Vi er dressert til å tenke at tro forutsetter en Gud

Tror du på Gud? I vår kultur og sammenheng er dette spørsmålet synonymt med «er du religiøs?» Men kan man ha en religiøs livsforståelse uten forestillingen om «Gud»?

Svaret er egentlig opplagt: Ja, det kan man. New Age’ere og buddhister klarer dette utmerket.

Men kan jeg?

Kan vi som har vokst opp med forestillingene om Gud Fader den allmektige himmelen og jordens skaper, bevare en levende åndelighet og spiritualitet dersom vi erfarer at det er nødvendig å gi avkall på forestillingen om «Gud»?

Tross alt, vi lever i en kultur som er preget av tusen års monoteisme. Våre forestillinger om religion er intimt forbundet med tanken om at det finnes et vesen i himmelen som en gang skapte universet, en som forsatt «står bak» skapelsesprosessene, som har kodet inn bestemte krav til orden og hierarki i sitt skaperverk, og som en gang skal blåse av kampen for å utrope noen heldige vinnere og en masse tapere.

Likheten med fotballdommere er at det bare er Gud selv som vet eksakt når det er slutt.

De som velger å ta avstand fra forestillingen om Gud, kalles ateister. Og en ateist er per definisjon IKKE RELIGIØS. Slik er vi vant til å tenke.

Men må det være slik? Kan man bygge en tro uten Gud, en åndelighet som ikke handler om å tilbe og underkaste seg en overlegen skapermakt?

Når jeg setter spørsmålstegn bak annenhver setning, er det fordi jeg ikke ser dette klart. Enn så lenge er spørsmålstegn mer sannferdige enn utropstegn. Kanskje bør det alltid være slik. Eller kanskje kan jeg snart koste på meg noen flere nøkterne punktum – mellom tankestreken.

?…

Kanskje er Jesus den vestlige Buddha

Etter hvert som den personlige guden avgår ved døden, kan kanskje sønnen hans også komme ut av skyggen og si fra seg den tyngende odelen på monoteistisk-moralistisk allmakt. Spørsmålet er om Jesus egentlig var buddhist.

Jeg nærmer meg kanskje en slags oppvåkning, jeg også.

I stedet for å kjenne panikk ved tanken på å titte over kanten, ser jeg klarere og klarere at det såkalt kristne verdensbildet ikke gir mening og sammenheng, men tvert imot står i veien for begge deler.

Det største hinderet er ideen Gud. I betydningen den såkalt «bibelske» guden, altså den forstørrede stammeguden kjent som Jahve. En kjempemann i himmelen som skaper, styrer og dømmer i suveren forakt for ethvert prinsipp om maktfordeling.

Uten Gud på toppen, faller forestillingene som overstadig berusede dominobrikker. Det finnes ikke lenger noen skaper og ingen skaperorden. Ingen forutbestemt regi på verdenshistorien. Universet opphører å være hierarkisk, og vi kan endelig snakke om moral uten å måtte dra med oss det ødeleggende syndsbegrepet.

Virkeligheten skaper seg selv. Og sin egen sammenheng.

Men hva med Jesus? Han ble kalt Guds sønn. Hva en slik tittel sier om et menneske, er nokså intimt forbundet med hvem faren egentlig er.

Eller var.

Noen mener at Jesus egentlig var buddhist. Eller i det minste, at Jesu tenkning og lære var dypt og direkte inspirert av forgjengeren Gautama Siddharta. Også kjent som Buddha.

Et essay på nettsiden www.thezensite.com stiller noen interessante spørsmål, etter først å ha fastslått at Jesu hjemmebane i Galilea og Judea slett ikke var en etnisk rensket og enhetlig jødisk innhegning, men tvert imot var møteplass for omtrent alt som betydde noe av samtidens ideer og strømninger. Inkludert buddhisme.

De viktigste spørsmålene er:

Hvor var Jesus fra han var 13 til han var 29 – år i hans liv som må ha vært formende for den fantastiske læren han senere presenterte, men som ikke nevnes med ett ord i evangelietekstene?

Hvorfor er en rekke av Jesu liknelser og poenger så godt som identiske med det du finner i eldre buddhistiske tekster, og hvorfor er de legendariske og «biografiske» data om Jesus så godt som sammenfallende med fortellingene om Buddha?

Spørsmålene er interessante blant annet fordi Jesus og Jesu lære får en helt annen betydning dersom vi løsriver oss fra det spesifikt jødiske, monoteistiske gudsbildet.

Da kristne misjonærer på 1800-tallet betynte å lese og oversette gamle buddhistiske tekster på pali og sanskrit, så de grunn til å kalle buddhismen for Østens kristendom. Men buddhismen kom først, faktisk fem hundre år før Kristus.

