Jeg leser at det bør kvalifisere til en ytringsfrihetspris å fremme standpunkter som de aller fleste har forlatt til fordel for noen som er bedre. OK, da må vi snart gi Fritt Ord-prisen til en ordentlig rasist.
Nina Karin Monsen er en konservativ filosof som nylit er tildelt Fritt Ords pris. Det er omdiskutert. De som forsvarer at Monsen fortjener en slik pris, påpeker at hun «tør» å stå for standpunkter som flertalelt har forlatt.
Monsen har de siste årene gjort seg gjeldende som en av de hardeste kritikerne av en ny, felles ekteskapslov med tilliggende herligheter.
Selvsagt har Monsen all rett til å ytre seg. Og hun ytrer seg uredd. Står som en urokkelig laksetrapp midt i motstrømmen. Det skal hun ha.
Men kvalifiserer det dermed til en pris?
Og er det nødvendigvis begrensende for ytringsfriheten å stille spørsmål ved denne tildelingen selv om hun ytrer seg som hun gjør?
Hvis det skal kvalifisere til en ytringsfrihetspris å argumentere gammeldags og motstrøms, blir det vanskelig å argumentere mot kandidaturet til Vigrid eller dem som måtte ta til orde for fortsatt sterilisering av tatere.
Selv fikk jeg Monsen midt i trynet da hun hevdet at det ikke er mulig å basere en foreldrerelasjon på jus, uten biologi. Det er for det første dokumenterbart galt. For det andre er det ekstremt krenkende overfor svært mange mennesker.
Spørsmålet er om man fremmer det frie ord ved å si innmari dumme ting, eller om begrepet «fritt» også har en kvalitativ dimensjon som bør innfris.
