Teo & Tao

januar 14, 2008

Interessant om jøder og kristne

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 2:20 pm
Tags: ,

Evangeliske, konservative og fundamentalistiske kristne tror de forstår jøder og elsker Israel. Men er nå det så sikkert?

Her er i hvert fall en link til en bloggartikkel med noen interessante perspektiver, og som har utløst noen lesverdige kommentarer. God fornøyelse.

Og etterpå kan vi lese «Norge i dag» med nye øyne…

http://de-conversion.com/2008/01/12/the-myth-of-judeo-christian-america/

januar 12, 2008

Teopatene blant oss

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:06 am

Pass deg for teopatene. På utsiden virker de fromme, moralske og tekkelige nok. Men får de sjansen, spiser de deg levende. Dette er en mennesketype som kan ta liv.

Mange år i varierende nærkontakt med kristne miljøer har vist meg en mennesketype som trives særlig godt i selskap med troende, fromme og snille og manipulerbare mennesker.

Jeg kaller dem teopater, og alle assosiasjoner begrepet måtte utløse, er fullstendig tilsiktet.

En teopat lider av en slags form for religiøs personlighetsforstyrrelse som langt på vei har sin sekulære parallell i psykopaten. Fellestrekkene er mange, og vi skal ikke se bort fra at mange teopater virkelig er psykopater, eller i det minste framviser klare psykopatiske trekk.

Hva er en teopat? Her er noen kjennetegn:

Som psykopaten mangler teopaten selvinnsikt og evne til selvrefleksjon, i hvert fall på det religiøse området. Teopaten vil konsekvent forstå sine egne forestillinger og fortolkninger som ensbetydende med den absolutte, objektive sannhet. Alle som tror noe annet eller har andre innfallsvinkler, stemples kategorisk som løgnere eller kjettere.

Som psykopaten mangler teopaten også evne til å se, forstå og leve seg inn i ANDRES tro. Det er umulig å ta den annens perspektiv og se at andre kan være like dedikert og sannhetssøkende som de selv. Langt mindre er de i stand til å se at de selv er henvist til den samme subjektiviteten som alle andre.

For en teopat vil målet – «Sannheten» – hellige ethvert middel. Det eneste som begrenser virkemiddelbruken, er praktiske og taktiske hensyn.

Teopaten kan nok snakke seg varm om verdier og moral – på andres bekostning – men mangler i virkeligheten enhver forpliktende forankring i andre verdier enn lydighet og maktbruk. Teopatene vil alltid snakke med forakt om «humanisme», om «relativitet» og alle verdisystemer som ikke er forankret i underkastelse under en absolutt autoritet.

En teopat vil spille manipulerende på de mekanismene som religion og religiøse miljøer byr på. Teopaten veksler lynraskt mellom rollene som offer og inkvisitor Han eller hun spiller på – og utnytter – troende menneskers behov for å tilgi, for å ta parti med offeret, for å forsvare «sannhetene».

En teopat behersker det religiøse språket og kodene til fingerspissene. Personen vil misbruke velsignelser, forbønn, bekjennelser, håndspåleggelser, karismatikk hensynsløst for å ta makt over andre, for å skape bindinger, for å spille på dårlig samvittighet eller å gjøre seg uangripelig.

Hva er teopatens drivkraft? Dypest sett tror jeg det handler om frykt. Frykt for å dø. Frykt for det ukjente. Frykt for det man ikke kan kontrollere. Frykt for å se inn i seg selv. Denne frykten kompenseres gjennom kontroll, makt og posisjon – gjennom å skape «sikkerhet» og «sannhet» også der noe slikt ikke finnes.

Teopaten bruker – og ofrer – andre mennesker og andre troende for å bedøve sin egen eksistensielle angst.

januar 8, 2008

Prøve igjen, Jesus?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:33 pm
Tags: , ,

Her er en liste over gode råd jeg ville gitt til Jesus dersom han bestemte seg for å forsøke en gang til.

Mange kristne venter at Jesus skal komme igjen. Det synes jeg kan være en god ide, men ikke nødvendigvis fordi han skal fullføre det han har begynt på.

Av og til tenker jeg at han simpelthen burde begynt om igjen – fra skrætsj. Det kunne på mange måter være like greit, siden det er så mye ved den opprinnelige planen som ser ut til å ha gått skikkelig skeis.

For når vi snakker om plan: Jeg tviler nokså sterkt på at han i det hele tatt planla å innstifte noen ny religion. Og om han så gjorde, var det i hvert fall ikke meningen at den skulle brukes til å legitimere korstog, religionskriger, heksebrenning, Irak-invasjoner, kondombekjempelse, Ku Klux Klan, homohat eller plastdukker nedsprøytet i ketsjup festet til staur og båret inn på abortklinikker.

