Den moderne folkereligiøsitetens gullkalv

Den viktigste grenen av moderne, norsk folkereligion har skapt seg en avgud av trykksverte. Bibelen er blitt vår tids totempæl eller gullkalv.

Tror du på Bibelen?

Oppsøker du moderne, evangelisk vekkelseskristendom – enten den er luthersk eller pinsekarismatisk – vil du ganske raskt bli konfrontert med dette spørsmålet. Hva du svarer – ja eller nei, nyanser tillates ikke – vil avgjøre din status som innenfor eller utenfor, frelst eller ufrelst, venn eller fiende, troverdig eller bedragersk.

Merk: De spør ikke om du tror på Jesus. De spør ikke om du tror på Gud.

De spør om du tror på Bibelen.

Og da menes forestillingen om at Bibelen – i sin moderne, masseproduserte form – er en ufeilbarlig, guddommelig inspirert og innbyrdes sammenhengende tekst som gir direkte svar på alle livets spørsmål, ikke bare generelt, men til hvert enkelt menneske og i nær sagt alle tenkelige situasjoner.

Om du bekjenner en tro på Jesus som herre og frelser, er den ingenting verdt om du ikke samtidig bekjenner troen på den moderne, kristendomsbaserte folkereligiøsitetens viktigste guddom: Boka med svarte permer og gullsnitt.

Om du bekjenner en tro på en nådefull, tilgivende Gud som er kjærlighetens kilde, vil de helt enkelt fnyse av deg om du ikke samtidig bekjenner troen på Bibelen som hevet over historistet, menneskelighet og kontekstualitet.

I den moderne, norske folkereligiøsiteten – den delen som er utledet av kristendom – er en bok opphøyet til den høyeste guddom.

Over Gud.

Over Jesus.

Over Ånden.

Bibelen er ikke lenger en historisk, religiøs og litterær kilde til kunnskap om Jesus og tradisjonen han tilhørte. Bibelen tillegges selv oppfatninger og budskap. Bibelen sier ditt. Bibelen sier datt.

Og ikke bare sier og mener Bibelen noe om det som faktisk står der. Bibelen sier noe om omtrent alt. I tillegg til å inneholde åpenbaringen, tillegges denne boka magiske egenskaper. Den troende skal kunne slå opp i den på måfå og «få et ord» som taler direkte til individet inn i den konkrete situasjonen.

Men selv om denne øvelsen kan praktiseres av en hvilken som helst konfirmant på leir, er innholdet likevel ikke tilgjengelig for alle. Like utbredt er nemlig ideen om at bibeltekstene bare kan forstås av dem som tror, dem som «er født på ny» og som «har ånden». Budskapet er med andre ord mystisk – skjult for dem som ikke har skaffet seg de åndelige eller magiske nøklene til forståelse.

Mye i Bibelen er det svært vanskelig å «tro» på. Det gjelder for eksempel det mytologiske stoffet om verdens tilblivelse og universets sammenheng. Det gjelder de blodige, voldelige og strengt tatt rasistiske gudsbildene i det Gamle Testamentet. Og det gjelder de påstått guddommelige lovbestemmelsene som foreskriver dødsstraff ved steining for trivielle forseelser, særlig på familie- og samlivsfeltet (og særlig for kvinner).

Men den som vil hevde seg og vinne status i deler av den norske, folkereligiøse bevegelsen må likevel gi sin tilslutning til «det Bibelen sier» uten noen form for tvil, nyansering eller forbehold. Å erklære tro på det umulige og det etisk forkastelige blir en form for askese.

Slik fakiren ligger på spikerseng eller stikker skarpe nåler gjennom kroppen for å demonstrere sin hengivenhet, erklærer den bibeltroende sin tilslutning til den mest uhyrlige menneskeforakt.

Som mange andre former for moderne religiøsitet, forutsetter «bibeltroskapen» massemediasamfunnet. Bibeltekstene ble skrevet for hånd, kopiert i svært få eksemplarer og distribuert blant den lesende eliten.

Nå er Bibelen et industriprodukt. Skinnpermer og gullsnitt kamuflerer – men kan ikke skjule – at produktet er masseprodusert og -distribuert, helt hinsides hva tekstenes opphavsmenn kunne forestille seg. Bibeltroskapen er derfor et moderne fenomen; den forutsetter det moderne samfunnet.

Ja, den er i høyeste grad nyreligiøs.

New Age, om du vil.

Kanskje den smale vei ikke er så smal likevel

Kanskje er det slik, at mange av dem som ynder å påpeke at de vandrer på den smale vei, i virkeligheten kjører for full gass på en vei bred som en åttefelts autostrada. Veien ser smal ut helt enkelt fordi skylappene er så trange.

Hvorfor kan ikke kirkene ta skikkelig avskjed med folk?

Kirker og kristne menigheter burde tilbudt ordentlige, verdige ritualer for mennesker som forlater troen.

Mennesket trenger ritualer. Det er ikke bare en religiøs greie, det er helt allment. Fødsel, inngangen til voksenlivet, samliv, 50-årsdager og død markeres av de fleste med mer eller mindre høytidelige ritualer som løfter de store overgangene i livet opp fra den jevne strømmen av hverdager.

For mange fanges behovet for ritualer opp av organisert religion. Kirka døper eller velsigner nyfødte småbarn, underviser konfirmanter i hvite kapper, forener ektefeller og begraver døde.

