Uhørt protest mot usett program

Kristenfolk går moralsk bananas igjen – over et program ingen av dem har sett.

NRK 3 skal lage seksualundervisning for unge mennesker og kaller programmet «Trekant«.

Det er mer enn nok for en del kristenfolk, som reagerer på autopilot og oppretter en protestgruppe på Facebook.

De samme folka, eller i hvert fall likesinnede, har skapt telefonstorm hos krinken.

Fordømmelsene flyter, mye av det samme som er blitt sogneprest Einar Gelius til del. Anonymt, selvsagt.

Og det morsomme er at ingen har sett NRK-programmet (og knapt noen har lest boka til Gelius). Reaksjonen kommer på autopilot, og jeg har en mistanke om at programskaperne gjettet på forhånd hva som ville komme: Kollektbøssa full av gratisreklame.

Hva kommer det av at ingenting annet klarer å erte opp et lignende engasjement hos dem som påstår at de er rettroende kristne? Hva kommer det av at de fint klarer å svelge kristne tv-programmer hvor man hevder at funksjonshemmede barn er en konsekvens av foreldrenes synd?

De som skriker høyest om moral, vet som oftest hva de snakker om. Ofte har de dobbelt så mye som de fleste andre.

Det er ikek første gangen det er demonstrert i Jesu navn mot åndsverk som de færreste demonstrantene har sett. Jesus Christ Superstar og Life of Brian, for eksempel.

For demonstrantenes skyld får vi håpe at «Trekant» er et ordentlig fælt og fordervelig program.

Vitnesbyrd fra de frafalne

Vi fikk ikke være med. Men vi tok med oss Gud/gud da vi gikk. Og han er fortsatt med – oss.

Jeg  opplever av og til å være i sammenhenger hvor jeg møter såkalte frafalne, altså mennesker som har vokst opp i kristne menigheter, men som i dag opplever distansen tilbake som uendelig.

De vil ikke prøve å nærme seg, engang.

Vil ikke. Kan ikke.

Historiene likner hverandre. Vi har gjort, tenkt, sagt og følt ting vi ikke kan stå for. Vi ble som unge, søkende sjeler tvunget til å avbryte den oppadstigende læringskurven for å avgi klare, overforenklede svar på spørsmål vi ennå ikke hadde stilt.

Eller vi har vært med på å øve press mot andre unge, søkende sjeler.

Vi har opplevd oss åndelig og følelsesmessig manipulert, eller vi har selv vært med på å projisere manipulasjonene.

Vi er blitt mistenkeliggjort for å ha stilt spørsmål. Uglesett for å ha tenkt utenfor boksen. Vokst ut av det. Nektet å akseptere at den universelle, ikkeformulerbare Gud skal være et subkulturelt, sært og smalt fenomen for selverklærte rettroende, og bare dem.

Såret. Krenket. Skuffet. Desillusjonert. Lei. Utbrent. Trøtt. Sliten. Mistenkeliggjort. Skandalisert.

Men så ser jeg – gang på gang – at Gud likevel er med. Kanskje uten navn. Kanskje med liten g. Om ikke annet ser vi at barna våre utvikler en organisk, naturlig gudsrelasjon helt uten vårt påtrykk, dressur eller konfesjonelle røkt.

Kanskje nettopp derfor?

Aldri om barna våre skal gjennom det samme. Aldri i verden om de skal sendes på leir.

En annen efaring deles av mange: Menighetene man forlot, lever utmerket godt med sine tapte kull. Ingen har noen gang kommet etter og spurt hva som gikk galt.

De driter i oss – i Jesu navn.  Er det slik det er?

Angsten for å dø i synd

Tenk om, kjære kristenfundamentalist, bare tenk om…

…det  skulle være en liten synd du har oversett den dagen du dør.

Eller tenk om du har misforstått noe, levd i god, men akk så feil tro – og så dævva.

Det er jo mulig for andre, så hvorfor er det ikke mulig for deg? Du mener jo på alvor at folk som «lever i synd», enten det er homoseksuelt eller på andre måter seksuelt, går fortapt når de dør (i motsetning til dem som «bare» faller i synd).

Og så må du jo innrømme at noen av dem som «lever i synd» faktisk lever i henhold til sitt beste skjønn og overbevisning om hva som er rett – også for et kristent menneske.

Men når de kan ta så feil som du mener at de tar, da kan det vel hende at du tar feil på ett eller annet punkt også.

Og guden din er som kjent ikke særlig nådig overfor folk som tar feil.

Heldigvis er det ikke min gud.

Motsetninger og sammenhenger

Vi skaper våre fiender. Og tar absolutt alt med oss dit vi går.

Noen observasjoner som har festa seg.