Hvis ambisjonen var å oppylle Gud den allmektiges plan om å forsone verden med seg selv og frelse menneskeheten, var det kanskje ikke noe sjakktrekk å velge en strategi som i realiteten etterlater majoriteten av menneskeheten sjanseløse fordi de blir født som hinduer eller noe annet utenfor rekkevidde.

Så kanskje Jesus burde prøve en gang til. I så fall tenker jeg at det kan være lurt å tenke på dette:

1: Når du skal velge en kulturell, etnisk og religiøs kontekst å bli født inn i, kan det være en ide å velge en variant uten et personlig og etnisk favoriserende gudsbegrep neste gang. Da slipper du å legitimere – og bli knyttet til – forestillinger om Gud som ekstremt sinna mann med territoriale, militære og geopolitiske særinteresser.

2: Det er sympatisk at du nøyer deg med å skrive i sanden og overlate de mer formelle, varige nedtegnelsene til følgesvenner og vitner, men du bør likevel gjøre det helt klart at biografien din ikke er skrevet eller diktert av Gud personlig. Det samme gjelder for etterfølgernes interne korrespondanse. Dette er rundskriv – ikke åpenbaringer!

3: Kanskje du bør prøve å bli født som jente neste gang? Det tror jeg vil gi en helt annen retning på tingene.

4: Uansett kjønn synes jeg du bør fødes på et sted i verden som er såvidt opplagt ikke-europeisk at det ikke er mulig å bløffe deg blåøyd og mellomblond på alle tegningen som skal lages etter at du har reist igjen. En kølsvart, kvinnelig Jesus – bare der har vi oppnådd mye.

5: Hvis det er helt nødvendig å knytte frelse til tro, kan du være litt tydeligere på hva tro egentlig er og hvor mye av den som skal til? Etter det første forøket ditt sliter vi litt med at det liksom aldri blir bra nok – for de mest ihuga.

6: 12 disipler er ikke dumt, men det hadde ikke gjort noe om du i det minste la deg på samme kvinnerepresentasjon som lovens minstekrav for ASA-styrer. Om homofile, funksjonshemmede og innvandrere også er representert, er det bare en fordel for oss som skal formidle budskapet videre (selv om du i andre sammenhenger har vært tydelig nok på antidiskrimineringsarbeidet, for all del).

7: Hvis jeg kunne ønske meg noe rent personlig, gjør et enda større poeng av dette med barna neste gang. Si det om igjen og om igjen: Guds rike hører dem til, og de hører til i Guds rike.

8: Det er forresten mange av oss som gjerne skulle hatt mer tak på dette med Guds rike. Vurder om du kan være noe klarere, men jeg respekterer at det er vanskelig og kanskje umulig.

9: Mediestrategi! Mediestrategi! Mediestrategi! Hvordan kan det for eksempel ha seg at utsagnet «meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler» blir sitert i alle kanaler, mens noe av det aller viktigste du sa, knapt blir nevnt på noen konfirmantleir? Nemlig dette fra Markus: «Hør på meg alle, og forstå! Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent.» Nei, kanskje du burde skrive selv likevel.

10: Hvis det virkelig må være slik at det bare er et lite mindretall av menneskene som har muligheten til å komme til tro og bli frelst, kanskje du ikke skulle vente så lenge som minst to tusen år med å komme tilbake og gjøre deg ferdig? Jo kortere tid det går før vi runder av historiens gang, desto færre rekker å fødes og leve bare for å dø og gå fortapt. Men det kan jo hende at det vil se annerledes ut dersom vi gjør disse justeringene i opplegget.

Hilsen ivar

januar 7, 2008

Det var for lettvint

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 3:48 pm
Tags: , , ,

Jeg har antakelig tatt feil. Det er ikke riktig å si at kristen fundamentalisme er en annen religion. Å hevde noe slikt, er å gjøre det altfor lett for seg selv.

Minst to helt ulike religioner kjemper om tittelen kristendom, skrev jeg for noen dager siden.

Den ene er den kristne varianten av religiøs fundamentalisme – bygd på størrelser som underkastelse, frykt, fromhetspornografi og fariseisme.

Den andre handler om kjærlighet, nåde, fred, respekt og frihet.

