Jeg sliter litt med det ondes problem, altså

Og det er Guds skyld, alt sammen. Etter 40 år med usammenhengende grubling, frynsete kirkeliv og utstrakt pubspiritualitet har jeg landet på en foreløpig konklusjon: Problemet er kilt fast i forestillingen om at Gud er både personlig og allmektig, og jeg får det pinadø ikke løs!

Allmakt og personlighet, altså.

Bare en personlig gud kan inneha noe sånt som vilje, hensikt og en masterplan for kosmos. Og når denne guden påstås å være allmektig, er det utenkelig at det er noen differanse mellom gudens vilje og virkeligheten som omgir oss. En allmektig gud er ikke en som vil og vil, men ikke får det til.

Det ondes problem handler med andre ord om Guds unnlatelsessynder. Og tro meg, det begynner å bli mange av dem.

Siviliserte rettsprinsipper holder oss mennesker ansvarlige hvis vi unnlater å gripe inn mot urett om vi har muligheten til det. Ja, dette er også nedfelt som et sentralt prinsipp i kristen etikk.

Men Gud står åpenbart over loven og sin egen ide om hva rettferdighet er. Eller…?

En allmektig og personlig gud, påstår de. Og jeg tenker at man antakelig ikke trenger å gi avkall på begge disse egenskapene for å få Gud til å gå opp. Problemet ligger i kombinasjonen.

Gud kan godt være personlig hvis Gud er avmektig. En personlig gud som ikke er herre over alle ting, men som for eksempel bare har jurisdiksjon over én banehalvdel.

Men hvis Gud ikke er personlig, men i stedet må forstås som et slags prinsipp, en kraft, en vei – skifter allmaktsbegrepet karakter på en interessant måte.

Gud blir ikke lenger allmektig, men ALLMENNGYLDIG.

Der står jeg, dere, og må velge mellom men personlig og avmektig Gud, eller Gud som et allmenngyldig, upersonlig prinsipp.

Ikke lett. Heldigvis har vi fortsatt Jesus å lene oss på.

Give me oldefar on the line

Kan man kjøre Mercedes og ringe med mobiltelefon i livet etter døden? Ja, helt sikkert.

Apropos kinesere. Ved flere anledninger i Asia har jeg latt meg fascinere av kineseres forhold til sine avdøde slektninger, som de feirer og hedrer regelmessig og grundig. Ikke minst gjennom å forære dem nyttige statusgjenstander – i papp.

Fenomenet med disse papp-replikaene av jordisk gods og gull, har jeg støtt på i chinatown i Bangkok, i Malaysia og i Singapore. Prinsippet er enkelt: Du går på markedet og kjøper det du vil glede forfedrene med, og setter fyr på det under en seremoni i tempelet.

Bare fantasien setter grenser. Det finnes selvsagt kontanter (for den som har alt), kredittkort, skjortebryst med slips, mercedeser, rolexklokker og – selvsagt – mobiltelefoner.

Det siste forestiller jeg meg som rimelig spooky. Tenk om du ofrer en papp-nokia til oldefar, og et minutt eller to etter at gaven er blitt til aske, hører du det ringe i din egen lomme. Fra et ukjent nummer.

Det er lett å smile av den folkereligiøse fedredyrkelsen, men samtidig har den kvaliteter som er både vakre og befriende håndfaste.

Dessuten kan denne tradisjonen kanskje tjene som svar på Ellens spørsmål om hvordan Gud ser ut fra hutongene og høyblokkene i kinesiske storbyer. Det er kanskje ikke for ingenting at man kanalserer spiritualiteten til å hedre mennesker og familierelasjoner i en virkelighet som er så tett befolket.

Vi i den nordiske ødemarka derimot, lar religiøsiteten få utløp gjennom natur, helst folketomt. Vi finner Gud i ensomheten, i stillheten, ved skogstjernet eller på toppen av Rondeslottet.

