Skytsengler, glansbilder, prinsessen og menn som går på vannet

Prinsesse Märtha A/S sitter på Skavlan og kniser seg gjennom Skandinavias pinligste boklansering dette årtusenet.

Hun framstår  ureflektert, kunnskapsløs og useriøs. Et menneske som ikke har måttet bekymre seg for egne privilegier, økonomi eller muligheter en eneste dag i sitt liv, velger seg en forklaringsmodell på tilværelsen som forutsetter individuelle skytsengler.

Prøv å dra den i Darfur eller på plata.

Märtha A/S sier hun tror på engler. Hun tror på spøkelser. Hun tror egentlig på alt, til og med ufoer hvis noen skulle komme på å spørre.

Sprøtt, ikke sant?

Men så har hun da også en far som erklærer offentlig at han tror en mann i 30-årene kan gå på vannet.

Når kristne renner over av hat

«Hvis du er glad i muslimer så flytt til Bagdad. Politisk korrekte idiot!»

Dette utsagnet er signert med fullt navn og sendt personlig til pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund.

Foranledningen er at Brun-Pedersen uttalte seg positivt om Kongens besøk i en moské, samtidig som han mener den samme kongen bør være mer forsiktig med å blande sin egen religiøse overbevisning med rollen som monark.

Det siste kan man selvsagt diskutere, men det interessante i denne sammenhengen er at Brun-Pedersen kan melde om en etterfølgende tsunami av hat og trusler fra kristne mennesker som ikke engang gidder å ta bryet med å anonymisere seg selv.

Brun-Pedersen kalles en «stinkende landsforræder» og «sindssyg» (bibelbeltemyke konsontanter?). I tillegg skal arbeidsplassen hans – Humanismens hus – sprenges i lufta og landets statsminister – som leder en «satanistregjering» – skal likvideres.

Dette kommer fram i avisa Vårt Land.

Den samme avisa holder seg med et debattforum: Verdidebatt.no. Konkurrenten borti Bergen – DagenMagazinet – har sitt motstykke i Kristenblogg.no. I tillegg har vi bloggytringer og leserbrev som i sum bekrefter inntrykket av at det såkalte «Kristenfolket» har en nokså påtakelig brun stripe i buksa, for å si det sånn. Mine egne erfaringer – også her på bloggen – er med på å bekrefte det samme.

Biskop Tor B. Jørgensen har fått så hatten passer for å påpeke det samme. Det kan altså synes som at kritisk offentlighet om  rasistiske, voldsromantiserende, hatefulle, truende og fascistiske trekk i kristenfolket, anses som et større problem enn brungrumset i seg selv.

Spørsmålet er hvordan en påstått tro på Jesus Kristus kan føre til hat, rasisme og trusler. Jeg har ikke noe fasitsvar, men nettopp ved å erkjenne slike trekk hos «oss selv», blir vi også fylt med nyanserende ydmykhet når vi ser tilsvarende fanatiske trekk i ANDRE tradisjoner.

Når noen kan hate i Jesu navn, kan de også hate i Allahs navn. Eller Buddhas navn. Uten at dermed hele historien om religionen er fortalt, og uten at noen av religionene dermed diskvalifiseres. Det blir bare mer forståelig.

Det vi trenger å innse, sånn til å begynne med, er at vi ikke er bedre enn dem.

Og dessuten må vi innse at også kristendom er er en religion med et voldelig potensial. Med andre ord: Volden, hatet og undertrykkelsen er ikke bare kjettersk avvik fra kristen lære. Kimen ligger der, i selve rettroenheten.

Og nå: Pause. Pustepause.

Et godt menneske jeg kjenner, sier er sted at livet er «en pause mellom det å bli og det å ha vært».

Hvis det er sant – og i en viss forstand er det jo sant – burde vi kanskje passe på å hvile mer mens vi ennå har sjansen.

Vi må puste ut. Og puste inn.

For denne pausen som kalles livet, er den eneste muligheten vi har til å puste mellom evighetene.

Ikke rart at pust står så sentralt i flere av religiøse tradisjonene. Pust og pusteteknikker er kjernen i bønne- og meditasjonsteknikker både i øst og vest. Pusten tillegges en direkte religiøs betydning, ikke bare i kristendom, men også for eksempel i taoisme.

Ånd er pust, bokstavelig talt.

Vi tar med oss Johannesevangeliet, 20, 19- 23:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Det var kanskje ikke så dumt likevel

Tankevekkende. Og temmelig overbevisende.

Jesus er død. Leve Jesus. In the ghetto

Minstemålet må være at Jesus er like levende som Elvis. Såpass må man nesten kunne forlange.

For de aller fleste kristne er det et grunnleggende dogme å si at Jesus lever.