Altså – totalt ulike verdisyn, menneskesyn og gudsbilder. Det er uforenlig, enda disse to religionene ofte kan være representert under samme tak, i de samme menigheten, i de samme familiene og så videre.  Antakelig er det vel riktig å si at disse to størrelsene finnes i hvert enkelt menneske også.

Ikke rart det blir konflikt.

Men det er for lettvint å si at det ene ikke har noe med det andre å gjøre, av flere årsaker:

For det første fordi det ville være en lettvint flukt fra tvetydighetens ubehag; det ville være å løpe fra medansvaret for skyggesidene av sin egen tradisjon. De er der – en evig fristelse til å omdanne ånd til lov fordi det tilsynelatende er så mye enklere slik.

For det andre ville det være å etterlate i stikken alle som lider under undertrykkelsen og frykten som fundamentalismen fører med seg. Dersom man erklærer den for å være en fremmed religion, har man også langt på vei diskvalifisert seg selv fra å kritisere den. I hvert fall kan man ikke lenger forvente å bli tatt på alvor. Dermed blir veien til ofrene lenger.

Sannheten om kristendommen som religion er heller at den består av lyse og mørke sider som har levd i spenning og konflikt gjennom to tusen år. De uforenlige størrelsene er dømt til å dele tradisjon, hus og historie. Antakelig også fremtid, hvis det finnes noe slikt.

januar 6, 2008

Motforestillinger III

Filed under: Uncategorized — Teo&Tao @ 12:49 am

Begrepet motforestillinger utfordrer ikke bare forestillingen om den frie vilje. Jeg ser nå at det også går i synet på de kristne forestillingene om nestekjærlighet.

Jeg har skrevet at motforestillingene  – i betydningen den andres beste argumenter mot det vi holder for sant – er et nødvendig verktøy for den som søker sannhet. Bare slik unngår vi selvtilfredsheten, skråsikkerheten og fanatismen.

Og jeg har skrevet at motforestillinger forutsetter at mennesket tenker, tror og erkjenner forskjellig, at vår frie vilje leder til flere konklusjoner enn bare en.

Når jeg ser på denne argumentasjonsrekken på nytt, ser jeg at det kristne nestekjærlighetsbegrepet også utfordres.

Fordi: Hvis vi skal nyttiggjøre oss nestens motforestillinger – altså nestens annerledeshet – må vi ANERKJENNE ANNERLEDESHETEN. Med andre ord: VI MÅ ELSKE DET SOM ER ANNERLEDES! Det er dette som er nestekjærlighet.

Følger vi Jesu åndelige og universelle eksempel, er dette en gjensidig prosess. Vi  skal elske nesten som oss selv, gjøre mot nesten det vi vil at nesten skal gjøre mot oss.

Med andre ord: Vi skal UTVEKSLE MOTFORESTILLINGER I KJÆRLIGHET!

I et moderne språk heter det DIALOG. Religionsdialog, om du vil.

Kristne fundamentaliser – slik man finner dem på Kristenblogg og mange andre steder – sier de har nestekjærlighet, at de elsker sin neste. Og det mener de sikkert, forsåvidt.

Men i virkeligheten elsker de bare nesten SOM OBJEKT FOR OMVENDELSE.

De elsker ikke det integrerte mennesket med sin sannhet og overbevisning. De MOTFORESTILLINGENE som nestens annerledeshet kan forsyne dem med, er de ikke interessert i.

Enda nestens ANNERLEDESHET burde betraktes om som en dyrebar skatt, et privilegium å kunne gjøre seg kjent med og bryne seg på.

januar 5, 2008

Motforestillinger II

Filed under: Uncategorized — Teo&Tao @ 4:57 pm
Tags: , , , , ,

OK, vi er vel enige om at motforestillinger er en bra ting. Men skal det være noen motforestillinger å finne, krever det at det finnes andre mennesker som tenker og tror annerledes enn oss selv. Og da er vi tilbake til den virkelige nøtta og sakens kjerne: Vår frie vilje.

Selv den aller mest pansrede og polstrede kristenfundamentalist vil si at mennesket har en fri vilje. Det mener fundamentalisten å finne belegg for i sin bibel.

Mer enn det: Fundamentalisten vil mene at mennesket er SKAPT AV GUD med fri vilje; den frie viljen er gudvillet.

Men i fundamentalistens verden kan den frie viljen bare brukes til en eneste ting av interesse: Å velge mellom helvete og himmel. Det finnes bare ett autorisert valg, bare en tro, bare en sannhet, bare ett riktig perspektiv, en rett prioritering og så videre.

