En pinlig, pinlig fiasko

Jeg  sa det! Jeg sa det! Allerede da jeg kom ut av valglokalet sa jeg det!

Jeg sa: Dersom den amatørmessige – men selvsagt velmenende – fomlingen som jeg møtte her inne, er representativ for hvordan kirkevalget generelt avvikles, er det duket for en demokratisk skandale. Valget i Iran (hvor det også er prestestyre) er plettfritt gjennomført sammenliknet med dette.

Dessverre fikk jeg rett. Nå viser det seg at kirkevalget ufrivillig har kvotert inn folk med etternavn som begynner på en tidlig bokstav i alfabetet.

OK, jeg kan være for kvotering av kvinner, samer, homofile, eldre, ungdommer, norsk-pakistanere, finnmarkinger, nynorskbrukere, kroppsarbeidere, akademikere og andre som må til for at en demokratisk forsamling skal være representativ.

Men jeg er så definitivt MOT kvotering av Abrahamsen og Bendiksen.

Vårt Land skriver om dette her.

Heldigvis er det mulig å skåre billige poenger på slike situasjoner. Her er mitt bidrag:

Den mest betryggende formen for statskirkedemokrati innebærer at man stemmer på det partiet man ønsker skal danne regjering og utnevne kirkestatsråd. That’s it.

Den norske kirke er en statsinstitusjon og er allerede under betryggende demokratisk kontroll. Trond Giske – ennå er det ham – kan utnevne de biskopene han finner mest egnet, basert på det demokratiske mandat han faktisk har.

NAV – arbeids- og velferdsetaten – er også en statsinstitusjon. Men ingen ville vel drømme om å foreslå at vi skal ha direktevalg på trygdesjefer!

Kloke ord fra en som er klokere enn jeg

Buddhisme og kristendom ligger egentlig ikke så langt fra hverandre. Men da snakker vi om mystikken og ikke om dogmatikken. Mener Jon Fosse – forfatter.

I Vårt Lands evige serie «min tro» hver lørdag, er turen denne gangen kommet til den feirede forfatteren og dramatikeren Jon Fosse. Han har et overdrevet rykte på seg for å være ateist, er medlem i statskirken under tvil, og står under innflytelse av kvekerslektninger, zenbuddhisme og en kristen mystiker som Meister Eckhart.

– Mystikk er på mange måtar det motsette av dogmatikk (…) Dogmatisk sett kan aldri ein kristen og ein muslim bli einige. Men i mystikken kan dei bli einige, sier Jon Fosse i intervjuet.

Fosse nekter å beskrive Gud.

– Du får ikkje meg til å seie kva Gud er. Så stygt bannar eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg. Men dersom eg skulle bruke eitt ord på å seie noko om Gud, så ville eg seie det «ukjende», sier forfatteren til Vårt Land.

Derfor reagerer han med allergi på alle de overforenklende ordene som særlig protestantisk kristendom bruker på å beskrive Gud, med den største selvfølgelighet, som om Gud lar seg beskrive.

Og med ordene kommer også brutaliteten. Ideen om fortapelse for alle som tror dogmatisk «galt», kaller han for voldelig. Rett og slett.

– Spørsmålet om frelse og fortaping er vel ein av tinga det er vanskeleg å snakke seg vekk ifrå, og ein av grunnane til at eg ikkje vil rekne meg som kristen. Eg har ikkje tru på fortapinga.

Frelse, derimot, kan Fosse akseptere:

– Eg trur på frelse, i en viss forstand. Eg trur vi kjem attende dit vi kjem ifrå. Vi kjem frå Gud, og vi går til Gud. Men frelse gjennom Kristus seier meg ingeting, like lite som frelse gjenom Buddha.

Jon Fosse finner mening i å tenke at Gud er utenfor det værende, og at han er felles for alt som er. Derfra er det ikke langt til en zenbuddhistisk livsforståelse som sier at alt som finnes, har en sjelelig kvalitet. Og det er heller ikke langt til kvekernes ide om «det indre lyset», at det er noe av Gud i hvert menneske.

