Uten empati er det ikke mulig å forstå andre menneskers motiver for å handle som de gjør. Det er derfor religiøse fundamentalister forklarer alt de ikke liker med «hat» og «ondskap».
Etter de voldelige demonstrasjonene i Oslo mot Israels krigføring i Gaza de siste dagene, hagler beskyldningene mot steinkastende demonstranter. Særlig fra «israelvenner» på kristenfundamentalistisk høyreside beveger karakteristikkene seg farlig nær rasismen.
Man sier: De er «onde». De er drevet av «onde åndsmakter» (islam, med andre ord). De er «pøbler». De har øyne som «lyser av hat».
Og så videre. Slike karakteristikker utdeles rundhåndet til personer man vet i mange tilfeller faktisk er barn.
Det skulle ikke mer enn litt steinkasting til før kristenfundamentalistene glemte alt Jesus burde ha lært dem om å se det andre mennesket. I stemplingen vises det ingen nåde. Døm dem hardt og kast dem ut! På en blogg drevet av en profilert pastor leste jeg en oppfordring til politiet om å skyte med skarpt neste gang. Den ble rett nok slettet etter litt påtrykk utenfra. Men ellers synes det som om det er helt akseptabelt å hevde at «islamistene» må kastes ut av landet og «tilbake dit de kom fra».
Det måtte en hedning til – barnepsykolog Magne Raundalen – for å minne om at det faktisk finnes mennesker og årsaker bak adferden, at handlingene i seg selv ikke er selvforklarende. Til Vårt Land forsøkte Raundalen å minne om at disse tenåringsguttene godt kan bære med seg ubearbeidede krigstraumer som kanaliseres ut i raseri og frustrasjon. Det beste vi kan gjøre for dem, er å tilby dem faglig forsvarlig hjelp.
Kristenfolkets medisin, derimot, er å demonisere dem.
Det passer så altfor godt inn i det store fiendebildet av palestinere i særdeleshet, av arabere i sin alminnelighet og med islam som toppen på den djevelske kransekake.
Betyr dette at handlingene er akseptable? Nei, selvsagt ikke. Men vi bør tenke på at akseptabel framferd i en demokratisk rettsstat må læres. Og det er vanskelig. Herlighet, kristenfundamentalistene klarer det ikke selv engang – ikke hvis vi skal legge vekt på graden av respekt for mennesker som lever, tenker og tror annerledes enn dem selv.
Hvis man vil forstå og forklare menneskers adferd, trenger man empati – altså innlevelsesevne. Det handler om evnen og viljen til å ta en annens perspektiv, å forsøke å se virkeligheten med andres øyne.
Det kan se ut som om det er ett eller annet trekk i fundamentalistisk religiøsitet som blokkerer empatien. Man klarer ikke å se andre menneskers motiver for å handle som de gjør. Dermed har man ingen annen forklaring enn at den steinkastende demonstranten er «ond».
Og for den saks skyld: Man klarer ikke å se at det kristne, homofile paret som gjerne vil gifte seg i kirken, kan drives av noe annet enn et «ønske om å ødelegge kirken», som jeg har sett en rekke fundamentalister hevde offentlig.
Det paradoksale er at kristenfundamentalister samtidig insisterer på at pene motiver og gode intensjoner skal veie tyngre enn tyngst når det dreier seg om dem selv eller noen de liker. Israel – for eksempel – skal ikke bedømmes etter den lidelsen som landets styrker påfører sivile i Gaza, men etter deres edle motiver om selvforsvar.
At noen former for kristen religiøsitet blokkerer empatien, sier noe om avstanden til opphavsmannen. Noe av det mest radikale hos Jesus er jo nettopp evnen til å se mennesket bak det ytre, bak handlinger, adferd, status og – til og med – moral. Evangeliet er på mange måter å opphøye empatien til Gud.
Det er en forslitt frase å spørre seg hva Jesus ville ha gjort i en aktuell situasjon. Det kan vi selvsagt aldri vite, men jeg har liksom så vanskelig for å se for meg at Jesus ville slengt seg på hylekoret som hevder at tenåringer er drevet av hat og ondskap.