Spørsmålet er om det er like presist å si at kristendom er Vestens buddhisme.

Eller i det minste, at Jesus burde gjenoppdages som Vestens Buddha.

Artikkelen om Jesus og buddhisme finner du her: http://www.thezensite.com/non_Zen/Was_Jesus_Buddhist.html

 

Har du din sak i orden – og en profil på Frelstbook?

Ja, jeg er sent ute. Men det er lov når man er blitt gammal. Bedre sent enn aldri, så jeg er på Facebook.

Fenomenet er en slags cyber-transcendent refleksjon av virkelige menneskers virkelige relasjoner og nettverk i dette jordelivet.

Og som sådan er Facebook overhodet ikke brukbar som bilde på den kristne himmelen, i hvert fall ikke den kristenkonservative himmelen.

Dette til tross for at det vitterlig står i Skriften hvordan man er skrevet inn i Livets bok.

Nei, skal fenomenet speile kristen frelsesforståelse, trenger vi TO bøker. Hvis ikke blir man straks en kjetter og universalist.

Vi må ha en Frelstbook.

Og vi må ha en Fortaptbook.

Med andre ord: Ett nettsted for de rettroende og deres nettverk. Og ett sted som er offline i all evighet. Et sted hvor virus og ormer gnager, hvor ingen brannmur kan beskytte deg mot ildsjøens evige, fortærende flammer og så videre.

Mennesker som kjenner hverandre i det virkelige livet, men som står oppskrevet i hver sin bok, vil ikke ha noen mulighet til å adde hverandre som venner. I den todelte boka er ikke relasjonene en del av frelsen. Nei, frelsen forutsetter at relasjonene brytes.

Så takke meg til en universalistisk Facebook. Der kan alle være med.

Det er nesten som jeg skulle sagt det selv, Kjellemann

Apropos de siste dagers trefninger med råskapens åndehær i himmelrommet. Min bloggvenn Kjellemann har satt ord på sine erfaringer, under tittelen «Hvorfor i all verden skulle noen bli kristen?» Jeg linker. Les, lytt og tenk.

Kan du fatte og begripe hvor de kristne får sin råskap fra?

Problemstillingen er dessverre velkjent, men jeg skulle gjerne likt å se et teologisk svar: Hvordan kan det ha seg at mennesker som hevder at de er frelst og har «Jesus i hjertet», samtidig oppfører seg ondt og krenkende overfor andre mennesker?

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger før, men den sisten tiden dukker det opp stadig oftere. Det er som om kristenheten drives stadig lenger i sin krig mot allminnelige menneskeres moral og verdier – med den konsekvensen at folkeskikk, respekt og verdighet erstattes av et stadig mer utilslørt hat og forakt.

For å illustrere poenget, tillater jeg meg å sitere et innlegg fra nettstedet «kristenblogg.no». Ekstremt? Ja, visst. Representativt for kristen tro på norsk? Forhåpentligvis ikke. Men hvis noen skulle ønske å orientere seg i diskusjoner om kristen tro i Norge i dag, er det her de havner. Derfor kan det heller ikke ignoreres. Vi gir ordet til nettstedets redaktør, Andreas Hesselberg:

«Jeg gir meg ikke med debatten om den nye ekteskapsloven. Aldri! Det er nå vi må debattere, det er nå vi må samle oss og stå imot det nye lovforslaget, så godt det lar seg gjøre. Om vi ikke greier å stoppe lovforslaget, må vi i det minste gi et klart signal om hva vi mener til resten av Norges befolkning. Om 10 år kan vi si: «Hva var det vi sa?»

Unge Venstre har vedtatt et standpunkt om at man skal kunne gifte seg med hvilket kjønn og hvilket antall man vil, altså tillate polygami. Hvor skal alt dette ende?

For å være helt ærlig, så er argumentene de homofile kommer med ren idioti. At en minoritet på under én promille av Norges befolkning skal få gjennomslag for en slik absurd endring av lovverket, er skandaløst. Det finnes ca. 1400 partnerskap i Norge. Til sammenlikning finnes det over 800.000 ekteskap. Politikerne er utrolig kunnskapsløse, som lar dette lovforslaget gå igjennom. Det er ren idioti og kunnskapsløshet, fra ende til annen.

Hvis ekteskapet blir omdefinert til å inkludere enkjønnede par; skal man da også tillate at voksne menn på 50 år gifter seg med barn på 12 år, både gutter og jenter? Skal man da også tillate flerkoneri (polygami)? Skal man også kunne gifte seg med bikkja si?

Ekteskapet er mann og kvinne. Ekteskapet er ingenting annet. Skal ekteskapet være slik at hvem som helst kan gifte seg? Skal mor kunne gifte seg med datter også? Skal far kunne gifte seg med sin sønn? Det blir vel det neste?