Det høres jo enkelt og greit ut, men hva med oss som er blitt enige med oss selv om at motforestillinger er et viktig verktøy i vår søken etter sannhet? Hvor skal vi hente motforestillinger – de nødvendige korrektivene – dersom alle tror og tenker det samme?

Vilje, bevissthet og refleksjon er kjennetegn på mennesket som åndsvesen, det guddommelige avtrykket som noen kaller å være skapt i Guds bilde. Men den frie viljen – den gudegitte, frie viljen – er bare virkelig og fri når mennesker faktisk tenker, tror og velger forskjellig!

Fri vilje henger uløselig sammen med mangfold. Vi trenger mangfold for å være frie, og frihet produserer mangfold.

Derfor bør vi være på vakt mot dem som prediker enfold – og som krymper menneskets valg til å dreie seg om uniformsstørrelser.

Motforestillinger

Filed under: Uncategorized — Teo&Tao @ 12:54 am
Tags: , , , , ,

Når bølgene er i ferd med å legge seg etter konfrontasjonen med kristenbloggerne og ettertanken melder seg, blir jeg sittende og grunne på et ord, nemlig dette: Motforestillinger! Vi må aldri stille oss slik at vi  skroter motforestillingene.

Det er så lett å bli forelsket i sin egen Sannhet. Det er så lett å bli blendet av en løsning, en oppskrift, som – liksom mirakuløst – besvarer alle de vanskelige spørsmålene, løser alle dilemmaer.

Det er så fristende å gi etter for den smigrende ideen om at man har direkte tilgang på guddommelig sannhet, gjennom en  særlig innsikt og begavelse, overnaturlige gaver, et spesielt kall, en særlig nådegave eller åndelig utrustning.

Smigrende og fristende, ikke bare fordi det er noe dypt tilfredsstillende å finne svar på de store spørsmålene i livet, men også fordi en slik innsikt kan gi oss posisjon. Tenk, vi har en skatt som de andre leter etter, men som vi kan gi dem. De andre, uopplyste, hedningene, der ute.

Troende som tror de er på den smale sti, bør kjenne nøye etter: Kan de ha latt seg forføre av forfengelighetsdemonen, den som frister mennesker til å heve seg over andre ved å ta monopol på «Sannhet»?

Fromhet er farlig. Jesus selv svingte den verbale pisken over fromme rettroende som dyrket sitt bønneliv i offentlighet slik at alle kunne se.

De har allerede fått sin lønn, sa han.

Jeg husker en fyr på videregående – hundreogfemti år siden, minst – som alltid gikk med hvit pologenser og stort sølvkors rundt halsen, litt sånn biskop look-a-like. Når vi satt i storefri og åpnet matpakkene våre, kneppet han alltid hender og lukket øynene de nødvendige nanosekundene som skulle til for å framstå som from. Han passet på at vi så ham. Lagsgutt. Selvsagt ble han konservativ prest, etter hva jeg har hørt.

Nei, nå snakker jeg meg bort. Poenget var motforestillinger.

Motforestillinger er det viktigste verktøyet vi har når vi virkelig søker etter sannhet. Vær derfor skeptisk til enhver sannhetsbesitter som ikke kan bruke dette verktøyet. Det blir omtrent som å leie inn en snekker som ikke vet opp ned på en hammer. Eller kanskje bedre: En fotograf som ikke viser noen interesse for å ta av linselokket eller sjekke om han har minnekort i kameraet. (I gamle dager ville jeg skrevet film.)

Motforestillinger handler om å ta på alvor de beste argumentene som kan anføres mot den sannheten vi har forelsket oss i. Motforestillinger handler om å lytte til dem som har et annet perspektiv enn vi selv har fått utdelt.

Motforestillinger handler om å teste sine sannheter, slik sportsdykkere alltid tester pusteventiler og lufttrykket til både seg selv og buddyen før de går på dypet sammen. Testen hindrer dem ikke i å utforske det ukjente. Tvert om, den handler om å forsikre seg om at man skal få hodet over vann igjen.

Den som får hodet over vann, unngår som kjent å bli hjernevasket.

Jeg tror: Gud har gitt oss motforestillingene. Skråsikkerheten kommer fra djevelen.

januar 4, 2008

Hatets evangelister

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:55 am
Tags: , , , ,

Kan du fatte og begripe hvor de «kristne» får sin råskap fra? Den uhellige treenighet ser ut til å bestå i dumskap, hat og forakt. Det er min erfaring etter et møte med det såkalte «Kristenblogg». Hva er galt med disse menneskene?

