utestenger homser, en kristologi om to naturer og objektive forsoningslærer, en treenighetslære, renhetsforskrifter, kleskoder, religiøse kjønnsroller, ideer om skaperorden, ekteskapslover, åndelige hierarkier og maktstrukturer.

Teologen John P. Keenan beskriver i en analyse av Markusevangeliet hvordan kristenheten fra første stund har latt seg frustrere og forvirre av fraværet av et konkret, verbalt budskap fra Jesus i form av doktrine. I fravær av et dogmatisk innhold i Jesu budskap, har de gjort personen Jesus selv til selve budskapet.

Slik er han gjort til Gud, enda han selv distanserte seg fra en slik betegnelse, ja vegret seg for enhver merkelapp og båssetting.

La oss holde det enkelt og åpent. Og led oss ikke inn i den evige fristelsen til å begrave mysteriet og evangeliet i ord, kategorier og dogmer.

15 kommentarer »

  1. Kort. Greit. Og tankevekkende.

    Sannelig.

    Kommentar av Harald — desember 8, 2009 @ 8:56 pm | Svar

  2. Til søndag reiser jeg igjen ned til Budapest og kommer til å tilbringe tid sammen med hjemløse og uteliggere. Er det en ting jeg ikke kommer til å nevne, da er det romantiseringen i denne tråden.

    Kommentar av unitarknut — desember 9, 2009 @ 2:28 pm | Svar

  3. Ser at jeg var unødvendig sur i kommentaren min, Teo&Tao. Det beklager jeg, men forstå meg rett: Hvis du til en hjemløs i Budapest (og da snakker vi om elendighet som ikke finnes her i landet) sier at G-d og Jesus er han eller hennes venn, da får du klart svar: Hva skal man med fiender når man har slike venner.

    Så, nå har jeg fått luftet ut frustrasjonen over din romantisering og bedt om unnskyldning.

    Kommentar av unitarknut — desember 9, 2009 @ 2:57 pm | Svar

  4. Jo men det er sant det, for det er lett å glemme hva som er utgangspunket, det som skal være fokuset.

    «Joh 12,44 til 50: «Den som tror på meg, tror ikke bare på meg, men på han som sendte meg. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. Hvis noen hører mine ord og ikke tror, dømmer ikke jeg ham. For jeg kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som forkaster meg og ikke tar i mot mine ord, har det som dømmer ham. Ordet som jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. For jeg har ikke talt av meg selv . Men faderen som har sendt meg, ga meg bud om hva jeg skulle si og hva jeg skulle tale. Jeg vet at Hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, taler jeg slik som Faderen har sagt Meg».»

    Dette synes jeg er et veldig interresant sitat. Jesus sier helt tydelig at han er sentral i gudstroen. Likevel sier han at de som ikke tar i mot ham, skal bli dømt etter hans ord.

    Og så ser da til hva som for Jesus er viktigst av hans ord MatteusEvangeliet 22,36-49: «Mester, hvilket bud er det største i loven? Han (Jesus) svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene».

    Kommentar av Martin — desember 9, 2009 @ 3:00 pm | Svar

  5. Unitarknut, den stakkato kommunikasjonen mellom oss frustrerer meg. Romantisering? Kan du ikke heller ta konsekvensen av at du ikke forstår meg – slik du kokketerte med for et par tråder siden – framfor å tillegge meg motiver og holdninger?

    Du er ikke alene om å ha førstehånds erfaringer med utslåtte mennesker, unitarknut. (Like lite som du er alene om å kjenne til Septuaginta.) Noe av det som har slått meg, er hvor mange der ute som til tross for en trøstesløs tilværelse faktisk regner Gud som sin venn. Og Jesus som sin venn.

    Hvem er du som skal nedgradere betydningen av gudsforholdet til utslåtte mennesker? Hvem snakker du på vegne av.

    Kommentar av Teo&Tao — desember 9, 2009 @ 3:24 pm | Svar

  6. Hvem jeg snakker på vegne av, Teo&Tao? Flyet mitt går søndag kl 1000 fra Rygge. Du er velkommen til å bli med og besøke dem jeg snakker på vegne av. Så kan du fortelle uteliggeren som er ateist og hadde leilighet og bra saker før kommunismen falt, at G-d og Jesus er hans venn. Han kommer helt sikkert til å nikke enig i håp om at du slenger ham noen mynter.

    Bli med. Jeg hindrer deg ikke.

    Kommentar av unitarknut — desember 9, 2009 @ 5:01 pm | Svar

  7. Helt riktig, Martin. Det er det dobbelte kjærlighetsbud som er det viktige. Det forteller oss hva hver enkelt av oss skal gjøre. Vi skal gjøre to ting: 1. Elske G-d og 2) vår neste som oss selv. Etter min mening krever det å elske vår neste som oss selv en større dybde enn å innbille oss at G-d og Jesus er alles venn. G-d og Jesus er også noens fiender. Allikevel skal vi altså elske alle våre neste. Da får vi også holde tunga rett i munnen og ikke hengi oss til romantisering. Det er en forbasket romantisering når Teo&Tao fremstiller dette som det er en enkel sak. Så enkelt, liksom, pøh. Så vanskelig, ja.