Ja, vi har frihet i Norge, og vi skal fortsatt ha det. Men vi skal ha frihet innenfor visse rammer. Gud har gitt oss disse rammene. Homofile forstår ikke – eller vil ikke forstå – disse rammene. Noe sier meg at homsene og lesbene er bortskjemte drittunger som har vokst opp i en familie med alt for stor frihet – uten noen rammer. Da er det ikke så rart at de ender opp med de holdningene de har: 100% frihet for frihetens skyld. Har ikke homsene lært at grensesetting og rammer er sunt?

Kjell Morten Bråthen, en homofil med egen blogg, kaller oss som vil bevare dagens ekteskapslov for «hyklere». Hvem er det som egentlig skal kalles hyklere? Det må jo være den absurde, lille minoriteten av homofile som ønsker å total-ødelegge den grunnleggende, Gud-gitte samfunnsinstitusjonen som ekteskapet er.

Sterke ord? Ja, ord som forhåpentligvis vekker deg opp!»

Sitat slutt. Var det noen som bøyde kne for Herren nå? Var det noen som følte at Hesselberg formidlet Guds kjærlighet? Var det noen som gjenkjente Jesus?

Nei, antakelig ikke.

Likevel, menneskene i dette miljøet hevder at de representerer Jesus. Og mer enn det: At Jesus lever i dem.

Det finnes sikkert gode psykologiske, sosiologiske og antropologiske forklaringer på hvorfor mennesker som opplever seg som det godes representanter, opptrer alt annet enn godt. Men jeg skulle hatt moro av å se en teologisk forklaring. Hva har gått galt; det står tross alt i skriften – som de påstår at de er tro mot – at man skal kjenne treet på frukten. Det står om visse kjennetegn som skal følge dem som tror.

Så hva har skjedd når kjennetegnene uteblir og erstattes av denne kalde menneskeforakten som representerer det motsatte av Jesus?

Det finnes mange gode grunner til å forkaste en kristen bekjennelse

Her er noen av de vanligste årsakene til at folk velger å forkaste en kristen tro.

Det er ikke slik at mennesker som forkaster en kristen bekjennelse, har misforstått, er mangelfullt informert eller har vært særlig uheldige med hvilke enkeltpersoner de har møtt.

Det er faktisk fullt mulig å forstå kristen tro til bunns, være et sannhetssøkende og etisk ansvarlig menneske – og likevel ta avstand fra den.

Nettsiden de-conversion.com er en ressurs for mennesker som har «de-konvertert», altså forlatt en kristen bekjennelse. I en nylig artikkel oppgis en liste over det man antar er de viktigste årsakene til å forkaste en kristen tro. Her er noen av punktene i fri oversettelse:

1: Gud dukker aldri opp. Verken i syner, gjennom mirakler, i åpenbaringer eller gjennom besøk av engler.

2: Bønner blir IKKE besvart.

3: Kristne er ikke annerledes enn ikke-kristne.

4: Kirken er splittet og i strid med seg selv.

5: Bibelen er selvmotsigende og i strid med både virkelighet og moral.

6: Gud er iKKE god, kjærlig, omsorgsfull, rettferdig og så videre.

7: Alle former sin egen tro og tanker om Gud underveis.

8: Universet fungerer utmerket uten noen form for guddommelig innblanding.

9: Kristne bruker uærlige strategier for å forsvare troen sin.

10: Forestillingen om at Gud vil skade noen for å teste troen deres er fullstendig motbydelig.

11: «Herrens veier er uransakelige» eller «vi vil få alle svar når vi kommer til himmelen» er utilfredsstillende svar på viktige spørsmål. I virkeligheten er dette kode for: «Hold kjeft og ikke spør!» Flere har erfart at teologien avfeier de viktigste og vanskeligste spørsmålene i menneskers liv med at det er «et mysterium».

12: Kristendom lover et rikere og sannere liv, men i virkeligheten innebærer kristen tro og livsstil å bli isolert fra livet og andre mennesker. Mange sier at det kristne livet har gjort dem deprimerte og ulykkelige. Og de har slett ikke fått den framgang, helse, lykke og velstand som var forespeilet dem hvis de bare ga nok penger.

13: Det finnes ikke bevis for NOE overnaturlig.

14: Hvis det finnes et allmektig, allvitende og kjærlighetsfullt vesen som har noe viktig å fortelle oss menneskene, hvorfor mislykkes han så totalt i å kommunisere med oss?

15: Det finnes ingenting ved bibelen som rokker ved følgende faktum: Det er en tekst skrevet av mennesker.

16: Ondskapens eksistens.

17: Jeg analyserte min egen tro på samme måte som jeg analyserer andre religioner.