Fra min bloggvenn Kjell Morten har jeg fått med meg at det såkalte Kristenblogg er en arena hvor såkalt kristne fundamentalister mobber mennesker som tenker og lever annerledes enn deres egen underkastelseskult foreskriver.

Kjell Morten, som er homofil, har opplevd å bli karakterisert som demonisk, djevelsk og alt annet stygt og nedverdigende fordi han er den han er og er tøff nok til å stå for det. Kjell Morten har kalt det mobbing. Kristenbloggs ansvarlige har med utilslørt forakt avfeid all kritikk. Ingen hadde ventet noe annet.

Kjell Mortens opplevelser overrasket meg i grunnen ikke. Slik er fundamentalister, enten de tilhører den ene eller andre religionen. Likevel – til tross for lang og trist erfaring med kristen hatfundamentalisme – ble jeg nysgjerrig på fenomenet Kristenblogg. Jeg fulgte en debatt og la inn en enkelt kommentar.

Og aldri i mitt liv er jeg blitt møtt med en slik flodbølge av hat, arroganse og krenkende personkarakteristikker. Det er så man må spørre: Hva er galt med disse menneskene? Er de syke, er de onde eller er de simpelthen bare ufattelig dumme?

Under posten «Paradis» overgikk kristenfundamentalistene seg i sentimental begeistring over hvor vidunderlig det skal bli i himmelen for den frelste skare, den lille flokk de tar for gitt å være en del av.

Mitt spørsmål gikk simpelthen ut på: Hvordan forestiller de seg at de skal kunne være fullkomment lykkelige i sin himmel når alle vantro og ufrelste de har kjent i det jordiske angivelig skal pines i all evighet i helvete? Har de medfølelse med oss, eller ikke?

Og for å ta kortversjonen: Nei, de driter i oss! Enkelt og greit!

Eller: De stoler på at Gud fjerner all empati og hukommelse, slik at de selv kan nyte en uforstyrret salighet i all evighet uten å bli forstyrret av skrikene fra torturkammeret i underetasjen.

Bønnen blir altså: Kjære Gud, fjern all kunnskap om de forpinte vantro slik at den ikke forstyrrer min egen nytelse!

I kortversjon: Kjære Gud, omskap meg til en psykopat!

Den kristne frelse – slik den utlegges hos de toneangivende på Kristenblogg – handler om å tråkke andre mennesker ned i et forsøk på å redde sitt eget skinn. Frelsen gjelder individet. Nesten er uten betydning. Med mindre nesten er kristen, selvsagt. Den som ikke tror som dem, fortjener ikke engang høflighet.

Selv fikk jeg klar beskjed om at jeg kommer til å gå fortapt og brenne i helvete. Vel, det får heller være.

Aldri har jeg møtt noe mer åndsforlatt, rått og fordummende, og tro meg: Jeg har sett mye! På Kristenblogg er Jesu Kristi evangelium redusert til et rent maktmiddel som de mest høyrøstede misbruker for å bygge sin egen posisjon og autoritet.

Møtet med Kristenblogg aktualiserer et spørsmål: Hvor mange religioner kjemper egentlig om tittelen kristendom? Det er i hvert fall to. De er helt ulike. Den ene handler om frihet, tilgivelse, forsoning, nåde og frelse. Den andre handler om hat, selvhevdelse, frykt og fordømmelse. Sistnevnte dominerer Kristenblogg.

Underveis legger jeg merke til et trekk hos toneangivende krefter på nettstedet: En nærmest pornografisk fascinasjon for helvets pinsler. Det skinner igjennom at helvete egentlig er viktigere enn himmelen. Det bærende i denne religionen er forventningen om å få se de vantro lide i all evighet. De synes rett og slett vi har fortjent det – fordi vi stiller spørsmål ved de rettroendes vedtatte «Sannhet» eller fordi vi er frekke nok til å tro på andre verdier enn dem.

I dette perspektivet er til og med rendyrket satanisme mer sympatisk.

Hvem er disse menneskene? Svært få av debattantene på Kristenblogg er i stand til å følge det enkleste resonnement. Sånn sett er det liten grunn til å ta dem alvorlig. Men disse folka hører jo hjemme et sted. De har menigheter som backer dem opp. De er produkter av sine miljøer.

Derfor spør jeg: Hva slags menighetsliv er det som produserer den storten «troende» man kan møte på Kristenblogg? Er dette ytringer, holdninger og kulturer som hjemmemenighetene er stolte av å ha fostret? Eller har noe gått fullstendig galt?

PS: Til TheaLinnea: Gud velsigne deg. Takk for gode ord. Kom deg i sikkerhet!

Blogg på WordPress.com.