Teo & Tao

mai 29, 2011

Inhuman-Frenetisk Forbund – igjen

Det finnes ingen livssynsnøytralitet, men Human-Etisk Forbund fortsetter å være dens profet.

Igjen og igjen, oftere og oftere – det glipper for Human-Etisk Forbund når de forsøker å framstille seg selv som en forsvarer av menneskeretter, trosfrihet og toleranse.

I stedet er det tydelig at forbundet aldri blir ferdig med angstbitersk religionshat. Håvard Rems famøse konfirmasjonstale gjorde det selvsagt ekstra tydlig, men man trenger ikke slike ekstreme utslag for å se det. Forbundet klarer ikke engang å gjennomføre en vigselsseremoni uten å gå til angrep på alt de er imot før noen rekker å kysse bruden.

Nå er det de religiøse skolene som skal tas. Og for all del, det er grunn til å ha et kritisk blikk på mange av de religiøse skolene.

Men ser ikke HEF at de ved å «kreve kontroll», bidrar til å mistenkeliggjøre og stigmatisere religiøse minoriterer?

Barn skal ikke utsettes for religiøs påvirkning, mener HEF.

Det ene spørsmålet som melder seg er: Hvorfor ikke? Hvorfor er religion det eneste området i livet som barn må isoleres fra?

Det andre er: Hvordan ser HEF for seg at barn skal unngå slik påvirkning? Skal troende foreldre pålegges formidlingsforbud, eller skal vi like godt først som sist plassere barna et annet sted, for sikkerhets skyld?

HEF vil antakelig besvare spørsmålene ved å framsette et ideal om «nøytralitet». Jeg har en mistanke om at de selv tror de  representerer denne nøytraliteten, denne fellesplattformen som alle bør kunne stå på, alternativt underkaste seg.

Men slik er det ikke. Så langt ifra. Man blir ikke nøytral av å fornekte eller motarbeide. Man blir heller ikke nøytral av å hevde man er nøytral. Human-Etisk Forbund er like langt unna livssynsmessig nøytralitet som alle andre, rett og slett fordi en slik nøytralitet ikke finnes.

Derimot finnes livssynspluralitet, og det er et ord HEFerne snart bør lære seg (de som klager over at kristenfolk fortsatt beskylder dem for «verdinøytralitet» når det er «livssynsnøytralitet» de mener).

Livssynspluralitet handler om at menneskers ULIKE livssyn bør oppmuntres, at de skal ha en selvsagt rett til å ytre seg og synes, at foreldre har en soleklar rett til å videreføre sin livssynsarv il sine barn, og at vårt felles ansvar handler om å leve sammen i gjensidig respekt.

De aller fleste i Norge opplever at den offenlige skolen er god nok for barna. Men så finnes det noen som kommer i samvittighetkonflikt med noe av den offentlige skolens verdigods. Det kan man selvsagt mene mye om.

Men vi er nødt til å holde sikkerhetsventilene åpne, slik at det fortsatt er mulig å leve i dette samfunnet for «avvikende» livssynsminoriteter. Det betyr at det må være mulig å drive alternative skoler. Det betyr at det må være mulig å nekte militæret. Og det betyr at det må være mulig for helsepersonell å reservere seg mot å delta i abortinngrep, for å nevne noe.

HEF befinner seg på en vei som begynner med mistenkeliggjøring av livssynsminoriteter (og de liker jo selv å presentere seg selv som en slik) og som ender  i kriminalisering og mulig forfølgelse.

mai 24, 2011

Gud velsigne John Carew

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 6:03 pm
Tags: , ,

John Carew er en bra mann og en god broder.

Nå sørger fotballhelten fra Lørenskog for at Oslo domkirke holder sommeråpent, slik at kirkerommet kan fylle det nødvendige behovet for et hellig, stille rom midt i storbymylderet.

Det trengs. Jeg har brukt det selv ved et par anledninger. Tusen takk.

Så tenkte jeg på refleks da jeg så det: Burde han ikke latt være å si noe – gitt gaven anonymt?

Det ville jo vært så «fromt», liksom.

Men nei, ikke denne gangen. For det første er giveren selv helt klar på at dette ikke koster ham særlig mye. Han gjør ikke noe patetisk forsøk på å framstille seg selv som en økonomisk martyr.

Vi kan like det eller mislike det, men 200 000 spenn gjør ikke så stort innhogg i en proffspillers lommebok, relativt sett.

For det andre får John Carew på denne måten sagt noe om hva som er viktig for ham, og hva han synes er viktig for Oslo. Ved å offentliggjøre gaven, når han ut med et vitnesbyrd – samtidig som han legger et mildt, vennlig press på andre til å ta sin del av ansvaret for at døren fortsatt skal være høy og porten vid.

Så derfor: Gud velsigne John Carew – og alle som besøker og tjenestegjør i Oslo domkirke.

mai 22, 2011

Trospolitimesteren

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 1:02 pm
Tags: , , , ,

Det er fascinerende og forstemmende på samme tid å følge med på Espen Ottosens tofrontskrig på vegne av norsk rettroenhet. Det handler om å erobre de strategiske festningene refleksjon og erfaring.

Espen Ottosen er informasjonsleder i Misjonssambandet, en jobb som tilsynelatende handler mindre om å promotere Misjonssambandet enn den handler om å gå i stadig nye angrepskriger mot folk som tenker og tror litt annerledes enn Ottosen selv.

I øyeblikket har jeg registrert at det kjempes langs to hovedfronter i Ottosens krig. Den ene handler om en nokså utilslørt kampanje for å få kneblet og avsatt professor Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. Henriksen har gjort seg skyldig i å problematisere deler av den lavlutherske, konservative samlivsetikken – enten det dreier seg om gjengifte eller homofili. I stedet tar han til orde for å reflektere inn menneskers erfaring, blant annet. Henriksen har også – skamløst og skandaløst – skrevet en bok sammen med en TF-kollega.

Den andre fronten – et frontavsnitt som nylig er åpnet – dreier seg om å skyte i filler prinsesse Märthas engleskole. Märthas engler er for all del ikke det samme som bibelens engler, advarer Ottosen.

Det finnes flere fronter, javisst. Men jeg synes disse to er interessante fordi de viser hvordan Ottosen, på vegne av Misjonssambandet – og uoffisielt: hele den konservative, «bibeltro» fløya av norsk kristenhet – angriper på den ene siden den religiøse REFLEKSJONEN og på den andre siden den religiøse ERFARINGEN.

Henriksens synd er at han er åpen for å reflektere rundt «trossannhetene». Märthas synd er at hun er åpen for religiøse erfaringer. Henriksens og Märthas åpenhet har ikke så mye til felles, kanskje, bortsett fra at begge sprenger grensene som settes av den fortolkningsrammen som Ottosen selv autoriserer.

Jeg synes dette er interessant fordi jeg selv har erfaringer med rettroenhetens mekanismer. En av dem er denne: Man nøyer seg ikke med å fortelle hva man tror, men man forsøker å underkaste seg også andres tro. Det gjør man ved å ta makt over refleksjonen og erfaringen.

Budskapet blir:

Ja, du må gjerne reflektere, men vi bestemmer yttergrensen for hvilke spørsmål du kan stille og hvilke svar du kan finne.

Ja, du må gjerne erfare, men bare innenfor de rammene vi setter – både for selve erfaringen og for hvordan den skal fortolkes og forstås.

For strengt tatt trenger man verken refleksjon eller erfaring når den stor-S-ede Sannheten lar seg lese direkte ut av en bok, og fromhet er synonymt med underkastelse.

Blogg på WordPress.com.