Jeg er ingen religionsviter, men det slår meg at de kinesiske religiøse strømningene fyller ulike behov som kompletterer hverandre.

Den folkelige forfedrekulten handler om familie om nære relasjoner.

Konfusianismen handler om samfunnsstrukturer og politikk.

Taoismen handler om verdensbilde, naturforståelse og livsprinsipper.

Buddhismen tilbyr en frelsesvei og er en arena for personlig, åndelig fordypning for spesielt interesserte.

Dette – som sagt – er bare en strøtanke, som godt kan være fullstendig feil. Eller kanskje litt riktig. Korrektiver mottas med takk, gjerne med rødblyant og merknader i margen.

En milliard, tohundreognittini millioner, nihundreognittinitusen, nihundreognittini

Dette har skjedd: Den skarpe observatøren og kommentatoren Ellen har avslørt at vi begge er adoptivforeldre, og at reisen til Kina som jeg skrev om i forrige post, hadde til formål å hente en lillesøster til vårt førsteadopterte barn. Dermed er det ikke lenger 1,3 milliarder kinesere i Kina, men bare en milliard, to hundreognittini millioner, nihundreognittinitusen, nihundreognittini.

Men selv om Ellen og jeg deler denne unike og livsforvandlende erfaringen – å reise til den andre siden av jordkloden for å overta et fikst ferdig barn og ta det imot som sitt eget – fortolker vi hendelsene ulikt når det kommer til de eksistensielle og religiøse implikasjonene. Dette kan dere lese om i ordskiftet etter forrige blogpost.

For Ellen virker det som de svimlende perspektivende ved adopsjonen bekrefter antakelsen om mening, sammenheng og guddommelig planmessighet i tilværelsen. For meg er det motsatt: Opplevelsen minner meg om tilfeldighetenes makt, og at vi mennesker skaper vår egen virkelighet. (Hvilket ansvar! Se i nåde til oss.)

Samtidig er adopsjonen en påminnelse om at vi ikke har lov til å avskrive noe menneske som fremmed og ubetydelig. Den fremmede har potensial til å bli din nærmeste.

For meg er adopsjon blant de erfaringene som rokker ved barnetroens forestillinger om den personlige Gud. Og Ellen spør derfor hva jeg skal med en «upersonlig Gud». Dette har jeg tenkt litt på i dag.

For det første: Jeg vil ikke bruke et slikt begrep som en «upersonlig Gud». Jeg vil unngå negasjonen, fordi den forutsetter at man tar utgangspunkt i det personlige og forlater det. Det er konvertittens dilemma, ikke sant, at den nye posisjonen alltid står i relieff til den gamle. Og dermed vil konvertitten alltid bringe med seg en annen forståelse enn den som lever ut sin egen, «medfødte» tradisjon.

Det som i hvert fall står for fall hos meg, er ideen om Gud som et kjempemenneske i himmelen. Men alternativet er ikke nødvendigvis noe kaldt og «upersonlig».

Det vi i vår tradisjon personaliserer og kaller Gud, kan også forstås som et prinsipp, som en kraft, som en energi, som en kilde, som ånd.

som Tao?

Dette blir litt springende og usammenhengende, men jeg tenker at når vi oppgir ideen om Gud som «person», forsvinner også noe av (det oppkonstruerte?) skillet mellom skaper og skaperverk, Gud og menneske, overnatur og natur, transcendens og immanens. Det guddommelige kommer nærmere. Det blir mer relevant, mer nyttig og mer konkret.

Og hva med Jesus? Forståelsen av Jesus som Guds sønn blir nødvendigvis annerledes med et annet gudsbilde. For hvem er nå denne faren?

Hvordan ser Gud ut fra hutongene, eller fra høyblokkene? Det vet jeg ikke så mye om, egentlig. Men det er i hvert fall sikkert at gjeter-, fangst- og jegerkulturer har skapt andre gudsbilder enn gamle jorbrukskulturer. En klassisk kontrast er jegernes og gjeternes maskuline, brutale machogud mot jordbrukskulturenes kvinnelige, fruktbarhetsgudsbilder.

