Teo & Tao

august 4, 2011

Jakten på Kristus-fornekterne

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:23 pm
Tags: , , ,

Hva skal vi tenke om religion når en selverklært kristenkonservativ begår massemord på norske barn og ungdommer fordi han hater muslimer?

Hvor kommer dette hatet fra? Og er hatet mot muslimer i slekt med hatet mot jøder?

Jøder og muslimer, begge deler er religiøse etiketter. For meg er det naturlig at vi må lete i religionen for å finne årsker og forstå hat mot religioner og deres tilhengere.

Det er noe i vår egen tradisjon, det stikker noe under.

Når jeg har nevnt denne muligheten for moderne nordmenn, har jeg sett at flere er blitt overrasket. Det er som om de ikke har tenkt på muligheten.

Ja, men det er da nesten ingen som er kristne lenger, innvender de. Og i hvert fall er ikke kloakkdistributørene i nettdebattene uttalt religiøse. Det ser i hvert fall ikke slik ut.

Men det handler ikke om den enkeltes tro. Det handler om understrømmene i vår egen kultur. Moderne sekularisering – muligheten til å velge vekk personlig tro – er et helt moderne fenomen, som samtidig har gjort mange blinde for hvordan religionen ligger under virkelighetsbilder, verdier og menneskesyn.

Så let’s face it: Før individsekulariseringen har vi 18 europeiske århundrer bak oss med en tradisjon som har hatt et svært, svært problematisk forhold til mennesker som tenker og tror annerledes – og i særdeleshet til kristusfornektere. Enten de er jøder eller muslimer.

Kristendommens historie handler i sørgelig stor grad om klappjakt på kjettere, vranglærere og kristusfornektere. En konsekvens av bokreligionens ide om at sannheten er noe som forvaltes og forsvares av rettroende, og at Gud troner øverst i et hierarki hvor nivået for nestkommanderende besittes av autoritære menn uten tvil.

I dag ser vi sann Jesus-etterfølgelse i verdigheten, ikkevoldeligheten og kjærligheten som demonstreres på mange areaner. To av de viktigste arenaene for denne Jesus-etterfølgelsen i praksis er Kirken og Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er disponert for Bergprekenens etikk gjennom sitt nedarvede, instinktive fokus på solidaritet.

Kirken er en institusjon som har levd med de ubehagelige sidene ved sin egen tradisjon tett på seg, og som langt på vei har tatt de nødvendige oppgjørene. Kirken er ikke overrasket over at det finnes ondskap, at det er mulig å hate dem som tror annerledes.

Vi skal sånn sett være sjeleglade for at ikke hele samfunnet er sekularisert. Vi skal være glade for at noen fortsatt står i kontakt med åndstradisjonen vår, og som kjenner igjen skyggesidene av den når mørket faller på.

Til slutt, jeg tenker:

All religion er vedifull.

Og all religion må kritiseres.

Vi må innse at alle henvender seg til den samme guddommelighet, og at åpenbaring er tilgjengelig for alle mennesker som hører etter.

Men vi forstår stykkevis.

Forresten, denne er tankevekkende.

mai 22, 2011

Trospolitimesteren

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 1:02 pm
Tags: , , , ,

Det er fascinerende og forstemmende på samme tid å følge med på Espen Ottosens tofrontskrig på vegne av norsk rettroenhet. Det handler om å erobre de strategiske festningene refleksjon og erfaring.

Espen Ottosen er informasjonsleder i Misjonssambandet, en jobb som tilsynelatende handler mindre om å promotere Misjonssambandet enn den handler om å gå i stadig nye angrepskriger mot folk som tenker og tror litt annerledes enn Ottosen selv.

I øyeblikket har jeg registrert at det kjempes langs to hovedfronter i Ottosens krig. Den ene handler om en nokså utilslørt kampanje for å få kneblet og avsatt professor Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. Henriksen har gjort seg skyldig i å problematisere deler av den lavlutherske, konservative samlivsetikken – enten det dreier seg om gjengifte eller homofili. I stedet tar han til orde for å reflektere inn menneskers erfaring, blant annet. Henriksen har også – skamløst og skandaløst – skrevet en bok sammen med en TF-kollega.

Den andre fronten – et frontavsnitt som nylig er åpnet – dreier seg om å skyte i filler prinsesse Märthas engleskole. Märthas engler er for all del ikke det samme som bibelens engler, advarer Ottosen.

Det finnes flere fronter, javisst. Men jeg synes disse to er interessante fordi de viser hvordan Ottosen, på vegne av Misjonssambandet – og uoffisielt: hele den konservative, «bibeltro» fløya av norsk kristenhet – angriper på den ene siden den religiøse REFLEKSJONEN og på den andre siden den religiøse ERFARINGEN.

