In deep space: Vi trenger en teologi for den åpne tro

Hva skal man tro og mene når man forlater en kristen tilhørighet og bekjennelse uten å gå til en annen tilhørighet og bekjennelse? Hva «er» man da?

Menighetene tømmes for folk. Det er et faktum, uansett hvordan man friserer statistikken. Få rekrutteres utenfra, og de aller fleste unge mennesker som vokser opp i menighetene, forlater dem så fort de blir gamle nok til å velge selv hva de skal gjøre søndag formiddag.

For noen er bruddet bittert og dramatisk. For andre handler det om forlengelsen av en en skuldertrekning.

Uansett: Mennesker som har beveget seg ut, befinner seg «in deep space» hvis de ikke går til noe annet som er organisert og definert. På en måte er det slik at man «må» være konvertitt, altså at man går fra ett livssynssystem til et annet.

Som avhopper fra kristen tro, kan man bli human-etiker/ateist, man kan bli buddhist, man kan bli bahai, muslim, jehovas vitne, antroposof, holist, etc. Man tar en identitet og et sett dogmer og erstatter dem med noe annet som man finner identitetsskapende, sant og meningsfullt i stedet. Man «må» jo bli «noe»?

Men ikke alle følger et slikt mønster. Jeg tror det er mange som velger bort en kristen bekjennelse og som ikke går til noe annet, men som fortsatt er troende, i en eller annen forstand.

Hva tror de så på? Hvilke verdier kommer til uttrykk i deres tro?

Det er ikke så lett å sette ord på dette, men jeg tenker meg at mange mennesker er troende uten å tro på noe spesielt. De har en tro som er ÅPEN.

I hvert fall har den potensial til å bli åpen.

Troen handler ikke lenger om dogmer og forestillinger, men om en slags livsholdning.

Med det forbehold at jeg ikke er lommekjent i teologien, spør jeg om dette er et forsømt teologisk område. Kan noen utmeisle en teologi for den åpne tro?

En tro som verken er forankret i det gamle, som verken er konvertert, men som befinner seg i dette «deep space» mellom de dogmatiske solsystemene.

En teologi som bygger identeten rundt erkjennelsen av at jeg tror, men ikke nødvendigvis på noe eller noen. En teologi som tar inn over seg at jeg også har sluttet å tro, men uten å utelukke.

For all del, dere. Dette er bare forsøksvise, famlende forsøk på å sette de første ordene på noe jeg har tenkt på. Kanskje kommer gode hjelpere meg til unnsetning i kommentarfeltet igjen.

Menneskeforakten er et «nødvendig» selvforsvar mot troens grusomhet

For kristne fundamentalister er det helt nødvendig å nedgradere menneskeverdet hos de ikke-troende for å kunne leve med ideen om at de vantro skal brenne evig.

I forrige post forsøkte jeg å skildre hvordan den utilslørte menneskeforakten i kristenkonservative kretser ikke er noe nytt som kom med fundamentalistiske bloggere og debattfora på nettet. Det har vært slik bestandig, og det var i høyeste grad slik i de kristne miljøene hvor jeg selv tilbrakte store deler av ungdomstiden.

I disse kretsene tenker man systematisk lave tanker om mennesker utenfor menigheten, om mennesker som tror og lever annerledes enn dem selv.

Hvorfor er det slik? Hvordan kan det ha seg at miljøer som hevder å forvalte evangeliet om Jesus Kristus og Guds nåde og kjærlighet til menneskene, kan ha utviklet en slik systematisk forakt for mennesker?

Jeg tror det har direkte sammenheng med frelsesforståelsen og med dogmet om «livets to utganger». Dette handler om at de rettroende – bekjennende kristne i menighetene – skal tilbringe et evig liv etter døden i evig salighet og sorgløshet hos Gud, mens absolutt alle andre skal tortureres i all evighet i helvete.

Jeg gjentar: Evig tortur som «rettferdig» straff for å ha levd et vanlig liv i rekkehus, for å ha oppdratt to unger og jobbet som saksbehandler i kommunen.

Den guden som har forordnet det slik, skal tilbes, elskes og – ikke minst – fryktes.