Tett befolkede områder gir også grobunn for andre gudsbilder og en annen religiøsitet enn villmark.

Jeg har en god venn som har puslet med storbyteologi et helt liv: Hvordan ser den urbane Gud ut? Det blir i hvert fall mindre tompreik om «skaperorden» og «naturlighet».

Beklager, Ellen. Jeg kommer ikke lenger akkurat nå. Men jeg skal tenke mer – hvis bare det nyeste familiemedlemmet lærer seg å sovne i kristelig tid om kvelden. Men hva skal man forvente av en liten hedning?

En milliard, tre hundre millioner

Beklager, det har vært taust en stund. Men nå er jeg endelig tilbake etter et par uker på reisefot. I Kina.

En milliard, tre hundre millioner.

Så mange kinesere bor i Kina.

Jeg slutter ikke å la meg overvelde.

Og siden denne bloggen primært spinner rundt temaet religion, spør jeg meg: Har en personlig Gud virkelig et personlig, individuelt forhold til alle sammen, hver eneste en? Ser Gud inn i hvert eneste vindu i hver eneste loslitte høyblokk i eksploderende megabyer som Shanghai og Guangzhou?

Beijing har 14 millioner innbyggere, en million eller to flere enn da jeg var der forrige gang, hvis jeg husker rett. Det spiller egentlig ingen rolle, en million fra eller til. Who cares.

Men til tross for millionene: Den tradisjonelle bebyggelsen i Beijing består av lave hus på en etasje, organisert som innadvendte tun med smale gater mellom. Gatene – veitene, for å låne et trondheimsuttrykk – kalles hutonger, begrepet som disse områdene er kjent under.

Hutongene er en utrydningstruet rase under ekspansiv, kommunist-turbo-kapitalisme. Bare en liten del av den opprinnelige bebyggelsen kan håpe på å bli bevart for fremtiden, og da antakelig som pittorisk, turistvennlig kulisse bebodd av en ny elite av unge urbanister og ominnredet til moderne komfort.

Omtrent som på Gründerløkka, Bakklandet eller Vålerenga.

I de opprinnelige hutongene kjente alle hverandre. Naboene levde som vitner til hverandres liv. Ingen trengte å forholde seg til milliarder. Alle var individer.

En kineser jeg kjenner litt, fortalte meg at han bodde i hutong i ti år under oppveksten. Gamle som døde, barn som ble unnfanget og født – det var full oversikt. Nå bor han i en moderne boligblokk og aner ikke hvem naboen over gangen er.

Da kryper det ubehagelige nærværet av en millard, tre hundre millioner nærmere. Naboen blekner og erstattes av masse-anonymiteten.

I grisgrendte Norge er det lett å være individualist, tenker jeg under innflyvningen til Gardermoen på vei hjem. Fra lufta kan jeg telle eneboliger mellom trærne. Det er så lett å tro på den personlige Gud i slike omgivelser hvor det er vanetenkt munnhell å «oppleve» Gud i naturen, til og med i Nordmarka.

Det slår meg – i det vi lander hardt – at ideen om en personlig gud og et individuelt gudsforhold er dyrket fram av ørkennomader som hadde ubegrenset tilgang på ensomhet og indivudualitet. Det var dem, sauene og stjernene. Og Gud.

Men kan gjeternes Gud virkelig se gjennom kølsmogen en kjøterkald vinterdag i Beijing? I så fall tror jeg kanskje det er lettere å få øye på menneskene i hutongene enn i høblokkene, enda de i etasjer og meter befinner seg nærmere himmelen.

Apropos: En slitesterk myte sier at den kinesiske mur er det eneste byggverket på jorden man kan se fra verdensrommet. Det er selvsagt bare propagandistisk tull.