    Kommentar av unitarknut — desember 9, 2009 @ 5:06 pm | Svar

  8. Unitarknut, nå må du ta deg sammen og roe deg ned. Du er jo helt krakilsk, mann.

    Det var et mysterium for meg hva du egentlig leste i denne teksten som fikk det til å klikke, helt til det gjennom det siste innlegget går opp for meg at du misleser ett ord: Enkel.

    Det virker som du leser det tilsvarende den engelske betydningen «easy», som i lettvint etc. Mens jeg bruker det i betydningen «simple», for å understreke det umiddelbare.

    Ut fra denne innledende og fatale misforståelsen fyrer du løs, antagelig væpnet med en solid dose fordommer mot mennesker med bakgrunn fra døperbevegelsen som farger alt i klissete gladkristendom.

    Ja, selvsagt er virkeligheten for jævlig og menneskelivet altfor komplisert for lettvinte løsninger, også religiøst. Ja, selvsagt er det klamt og motbydelig å gå rundt og mase om at «Jesus elsker deg». Men ta det opp med folk som driver med sånt, og vennligst hold meg utenfor. Du bommer så inn i granskauen her.

    Du vil ha det komplisert, sier du? Ja, da må du også ta høyde for det ubegripelig sammensatte i at det også finnes tro blant mennesker som sliter. Er det for vanskelig å forstå selv for deg?

    For å være ærlig, unitarknut: Jeg er dritt lei av besserwisserminen din. Du er nøyaktig like pompøs og belærende som enhver annen dogmatiker. God tur til Budapest.

    Kommentar av Teo&Tao — desember 9, 2009 @ 5:45 pm | Svar

  9. «….alt han ber oss om, er at vi gir hverandre kjærlighet.»
    Slik avslutter Tao oppsummeringen.
    Måler vi oss opp mot den setningen blir ikke alt «enkelt». Og enten man gir kjerlighet til sine nærmeste, eller til fremmede, eller for den saks skyld utstøtte i Budapest,så er det ikke «ekkelt kliss» man her er skyldig i å vise sin neste. Hva kjærlighet er og hvilke uttrykk og handlinger det kreves for å uttrykke dette er altfor sjelden oppe til debatt! Egenkjærlighet er liksom enklere og «stiligere» og det som først faller en inn.
    Jeg tror egentlig dere er enige, bare at Unitar ikke så helt denne siste setningen til Tao….

    Kommentar av predikeren — desember 9, 2009 @ 8:23 pm | Svar

  10. Jeg vet ikke hvor enige unitarknut og jeg er, prediker.

    Men jeg kjenner at jeg er litt fortvila.

    Lenge har jeg tenkt at teo&tao-prosjektet mitt har vært overfokusert på oppgjør, oppvask, kritikk, dekonstruksjon og så videre.

    Jeg har ikke klart å formidle de oppadstigende sidene ved mitt eget trosliv, som faktisk er en vel så viktig ambisjon. Du har jo selv kritisert meg for dette.

    Derfor har jeg tenkt at jeg skulle forsøke hardere å skrive oppover, ikke bare nedover. Da jeg opplevde teksten til Marvin Gaye, fikk jeg et påskudd, en vinkling og en knagg.

    Ja, dessverre var utgangspunktet noe så uverdig som en soullåt. (I en tradisjon som er skapt av USAs pariakaste, etterkommerne til slavebefolkningen, rett nok, men likevel åpenbart for «romantisk» for enkelte. Marvin Gaye ble for øvrig skutt og drept, men det kan vel knapt kalles lidelse, i forhold til det vi ellers har fått høre om på denne tråden. Unnskyld sarkasmen, jeg er forbanna.)

    Selvsagt kunne jeg skrevet akademisk om «gudsforhold» eller «det guddommelige som en relasjonell størrelse», men denne gangen kom jeg altså i skade for å bruke begrepet vennskap. Jeg tenker likevel at religion OGSÅ kan uttrykkes i et poetisk følelsesspråk, til og med poptekster. Og jeg tenker at det poenget som FOR MEG kommer fram i musikken, men som blir mindre tydelig om du bare leser teksten, er at det IKKE ER NOE SKILLE mellom Guds forhold til oss og vårt forhold til hverandre. Det er den SAMME relasjonen. Men for å se dette må man antagelig like soul minst like godt som komposisjonene til Bela Bartok. Jeg er jo en enkel sjel her.