Henriksens synd er at han er åpen for å reflektere rundt «trossannhetene». Märthas synd er at hun er åpen for religiøse erfaringer. Henriksens og Märthas åpenhet har ikke så mye til felles, kanskje, bortsett fra at begge sprenger grensene som settes av den fortolkningsrammen som Ottosen selv autoriserer.

Jeg synes dette er interessant fordi jeg selv har erfaringer med rettroenhetens mekanismer. En av dem er denne: Man nøyer seg ikke med å fortelle hva man tror, men man forsøker å underkaste seg også andres tro. Det gjør man ved å ta makt over refleksjonen og erfaringen.

Budskapet blir:

Ja, du må gjerne reflektere, men vi bestemmer yttergrensen for hvilke spørsmål du kan stille og hvilke svar du kan finne.

Ja, du må gjerne erfare, men bare innenfor de rammene vi setter – både for selve erfaringen og for hvordan den skal fortolkes og forstås.

For strengt tatt trenger man verken refleksjon eller erfaring når den stor-S-ede Sannheten lar seg lese direkte ut av en bok, og fromhet er synonymt med underkastelse.

januar 1, 2011

Godt nytt år! Her er et innledende paradoks

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:44 am
Tags: , , , ,

Et riktig godt nytt år til alle som titter innom Teo & Tao. På årets første dag kan vi by på et lite paradoks om det kristne livet.

Og paradokset går slik:

Kristen tro handler samtidig om å være på vandring og å finne hvile.

Er ikke det litt rart? Vi har et hovedmotiv som handler om å bryte opp, om å vandre mot et mål – en pilegrimsvandring. «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.» (Luk. 14.27)

Samtidig: Et annet hovedmotiv handler om å finne ro, slutte å jage, legge av seg børen og hvile. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11.28)

Vandre – hvile – samtidig.

Jeg synes ikke det er nødvendig å  løse paradokset, i et forsøk på å få det til å gå opp i snuslogisk forstand. I stedet vil jeg la paradokset leve, og jeg vil leve i det og med det. Ja, jeg skal vandre og hvile samtidig.

For øvrig: Temaet ble tydelig for meg da jeg skrev forrige blogpost om Jahn Teigens Mil etter Mil. Der ser du, sangen var nyttig og oppbyggelig

desember 24, 2010

Julen ringes inn – og jeg kjenner at jeg begynner å falle til ro

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 3:58 pm
Tags: , , , ,

God jul, alle sammen.

Jeg har vært i kirken i dag.

Det var veldig fint, særlig da barnekoret sang.

Og da presten – fin prest, forresten – snakket om Guds kjærlighet som kommer til jorden i et hjelpeløst barns skikkelse.

I det siste har jeg kjent det stadig oftere.

Fått det bekreftet.

Jeg hører hjemme i dette.

Jeg vil delta, være en som både mottar og formidler fragmenter av denne kjærligheten.

Den guddommelige kjærligheten.

Troen, håpet.

Kanskje nærmer jeg meg et punkt hvor troen min kan friskmeldes?

Gud velsigne dere alle sammen!

november 25, 2010

Exit Gelius, nå Tutu – som viser oss at det er flere måter å være bajasprest på

Se på Tutu. Han danser, tuller, tøyser, vitser og flirer. En ordentlig bajasprest – samtidig som han er en av de fremste moralske autoritetene i vår verden.

Gelius har sagt opp. Selv forsøker han å gjøre seg selv til offer i striden mellom det konservative mørket og dem som ønsker en åpen og raus folkekirke.

Det er selvsagt nesten bare tøys, selv om det er lett å forstå at mannen har behov for å rettferdiggjøre sin egen sorti.

Nyheten og påfølgende debatter og analyser surret og gikk på tv i går kveld. Men i tillegg til Gelius-såpeoperaen hadde jeg en annen tv-opplevelse som satte det hele i perspektiv.

NRK2 viste dokumentaren om det besynderlige vennskapet mellom Cape Towns erkebiskop emeritus Desmond Tutu og den eksentriske, styrtrike forretningsmannen Richard Branson, han med Virgin-imperiet.

De to samarbeider om det globale vismannsforumet The Elders. Her møtes pensjonerte statsmenn og -kvinner, samt høyt respekterte ledere fra andre disipliner. Ideen er å bruke posisjon og erfaring til å finne løsninger på menneskehetens største utfordringer og å megle i konflikter rundt om i verden. Desmond Tutu leder forumet. Branson finansierer. I forsamlingen finnes folk som Jimmy Carter, Gro Harlem Brundtland, Kofi Annan og så videre.