Den som kommer til en menighet med ønske om å bli kristen, vil bli møtt med rituelle markeringer som understreker at man går inn i et nytt liv. Særlig i menigheter som døper voksne er dette tydelig; dåpen og opptakelsen som medlem i menigheten gir en høytidelig og symboltung inngang til det kristne livet og fellesskapet i menigheten.

Men hva skjer den dagen man går videre?

Som oftest ingen ting. Ingen ritualer finnes for å ta avskjed med dem som melder seg ut, som har mistet sin tro eller som har utviklet den videre i en annen retning.

Mangelen på ritualer understreker mistenkeliggjøringen og usynliggjøringen av disse menneskene. De reduseres som mennesker og som troende slik at de får plass i sekken for «frafalne».

Ekstra tydelig er dette i sekteriske trosfellesskap hvor den frafalne i praksis opphører å eksistere også for familie og nære venner, men den samme tendensen er tydelig mange andre steder også.

Det er denne tendensen som gjør seg gjeldende når kristne lesere antakelig reagerer med resolutt avvisning på hele ideen om å innføre et «avkristningsritual».

Men kanskje de burde tenke gjennom saken en gang til. Kanskje ville et slikt ritual bidratt til å skape forsoning, forståelse og legedom i en prosess som oppleves smertefull både av den som går og dem som opplever seg forlatt.

Det har også en praktisk side. Innenfor Human Resources Management – et felt jeg har jobbet med som journalist de siste par årene – påpekes det ofte hvor dårlig organisasjonene er til å praktisere systematiske intervjuer med medarbeidere som sier opp.

Mange HR-fagfolk påpeker at det er mye nyttig lærdom å hente i å kartlegge årsakene til at folk går. Kanskje kan den implisitte kritikken – som indirekte kommer til syne gjennom oppsigelsen – brukes til å forbedre organisasjonen slik at færre slutter. Men da må man skape et rom av tillit og kommunikasjon, slik at dette kommer til overflaten og blir formulert i ord som begge parter forstår.

Kanskje kunne kirker og menigheter gått foran. Man kunne sagt:

Kjære venn.

Takk for veien vi delte.

Takk for det du har brakt med deg til fellesskapet.

Når du nå går en annen vei videre, er det en beslutning vi vil møte med et lyttende sinn, med respekt og med vemod.

Vi kommer til å savne deg.

Vi ber om at veien du går, vil være til berikelse både for deg og for oss som er tilbake.

La oss se hva vi har – her er de store spørsmålene

Hvilket symbol skal inngraveres på min egen gravstein? Svaret er fortsatt uklart. Her er noen av spørsmålene.

Til eventuelt nye lesere: Jeg burde ikke vært kristen. Jeg har aldri møtt ondere, mer primitive, selvopptatte og forfengelige mennesker enn dem som kaller seg kristne. Kristendom genererer dårlig moral, et råttent menneskesyn og groteske gudsbilder.

På den ene siden.

På den andre siden er Jesu representanter lys og salt i verden – helt konkert og uegennyttig til stede, for utslåtte, undertrykte og utstøtte mennesker.

Religionen som kalles kristendom, gir med andre ord næring til både ondskap og kjærlighet. Derfor – med tanke på min egen bakgrunn hvor jeg har erfart store deler av dette spekteret – blir det første spørsmålet:

Hvorfor skal man egentlig være kristen?

Kanskje er dette overordnet, kanskje underordnet. Og spørsmålet angår flere enn meg, ikke minst egne barn. Jeg unner dem virkelig ikke å få religionen og de religiøse i trynet på samme måte som jeg har erfart selv.

Jeg fikler med andre problemstillinger også, som for eksempel:

Finnes det en kraft utenfor den erfarbare virkeligheten som skaper og opprettholder, eller skaper og opprettholder virkeligheten seg selv?

Er dette vi kaller «Gud» virkelig noe personlig – som det går an å ha en relasjon til – eller handler det heller om en kraft, et prinsipp, en ide eller – ganske enkelt – en illusjon?

Dernest:

Peker alle religioner mot den samme, bakenforliggende virkelighet, eller ser de egentlig i hver sin retning?

Kan mennesket nyttiggjøre seg åndelige krefter til formål utenfor det åndelige domenet – som for eksempel helbredelse fra sykdom, beskyttelse fra ulykker, økonomisk framgang og så videre?

Hvor fikk Jesus ideene sine fra? Hvorfor forteller ikke bibelen om prosessene hans? (Og hvorfor er ikke kristne opptatt av dette spørsmålet?)

Bør jeg gjenoppta taiji-treningen min, eller bør jeg heller ta et kveldskurs i etikk?

Bør jeg melde meg inn i en kristen menighet, og i så fall: Hvilken?

Ville jeg ha konvertert til buddhismen dersom jeg ikke hadde andre bindinger i dette livet?

Finnes jeg som en fast, definerbar og avgrenset størrelse, eller er jeg i virkeligheten en del av en større helhet?

Kan jeg deles opp i bestanddeler som ånd, sjel og legeme, eller må jeg innse at slike skiller er kunstige, kulturbetingede og villedende dersom man vil forstå seg selv og andre?

Er tiden og universet uendelig eller avgrenset i begge ender?

Ja, jeg kan fortsette og fortsette. Noen av disse spørsmålene befinner seg nærmere posisjonerende avklaringer enn andre. Noen har svarene inne til revisjon, mens andre neppe vil finne svar. Vi får se.