I badekaret

Jeg lar meg synke til nesen blir en steil klippe midt i sjøen

Under overflaten lytter jeg til ekkoet fra telenettet

av rør, avløp, kraner og porselen som gjennomborer bygningskroppen

og forbinder den med byen og havet utenfor

Det er vannet som skaper øyenes illusjon, tenker jeg

Tapp vannet ned og du vil se klart at vi alle deler den samme bunnen

Ingen øy er øde og alene for den som våger å se ned i det svarte dypet

Tenkte Noah dette da han grunnstøtte Arken på grunn på toppen av Ararat?

Ved første øyekast må fjellet ha fortonet seg som et umerket skjær

Et enestående midtpunkt i en sirkel av tom horisont

Men noen trakk ut proppen med sin guddommelige stortå

Nå ligger jeg tungt på bunnen naken, våt og kald

Forbindelsen ble visst brutt

Elsker man virkelig nesten når man tråkker på det nesten holder hellig?

Det er et spørsmål som burde utfordre oss dypt i en global tid: Kan vi virkelig sies å respektere og elske nesten hvis vi samtidig viser ringeakt for det nesten holder for hellig?

Spørsmålet har kvernet i bakhodet siden jeg for en tid tilbake leste en kristen blogger som oppforder folk til å kaste «avguder» de har kjøpt som souvenirer på utenlandsferier. Ikke bare det, men bloggeren mener også at folk som har tjent som misjonærer i for eksempel Afrika, bør kaste eller brenne masker, trefigurer og andre «avguder» som de har tatt med seg hjem fra feltet.

Det er nokså vanlig at kristenkonservative snakker sterkt nedsettende om andre menneskers tro, overbevisning og helligdommer. Det kalles «avgudsdyrkelse», «demoniske åndskrefter», «falsk religion» og så videre. For en tid siden leste jeg en profilert predikant kalle Buddha for «en feit avgud».

Men selv forlanger de altså respekt for det de selv holder hellig. Den som ikke bøyer seg for dette kravet, blir resolutt møtt med beskyldninger om blasfemi. Jeg kan levende forestille meg reaksjonen hvis noen hadde snakket nedsettende om Jesu kroppsbygning.

Siden dagens kristenkonservative vet hvordan det oppleves at det de selv tror på blir latterliggjort, skulle man tro de hadde nærvær nok til ikke å utsette andre for det samme. Men så langt strekker de færreste seg.

Det vanskelige spørsmålet i dette er: Hvordan kan man si at man på alvor elsker og respekterer det andre mennesket når man samtidig viser ringeakt for det som det andre mennesket holder for å være hellig?

Tro er en så sentral og integrert del av mennesket at det ikke lar seg skille ut som noe separat, tenker jeg. Om du tråkker på Buddha, tråkker du på buddhisten. Om du krenker Muhammed, krenker du muslimer – på samme måte som at du krenker den kristne ved å krenke Kristus.

Det er ikke bare tilhengere av fremmede religioner som må finne seg i å få sine helligdommer spyttet på av dem som påstår de følger Jesus. Det samme gjelder i høyeste grad dem som i mer hjemlig farvann følger sin samvittighet og overbevisning også når den kommer på kollisjonskurs med den kristne rettroenheten. Hvor ofte har vi ikke hørt foraktende ord om om «hjemmesnekret religion», om dem som «følger tidsånden», om dem som «utvanner evangeliet».

For noen dager siden så jeg presten Rolf Berg i en tv-debatt i anledning homobryllupet i Kampen kirke. Berg sa beveget, fritt etter hukommelsen: De konservative i kirken krever respekt for sin samvittighet. Selv har de aldri, aldri vist respekt for andres samvittighet.

Hvorfor er det slik? Jeg tror det skyldes at mange av dem som i dag påstår at de er Jesu disipler, i virkeligheten ikke har skjønt en pøkk av det bærende prinsippet i Jesu etikk og menneskesyn: Den forpliktende gjensidigheten. Stikkordet er HVERANDRE.

Fanatisk forblindet

I det øyeblikket

han så lyset for første gang

mistet han også synet for godt

Refleksjon er bare for

kvinner, barn og teoretikere

Det hadde han bestandig tenkt

Resten av sin tid

krabbet han rundt

i bunnen av hulen

fanatisk forblindet

mens han forsøkte å skille

mellom brød og steiner

Brødene brød han seg

ikke om lenger men

steinene plukket han opp

og kastet dem i blindt raseri

som om hver gang

var den første

Dette er idrett: Hvem er mest politisk korrekt?

Som et apropos til homobryllupet i Kampen kirke, som jeg skrev om i forrige post: Hvem er egentlig mest politisk korrekt?

De kristne homohaterne som «bare siterer Bibelen», gjentar og gjentar og gjentar sin evige, tomme klisjé: De som ønsker likeverd og likestilling for homofile i kirke, familie og samfunn, har henfalt til det som kalles politisk korrekthet.