Den første: Forleden ble jeg kjent med det sørafrikanske hiphopfenomenet Die Antwoord. Gruppa – som med sine kaskader av aggressiv bannskap gjør seg så vanskelige som mulig å plassere på ironiskalaen – springer ut av den erkekonservative, desillusjonerte og apartheidstigmatiserte afrikaans-kulturen.

Die Antwoord blir en negasjon og en antitese til alt hva afrikaans står for. Og i et intervju på Nasjonalgalleriet på NRK forklarte gruppa sin egen posisjon med følgende sammenlikning:

Det er som når satanisme springer ut av kristendom.

Akkurat. Uten kristendom, ingen satanisme. Satanister er negative kristne, enten de vil eller ikke. Det må være en frustrerende posisjon. Ikke rart de er grinete.

Den andre: I Vårt Land onsdag 13. oktober leser jeg om doktoravhandlingen til sambandsmisjonær Asle Jøssang. Han har funnet ut at folk som skifter religion, oftest ikke foretar et clean cut, men tar med seg sine gamle, religiøse erfaringer videre og blander dem inn i sin nye posisjon.

– Kanskje vi kan si at alle som blir omvendte til kristen tro bedriver en form for synkretisme når vi ser på synkretisme som tilpasning til samfunnsforhold, sier han.

Og jeg tenker jo at det er nettopp slik det er. Folk som mister sin tro, tar likevel troserfaringene sine med seg videre. Folk som forlater kirkene, har sjelden behov for å bli humanetikere.

De fremste av dem er jo uansett bare gamle pinsevenner som har tatt med seg greiene sine videre. Det virker som det er ganske frustrerende.

Henger dette sammen? Jeg tror det.

Der inne sitter idiotene og synger

Og her ute står jeg. Utenfor.

Et menneske fortalte i en sosial sammenheng om naboen som er så full av forakt mot alt som smaker religion, at han bruker å bemerke hver gang han passerer en kirke:

Der inne sitter idioene og synger.

Ingen blant tilhørerne syntes det var en særlig smart ting å si. Men en annen bemerket at egen ektefelle muligens var i stand til å si noe liknende. I hvert fall nesten. På en litt dårlig dag. Hehe.

Hva skulle jeg si? Selv har jeg vokst opp med forestillinger (ikke hjemmefra, jeg må understreke det, men i kirkesammenheng) om at menneskene på utsiden av kirka er de virkelige idiotene. I betydningen: Ufrelste sjeler som vandrer i mørket.

Nei, jeg gadd ikke nevne det. Men jeg har tenkt mye på dette de siste dagene og kommet til at andelen idioter er nokså jevnt påsmurt både innenfor og utenfor.

De største idiotene – hvis jeg kan være så fri at jeg kan bruke en slikt uttrykk – er dem som ikke er i stand til å respektere andre som har andre sannheter enn dem selv. Idiotene tror de har monopol på sannheten. Altså: Idiotene er dem som idioterklærer alle som tenker annerledes enn dem selv.

Slike idioter er det plenty av i menighetene. Og plenty utenfor.

Det vet jeg, for jeg er utenfor i begge verdener. En skikkelig dobbeltidiot, med andre ord.

Norge blir et litt bedre sted å leve uten KrF

Kanskje ser vi slutten på Kristelig Folkeparti. Det er flott.

Spikeren i kista for Dagfinn Høybråten ble avsløringen av ham som en autoritær kontrollfrik.  Nå er spørsmålet om hvem som skal overta roret på det synkende skipet.

Jeg merker meg at forskjellige konservative røster tar veldig, veldig lett på det som er kommet fram om Høybråtens helt uakseptable behandling av mennesker, i egenskap av leder for det såkalte «verdipartiet.

Det er klart, kristenfundamentalister har alltid hatt sans for rå maktbruk. De ser følgelig ikke problemet med en politisk leder som opptrer slik de er vant til hjemmefra.

Nå dupper KrF under sperregrensa, og kanskje ser vi slutten på dette sære sektpartiet som har politisert og monopolisert det de kaller kristne verdier og gjort Jesus-etterfølgelse til et spørsmål om seksualmoralisme og skjenketider.

OK, de har trolig tenkt å kvitte seg med bekjennelsesparagrafen, men den har nå engang vært en bærebjelke gjennom hele partiets historie. Og dermed har det også vært slik at dersom dette partiet skulle hatt flertall alene i Norge, ville det vært en forutsetning å være kristen for å få tilgang til samfunnsmakt. KrF står med andre ord for en direkte kobling mellom makt og tro.

KrF har mye av ansvaret for at Jesus er kidnappet av småborgerligheten. Norge blir et bedre land uten dette partiet.