Det er imponerende å være vitne til pensjonistpresten Desmond Tutu. Her er det ikke mye påklistret «verdighet» og liturgisk pomp. Vi får se Tutu i badebukse mens han prøver – tilsynelatende forgjeves – å lære å svømme. Vi får se Tutu som tuller og fleiper, mest på egen bekostning, men ikke bare. Han herjer fritt med vennen Branson også. «Dypest nede er han et nokså godt menneske.»

Slik opptrer en ekte bajasprest.

Men så hjelper det selvsagt på respekten å ha klart å bringe forsoning til Sør-Afrika etter apartheidregimet. Nøkkelordet er reconciliation. Grunnleggende evangelisk.

Tutu bruker også posisjonen sin som erkebiskop og fredsprisvinner til å bekjempe aids, til å megle fred og til å bekjempe homofobi, ikke minst i kirken. Hans personlighet som uformell og avslappet bajasprest åpner dører og bygger ned barrierer.

Tv-dokumentaren viste et klipp hvor Desmond Tutu besøkte et  ungdomsfengsel i USA. Her satt unge menn som allerede hadde kommet godt i gang på sin kriminelle løpebane. Han talte til dem. Og ordene han brente seg så grundig fast at jeg tror jeg kan gjengi en nokså presis oversettelse etter hukommelsen:

Jeg har kommet hit til dere i dag for å fortelle dere at Gud elsker dere. Gud elsker hver enkelt av dere. Gud elsker deg. Og deg. Og deg og deg og deg og deg. Gud elsker deg som om du skulle være det eneste mennesket han har skapt. Gud elsker deg og holder deg beskyttende i armene sine slik man holder en liten, nyfødt baby. Sånn.

Slik lyder bajasprestens ord.

Kanskje vi skal runde av med å ta med oss en gedigen klassiker, Miles Davis med «Tutu»:

november 10, 2010

Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:07 am
Tags: , , , ,

Bjørn Eidsvåg nekter å harke opp de gamle bekjennelsene enda en gang. I stedet ser det ut til at han har funnet den levende Jesus.

Vårt Land, avisen jeg holder for å ha muligheten til å si den opp i protest, har veldig vanskelig for å ta inn at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Eller har falt fra, som man gjerne kaller det.

Eidsvåg skal ha forlatt kristendommen, slår tempelridder Jon Magne Lund fast.

Bedre blir det ikke når redaktør Anne Gustavsen i pinsevnenorganet Korsets Seier ser seg kallet til å bruke verdidebatt.no for å belære og irettesette Eidsvåg – nokså nedlatende og uten noe som helst forsøk på å lytte. Tenk, han har ikke sett det bibelsk innlysende! Hennes lettvinte arroganse virker nesten panisk.

Selv reagerte jeg med undring, nysgjerrighet og kanskje litt vemod da jeg hørte om Eidsvågs angivelige fall. Jeg tenkte først på andre jeg har møtt som har bidratt sterkt til å inspirere mitt eget trosliv før de selv har skygget banen og endret ståsted. Det er lett å føle seg snytt når forbilder forvitrer, før man minner seg om at ingen mennesker kan pålegges oppgaven som et urokkelig veiskilt støpt i grøftekanten.

I stedet er vi alle på vei. Bjørn Eidsvåg også. Herregud, han var jo «på leit» allerede mens jeg gikk på ungdomskolen. Alle syntes det var fint, bare han ikke fant på å finne noe annet enn det forskriftsmessige. Sånn er det alltid.

Så dukker det opp noe annet som endrer bildet: Bjørn Eidsvåg twitrer selv svaret, med like stor klarhet som om han skulle skrevet det med fingeren i støvet: «Vårt Land er lei seg for at jeg ikke tror på Jesus, hvilket ikke stemmer.»

Interessant. Videre:

«Jeg tar farvel med den kristne lære som krever eksklusivitet i forhold til kunnskap om rett og galt og viten om det hinsidige.»

Jeg lytter:

«Enhver religion leter etter Guds vilje med oss, men ingen av dem har rett til å gjøre krav på han. Jeg blir stående i min kristne tradisjon, men skal man elske sin neste som seg selv, må man innrømme sin neste retten til å velge en annen vei.»

Hva er det med dette som er så vanskelig å svelge for Jon Magne Lund og Anne Gustavsen? Jeg kjenner meg veldig igjen både i Eidsvågs refleksjon og – i all beskjedenhet – i den paniske og noen ganger hatske reaksjonen man møter i etablerte kristenkretser når man velger å se trosbegrepet fra en annen synsvinkel.