Jeg tror det er slik at dersom man skal makte det perverse kunsstykket å betrakte denne ideen som god og rettferdig, er man nødt til – bevisst eller ubevisst – å nedvurdere de ikke-troendes betydning, moral og menneskeverd. Man er nødt til å skape forestillinger som gjør denne straffen fortjent, på ett eller annet vis. Det er ikke tilstrekkelig at mennesker har valgt feil livssyn for at tortur skal være en rimelig sanksjon.

Men slik er altså «læren». Så dersom man skulle identifisert seg med de ikke-kristne, regnet dem som likeverdige, hatt nære relasjoner til dem, elsket dem…

…da ville forestillingen om evig tortur i helvete vært uutholdelig.

Da ville det blitt vanskeligere å synge lovsanger til denne gudens pris. Da ville man ikke lenger klart å glede seg over egen frelse og utsiktene til en evighet i himmelen.

Jeg har sagt det før, og gjentar gjerne et godt bilde. I livbåtene etter Titanics forlis var det ingen jubel.

Nettet snører seg sammen og eksponerer «kristenfolkets» menneskeforakt

Kristenfundamentalistenes forakt for andre mennesker har alltid vært der, men det er først med internett at den er blitt synlig for alle som har mage til å lese.

Noen av dem som lar seg sjokkere av homohatet, dobbeltmoralen, selvforherligelsen og arrogansen vi ser på kristne nettfora, lurer på om kristenheten er gått av skaftet. Men tro meg: Kristne fundamentalister har alltid ment det samme. Det nye er at de er begynt å skrive det de mener – på internett slik at alle kan se.

Den som går inn på debattforumet til avisa Vårt Land, eller DagenMagazinets nyervervede Kristenblogg, vil fort se det fremste kjennetegnet ved kristen fundamentalisme: Voldsomt hatefulle utsagn som særlig retter seg mot homofile, men i allminnelighet alt og alle som ikke tenker og tror som dem.

Noen tror at dette er nytt, men det er det ikke.

Da jeg var tenåring på 80-tallet i en baptistmenighet på Østlandet, var de samme holdningene høyst til stede, selv om homofili ikke var noe uttalt tema den gangen.

Derimot var forakten for de «vantro» minst like sterk som i dag. Fra lederne våre fikk vi tenåringer høre at det var «bortkastet tid» (sågar åndelig farlig) å pleie vennskap med ikke-kristne. (For ikke å snakke om forelskelser og kjæresteforhold.) Den eneste legitime grunnen til å pleie omgang med mennesker utenfor menighetene, var å få dem «frelst». Med andre ord: Man oppfordret direkte til «vennskap»under falsk flagg. For hvis kandidaten ikke lot seg omvende, skulle vennskapet helst avsluttes. Relasjoner for relasjonens skyld var fullstendig fremmed.

Vi ble lært – fortsatt av betrodde ledere – at menneskene «i verden» hadde dårligere moral enn oss som var «frelst». Og vi ble fortalt at alle ikke-kristne levde meningsløse liv. De hadde en stor «tomhet» inne i seg, der hvor Gud og Jesus skulle vært. Det var helt ukontroversielt å hevde dette. Ingen hadde motforestillinger til de sterkt nedsettende forestillingene om de ufrelste.

Mitt liv har i snart 25 år handlet om å bearbeide det forrående menneskesynet og den undertrykkende religiøsiteten som jeg møtte i et frikirkemiljø som var dominert av aggressiv, amerikanisert og karismatisk fundamentalisme. Man man blandet de verste elementene fra en gryende trosbevegelse på den ene siden, fra luthersk, livsfiendtlig pietisme på den andre siden og fra fundamentlistisk evangelikal kristendom på den tredje.

For jeg oppdaget at det ikke var sant.

Det var ikke sant at «de andre» var dårligere mennesker enn oss. Og det var slett ikke sant at de hadde noen «tomhet» inne i seg og levde meningsløse liv. Alt dette var løgn og bedrag, framsatt i Jesu navn.