18: Evig straff for gale handlinger begått i et tidsbegrenset livsløp kan aldri bli rettferdig. Det er heller ikke rettferdi gå bli straffet (evig) for å ha valgt feil livssyn.

19: Jeg sluttet å gå i kirken uten at jeg dermed ble narkoman eller prostituert, slik de hadde sagt.

20: Jeg begynte å lese vitenskapelig litteratur i tillegg til bibelen, og de vitenskapelige bøkene var rett og slett mer troverdige.

21: Arvesynden: Ideen om at mennesker skal straffes med tortur i all evighet fordi de med nødvendighet handler i samsvar med sin natur, er rett og slett ikke rettferdig.

22: For å være en kristen må du hele tiden underkaste din egen dømmekraft under kirkens autoritative fortolkning.

Den fjøslykta var jammen forbløffende virkningsfull

Det er visstnok Anders Lange – dessverre – som er opphavsmann til uttrykket om at «når man setter ut ei fjøslykt i sommernatta, er det mye rart som kommer flaksende». Nå har jeg summert opp de siste dagenes personangrep mot meg selv, og det dreier seg om et forbløffende kvantum.

Alle påstandene mot min person og integritet er framsatt på bakgrunn av ett enkelt forhold: Jeg har tillatt meg å ytre en oppfatning om at det finnes en sammenheng mellom kristenfundamentalisme og vold. Argumentasjonen for dette er både saklig og begrunnet. Andre kan begrunne den enda bedre enn meg, for eksempel bidragsyter RoB, som med kirurgisk presisjon har klargjort problemstillingene ytterligere.

Her er min lille liste over personangrep, og jeg må si jeg er nokså slått ut av den voldsomme aggresjonen man møtes med fra mennesker som på neste utpust hevder at de har Jesus i hjertet og at Jesus elsker meg.

Lista omfatter bare påstander som rammer meg selv, og det finnes flere, særlig mot Kjellemann og – enda hun er helt uskyldig i sammenhengen – Eva Lundgren.

God fornøyelse:

– Jeg mangler mandighet.

– Jeg er kategorisert under rubrikken «sånne som deg».

– Jeg er en dårlig debattant.

– Jeg er drevet av hat.

– Jeg håner mennesker.

– Jeg er redd for å bli latterliggjort.

– Jeg utgjør et kontinuerlig mareritt for min kone og mine barn.

– Jeg ligger i mitt eget spy.

– Jeg står for brutale holdninger.

– Jeg setter meg over Gud og Guds ordninger.

– Ordet «unnskyld» finnes ikke i mitt vokabular.

– Jeg er en fariseer, full av det fariseere er fulle av jfr. Jesus.

– Jeg er preget av manglende modenhet.

– Jeg er hovmodig.

– Det er ikke et kompliment å bli sammenliknet med meg.

– Jeg har et språk som får noen og enhver til å brekke seg.

– Jeg forherliger hat.

– Jeg er vemmelig.

– Jeg har en ødelagt og skadeskutt samvittighet.

– Jeg kan ikke kontrollere språket mitt.

– Jeg er venn med terrorister.

– Jeg bærer på et dunkelt hat.

– Jeg svikter i oppdragelsen av egne barn.

– Konklusjonene mine er groteske.

– Jeg er et ugudelig menneske som Gud vil ta seg av.

– Jeg representerer et angrep fra de onde kreftene i verden.

– Jeg er dårlig oppdratt av egne foreldre.

– Jeg spotter Gud.

– Jeg er i allianse med djevelen.

– Jeg er en slik som Jesus Kristus beskytter mennesker mot.

– Jeg er en steinblokk.

– Jeg brøler på en politisk korrekt måte.

– Jeg mangler enhver form for folkeskikk.

Det er mulig jeg har oversett noe, men jeg tror dette er mer enn tilstrekkelig. Og som sagt: Dette er ytret om min person fordi jeg hevder at kristen fundamentalisme har iboende trekk som skaper og legitimerer vold.

De aller fleste ytringene kommer fra Geir Rune Larsen og Birgir Hermansen. Begge to nyter nokså høy anseelse i kristne nettsamfunn. Ingen insidere klager over oppførselen deres eller mener at det er problematisk at det er ytringene til disse to man møter om man skulle forsøke å orientere seg om kristen tro på nettet. Det er vel slik de vil ha det.

Jeg har gjengitt personangrepene kronologisk, uten å gradere dem. Noen er selvsagt mer alvorlige enn andre, og særlig interessante er utsagnene som definerer meg ut av frelsen i Kristus og inn i djevelens domene fordi jeg stiller noen spørsmål om ideologiske føringer på bibelsynet. Jeg synes også det er veldig drøyt at noen krenker forholdet jeg har til ungene mine.

Hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold II

Temaet kristenfundamentalisme og vold er stort og ennå ikke uttømt. Fra en leser har jeg mottatt følgende betraktning, som herved publiseres i sin helhet.

«Ivar etterspør en debatt om hvorvidt kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold. Dette er en svært viktig debatt, og jeg synes det er alvorlig at den forstyrres av støyen fra mennesker som bruker denne blogggen til sine personlige korstog mot bloggens ansvarlige, i stedet for å gå saklig inn i de temaene som tas opp. Det er meg komplett uforståelig at enkelte mennesker føler at en prinsipiell debatt egentlig er et angrep på deres person.

Jeg ser at bl.a. Ivars gudstro og samvittighet er temaer i den pågående debatten. I den forbindelse ønsker jeg å komme med noen generelle betraktninger.

I fundamentalistiske og biblisistiske miljøer vil debatter om teologi, etikk, menneskesyn osv. stort sett arte seg på den måten vi får demonstrert på denne bloggen. Som jeg vil komme nærmere tilbake til nedenfor, er nemlig de læremessige problemstillingene uttømt i en allerede etablert, evig lære. Da blir rasjonell debatt lite interessant. Det finnes ikke noe læremessig å diskutere. Det eneste interessante er hvorvidt mennesker er villige til å slutte seg til disse evige standpunktene. I stedet for saklige, rasjonelle debatter, som kanskje kunne bringe verden litt videre, ender man altså opp med å problematisere annerledes tenkende menneskers samvittighet og gudstro.

Edin Løvås har i sin bok ”Maktmennesket i menigheten,” pekt på, og advart mot at konservative kristne menigheter i ikke ubetydelig grad tiltrekker seg, og gir plass til maktmennesker. Noen vil kanskje tenke at dette svekker Ivar sine poenger. Man vil kunne hevde at mennesker som misbruker makt, og utøver vold i kristendommens navn kommer utenfra, og misbruker kristendommen. Dette har sikkert noe for seg, men konsekvensene av Løvås sine observasjoner er langt mer alvorlige.

Etter min mening er den kristenfundamentalistiske menigheten uten tvil en egnet arena for maktmisbruk. Den er en relativt enkel sammenheng å posisjonere seg i, og blant annet ideene om en hierarkisk verdensorden (hvor også kvinnenes plass er bestemt), manifestert i den lokale menighet og konsolidert ved medlemmenes lydighet skaper gode vilkår for maktmisbruk og undertrykkelse.

Det er i disse sammenhengene et effektivt grep og påpeke medlemmenes bristende samvittighet eller gudstro. Hva skal folk forsvare seg med? En ting er trusselen om å bli støtt ut av en menighet. Noe langt mer alvorlig er det å bli utstøtt fra fellesskapet med Gud. Stort sett påpekes det jo fra fundamentalistisk hold at disse tingene henger nøye sammen. Overfor bl.a. barn og unge vil slike spørsmål og påstander lett kunne fungere som maktmisbruk, manipulasjon og i verste fall som psykisk vold.

Det er verdt å merke seg at denne type påstander og argumentasjon virker svært sterkt også når fundamentalistene bruker dem overfor mennesker som ikke tilhører deres egne miljøer. Mange føler seg krenket, og alt for mange liv er blitt ødelagt. Det er godt kjent at for eksempel mange homofile ikke har orket å leve lenger etter å ha blitt utsatt for fundamentalistenes råkjør. Og forsøker man å få til viktige, saklige debatter, ja da får diskusjonene gjerne karakter av primitive personangrep.

I forlengelsen av Løvås sine observasjoner og advarsler vil jeg hevde følgende. Den fundamentalistiske måten å tenke og leve på gjør det nesten umulig for medlemmene i en fundamentalistisk menighet å avsløre et maktmenneske. De strukturelle ideene, og tankene om lydighet, tukt osv. gjør at maktutøvelsen stemmer overens med den type kristendomsforståelse de er en del av. Og skulle noen, selvfølgelig samvittighetsløst, forsøke å motsi noe av det som foregår, finnes det nok av sanksjoner. Ydmyk offentlig bekjennelse, og som allerede nevnt, trusler om utstøtelse og fortapelse.

Jeg vil altså hevde at vi her står overfor miljøer hvor det vil kunne være svært vanskelig å skille maktmennesker fra mennesker som ikke egentlig er maktmennesker, men som lever og praktiserer en religion som inneholder elementer av maktutøvelse. Årsaken til at disse er vanskelige å skille, er at det er legitimt å bruke maktspråk, og til og med enkelte typer av vold (som i barneoppdragelse). Hvordan skal man da se forskjell? Med andre ord. Når maktmennesker nesten er umulig å skille ut i enkelte miljøer, ja da står vi overfor miljøer som har en karakter, en praksis og en lære som fremmer overgrep.

