Finnes det virkelig to allmektige guder?

Tenk hvor mye fred vi kan oppnå om vi kommer over den steile, barnslige forestillingen om at ulike religioner tilber ulike guder.

Jeg trenker særlig på forholdet til kristendommens søskenbarn, islam.

Mange kristne er veldig insisterende på at kristne og muslimer tilber hver sin gud, at Gud og Allah ikke er den samme. Aldeles ikke.

Slikt kommer regelmessig opp som premiss når grensen mellom dem og oss skal markeres.

Det hjelper ikke å innvende at begge religioner peker tilbake til Abraham, eller at selve ordet Allah trolig har samme opprinnelse som det bibelske gudenavnet Al El, eller at kristne arabere omtaler også den kristne gud som Allah.

Nei, i stedet blir det sagt at GUDSBILDENE er uforenlige. Koranen og Bibelen – islam og kristendom – tegner så ulike gudsbilder at det ikke kan dreie seg om den samme guddom.

Men – og det har jeg tenkt på i det siste – må jo forutsette at det i det minste finnes et entydig, enhetlig og sammenhengende gudsbilde som kan kalles kristent. Men slik er det jo ikke. Kristne gudsforestillinger spriker i alle retninger. Det inneholder alle fasetter fra en blodtørstig tyrann til all kjærlighets kilde.

Hvis Gud kan være alt dette innenfor kristendommen, kan han være alt dette også i andre sammenhenger.

Tenker jeg.

Alle guder er skapt av mennesker – også den kristne

Noen setninger tenner lys i mørke tunneller. Tittelen på denne bloggposten er en av dem, i hvert fall for meg.

Med dette mener ikke jeg å erklære meg som ateist, gudsfornekter, agnostiker eller noe annet.

Men jeg tror jeg har klart å feste et fokuspunkt på et stykke erkjennelse, nemlig at…

...det eneste vi har mulighet til å formulere og forestille oss er nettopp menneskelige formuleringer og forestillinger, våre egne gudsbilder.

Det er så lett å snakke om gudsbilder, gudebilder og myter når det gjelder de andre, de fremmede.

Men jeg mener vi må våge å innse at også vår egen Gud – den kristne guden – er en menneskelig konstruksjon.

Vi lager disse bildene selv, både i vårt lønnkammer, bøyd over bibeltekster og andaktsbøker, og i de fellesskapene og kulturene vi inngår i. Vi tegner gudsbilder med våre erfaringer som pallett.

Og vi henter dem fra gamle skrifter – bibeltekster som dokumenterer hvordan mennesker til ulike tider, under ulike forutsetninger og med ulike utfordringer – har skapt sine bilder av det guddommelige.

Denne erkjennelsen gjør oss ikke mindre kristne.

Men det gjør oss kanskje til sannere kristne.

Sannere? Jeg har nettopp sett på tv at et menneske på ytterste høyre fløy – politisk og religiøst – oppkaster seg til talsmann på vegne av «de kristne» og av «kristenfolket«. De vet hva Gud mener om norsk politikk, sågar hvilket parti han stemmer på, eller i hvert fall hvilke han ikke stemmer på.

Ingen bombe at denne mannen – Bjarte Ystebø heter han – ikke representerer meg. Men han representerer heller ikke noen andre kristne jeg kjenner eller er i familie med, enda ingen har kalt dem for frafalne (ennå?).

Gudsbildene blant kristne er med andre ord innbyrdes uforenlige, helt parallelt med hvordan de avspeiler radikalt ulike – og uforenlige – motsetninger mellom dem som hevder at de følger Jesus. Felles for alle er at de har dekning for gudsbildene sine i Bibelen, samme hvor uforenlige de er.

Vi blir sannere kristne den dagen vi våger å innse at vi skaper guden vår i vårt eget bilde. Det gjelder ikke bare de såkalt liberale, men i vel så høy grad dem som hører hjemme blant de konservative – eller til og med fundamentalistene.

Så hvis den kristne guden (eller de kristne gudene, hvis vi våger å ta spriket og mangfoldet blant kristne på alvor) virkelig er skapt av mennesker, hvor er da sannheten?

For det første, tenker jeg, representerer også gudsbildene sannhet – men ikke fullkommen, endegyldig sannhet. De er sanne, i den forstand at de uttrykker våre åndelige behov, lengsler og verdier, at de inspirerer oss til søken, innvielse og fornyelse.