Den som vil se med selvsyn at kristne ikke er bedre enn andre, kan titte rundt i bloggverdene hvor fundamentalistene – i motsetning til tidligere – blotter seg for alle som kan lese.

Allmakt, avmakt eller allmenngyldighet – hva skal vi egentlig tro om Gud?

Gud er allmektig, påstår kristne flest. Og milde skaper, så sinna noen av dem blir om noen pirker borti en slik forestilling.

Tidligere har jeg skrevet om allmaktsbegrepet og påpekt at en teist – altså en tilhenger av et personlig gudsbilde – må foreta et valg mellom allmakt og godhet, så lenge det finnes lidelse blant mennesker.

Allmakt – i betydningen all makt i himmel og på jord – innebærer at det ikke er noen differanse mellom vilje og virkelighet. Det som er Guds vilje, er også virkeligheten. Så når barn dør av kreft tross intens forbønn, eller uværet dreper hundre tusen mennesker i Burma, BØR dette få konsekvenser for den som framholder allmakt som en egenskap ved Gud.

Jeg har i flere sammenhenger drøftet allmaktsbegrepet med kristenfolk. Og det slår meg hvor mye mer opptatt mange er av å bevare forestillingen om guds allmakt enn om guds godhet. Bare Gud fortsatt kan være allmektig, er de villige til å unnskylde de groveste unnlatelsessynder. «Gud har en plan som ikke vi overskuer.» «Døde barn kommer jo rett til himmelen.» «Det er nok en større mening med det.» «Gud har gitt oss fri vilje og lar derfor være å blande seg inn og avverge konsekvensene av menneskers ondskap.»

Og så videre.

Alt dette for å beskytte ideen om allmakt, som av en eller annen grunn er så viktig å fastholde.

Jeg spør: Hvorfor ikke snu på det? Hvorfor ikke si at Guds godhet er overordnet ideen om allmakt? Det er helt i tråd med Jesu forkynnelse om Guds rike, som skal kjennetegnes av glede, rettferdighet og fred. Som Paulus oppsummerte det, i Romerbrevet, 14,17: «For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. »

For meg er det viktigere og riktigere å tro på en gud som er god enn en gud som har masse makt.

Jeg tror det bidrar til forvirring at Gud har fått en stadig mindre arena å utøve sin allmakt på. Før i verden, i bibelsk tid og før, var Gud den direkte årsak til det meste som skjedde, ikke minst naturfenomener. Jordskjelv, storm, flom, tørke, fødsler, sykdom, død – alt var resultater av Guds allmektige gjerninger. Det var Gud som sto bak, helt direkte.

Det moderne mennesket tenker ikke slik. Ja, noen forstår fortsatt Gud som en bakenforliggende skaper, en diffus første beveger med copyright på universet, men når tsunamien skyller bort strendene i Sørøst-Asia, vet vi at det er høyst forklarlige naturkrefter som er i spill. National Geographic og CNN viser oss alle detaljer i finurlig, tredimensjonal datagrafikk hvordan spenninger i jordplater på havbunnen utløses i skjelv som skaper dødelige kjempebølger.

Det er ikke lenger Gud som er forbanna. Det er naturen som gjør det den kan best, være naturlig.

I vår tid er Guds handlingsrom for praktisert allmakt redusert fra naturlighet til overnaturlighet. Altså, det er gjennom en overnaturlig helbredelse – for eksempel – at Gud forventes å demonstrere sin allmakt. Og bare der.

Fra å være den allmektige herskeren over en utemt og nådeløs natur, er Gud tryllekunstneren som oppviser sin allmakt gjennom å sette naturlovene til side mirakuløst.

Dette skjer svært sjelden. Det hender at mennesker blir mirakuløst helbredet, ja, men ikke ofte nok – og ikke systematisk nok – til at det overbeviser om at det står en allmakt bak gjerningen. Dermed forvitrer allmaktsbegrepet mellom fingrene våre, og blir en øvelse i sta dogmatikk.

Bibeltekstene er fulle av paradokser og selvmotsigelser. Det er ikke veldig vanskelig å finne støtte for et gudsbilde som IKKE er allmektig, dersom man har vilje og mot til å lete. Vi trenger ikke gå lenger enn til 1. Mosebok, kap. 2, vers 2-4, hvor det står:

«Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.»