En mer historisk og religionsfilosofisk analyse av de emnene Ivar tar opp drøftes bl.a. i Torkel Brekke sin bok ”Religion og vold.” Her kan man bl.a. lese om kristendommens bekjempelse av kaoskreftene som bl.a. er forankret i de gammeltestamentlige skapelsesmytene. I forlengelsen av Brekkes analyser er det ikke vanskelig å se et potensial for strukturell vold. Særlig dersom man forveksler mangfold med kaos.

RoB»

Obs: Dette er en oppdatert, redigert versjon av innlegget.

Teo&Tao

Hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold

Kristen fundamentalisme er ikke bare en form for religiøs tro. Den er en totalitær ideologi. Og denne ideologien bærer i seg tendenser som både skaper og legitimerer vold.

Det har tiltrukket seg en viss interesse – og falt noen tungt for brystet – at jeg kan hevde noe så uhørt som at det er en forbindelse mellom kristenfundamentalisme og vold. Påstanden min er at denne formen for religiøsitet bærer i seg holdninger som legitimerer vold.

Det betyr ikke at alle som bekjenner seg til fundamentalistiske former for kristen tro, er voldelige – verken i tanker, følelser eller handlinger. Men det betyr at ideologien de bekjenner seg til, inneholder voldsfremmende elementer. I stedet for å bli fornærmet og fornekte dette helt ureflektert og på autopilot, burde de som bekjenner seg som fundamentalister, heller se kritisk på sin egen tradisjon. Det er i hvert fall mitt råd.

Hva er kristen fundamentalisme? Begrepet er upresist, fordi det har både en opprinnelig betydning, og flere moderne betydninger. Opprinnelig var fundamentalisme betegnelsen på en amerikansk kristendomsretning som formulerte en bokstavelig og reaksjonær «bibeltroskap» i opposisjon til framvoksende modernitet og vitenskapelighet.

I dag begrepet betegner en form for bokstavtro som setter hensynet til religiøse ideer om sannhet over menneskelige hensyn. (Derfor har man erklært humanismen som hovedfiende.) Det betegner en form for tro som er avvisende til et vitenskapsbasert verdensbilde og som forutsetter at åpenbaringsteksten er absolutt autoritativ og overordnet.

En kristen fundamentalist vil derfor hevde Skriftens ufeilbarlighet og absolutte autoritet, også der hvor den strider mot kunnskap som er vitenskapelig frambrakt og dokumentert. De vil hevde det samme der hvor Skriften kommer på kollisjonskurs med humanistisk etikk og egen erfaring.

I denne sammenhengene er dette de tre viktigste og farligste trekkene ved kristen fundamentalisme:

1: Overbevisningen om at man selv besitter den eneste gyldige sannhet om Gud, og at alle andre livsanskuelser, vinklinger, oppfatninger og innvendinger må avvises som «vranglære».

2: Ideen om at man befinner seg i en guddommelig maktpyramide hvor den allmektige Gud sitter på toppen og delegerer myndighet til et guddommelig ordnet hierarki.

3: Et fromhetsideal som i stor grad handler om underkastelse og lydighet.

Norske kristenfundamentalister finnes i flere miljøer: I evangeliske og delvis i pinsekarismatiske frikirkemiljøer og i flere utgaver av luthersk lavkirkelighet. Enkelte i disse miljøene definerer seg selv som fundamentalister. Andre vil markere avstand til et slikt stempel brukt om seg selv. Det siste har antakelig sammenheng med at begrepet i moderne tid også brukes til å beskrive ytterliggående muslimer.

Jeg sier det er en sammenheng mellom fundamentalisme og vold, at også kristen fundamentalisme i en viss forstand må forstås som en voldsideologi. De prinsipielle og ideologiske linjene som påviser dette, skal jeg komme tilbake til.

Men før vi ser på teorien, bør vi tenke praktisk og spørre: Er kristne fundamentalister voldelige? Finnes det eksempler på religiøst motivert vold i kristenfundamentalistiske miljøer? Hvis noe slikt overhodet ikke lar seg finne, blir jo de ideologiske koblingene også rent teoretiske og akademiske øvelser.

Kristenfundamentalister tenker om seg selv at de representerer det gode i denne tilværelsen. Og de er svært raske med å peke på islam som hovedareanen for religiøs vold i vår tid. Terroristene er muslimer. Selvmordsbomberne er muslimer. Flagg- og ambassadebrennerne er muslimer. Flykaprerne er muslimer. Sharia-bødlene er muslimer. Og så videre.