Gode, trygge gudsbilder representerer gode, trygge verdier.

Den fulle sannheten – det guddommelige – befinner seg derimot et sted bakenfor, utenfor dogmatikkens og læresetningenes rekkevidde. Vi kan skimte, men bare stykkevis.

Gjennom bildene.

Unnskyld at jeg spør, men det er en del saker og ting jeg lurer litt på

En del spørsmål har nok med seg selv, om de ikke skal besvares også.

Her er noe av det jeg lurer på denne ettermiddagen:

* Har forestillingene vi gjenkjenner som «Gud» rot i virkeligheten, eller er alle gudsbildene tegnet som dekor over tomheten fordi vi mennesker ikke holder ut å leve med et erkjennelsesmessig vakuum?

* Bør vi male trappa opp til hemsen fra barnerommet i en friskere farge?

* Skal jeg utsette barna mine for en dose «kristen oppseding» likevel, eller bør de skånes for å arve mine traumer?

* Hvorfor er det tilsynelatende slik at klarsynte alltid merker «nærværet» sterkest inne i bygninger; hva skal spøkelser med vegger, tak og gulv?

* Kan man tro på Jesus uten å tro på kristendommens forestillinger om faren hans?

* Hvorfor skal det liksom være en kristen dyd å ta parti for en krigsforbrytersk okkupasjonsmakt?

* Bør jeg ha nye vinterdekk neste sesong?

Jeg bare spør, altså.

Historien om den digre guden som ikke finnes

Hver gang noen spør meg om jeg tror på Gud/gud, blir jeg usikker på hva jeg skal svare. For hvilke forestillinger om meg er det jeg bekrefter med svaret jeg gir?

Jeg synes jeg ser det oftere og oftere: Mennesker «på utsiden» av det etablert kirkelige holder seg med gudsbilder som det er veldig lett å ta avstand fra. Ja, ethvert oppegående menneske BØR egentlig ta avstand fra dem.

Ofte er «Gud» en diger, overjordisk skapning, et usynlig vesen som ikke bare har skapt verden, men som også har formert seg jomfruelig og har en sønn. Det er nesten så «Gud» sitter på en sky og har langt skjegg.

Det er ikke vanskelig å avvise slike forestillinger, eller rettere: Å avvise at de er faktiske, objektive beskrivelser av virkeligheten.

Men når noen spør meg om jeg «tror på Gud», og jeg skulle svare bekreftende, har jeg ofte en klam følelse av at det er dette gudsbildet jeg bekrefter. Å «tro på Gud» er for svært mange mennesker å innbille seg at det sitter et digert vesen i himmelen styrer over historien og livets små og store anliggender.

Jeg tror jo ikke det. Men det blir så vanskelig å forklare i en lunsj med gode kolleger og tilsvarende at det er forskjell på Gud og gudsbilder, på tro og virkelighetsbilder.

Det er vanskelig å skulle forklare at «Gud» for meg ikke er noe/noen som «finnes», og at ideen Gud overhodet ikke er en alternativ forklaringsmodell for universets tilblivelse og livets utvikling.

Så kan man jo lure på hvor menneskene «på utsiden» av etablert kirkelighet får sine gudsbilder fra. Og dessverre: De leveres av de kristne selv, av de mest høyrøstede som har græbba til seg den religiøse definisjonsmakten. Forskjellen er bare at oppegående mennesker uten helt spesielle forutsetninger ikke slutter seg til disse forestillingene.

Den som har lyst til å være aggressiv ateist har lett spill om man vil gå løs på den formen for religiøsitet som frambys av kristne fundamentalister. Spørsmålet er om det ikke er for lett.

Allmakt, avmakt eller allmenngyldighet – hva skal vi egentlig tro om Gud?

Gud er allmektig, påstår kristne flest. Og milde skaper, så sinna noen av dem blir om noen pirker borti en slik forestilling.

Tidligere har jeg skrevet om allmaktsbegrepet og påpekt at en teist – altså en tilhenger av et personlig gudsbilde – må foreta et valg mellom allmakt og godhet, så lenge det finnes lidelse blant mennesker.

Allmakt – i betydningen all makt i himmel og på jord – innebærer at det ikke er noen differanse mellom vilje og virkelighet. Det som er Guds vilje, er også virkeligheten. Så når barn dør av kreft tross intens forbønn, eller uværet dreper hundre tusen mennesker i Burma, BØR dette få konsekvenser for den som framholder allmakt som en egenskap ved Gud.