Forenklet slik: Mens kirkene hevder og krever at tro dreier seg om objektet, altså en dogmatisk tilslutning til en forestilling om hvordan det hele henger sammen, velger Eidsvåg å se tro som en måte å forholde seg til livets mysterier, ubesvarte spørsmål og det guddommelige på. En slags holdning, en grunnposisjon i livsprosjektet.

Vi forenkler mer:

Å være «kristen» handler om lydig å akseptere noen ideer om hvem Gud er, hvem og hva Jesus er, hvordan verden er skrydd sammen og så videre.

Å være en troende handler om å møte livet, mennesker, mysteriet og det guddommelige med en holdning og tilnærming som er inspirert av de verdier og kvaliteter vi finner eksemplifisert hos Jesus.

Jeg tror Bjørn Eidsvåg ser noe av det samme som jeg ser – stadig klarere: Gud lar seg ikke fange som objekt, heller ikke som objekt for rettroenhet. Jesus viker konsekvent unna alle forsøk på å sole seg i glansen hans. Og Bibelen blir en stygg og fæl bok når den brukes som definisjonsmaktmiddel.

Jeg er glad for at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Den kristne tradisjonen – som han velger å bli stående i – burde heller lytte enn å belære.

oktober 17, 2010

Vitnesbyrd fra de frafalne

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:12 pm
Tags: , , ,

Vi fikk ikke være med. Men vi tok med oss Gud/gud da vi gikk. Og han er fortsatt med – oss.

Jeg  opplever av og til å være i sammenhenger hvor jeg møter såkalte frafalne, altså mennesker som har vokst opp i kristne menigheter, men som i dag opplever distansen tilbake som uendelig.

De vil ikke prøve å nærme seg, engang.

Vil ikke. Kan ikke.

Historiene likner hverandre. Vi har gjort, tenkt, sagt og følt ting vi ikke kan stå for. Vi ble som unge, søkende sjeler tvunget til å avbryte den oppadstigende læringskurven for å avgi klare, overforenklede svar på spørsmål vi ennå ikke hadde stilt.

Eller vi har vært med på å øve press mot andre unge, søkende sjeler.

Vi har opplevd oss åndelig og følelsesmessig manipulert, eller vi har selv vært med på å projisere manipulasjonene.

Vi er blitt mistenkeliggjort for å ha stilt spørsmål. Uglesett for å ha tenkt utenfor boksen. Vokst ut av det. Nektet å akseptere at den universelle, ikkeformulerbare Gud skal være et subkulturelt, sært og smalt fenomen for selverklærte rettroende, og bare dem.

Såret. Krenket. Skuffet. Desillusjonert. Lei. Utbrent. Trøtt. Sliten. Mistenkeliggjort. Skandalisert.

Men så ser jeg – gang på gang – at Gud likevel er med. Kanskje uten navn. Kanskje med liten g. Om ikke annet ser vi at barna våre utvikler en organisk, naturlig gudsrelasjon helt uten vårt påtrykk, dressur eller konfesjonelle røkt.

Kanskje nettopp derfor?

Aldri om barna våre skal gjennom det samme. Aldri i verden om de skal sendes på leir.

En annen efaring deles av mange: Menighetene man forlot, lever utmerket godt med sine tapte kull. Ingen har noen gang kommet etter og spurt hva som gikk galt.

De driter i oss – i Jesu navn.  Er det slik det er?

oktober 16, 2010

Angsten for å dø i synd

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 2:19 pm
Tags: , , , , ,

Tenk om, kjære kristenfundamentalist, bare tenk om…

…det  skulle være en liten synd du har oversett den dagen du dør.

Eller tenk om du har misforstått noe, levd i god, men akk så feil tro – og så dævva.

Det er jo mulig for andre, så hvorfor er det ikke mulig for deg? Du mener jo på alvor at folk som «lever i synd», enten det er homoseksuelt eller på andre måter seksuelt, går fortapt når de dør (i motsetning til dem som «bare» faller i synd).

Og så må du jo innrømme at noen av dem som «lever i synd» faktisk lever i henhold til sitt beste skjønn og overbevisning om hva som er rett – også for et kristent menneske.

Men når de kan ta så feil som du mener at de tar, da kan det vel hende at du tar feil på ett eller annet punkt også.

Og guden din er som kjent ikke særlig nådig overfor folk som tar feil.

Heldigvis er det ikke min gud.

oktober 13, 2010

Motsetninger og sammenhenger

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:35 pm
Tags: , , , ,

Vi skaper våre fiender. Og tar absolutt alt med oss dit vi går.

Noen observasjoner som har festa seg.