Jesus er oppstanden og lever. Uten at dette er oppfylt, kan han ikke være veien, sannheten og livet.

Hvem kan vel være selve livet når man er død?

Godt spørsmål, egentlig.

Men et like godt spørsmål er dette:

Hva mener vi med å si at Jesus lever?

Herunder:

Hva slags liv er det snakk om? Hva må man egentlig tro på for å kunne hevde at Jesus lever – og at han dermed kan fylle rollen som vei, sannhet og liv, enten det er i bestemt eller ubestemt form?

En ting er sikkert: Jesus er ikke levende i den forstand at han bor i et rekkehus, ser på gullrekka hver fredag og går på jobben hver mandag. Han er ikke noen Ånden som går i blå trikot – mannen som ikke kan dø, men som er desto hardere mot de harde.

Mennesket Jesus døde i vitners nærvær. Så skal han etter sigende ha gjenoppstått – men allerede der er det tvetydig hvilken form det er snakk om.

På den ene siden er han fysisk, slik at Tomas kan få berøre naglemerker og så videre.

På den andre siden kan han gå gjennom vegger, plutselig dukke opp, plutselig forsvinne og plutselig være gjenkjennelig.

Fortellingene om den oppstandne Jesus oser lang vei av at øyenvitnene og historieskriverne egentlig ikke begriper hva de er vitne til.

Ånd? Sjel? Legeme?

Myte? Legende? Dokumentar?

Jesus lever, ja visst.

Elvis Presley lever også. Lenge etter sin død. Jesus har vært død lenger enn Elvis. Til tross for dette, er Jesus fortsatt mer levende enn Elvis.

Både Elvis og Jesus lever i åndelig forstand. Noe lever etter dem. De er levende, i den forstand at en masse mennesker fortsatt kjenner intimt på nærværet deres i sitt eget liv.

Noen tilhengere bærer Elvis eller Jesus i hjertet med kjærlighet og respekt for hva de to mennene representerer. Andre tilhengere mangler denne respekten. Sånn er det vel alltid.

Alt dette har Elvis og Jesus til felles, selvfølgelig i ulik grad.

Men spørsmålet er om Jesus har noe annet i tillegg, som Elvis ikke har.

Gullkalver, avguder og Jesus

Det hjelper ikke om du kaller gullkalven din for Jesus. Han er like fordømt en avgud.

Lite er mer foraktet og forhatt blant de rettroende enn avgudsdyrkelse.

Smak på ordet en gang til: Avgudsdyrkelse…

Vokse det ikke fram bilder av ville, halvnakne barbarer som danser ekstatisk rundt obskønt utskårede treskulpturer? Den nattsvarte villskapen som kristne, vestlige, hvite misjonshelter våger å se rett i svartøyet, trommer suggererende i øregangene.

I bakgrunnen synger også beretningen om israelittenes dans rundt gullkalven, den gangen de hadde mistet tålmodigheten med Jahve.

I kristen tenkning sorterer all religiøsitet uten eksplisitt kristen terminologi under begrepet avgudsdyrkelse, ledsaget av en helliggjort respektløshet og nedlatenhet.

Det er helt kostnadsfritt å si at Buddha er feit og at Muhammed er pedofil. Naturreligion blir til hekseri, djeveldyrkelse og så videre. Alt som ikke er kristent, defineres inn i mørket.

Men er kristne virkelig vaksinert mot avgudsdyrkelse? Er det slik at du unngår avgudsdyrkelsen så lenge du kan gi gudsbildene dine riktig navn og plassere dem innenfor en autorisert tradisjon?

Så lenge du sier at du tilber Jesus – at du tror på treenigheten og at den kristne guden er ene og allmektig – så er du trygg, liksom?

Jeg tror ikke det er så enkelt. Det blir stadig tydeligere for meg at det er mulig å gjøre Jesus til en avgud, en 24 karats gullkalv.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår blant annet når man tenker instrumentelt om det guddommelige, når man tenker at Gud – og Jesus – er noe man kan forstå, plassere og bruke til å fremme sin egen agenda og sak.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår i det man reduserer Gud til å være det øverste vesen i et virkelighetshierarki.

Og kanskje mest aktuelt: Det er avgudsdyrkelse å gjøre en bok til en gudegitt manual og fasit for både himmel og jord.

Avgudsdyrkelse handler om å gi etter for trangen til å begrepslegge det ubegripelige.

Kristen avgudsdyrkelse handler om å bruke Jesus som trussel: Bare vent til han kommer igjen, så skal vi se hvem som ler best…

Avgudsdyrkelse – også kristen avgudsdyrkelse – handler om å forveksle gudsbildet med Gud, å forveksle menneskeskapte dogmer med endegyldig sannhet. Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å gjøre myter og bilder til dokumentariske fakta.

Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å tenke at Gud er noe som eksisterer.