Og det er riktig nok, at det finnes relativt lite politisk voldsbruk blant kristne fundamentalister (hvis vi ser bort fra at kristenfundamentalistisk retorikk delvis danner bakteppe for USAs «krig mot terror»). De få tilfellene som finnes, handler om attentater mot abortleger, fortrinnsvis i USA. Tar vi med verbal vold – som trusler og krenkelser – finner vi noe mer, i form av hets mot homofile, trusler mot homo-, abort- og pluralismevennlige politikere, krenkende provokasjoner ved kvinneklinikker, og så videre.

Ikke ubetydelig, men overhodet ikke nok til å rekke islamistene til anklene engang. Det er sant.

Nei, i hovedsak utfolder den kristenfundamentalistiske voldsbruken seg på en annen arena: I privatsfæren og familielivet. Dette er grundig dokumentert, ikke minst av religionssosiolog Eva Lundgren, som i boka «I Herrens vold» og i senere arbeider beskrev omfattende voldsbruk i kristne miljøer.

Ikke bare foregår volden beviselig, men Lundgren påviser – blant annet gjennom intervjuer med kristne voldsmenn – at volden er eksplisitt religiøst og «bibelsk» begrunnet. Mishandling av koner og barn foregår på mandat fra Gud selv, slik disse overgriperne ser seg selv.

At kristne fundamentalister aksepterer og oppmuntrer til bruk av fysisk avstraffelse – altså vold – i barneoppdragelsen, er velkjent. I Norge har blant andre pinsepastor Jan-Aage Torp gjort seg til talsmann for fysisk «tukt». Hans Bratterud har hevdet det samme. Nylig avdekket en svensk tv-dokumentar at Livets Ord-grunnlegger Ulf Ekman anbefaler fysisk avstraffelse når han preker i USA, men avstår fra det samme i Sverige. Ikke fordi Gud mener noe annet i Sverige, men fordi han ikke vil oppfordre sine tilhengere til å bryte svensk lov.

Det er med andre ord svensk lov og ikke Ekmans fundamentalistiske kristendomsforståelse som hindrer at menighetsbarn i Livets Ord blir slått av sine foreldre.

Det er fristende å trekke fram avsløringene om overgrep mot misjonærbarn som enda et eksempel. Foruten vanskjøtsel, vold og overgrep på barnehjemmet, har vi også aspektet med foreldre som setter «saken» foran hensynet til egne barn – på oppdrag og mandat fra misjonsorganisasjonene.

Det er påfallende at kristenfundamentalister ser fullstendig bort fra vold i familien og privatsfæren når de helt kategorisk avviser at deres egen teologi og ideologi kan lede til – og legitimere – vold. De synes å mene at slike sammenhenger bare handler om politisert vold i det offentlige rom – terror, attentater, henrettelser og så videre, eller om blind vold på gata.

Så hvorfor defineres den private volden ut, enda den vitterlig henter legitimitet fra det samme tankegodset som konstituerer kristenfundamentalistisk tro og kultur? Det kan tenkes flere forklaringer:

1: Man benekter at denne volden faktisk finner sted.

2: Man mener denne volden ikke har noe med religionen å gjøre.

3: Man «glemmer» å regne med den fordi vold mot kvinner og barn i privatsfæren simpelthen ikke anses som særlig alvorlig og dessuten ikke er noe overdenen har noe med.

Antakelig er alle tre forklaringene riktige, men i vår sammenheng er det nummer 3 som er interessant. Kan det dokumenteres at vold mot kvinner og barn ikke «teller» i kristenfundamentalistisk tenkning? Kan det tenkes at det finnes mekanismer i den kristne fundamentalismen som gjør at familievolden ikke blir tatt på alvor, at det blir vanskelig å ta avstand fra den? Jeg tror det, og nøkkelen ligger i bibelsynets føringer for gudsbilde, menneskesyn, maktforståelse og etikk.

Spørsmålet innledningsvis er om kristen fundamentalisme legitimerer vold. Overgripere i familien mener bestemt å finne legitimitet for sin voldsbruk i Bibelen og i bibelsynet. Det er altså mulig å bruke denne formen for religiøsitet til å begrunne overgrep både for seg selv, for omverdenen, for Gud og – kanskje viktigst – for offeret.

Hvorfor er det mulig for overgriperen å legitimere volden i kristen fundamentalisme? Og hvorfor er det svært vanskelig for fundamentalister å ta totalt avstand fra voldsbruk? Jo, av to årsaker:

1) Man gir bibeltekster med skildringer av en voldelig Gud status som det «evig gyldige» Guds ord. I det daglige fortier man moselovens forordninger om steining av ulydige barn og utro kvinner, men man får seg aldri til å si at dødsstraff for familiære forhold IKKE er et uttrykk for Guds vilje og aldri har vært det. Vis meg den kristenfundamentalist som tar eksplisitt avstand fra straffenivået for familiære «forseelser» i moseloven.