Den første: Forleden ble jeg kjent med det sørafrikanske hiphopfenomenet Die Antwoord. Gruppa – som med sine kaskader av aggressiv bannskap gjør seg så vanskelige som mulig å plassere på ironiskalaen – springer ut av den erkekonservative, desillusjonerte og apartheidstigmatiserte afrikaans-kulturen.

Die Antwoord blir en negasjon og en antitese til alt hva afrikaans står for. Og i et intervju på Nasjonalgalleriet på NRK forklarte gruppa sin egen posisjon med følgende sammenlikning:

Det er som når satanisme springer ut av kristendom.

Akkurat. Uten kristendom, ingen satanisme. Satanister er negative kristne, enten de vil eller ikke. Det må være en frustrerende posisjon. Ikke rart de er grinete.

Den andre: I Vårt Land onsdag 13. oktober leser jeg om doktoravhandlingen til sambandsmisjonær Asle Jøssang. Han har funnet ut at folk som skifter religion, oftest ikke foretar et clean cut, men tar med seg sine gamle, religiøse erfaringer videre og blander dem inn i sin nye posisjon.

– Kanskje vi kan si at alle som blir omvendte til kristen tro bedriver en form for synkretisme når vi ser på synkretisme som tilpasning til samfunnsforhold, sier han.

Og jeg tenker jo at det er nettopp slik det er. Folk som mister sin tro, tar likevel troserfaringene sine med seg videre. Folk som forlater kirkene, har sjelden behov for å bli humanetikere.

De fremste av dem er jo uansett bare gamle pinsevenner som har tatt med seg greiene sine videre. Det virker som det er ganske frustrerende.

Henger dette sammen? Jeg tror det.

september 17, 2010

Kan man kysse en frosk til å bli en prins, kan man også snakke med de døde

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:53 pm
Tags: , , , , ,

Datteren til kirkens overhode har gjort seg fortjent til å brennes på bålet.

Dette har skjedd: Mens kommunikasjon med døde ellers er mainstream folkeforlystelse på kommersielt tv, og finansiert av annonser fra helt alminnelige tilbydere av husholdningsartikler, går nasjonen i oppløsning fordi prinsessen av Lommedalen visstnok skal ha sagt at hun ikke bare kan snakke med engler, men også med de døde.

Og kjærka advarer og advarer, med korsformede rynker i panna og hevede pekefingre. Man skal ikke snakke med de døde. Fordi:

– det er umulig.

– de døde må få være i fred.

– i stedet for de døde, kommer man i kontakt med onde demoner.

– ubefestede sjeler kan forledes til å tro at man kommer i konkat med noe mer enn ens egen fantasi.

– det er ubibelsk.

– biskopene liker det ikke.

– misjonsorganisasjonene liker det ikke.

– det er stikk i strid med alt som er kristent.

– det er farlig.

– det er nytteløst.

Ja, jeg har skjønt at Märtha skal ha krysset den grensen for det akseptable, men jeg synes det er påfallende at advarslene mot å kommunisere med de døde spriker i alle retninger og er gjensidig utelukkende.

Marianne Aasen (Ap) – leder av Stortingets kirkekomite – skal ha latt følgende ord falle til VG:

«Biskoper har for eksempel en vesentlig større autoritet enn prinsessen. Hør heller på dem enn på noen som driver med tilfeldige aktiviteter.»

Rørende omsorg, men hva bygger denne autoriteten på? At de innehar statsfinansierte embeder? Har man av den grunn innsikt i hvordan vi forholder oss til dødsriket?

Ennå er jeg såpass til dissenter i huet at det rykker spastisk i kjakan når noen forventes å underkaste seg biskopers autoritet i åndelige spørsmål. Prinsesse eller ei.

Nøyaktig hva VET Erling Pettersen og Laila Riksaasen-Dahl om hva det vil si å være død og i hvilken grad man er tilgjengelig for kommunikasjon? Jeg gjentar og understreker: VET? Kan noen dokumentere  påstanden om at det er «farlig» å kommunisere med døde, eller blir advarselen hengende som en tom påstand, i mangel av noe mer håndfast å slå i bordet med?

Hvorfor alt dette bråket? Kan det være så enkelt som at religiøse autoriteter misliker at religionen kommer ut av kontoll? Jeg skjønner jo det; når man har avsatt paven og innsatt kongen som overhode for kirken, er det selvsagt litt plagsomt at kongsdattera holder på med slikt som sendte kvinnfolk på heksebålet for skremmende kort tid siden.

Trøsten får være at svigerdatteren liker salmesang og Kirkens Bymisjon.

Neste side »

Blogg på WordPress.com.