Jeg har i flere sammenhenger drøftet allmaktsbegrepet med kristenfolk. Og det slår meg hvor mye mer opptatt mange er av å bevare forestillingen om guds allmakt enn om guds godhet. Bare Gud fortsatt kan være allmektig, er de villige til å unnskylde de groveste unnlatelsessynder. «Gud har en plan som ikke vi overskuer.» «Døde barn kommer jo rett til himmelen.» «Det er nok en større mening med det.» «Gud har gitt oss fri vilje og lar derfor være å blande seg inn og avverge konsekvensene av menneskers ondskap.»

Og så videre.

Alt dette for å beskytte ideen om allmakt, som av en eller annen grunn er så viktig å fastholde.

Jeg spør: Hvorfor ikke snu på det? Hvorfor ikke si at Guds godhet er overordnet ideen om allmakt? Det er helt i tråd med Jesu forkynnelse om Guds rike, som skal kjennetegnes av glede, rettferdighet og fred. Som Paulus oppsummerte det, i Romerbrevet, 14,17: «For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. »

For meg er det viktigere og riktigere å tro på en gud som er god enn en gud som har masse makt.

Jeg tror det bidrar til forvirring at Gud har fått en stadig mindre arena å utøve sin allmakt på. Før i verden, i bibelsk tid og før, var Gud den direkte årsak til det meste som skjedde, ikke minst naturfenomener. Jordskjelv, storm, flom, tørke, fødsler, sykdom, død – alt var resultater av Guds allmektige gjerninger. Det var Gud som sto bak, helt direkte.

Det moderne mennesket tenker ikke slik. Ja, noen forstår fortsatt Gud som en bakenforliggende skaper, en diffus første beveger med copyright på universet, men når tsunamien skyller bort strendene i Sørøst-Asia, vet vi at det er høyst forklarlige naturkrefter som er i spill. National Geographic og CNN viser oss alle detaljer i finurlig, tredimensjonal datagrafikk hvordan spenninger i jordplater på havbunnen utløses i skjelv som skaper dødelige kjempebølger.

Det er ikke lenger Gud som er forbanna. Det er naturen som gjør det den kan best, være naturlig.

I vår tid er Guds handlingsrom for praktisert allmakt redusert fra naturlighet til overnaturlighet. Altså, det er gjennom en overnaturlig helbredelse – for eksempel – at Gud forventes å demonstrere sin allmakt. Og bare der.

Fra å være den allmektige herskeren over en utemt og nådeløs natur, er Gud tryllekunstneren som oppviser sin allmakt gjennom å sette naturlovene til side mirakuløst.

Dette skjer svært sjelden. Det hender at mennesker blir mirakuløst helbredet, ja, men ikke ofte nok – og ikke systematisk nok – til at det overbeviser om at det står en allmakt bak gjerningen. Dermed forvitrer allmaktsbegrepet mellom fingrene våre, og blir en øvelse i sta dogmatikk.

Bibeltekstene er fulle av paradokser og selvmotsigelser. Det er ikke veldig vanskelig å finne støtte for et gudsbilde som IKKE er allmektig, dersom man har vilje og mot til å lete. Vi trenger ikke gå lenger enn til 1. Mosebok, kap. 2, vers 2-4, hvor det står:

«Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.»

Hva står det? Jo, at GUD HVILTE!!

Men hvis Gud er allmektig – altså besitter ALL MAKT – hvordan kan det ha seg at han blir sliten?

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er dette erfaringsbasert: Utmattelse etter en lang arbeidsuke, er et tegn på alt annet enn allmakt.

Tror jeg på en Gud som kan bli sliten? Som trenger å sette seg nedpå litt?

Eller en Gud som blir sinna, som mister fatningen? Flere steder i bibelen står det om Guds vrede, sorg, fortvilelse, vemmelse og så videre. Et svært menneskelig følelsesliv.

Men slike følelelser handler alle om frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Den som er allmektig, trenger ikke bli sint eller lei seg. Følelser som dette oppstår når man IKKE ER HERRE OVER SITUASJONEN, NÅR DET OPPSTÅR ET GAP MELLOM VILJE OG VIRKELIGHET.

Den som vil være bibeltro, må revurdere allmaktsbegrepet sitt. Vi andre kan enn så lenge lete etter Gud andre steder.