Myten om syndefallet – og myten om Jesu soningsdød

Vi får ikke i pose og sekk. Hvis vi mener at Bibelens beretning om syndefallet er en myte, må også forestillingene om Jesu soningsdød på korset forstås mytologisk.

For å friske opp, her er et utdrag fra selve urfortellingen i vår kulturkrets. Slik forklares menneskets stilling og vilkår i Bibelens 1. Mosebok:

Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen.  Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø!  Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»  Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.

Det som videre skjer, er at Gud selvsagt avslører hva Adam og Eva har fikla med. I fortvilelse og raseri over menneskets ulydighet jager han dem ut av paradiset for å leve som dødelige i slit, smerte og strev.

Kort sagt: Slik starter menneskelivet slik vi kjenner det.

Adam og Evas forgripelse førte synden inn i en verden som fra Guds skaperhånd var fullkommen. Mennesket ble evig dømt til å leve adskilt fra sin skaper – i synd.

Mange fundamentalister og såkalte «bibeltro» sier de tror bokstavelig på beretningen om syndefallet, at denne hendelsen faktisk fant sted slik den er nedskrevet. De mener at Adam og Eva var historiske personer og bokstavelig talt våre tipp-tipp etc. De tror også at paradiset var et konkret sted på planeten.

Likevel, du blir neppe ekskludert fra særlig mange menigheter ved å hevde i bibelgruppa at beretningen om syndefallet er en myte – eller en del av den store skapelsesmyten. Mange kristne mener at Adam og Eva aldri har levd som personer, men at de er mytiske skikkelser. De mener at slangen er et bilde på fristelsen, at paradiset er et bilde på vår før-bevisste uskyldstilstand etc.

Just for the record: Det mener jeg også.

Men historien slutter ikke der. Religionen som kalles kristendom, er fundert på at det finnes en oppfølger til beretningen om Adam og Eva, nemlig fortellingen om Jesu soningsdød på korset og hans oppstandelse fra de døde.

De fleste kristne tenker at Jesus er Guds sønn som kom til jorden som et menneske, for å dø i vårt sted som et lytefritt offerlam. Jesus skulle sone den skylden som vi mennesker har pådratt oss som følge av synden, som følge av syndefallet. Seieren over synden ble markert og demonstrert ved at Jesus sto opp igjen fra de døde. På denne måten er forbindelsen mellom Gud og mennesket gjenopprettet – etter at den ble brutt gjennom Adam og Evas forbrytelse.

Kristne er ikke helt enige om hvordan dette skal forstås, og det finnes flere ulike forsoningslærer som gir ulike forklaringer på Jesu død og oppstandelse.

Men ingen av dem behandler beretningen mytologisk.

Og det er litt rart, for Jesu død og oppstandelse fortolkes som en direkte respons på en myte. Likevel forstås hendelsen som dokumentarisk og nærmest mekanisk/juridisk i sin effekt.

Jeg tenker at kristne som innser det åpenbart mytologiske i syndefallet, også bør tenke mytologisk om Kristi soning.

Ja, egentlig er det på tide at vi innser at hele syndsbegrepet er en myte.

Gud – og andre trekk fra den kristne mytologien

Hvorfor er det bare kristendommen som skal være religion uten mytologi?

Enten vi leser om den norrøne åsatroen, om hinduismens rike persongalleri av guder og avatarer, eller vi fortaper oss i de gamle grekernes forestillinger om de guddommelige intrigene på Olympen: Vi tar for gitt at beskrivelsene av gudene og det de foretar seg, skal forstås som myter.

Myter er fortellinger som ved hjelp av bilder og fantasi uttrykker noe om hva folk i en kultur og en tid tenker om eksistensielle og religiøse spørsmål – for eksempel i skapelsesmyter og fruktbarhetsmyter. Satt sammen og systematisert blir mytene en helhetlig mytologi.

Les mer om myter – for eksempel i Wikipedia.

Når vi leser om såkalte fremmede religioner eller om mennesker i tidligere tider, tar vi mytologien for gitt. Vi kjenner stort sett igjen en myte når vi ser den.

Men hva med oss selv?

Det virker på meg som at svært mange kristne ikke ser at også kristendommen er en religion som er forsynt med en mytologi – attpåtil en rikholdig og høyt utviklet en.

Noen – de mest ihuga fundamentalistene – vil til og med nekte for at skapelsesberetningene og historien om Noas ark og syndfloden er mytiske. I stedet tenker de at dette er dokumentarisk presise gjengivelser av historiske hendelser – all den tid de er nedtegnet i boka som de har erklært å være ufeilbarlig. Da må det jo være slik.

Tidligere har jeg skrevet noe om det fundamentalistiske bibelsynet.

Andre kristne – kanskje de fleste – klarer å se at Adam og Eva er personer som tilhører mytenes univers. De kan også være med på at mye av stoffet i 1. Mosebok leveres med en mytisk tåkedis over hendelser, mennesker og landskap. Men der er det stort sett stopp, tror jeg.

Og det er greit for meg. Jeg skal ikke ta fra mennesker troen deres.

Men selv opplever jeg at jeg i stadig større grad leser og forstår mye mer av bibelstoffet som myter. Hvorfor? Når jeg har på meg mytologibrillene som fortolkningsredskap, mister ikke historiene sin betydning. Tvert imot, de vokser og fylles med en mening som de ikke klarer å formidle når de utgis for å være dokumentariske og historiske gjengivelser av konkret virkelighet.

Når bibletekstene forstås mytologisk, er de ikke lenger med på å krympe Gud. Jeg tror at når bibeltekster leses mytologisk, vitner de om en større Gud enn når de leses konkret. Gud opphører å være en begrenset, stivbeint patriark og monark et sted i skyene. I stedet antydes Gud – som nærvær hinsides alle mine begreper.

Jeg har som utgangspunkt at det mange kaller Gud – og som jeg i større grad foretrekker å benevne som Det Guddommelige – alltid er hinsides ord, formuleringer, begreper og forestillinger. Ord kan angi en retning og gi oss glimt, men aldri omslutte. Det skyldes at språket er begrenset til menneskets erfaring. Og vår erfaring er alltid begrenset.

Et eksempel: Mange kristne har veldig konkrete forestillinger knyttet til endetiden, Jesu gjenkomst og dommedag. Det er skrevet hyllemetre med bøker som konkretiserer og nærmest utlegger time for time hva som kommer til å skje en dag i fremtiden, og ikke minst: Når det skal skje.

Disse hendelsene skal lede fram til at de ugudelige havner i helvete, mens Gud fader og hans Sønn Jesus skal regjere monarkisk i all evighet over de lykkelig frelste. Og så videre. Dette er kjent for alle som har beveget seg i lavkirkelig protestantiske, karismatiske og evangelikale kretser i mer enn fem minutter.

Jeg vet at mange synes slike forestillinger er store og mektige, men jeg beklager: For meg blir det smått og trist. Det er ikke forestillinger som fyller meg verken med glede eller forventning.

For meg blir det slik at fortellingene om Guds endelige seier først blir meningsfulle når jeg våger å innse at dette er mytologi. Tar jeg mytebrillene på, ser jeg at beretningene uttrykker menneskers håp og forventning om rettferdighet, om gjenopprettelse og forsoning.

Poenger som går fullstendig tapt i de konkrete skildringene av slaget ved Armageddon – det bibelske ragnarokk.

For Ragnarokk er jo mytologi, ikke sant?