Teo & Tao

april 27, 2009

Nå må vi snart lære å sette pris på rasistene

Filed under: Verdier — Teo&Tao @ 8:28 pm
Tags: , , ,

Jeg leser at det bør kvalifisere til en ytringsfrihetspris å fremme standpunkter som de aller fleste har forlatt til fordel for noen som er bedre. OK, da må vi snart gi Fritt Ord-prisen til en ordentlig rasist.

Nina Karin Monsen er en konservativ filosof som nylit er tildelt Fritt Ords pris. Det er omdiskutert. De som forsvarer at Monsen fortjener en slik pris, påpeker at hun «tør» å stå for standpunkter som flertalelt har forlatt.

Monsen har de siste årene gjort seg gjeldende som en av de hardeste kritikerne av en ny, felles ekteskapslov med tilliggende herligheter.

Selvsagt har Monsen all rett til å ytre seg. Og hun ytrer seg uredd. Står som en urokkelig laksetrapp midt i motstrømmen. Det skal hun ha.

Men kvalifiserer det dermed til en pris?

Og er det nødvendigvis begrensende for ytringsfriheten å stille spørsmål ved denne tildelingen selv om hun ytrer seg som hun gjør?

Hvis det skal kvalifisere til en ytringsfrihetspris å argumentere gammeldags og motstrøms, blir det vanskelig å argumentere mot kandidaturet til Vigrid eller dem som måtte ta til orde for fortsatt sterilisering av tatere.

Selv fikk jeg Monsen midt i trynet da hun hevdet at det ikke er mulig å basere en foreldrerelasjon på jus, uten biologi. Det er for det første dokumenterbart galt. For det andre er det ekstremt krenkende overfor svært mange mennesker.

Spørsmålet er om man fremmer det frie ord ved å si innmari dumme ting, eller om begrepet «fritt» også har en kvalitativ dimensjon som bør innfris.

april 23, 2009

Remiks

Filed under: Forbannet dikt — Teo&Tao @ 11:12 am

Remiks

gamle guder synger

sørgesalmen om igjen

Som å lære å sykle

det kan ikke gå galt

men rundt

i en ny verden som skinner

i digital perfeksjon

med sømløse skjøter

mellom dette og hint

april 19, 2009

Jeg ser det tydelig nå: Spørsmålet er feil stilt

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:10 am
Tags: , , , , ,

Plutselig så jeg det helt klart. Takket være Monty Python og en god venn som har greie på den slags: Det gir ingen mening å etterspørre meningen med livet.

Vi liker å tenke at ikke bare alle religioner, men alle livssyn og livsanskuelser som sådan, møtes ved en fellesnevner formulert i spørsmålet:

Hva er meningen med livet?

Men så – midt i en samtale – så jeg plutselig blindveiskiltet som sto kamulfert inne i det ustelte krattet i veikanten. Det er her vennen kommer inn med sine kloke innspill som alltid veier opp for den lette hodepinen dagen etter.

Det jeg så så tydelig, er ikke problemet knyttet til de mulige svarene på et sånt spørsmål. Her varierer jo som kjent preferansene.

Nei, problemet er knyttet til spørsmålet som sådan. Spørsmålet er feil stilt, som Gro brukte å si når hun skulle dressere journalister.

Begrepet «mening» er jo knyttet til vår forståelse, vår kategorisering av virkeligheten. Mening er en ide vi skaper. Men vi spør – særlig i kristendom – som om mening er noe objektivt som «finnes» utenfor oss selv.

Plutselig gikk det opp for meg at det å spørre etter «meningen med livet» står i veien for å finne den. Trangen til å finne meningen med livet er en del av den illusoriske klamringen som hindrer oss i å våkne opp.

Det er her Monty Python kommer inn. Filmen «The Meaning of Life» kan ses nettopp som en absurd illustrasjon på «meningsløsheten» som ligger i «mening».

Kanskje er det derfor den er så morsom?

Blogg på WordPress.com.