Teo & Tao

april 24, 2010

Hvorfor, hvorfor hvorfor…

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:46 am
Tags: , ,

Det er så mange spørsmål vi aldri stiller. Særlig hvorforspørsmål. Disse, for eksempel:

Hvorfor er det selvsagt at man bare kan ha ett kirke- eller livssynsmedlemskap av gangen?

Hvorfor må man tilhøre den ene eller den andre religionen?

Hvorfor må man inngå i et sosialt fellesskap med mennesker som bekjenner det samme som en selv?

Hvorfor tar vi for gitt at mennesker som bekjenner det samme, også tror på det samme?

Hvorfor må tro formuleres i ord, erklæringer og meninger?

Hvorfor trenger tro organisatoriske rammer?

Hvorfor må jeg fortelle andre om hva jeg tror på?

Hvorfor er det viktig å få barna til å tro på det samme som foreldrene?

Hvorfor må man tro på noe for å være troende?

Hvorfor….

Ja, det finnes sikkert flere hvorforspørsmål.

april 17, 2010

En veldig treffende observasjon

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 7:23 pm
Tags: , , ,

Komikeren John Cleese sa det så treffende på Skarland i går.

Cleese sa – og nå siterer jeg fritt etter hukommelsen, men jeg nokså trygg på meningsinnholdet:

Kirken – og særlig den katolske kirkens – store paradoks er at den forvalter et budskap som står i et direkte motsetningsforhold til kirkens egen organisasjonsform og kultur.

Omtrent sånn. Ifølge Cleese lærer Kristus oss at kontakt med det guddommelige forutsetter at vi nedtoner vårt eget ego. Salige er de fattige i ånden, de saktmodige og så videre. Derfor er det paradoksalt at kirken – som har påtatt seg å forvalgte Jesu lære – selv er organisert som et hierarki som er velegnet til å virkeliggjøre personlige ambisjoner. Den har makt, innflytelse, titler, pomp, prakt, høytidelighet og ambisjoner.

Skarpt, i hvert fall til gullrekka å være. Men så er det ikke en hvilken som helst komiker som snakker. Det er tross alt en av skaperne av Life of Brian.

april 2, 2010

Nederlagets seier

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 3:59 pm
Tags: , , , , ,

Langfredag, 2. april 2010: Nederlaget er fullkomment – og seirer.

Jeg tenker selvfølgelig på Jesus i dag.

Noen ganger kommer triumfen som ydmykelse og nederlag.

Jeg tenker at seieren ikke handler om å slå tilbake etter ydmykelsen og nederlaget. Seieren kommer heller ikke på tross av ydmykelsen og nederlaget.

Nei, seieren kommer i ydmykelsen og nederlaget.

Det er selve nederlaget som seirer.

For er ikke hans rike av en annen verden?

Er ikke hans rike et sted hvor dennesidig makt og prestisje nulles ut og opphører?

Da jeg lyttet til bibelfortellingene om hendelsene på langfredag, slo det meg at Jesus holdning og adferd kan minne om det taoistene kaller wu wei.

Jesus «goes with the flow», for å si det sånn. Han gjør ikke motstand, enda han kunne. Han foretar seg ingenting for å hindre hendelsesforløpet som i høyeste grad går i hans eget disfavør. Det er ikke engang sikkert han kunne stanset det hvis han hadde ønsket.

Jesus praktiserer en himmels «non-action» og lar nederlaget skje.

Og slik jeg ser det: Ikke for å gjøre nederlaget til seier, eller for å seire til tross for nederlaget, men fordi…

…nederlaget er selve seieren.

Hvordan kunne ellers Jesus kjempet mot og beseiret presteskap og keisermakt uten å bli som dem?

Dermed skjer det paradoksale: Ved at makten vinner den totale seier, taper den – mot avmakten. Og ved at avmakten lider det fullstendige nederlag, vinner den – over makten.

Det er så mange kristne som bruker maktspråk når de snakker om Jesus og tilber ham. Se for eksempel forrige bloggpost om Knutby og lovsang.

Mange kristne har en forestilling om at Jesus en dag skal vende tilbake som hersker, triumfator og seierherre. Ja, til og med som krigsherre.

Jeg synes det er veldig rart å skulle se for seg at Jesus skal komme tilbake som en representant for det eller dem han selv beseiret gjennom nederlaget.

Blogg på WordPress.com.