Han foretrekker også kvekernes stille bønn – og zenbuddhistenes begrepsløse meditasjon – framfor artikulerte bønner til en personlig gud. Ordene kommer i veien, mener en av våre fremste ordkunstnere

Jeg refererer disse utdragene av intervjuet med Jon Fosse fordi jeg kjenner meg så godt igjen, samtidig som jeg beundrer nivået på refleksjon og formulering.

Mye av Fosses tenkning finner gjenklang hos andre  som jeg lener meg til også. Meister Eckhart er nevnt allerede. Dialogen mellom Thomas Merton og Dr. D.T. Suzuki reflekterer mye av det samme, i likhet med Raimon Panikkar.

I badekaret

Jeg lar meg synke til nesen blir en klippe midt i havet

Under overflaten lytter jeg til ekkoet fra telenettet

av rør, avløp, kraner og porselen som gjennomborer bygningskroppen

og forbinder den med byen og havet utenfor

Det er vannet som skaper øyenes illusjon, tenker jeg

Tapp vannet ned og du vil se klart at vi alle deler den samme bunnen

Ingen øy er øde og alene for den som våger å se ned i det svarte dypet

Tenkte Noah dette da han grunnstøtte Arken på grunn på toppen av Ararat?

Ved første øyekast må fjellet ha fortonet seg som et umerket skjær

Et enestående midtpunkt i en sirkel av tom horisont

Men noen trakk ut proppen med sin guddommelige stortå

Nå ligger jeg tungt på bunnen naken, våt og kald

Forbindelsen ble visst brutt

En tanke strøk forbi etter kirkevalget

Jeg skriver den ned før den forsvinner igjen:

Det er bedre med en kirke som er kontrollert av folket enn en kirke som kontrollerer folk.

Sånn er det med den saken.

Et tegn fra himmelen

I dag – dagen etter valgnatta – skinner solen fra skyfri himmel over Youngstorget, Stortinget og regjeringskvartalet.

Et sikkert tegn, ikke sant?

Jesus er the good guy mens kristne er the bad guys

Hvorfor skulle Jesus være mot universell helseforsikring i USA?

Spørsmålet reises av Dagsavisens debattredaktør Ivar A. Iversen, som undres over at de kristenkonservative i USA har gjort kampen mot Barack Obamas helsereform til hjertesak nummer 1.

USAs sittende president gikk som kjent til valg på å reformere helsevesenet slik at de forsikringsløse fattige også skal sikres et verdig helsetilbud.

Iversen merker seg at de konservative, rettroende kristne i USA er motstandere av dette – med nebb og klør. Han stiller et spørsmål som jeg opplever er ganske typisk for reaksjonen hos sekulære, venstreorienterte kommentatorer: Hvordan kan man bruke Jesus til å legitimere motstand mot fattigfolks interesser? (Underforstått: Man ser på Jesus som de fattiges venn, den inkarnerte solidaritet. )

Vi som har vokst opp i evangeliske, kristenkonservative miljøer og hatt med USA-tilbedende fundamentalister å gjøre i mange år, har alltid fått høre at Jesus vekker anstøt hos dem som så lettvint kalles vantro.

Min erfaring er at dette er galt.

Det er de kristne som vekker anstøt og som oppfattes som hyklerske, amoralske og støtende.

Jesus, derimot, møtes med stor respekt og beundring – sågar ærefrykt.

Det er synd at de kristne står i veien for Jesus. Jeg tror i økende grad det skyldes en fundamental svikt i religionen som kalles kristendom.

I virkeligheten er det vel heller slik at Jesus spiller en svært underordnet rolle i den kristenkonservative tenkningen. De er altfor opptatt med å påberope seg bibeltroskap til å kunne bruke tid og krefter på en brysom tømmermann fra Galilea.

Men, men Frp ER jo et rasistisk parti

Ap-politiker Truls Wickholm burde ikke latt seg presse til å beklage. Selvsagt er Frp et rasistisk parti.

Se saken om Frps påståtte rasisme her, hos NRK.

Endelig, tenkte jeg, våger en politiker å «si det som det er», som det heter: Fremskrittspartiet bidrar til å spre rasisme og fremmedfrykt. Partiet er dessuten tettere befolket av drittsekker enn andre partier.

Ja. Det er absolutt mitt inntrykk også.

Klart partiet gjennom sitt fullstendig ensidige fokus på det negative ved et pluralistisk migrasjonssamfunn, bidrar til å legitimere rasistiske holdninger. De vet det, og spiller bevisst på det.