2) Man «helliggjør» et familiehierarki hvor mannen utøver et gudegitt mandat som overordnet kvinnen og barna, samtidig som man erklærer familien som en suveren, ukrenkelig enhet – en «grunncelle» – hvor den såkalte «foreldreretten» er overordnet til og med loven.

Disse mekanismene gjør at kristen fundamentalisme legitimerer vold.

Troens bokeh, eller skjønnheten som er ute av fokus

Vi velger vårt fokus, men hvordan den uskarpe bakgrunnen framstår, er et spørsmål om kvalitet. La meg forklare.

Jeg er opptatt av fotografi, både privat og profesjonelt. Og på fotografiets område er jeg en erkematerialist, det må jeg innrømme. Fotoutstyr er det eneste området jeg forstår meg på, hvor industriprodukter bærer en skjønnhet i seg selv. Noen har det samme forholdet til elgitarer, biler og pistoler. Jeg har det til kamerautstyr. For meg er et godt kamera en skulptur.

Særlig gjelder dette optikk, altså linsekonstruksjonene som tryller utsikt om til landskapsbilder, ansikter til portretter, barnelatter til minner.

Kameraobjektiver finnes i de fleste prisklasser, og de færreste amatørfotografer legger særlig med penger i glasset, enda det er optikken som i realiteten skaper bildet. Kamerahuset er – litt forenklet – bare boksen du lagrer bildene dine i etter at optikken har gjort jobben.

Derfor er mitt råd at du heller bør prioritere å kjøpe dyr optikk og et billig kamerahus enn motsatt. Optikken varer dessuten lenger, og original kvalitetsoptikk holder seg godt i pris.

Et kjennetegn på kvalitetsoptikk er det som kalles «bokeh». Opprinnelig er dette et japansk uttrykk, og det betegner gjengivelsen av det som er utenfor fokus. I klartekst: Hvor vakkert, mykt og rent tegnes det uskarpe av objektivet? Flere forhold spiller inn på bokeh-kvaliteten: Selve glasset, fargegjengivelse, kontrast, brennvidde men først av alt hvor sirkulær blenderåpningen er utformet.

Vakker bokeh kjennetegner et kostbart objektiv. Jeg eier et par slike: En Carl Zeiss Plannar 90/2.8 for Contax G-systemet og en Canon EF 85/1.8 for EOS-systemet. Ingen av dem er blant de dyreste, for all del, men kvaliteten er likevel storartet når det gjelder bokeh.

Noen har et henimot religiøst forhold til dette. Jeg også, men egentlig bare som bilde på noe annet.

Den teologen som kanskje har betydd mest for mitt åndelige liv de siste par årene heter Paul F. Knitter. Han har utforsket kristendommens forhold til andre religioner og forsøkt å finne veier ut av den arrogante eksklusiviteten som «tvinger» kristne til å avvise alle andre tradisjoner enn sin egen.

Knitter bruker et bilde. Han sammenlikner det guddommelige med en stjernehimmel og en religion med et teleskop. Når vi ser i teleskopet, kommer vi nærmere det guddommelige. Men prisen vi betaler for nærkontakten, er at vi avgrenser utsnittet. Vi mister av syne en større helhet.

Jeg har stor sans for Knitters bilde. Og jeg har tenkt at det kan suppleres med et bilde hentet fra kameraoptikkens bokeh.

For når vi fokuserer på en tradisjon slik at den framstår skarp og i fokus for oss, vil alt annet være ute av fokus, uskarpt utenfor vårt umiddelbare interessefelt. Men skal vi se skjønnheten i det som er uskarpt og utydelig for oss, krever det gode verktøy som det koster oss noe å bringe til veie.

Forskjellen er åpenbar. Vulgær, fundamentalistisk religiøsitet framstiller det fremmede – det uskarpe – så uskjønt som mulig. Man snakker om «avguder», om «vranglære», om løgn. Man latterliggjør, fordømmer og håner alt man ikke umiddelbart forstår.

Men jo klokere, tryggere og dypere troen er, desto mer våger man å anerkjenne skjønnheten og sannheten i det som er annerledes, det som for oss selv er ute av fokus. Dette handler om den tryggheten du oppnår ved å jobbe med et skikkelig, fotografisk verktøy.

Det finnes et poeng til, fra optikkens verden. Jo vakrere og mykere bokeh objektivet framstiller, desto skarpere, tydeligere og vakrere vil motivet i fokus framstå. Å anerkjenne skjønnheten i det fremmede er derfor ingen trussel mot ditt eget. Det er tvert imot til hjelp for å sette det i fokus.