Hva står det? Jo, at GUD HVILTE!!

Men hvis Gud er allmektig – altså besitter ALL MAKT – hvordan kan det ha seg at han blir sliten?

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er dette erfaringsbasert: Utmattelse etter en lang arbeidsuke, er et tegn på alt annet enn allmakt.

Tror jeg på en Gud som kan bli sliten? Som trenger å sette seg nedpå litt?

Eller en Gud som blir sinna, som mister fatningen? Flere steder i bibelen står det om Guds vrede, sorg, fortvilelse, vemmelse og så videre. Et svært menneskelig følelsesliv.

Men slike følelelser handler alle om frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Den som er allmektig, trenger ikke bli sint eller lei seg. Følelser som dette oppstår når man IKKE ER HERRE OVER SITUASJONEN, NÅR DET OPPSTÅR ET GAP MELLOM VILJE OG VIRKELIGHET.

Den som vil være bibeltro, må revurdere allmaktsbegrepet sitt. Vi andre kan enn så lenge lete etter Gud andre steder.

Se opp for blandingsprodukter, sier de rettroende om synkretisme

Vi diskuterer så fillene fyker hvilke flagg som er tillatelige i et norsk 17. mai-tog. Men tenk hvilket leven det hadde blitt om noen bestemte seg for å mikse sine egne bunader! Litt setesdal foran, litt telemark bak og en dæsj hardanger på toppen…

Bunadsfantasien – som jeg ikke har tenkt ut på egen hånd, men plukket via en andrehånds kilde fra antropologen Thomas Hylland Eriksens bok om normalitet – viser hvilken sprengkraft som ligger i blandingsproduktet. Fortsatt, i Norge i dag.

Flaggdebatten har elementer av det samme. (Personlig nøyer jeg meg med å ha et nokså kjølig forhold til å feire med flagg, enten de er norske eller hva som helst annet. Og jeg spør meg hva vi skal med flagg som representerer totalitære regimer i et norsk barnetog. Men det er et annet spørsmål.)

Også i vår tid og vårt samfunn har vi en avsmak for blandingsprodukter. Kanskje – men her er det mulig jeg tar feil – blir biseksualitet møtt med større forakt enn homoseksualitet. Lite er mer stigmatiserende enn å overskride kjønnsbarrierer. Fortsatt snakkes det om «raseblanding», og fortsatt er det et slags ideal å holde kultur og etnisitet «rent». Bunadsfolket er et talende eksempel.

Synkretisme er termen som betegner religionsblanding. Det er lite som påkaller større vrede og forakt hos rettroende i alle leire. Konvertitter møter langt større respekt enn den «bløtaktige» som tar elementer fra ulike tradisjoner og setter dem sammen på nytt. «Shopping» på livssynsmarkedet, kalles det. Og det er aldri ment som noe kompliment, uansett hvor reflektert shopperen går til verks.

Kristendommen springer ut av en religion og en kultur hvor ideer om kultisk renhet var drevet ut i det ekstreme. Jesus gjorde opprør mot urenhetstabuet, men dette poenget er i stor grad gått tapt for dem som påstår at de er disiplene hans i dag. De er like opptatt av «renhet» som fariseerne var.

Jeg tror noe av det geniale i den forhatte Ecce Homo-ustillingen – hvor Jesus ble avbildet med pumps og damesminke – er at dette reflekterer hvordan Jesus bryter tabuer og med fullt overlegg pådrar seg de rettroendes forakt.

Å berøre urene eller helbrede på sabbaten vakte de samme reaksjonene som en transseksuell Jesus gjør i dag.

Etter Jesus kom Paulus – og Johannesevangeliets forfatter. De skapte det store synkretistiske prosjektet, nemlig å forene en jødisk vekkelsesbevegelse med et hellenistisk guds- og verdensbilde.

Og har de rett de som hevder at Jesus var buddhistisk inspirert, står vi virkelig overfor et synkretistisk prosjekt av en størrelsesorden som verden aldri har sett maken til: Kristendom.