Når hørte du en Frp-er si noe positivt, oppmuntrende eller hyggelig om et innvandret menneske?

Partiet hevder at det bygger på et grunnprinsipp om at alle mennesker er individer som skal møtes som sådan, uten å bli behandlet som grupper.

Men hvorfor oppheves dette prinsippet så fort det er snakk om ikke-vestlige innvandrere, flyktninger og asylsøkere? Da forsvinner ethvert individfokus.

I det øyeblikket man opererer med en standard for etniske nordmenn og en annen – lavere – for andre, ikke-hvite, har man tatt skrittet over i rasismen.

Wickholm skulle aldri beklaget. Han var befriende ærlig.

Oppstandelse

Bli levende for meg

Jesus

slik de har sagt at du er

oppstanden

slik du selv har sagt

Jeg griper deg i skulderen

forsøker å riste deg våken

og levende igjen

men gipsen sprekker ikke

Kanskje bruddet

ennå ikke er grodd

og at dette ikke

er dagen eller timen

for å kaste krykkene

Det er makt i de religiøse verdensbilder

Hvorfor insisterer noen troende på «sannheten» i forestillinger som verken lar seg bevise eller motbevise? Kanskje fordi det gir en opplevelse av absolutt makt.

Vi lever i de siste tider, de aller siste tider. Snart kommer Jesus tilbake for å hente sine. Hvordan dette skal foregå – med voldsomme slag ved Armageddon, med store trengsler og så videre – presenteres i detalj. Persongalleriet og rollelista er klar: Dyret, antikrist og andre skikkelser legemliggjøres av EU, paven, Kristin Halvorsen eller hvem det nå er.

Staten Israel spiller en selvsagt nøkkelrolle i det som holder på å skje. Og selve navet – episenteret for endetidsdramaturgien – er Jerusalem, nærmere bestemt stedet hvor tempelet en gang sto.

Ut over dette varierer forestillingene mye avhengig av hvem du spør og ikke minst: Når du spør. For det er alltids noen nye, ferske verdensbegivenheter som må få plass i den store fortellingen om de siste tider, enten det er tsunamien i Asia, 11. september i USA eller den nye ekteskapsloven i Norge.

Alt dette er sikre endetidstegn og står omtalt i bøkenes bok, angivelig.

Gjør jeg narr nå? Nei, egentlig ikke. Jeg tar det på alvor – i den forstand at jeg forsøker å spørre hvorfor det er så viktig i enkelte religiøse miljøer å holde fram slike eventyrlige verdensbilder. Hvor disse miljøene befinner seg og hvilken posisjon de har, får du en pekepinn om hvis du leser DagenMagazinet, Norge idag, Korsets Seier, debattsidene i Vårt Land eller tar en titt på TV Visjon Norge. Med andre ord: det er nokså utbredt.

Jeg tror det er viktig å se hvordan slike beskrivelser av virkeligheten gir makt til dem som framsetter dem. Hvorfor? Jo, fordi påstander om Jesu nært forestående gjenkomst knyttet, staten Israels rolle i en guddommelig plan (på palestinernes bekostning) og så videre er umulig å gjendrive.

Det vil si: De er umulige å dokumentere, og av samme grunn umulige å tilbakevise.

Du kan ikke vinne en diskusjon med et menneske som insisterer på at du tenker, snakker, handler og argumenterer som du gjør fordi du er forført av satan.

Og hvis noen hevder bestemt at slaget ved Armageddon vil finne sted der og der da og da, eller at Gud opererer slik og slik i kulissene, er dette fullstendig uangripelige påstander – med mindre du insisterer på å legge vekk alle argumenter som henter premissene i religiøse forestillinger.

Men dit vil ikke endetidsfantastene. Det ville krevd for mye av dem. De måtte forsvart posisjonen sin i et åpnet landskap hvor sannsynligheten, rimeligheten og ikke minst faktagrunnlaget kunne blitt gjenstand for en saklig vurdering.

Da glipper det lett i motbakkene.

Så lenge man i stedet kan vise til Gud – og djevelen – som konkrete aktører og forklaringer i historien og hendelser, beholder man initiativet og definisjonsmakten selv.