Hva nå det skal bety. Politisk korrekthet blir sjelden presist definert, annet enn at det er noe fælt som har med tidsånden å gjøre. Det handler angivelig om å bøye av og hevde standpunkter som er i tråd med samfunnets og tidens verdier og normer, i stedet for å stå på noe som påstås å være bibelsk.

Men kristenfundamentalistene glemmer alltid noe. De glemmer at de selv er de mest politisk korrekte av alle – i de aller fleste deler av verden, under stort sett alle regimer og til alle tider.

En total avvisning av homofil praksis og samliv er i høyeste grad politisk korrekt i Saudi-Arabia og Iran. Norske kristenfundamentalisters holdning til homofili ville vært politisk korrekt i nazistenes Tyskland og i fascistenes Italia. Og så videre. Og så videre.

Jeg er minnet på dette etter å ha snakket med homofile som kommer fra land i verden hvor de risikerer hard forfølgelse dersom de skulle stå åpent fram. De kommer fra samfunn hvor biskop Kvarme og andre kristenfundamentalisters holdning til homofili i høyeste grad vil bli betraktet som politisk korrekt.

Kristenfolket burde tenke nøyere gjennom hvem de er på parti med. Helt korrekt.

Kampen ser ut til å krones med seier, i hvert fall på Kampen

Så er det på’n igjen med halleluja homo baluba igjen. Et homofilt par har fått partnerskapet sitt velsignet i en improvisert kirkelig handling i Kampen kirke i Oslo. På blogger, i debatter og i kristenpressen spruter hatfråden.

Igjen demonstreres dobbeltmoralen som preger store deler av homohaterne på høyre fløy. For hva kreves? Jo, at biskop Kvarme straks må få avsatt sognepresten i Kampen menighet fordi hun har vært ULYDIG.

Tenk det. Og dette kommer fra den samme fløyen som SELV oppfordrer til – sågar truer med og i ytterste fall organiserer – ulydighet mot biskoper de ikke liker.

SELV vil de med største selvfølgelighet ha anledning til å kunne «frasi seg tilsyn» som det heter hvis bispen skulle være kvinne, såkalt liberal eller begge deler. Det betyr i klartekst at de nekter å forholde seg til sin egen arbeidsgiver. Og de forventer at det skal være helt greit.

For dem selv. Men ikke for andre.

Nei, derfor tenker jeg at vi skal lytte til det som kommer nå, og lære av metodene som de konservative anbefaler for prester som ikke vil bøye seg for biskopene sine: Gi dem fyken! Rett og slett.

Jeg ser også at de to det gjelder og deres venner omtales i de mest nedsettende ordelag. De blir tillagt de voldsomste motiver, som om dette er en bevisst, aktivistisk handling fra ondskapens representanter for å ødelegge Kristi kirke.

Og jeg spør: Hvorfor klarer man ikke – uansett teologisk horisont – å se at det faktisk handler om mennesker som er villig til å trosse noe så knusende og ødeleggende som de rettroendes hat og forakt, bare for å få samlivet sitt velsignet av Gud i Guds hus?

Det er i virkeligehten et voldsomt sterkt vitnesbyrd om en svært slitesterk og armert kristen tro.

Så sterk at det nesten er et gudsbevis i seg selv.

Amen. Og til lykke!

Når ånden tar tak under prestekjolen og avslører den nakne sannhet

Ånden lar seg aldri fange

i en vev av svart og hvitt

Den blåser

leker

smetter

unna alltid

Av og til tar den tak

løfter prestekjolene bakfra

og blottlegger tørre legger

dyppet i svarte sokker

som to pin-up opp ned

Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg vet hva jeg håper

Kan noen ha en tro som ikke når håpet til skuldrene? Ikke jeg.

Jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å skulle definere og formulere en tro. En etter en er dogmene omdannet til illusjoner – som til slutt brister som såpebobler i vinden.

Da er det lettere å håpe. Så her er noe av det jeg håper på:

* Jeg håper at det finnes en nådig, klok og kjærlig Gud – i mangel av et bedre begrep – som hører og møter alle som søker og ber, uansett hvilken religion, tradisjon og kultur de henvender seg gjennom.

* Jeg håper at alle mennesker vil få oppleve oppreisning for urett og gjenopprettelse av brutte relasjoner, om ikke annet så i en ny tilværelse etter at denne er forbi.

* Jeg håper at alle mennesker blir inkludert i det vi kristne kaller Guds rike.

* Jeg håper at Jesu frelsesverk er stort nok til å omfatte alle mennesker, uansett hva slags religion, livssyn eller overbevisning de måtte bekjenne seg til.

* Jeg håper det er sannhet, fullbyrdelse, frelse og opplysning å hente i alle religioner, også på egne premisser, slik at de ikke skal etterlate sine tilhengere skuffet og desillusjonerte.

* Jeg håper at ingen mennesker går fortapt, heller ikke for å ha valgt «feil» livssyn.

Så blir spørsmålet, etter dette, om jeg kan ha en tro som ikke er i stand til å romme håpet. I så fall: Hva slags trist tro er det – som krever av meg at jeg skal nedskalere håpet?

Hvilket rom blir da igjen for den tredje størrelsen, den som Paulus holdt fram som den største: Kjærligheten.