    Unitarknut snakker på vegne av gatefolk i Budapest, intet mindre. Jeg føler behov for å finne noen som kan snakke på vegne av gatefolk i Oslo. Jeg har kjent – fortid, fordi de fleste er døde – folk som hadde et sterkt gudsforhold – et vennskapsforhold til Jesus – selv om alt annet gikk til helvete. Jeg kan garantere at det ikke fantes mye romantikk i det. Jeg lurer egentlig på hvor høyt på samfunnsstigen man må være før unitarene synes det er greit å ha et gudsforhold. Må man bo i rekkehus, som et minstekrav?

    Nei, nå er jeg usaklig.

    Jeg er bare så tatt på senga fordi jeg skulle få mer tyn for snakke om det jeg tror på enn det jeg kritiserer.

    Kommentar av Teo&Tao — desember 9, 2009 @ 10:52 pm | Svar

  11. Jeg vet ikke hvem som sa det først, men jeg har hørt flere buddhister gjenta at veien til opplysning er enkel men ikke lett. Jeg tenker at det samme gjelder her. Kjærlighet er det enkleste i verden, men ofte oppleves det usannsynlig vanskelig for menneskesinnet. Slik er det også ofte med bønn, og det å holde seg fast i Guds evig utstrakte hånd.

    Da jeg i tenårene gjorde litt frivilligarbeid hos Frelsesarmeen, møtte jeg både bitre hjemløse mennesker, og jeg møtte mennesker som var takknemlige og positive til tross for svært vanskelige livsvilkår. Jeg er absolutt ikke blant dem som er ute etter å klandre de som ikke er på det stedet hvor de kan sette pris på det de har, men når en først kommer til det stedet, med takknemlighet og kjærlighet både til Gud og medskapninger, blir livet bedre. Sånn er det. Men det er nettopp det, det er enkelt, men det er ikke lett.

    Kommentar av Heidi — desember 9, 2009 @ 11:40 pm | Svar

  12. Ja, det der skjønner jeg bare, rett og slett, fordi låten går rett til hjertet og gir glede!
    Den soullåten gir det nære! Og «det nære» har et sterkt og varmt språk! Uten det nære er vi «fattigere» enn uteliggere i Budapest!

    Vet at noen kjenner trang til å distansere seg fra nærhet,og ønsker heller et rituale,vi er jo ulike mennesketyper, men det pleier ikke slå ut på så anerkjente tekster som soul ofte er.
    Og teksten var jo «tosidig», både om å få og om å gi kjærlighet.
    Derfor tenkte jeg at det kanskje var en misforståelse et sted.

    Kommentar av predikeren — desember 9, 2009 @ 11:57 pm | Svar

  13. Teo&Tao, jeg tror ikke vi to har så mye mer å snakke sammen om. Derfor avslutter jeg enhver samtale med deg, og ønsker deg heller en lykkelig fremtid og chanukkah og god jul og godt nytt år og alt som følger med. Det får holde.

    Kommentar av unitarknut — desember 10, 2009 @ 3:00 pm | Svar

  14. Altså: Enten deler du MIN type spiritualitet eller så ansluttes enhver samtale med presten Knut i Unitarforbundet. Enten mener du at Ideen Gud best uttrykkes ved «g-d», altså upersonlig og distansert, staselige presteklær ala paven, et klart definert hierarki mye symboler på verdslig makt. Mens historie og nåtid vitner om at de mest undertrykte nettopp fant trøst i erfaringen av et intimt gudsforhold, er dette nå ikke bare verdiløst for Unitarknut men direkte støtende.

    Slaveopprøret på Jamaika sprang ut av en spiritualitet der Guds nærvær som hjelper og venn var selve styrken i kampen for rettferdighet og frihet.

    Påstanden om at Gud nødvendigvis oppleves som fiende av fattige og utslåtte er en påstand som savner belegg fra virkeligheten. Gudsnærværet er det eneste man ikke kan ta i fra folk.

    Kommentar av Ramaskriket — desember 12, 2009 @ 10:17 am | Svar

  15. Dessuten, Unitarknut: Hva er romantisk ved vennskap? Vennskapet er jo heller det motsatte av svermeriet. Det er loyalitet, pålitelighet, støtte, interesse, innsikt i ens personlighet og historie, aksept, sympati, villighet til å strekke seg for å hjelpe etc etc.

    Dersom Gud ikke er til å stole på fatter jeg ikke hva du har å hente i g-d! Nå kjenner vi Gud i begrenset omfang, også om man rekner med en åpenbaring i Kristus, men vi kjenner våre gudsbilder. Og mange av oss har faktisk et gudsbilde som gir rom for en relasjon og en dyp kontakt med det guddommelige. Hva skal vi ellers med religion? Hva skal de fattige med en filosofisk ide om g-d? Hvor finner jeg et eneste vitnesbyrd om at det hjelper? Med vitnesbyrd mener jeg utsagn fra en av de utstøtte selv, ikke fra en prest som prøver å finne på noe meningsfylt å bedrive tiden med.

    Kommentar av Ramaskriket — desember 12, 2009 @ 1:18 pm | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere like this: