Jesus – det religiøse geni

Hva om vi tar som utgangspunkt at Jesus var et religiøst geni – og så leser tekstene en gang til?

En god venn av meg – som er teolog fra TF – påpekte en kveld det pussige i at Paulus har fått plass i Trond Berg Eriksens verk om vestens tenkere (allernådigst?) mens Jesus selv ikke er med.

– Det er omtrent som om man skulle tatt med Platon uten å nevne Sokrates med et ord, sa han og feiret det treffende poenget med en dugelig slurk av halvliteren.

Vennen utdypet:

– Jo mer jeg tenker på det, desto merkeligere blir det. De originale ideene kom fra Jesus; han brøt med hele sin kultur, kult og religion monn platt alene. Paulus var i grunnen fint lite annet enn en fortolker, som mer enn noe annet bidro til å tone ned Jesu radikalitet. Med Paulus var for eksempel den patrairkale kulturens kvinnefiendtlighet på plass igjen.

Så hvorfor er det slik? Jeg tror – og jeg har min venns støtte for det, han som har gått på TF og all ting – at vi i hele kristenhetens historie har undervurdert Jesus som tenker.

Vi kaller ham ikke engang for en tenker. I stedet har han et «budskap», han «forkynner», han har en «gjerning» etc.

Vi ser på Jesus først og fremst som sonofferet, et objekt i en guddommelig frelsesplan. Jesus er Guds sønn som blir SENDT, han SKAL DØ, han skal SONE og så videre. I dette ligger at Jesus nærmest kommer med et manus og ferdiskrevne replikker i hånda. Han er forhåndsprogrammert av den guddommen han senere blir erklært å være en del av.

Dermed mister vi av syne Jesus som tenkende og handlende subjekt. Jeg tror vi på den måten mister flere viktige dimensjoner. For tenk om Jesus faktisk selv TENKTE seg fram til de ideene han forkynte? Hvor radikalt er ikke det – å gjennomskue sin egen kontekst så totalt!?

Når vi åpner for at Jesus faktisk var en tenker, ser vi at kristendommen er grunnlagt av et religiøst geni som det faktisk er verdt å etterfølge og studere. Det leder oss til å lete etter PROSESSENE bak de bibelske statements; hvordan har denne mannen resonnert for å komme dit at han med viten og vilje bryter med jødiske renhetsforskrifter, med sabbatsbudet og så videre?

Dette er et spennende spor, synes jeg, som slett ikke reduserer Jesus og Jesu betydning, men som utvider begge deler.

Avsmak for blandingsprodukter

Hva er det med blandingsprodukter? Religiøst hat og aggresjon handler svært ofte om å beskytte det som oppfattes som rent, enten det gjelder kjønn, tro, moral, rase eller mat.

Hvorfor synes vi det er så mye finere at skjorta er i ren bomull og ikke er utblandet med 30 prosent polyester, enda en slik blanding faktisk hever bruksegenskapene og sørger for at jobben ved strykebrettet går mye lettere?

Hvorfor er det så om å gjøre at karbonadene består av renskåret storfekjøtt og ikke er iblandet svin, hest eller lam, enda blandingene faktisk gir bedre smak og konsistens, samtidig som de representerer en mer bærekraftig ressursutnyttelse?

Hvorfor kommer kristenfundamentalister løpende med paniske reorienteringsprogrammer og avskyerklæringer hver gang noen overskrider en kjønnsbarriere og definerer seg ut av den renskårne hetero-polariteten?

Hvorfor var (og er) såkalt «raseblanding» tabu – ikke bare blant nazister, men blant alle beslektede ideologer som deler mennesker inn i «folkeslag» og «nasjoner»?

Jeg tror nøkkelen til å forstå mange av de religiøst betingede tabuer, er forestillignen om «renhet». Kristendommen bygger som kjent på en jødisk arv, hvor renhetskulten var og er helt sentral. Ta en titt på et kosherkjøkken, så ser du. For store deler av den verdikonservative delen av kristenheten er fortsatt dette avgjørende forestillinger – bevisst eller ubevisst – stikk i strid med Jesu liv, tenkning og ideer.

Homofobien i store deler av kristenheten bygger grunnleggende på behovet for klare, rene kategorier. Man snakker om «skaperorden», om det som er «mot naturen», om «mann og kvinne» som gudegitte størrelser og så videre. Kategoriene skal være klare – og rene. Legg derfor merke til at biseksualitet utløser enda sterkere avsky enn homoseksualitet blant de mest høyrøstede kristenkonservative.

I de samme kretsene er man opptatt av å holde «folkeslag» og «nasjoner» adskilt, med bakgrunn i forestillinger om at menneskene lar seg dele inn i tydelige, gudegitte og uforanderlige kategorier.

For tiden er det mest fokus på tabuer som er knyttet til kjønnslig renhet. Men jeg tror det neste store stridsspørsmålet vil handle om noe som utfordrer behovet for renhet og klare kategorier enda sterkere: Selve religionen.

Det aller styggeste skjellsordet i det kristenkonservative vokabularet er ikke homo eller gudsfornekter. Det styggeste stempelet er SYNKRETIST.

Synkretisme kommer av gresk og betyr ifølge ordboksdefinisjonen «blanding, sammensmelting av elementer fra forskjellige religioner». Ingenting oppfattes som mer avskyelig, foraktelig og truende enn akkurat dette blant de rettroende.

I en verden som blir stadig mer globalisert, og hvor religionene lever tettere og tettere på hverandre, vil behovet for å forsvare den læremessige renheten mot synkretistisk påvirkning og innblanding fra «de fremmede andre», øke i intensitet og styrke.

Det er derfor et paradoks at kristendommen selv er resultatet av synkretistiske prosesser, i likhet med enhver annen religion i boka. Og det aller største paradokset er at det viktigste poenget hos Jesus selv var et radikalt oppgjør med renhetskulten han kom fra. Jesus brøt systematisk med tabuene. Gjennom sin omgang med de urene, gjorde han seg selv uren – kalkulert og bevisst.

Så som et apropos til ideen om den forfinede karbonadedeigen i motsetning til den simple, utblandede familiedeigen tar vi med en punchline fra Mesteren selv. Matteus 15, vers 11:

«Hør og forstå! Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.»

Tenk på det neste gang en kristenfundamentalist velter ut sine moraliserende fordømmelser.

Veien og Ordet

Daodejing (Tao Te Ching) er det mytiske urskriftet innenfor kinesisk taoisme. Tradisjonen tillegger forfatterskapet til vismannen Laozi. Det sentrale begrepet er Tao – Veien. Men hva er Tao? Bokas berømte åpning går slik:

Den Vei som kan fortelles om er ikke en Uforanderlig Vei;

De navn som kan nevnes er ikke uforanderlige navn.

Det var fra den Navnløse at Himmel og Jord opprann;

Den navngitte er kun moren som fostrer opp de ti tusen skapninger,

hver etter sin type.

Som et apropos til ideen om absolutt sannet: Det du kan fange i formuleringer, er ikke det egentlige og uforanderlige, men noe annet. Denne innsikten har kinesiske taoister hatt i snart tre tusen år.

Intuitivt synes jeg teksten i Daodejing minner om tonen i en annen åpningssekvens, som er mer enn et halvt årtusen yngre. Johannesevangeliet åpner slik:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Jesus selv omtaler seg som Veien:

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.  Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.

Absolut Sannhet

Noen gjør seg avhengige av forestillingen om en absolutt, fast, objektiv sannhet. Slik andre er avhengig av vodka ved samme navn. Vodkaen finnes, absolutt. Men finnes Absolut Sannhet?

Og for å ta konklusjonen med en gang: Jeg vet selvsagt ikke. I hvert fall ikke hvis vi snakker om religiøs sannhet. Ingen andre vet heller, samme hvor hardnakket de hevder å besitte slik kunnskap.

For mange kristne er det helt nødvendig å holde fast på ideen om at nettopp deres religion representerer den absolutte sannhet. Ikke bare det, men de fleste vil også si at deres kristne religion er den eneste sanne.

De har monopol på sannhet. Slik Vinmonopolet har monopol på Absolut Vodka. Og ikke bare hevder de at alt annet er usant, men de kaller det til og med løgn – uten å blunke. Andre religioner er nedvurdert til å spille rollen som misjonsmark, ingenting annet.

Hva som er sannhet og hva som er usant, skal jeg ikke ta stilling til her. Men jeg vil helt kort se litt på hvilke alternativer vi står overfor når helt ulike religioner alle hevder å forkynne sannhet om det guddommelige og hinsidige.

1: Først den opplagte muligheten: Alle religioner tar feil, enten fordi ateistene og materialistene har rett, eller fordi den religiøse sannhet om tilværelsen ikke er funnet – eller lar seg finne. Det siste innebærer at ateistene også tar feil. Det er jo en slags trøst.

2: Én  religion beskriver Gud og det guddommelige korrekt, altså besitter sann åpenbaring, mens alle andre tar fullstendig feil.

3: Én religion beskriver Gud riktigere enn alle andre, mens de andre bare formidler stykkevis og ufullstendig innsikt. Den ene religionen blir dermed oppfyllelsen av alle de andre.

4: Alle de ulike religionene tilbyr stykkevis og ufullstendig innsikt i det guddommelige. Det er derfor de ser ulike ut; de ser så små utsnitt av den samme, guddommelige virkelighet at de av den grunn framstår som helt forskjellige.

5: Alle religioner er menneskelige uttrykk for den samme sannhet. De sier i prinsippet det samme, hvis vi klarer å se forbi kulturbetingede, språklige og historiske forskjeller.

6: De ulike religionene peker mot ulike guddommelige virkeligheter, beskriver ulike livsproblemer og foreskriver ulike løsninger.

7: Religionene er så mangfoldige og paradoksale at det ikke er mulig å destillere ut noe entydig i noen av dem. Det finnes derfor ansatser til både sannhet og usannhet i alle religioner, likt eller ulikt fordelt.

8: Sannhet «skapes» og erkjennes i møtet mellom den troende og troen. Sannhet som en objektiv plattform finnes derfor ikke, annet enn som en evig foranderlig dialog mellom mennesket og det guddommelige. Den religiøse tradisjonen mennesket står i, fungerer som verktøy for denne prosessen, men bærer ikke sannhet i seg selv.

Hvilket alternativ foretrekker du? Hvilket foretrekker jeg? Og kanskje det finnes flere alternativer?

Illusjonen om frihet

I den kristne tradisjonen jeg har vokst opp i, handler selve livsutgangen utelukkende om menneskets frie valg. I dag ser jeg at det er en illusjon. Vi har ikke noe valg. Og det er i hvert fall ikke fritt.

Noen kristne døper barn, enten for at de skal bli frelst eller for å markere at de hører Gud til. Andre kristne avviser barnedåpen og døper voksne på bekjennelse av tro. De mener at troen handler om å ta standpunkt for Jesus, å velge den smale vei framfor den brede.

Barn kan ikke velge. Derfor skal de ikke døpes.

Valget tilhører de voksne. Derfor følger dåpen av bekjennelsen.

Det tok meg et halvt liv å se gjennom denne forestillingen.

Selv ble jeg døpt som 16-åring, sammen med de fleste kameratene mine i menighetens livlige ungdomsmiljø. Vi kniste, tøyset og lo på bakrommet mens vi ikledde oss englekapper over boksershortsene og var klare til å stige ned i dåpsbassenget, til hele menighetens glede.

Når øyeblikket endelig var inne og vi vasset inn på scenen, hadde vi selvsagt rukket å legge ansiktet i de andektige foldene vi hadde øvd på hver søndag hele livet. Ingen merket noe.

Vi var seksten og hadde tatt standpunkt for Jesus. Vi hadde valgt side.

Hvor fritt var dette valget? Var det virkelig tilfeldig at alle som trådde ut i dåpsbassenget denne søndagen, var barn av aktive menighetsmedlemmer? Var det tilfeldig at alle tilhørte det samme miljøet? Var det tilfeldig at alle kom fram til bekjennelsen sin samtidig, og formulerte den med de samme ordene?

Nei, antakelig ikke. Vår religiøse orientering var resultatet av sosial arv og miljø. Det var ikke stort mer gjennomtenkt enn at alle tenåringsgutter i dag velger truser som det står Bjørn Borg på – et valg de velger å bekjenne gjennom å sagge olabuksene nedenfor trusestrikken.

Prosessene som ledet fram til valget, var alt annet enn frie. De var ubevisste og styrt utenfra. For å se dette helt klart, er det nyttig å se på alle de andre tenåringsguttene på tettstedet som ikke bekjente sitt standpunkt for Jesus denne søndagen.

Enda det angivelig handlet om mer enn liv og død. Det handlet om frelse eller fortapelse. Vi trodde jo på ramme, blodige alvor at alle som lot være å velge Jesus, dermed valgte fortapelsen – evig pine i helvete. Eller «evig adskillelse fra Gud», som det nå heter lett modifisert for smakens skyld.

Fritt valg?

For at et valg skal være fritt, må alle forutsetninger være kjent. Man må kjenne alle premissene og konsekvensene av valget man foretar. Skal du velge i frihet mellom sigaretter og c-vitaminer, må du vite noe om tjære, kols og lungekreft. Ellers blir du manipulert.

Det kristne valget ser slik ut:

På den en ene siden: Et evig liv i absolutt glede.

På den andre siden: En evighet i pine, angst, smerte og mørke.

Slik var det – og slik er det. Og da kommer jeg til tusenårsspørsmålet som for meg har bidratt til å trekke sløret til side:

Hvis dette valget er fritt og konsekvensene er kjent, hvordan kan det ha seg at flertallet av jordens befolkning likevel ser ut til å velge fortapelsen?

Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan noen som er ved sine fulle fem, velge evig pine?

Når de gjør det likvel, kan det ikke handle om annet enn at valget ikke er fritt.

Det er ingen som velger lungekreft heller. Men folk røyker likevel. Det er med andre ord sannsynlig at det finnes mekanismer som setter fornuft og rasjonalitet til side. I tilfellet sigaretter handler det om tre forhold: Propaganda sosialisering og avhengighet.

Valget vi tenåringsguttene bekjente denne søndagen, var ikke resultatet av vårt frie valg. Valget var tatt for oss, akkurat som foreldrene tar valget for sine nyfødte spedbarn og bærer dem til dåpen. Prosessen er bare noe mer kompleks, det er den eneste forskjellen.

Nylig leste jeg at nyere hjerneforskning viser at menneskets valg stort sett foregår i underbevisstheten. Først når valget er fattet, blir bevisstheten orientert. Underbevissthetens valg er ikke alltid basert på rasjonelle kriterier og argumenter.

For meg har denne innsikten vært en avgjørende impuls som har sendt meg på leting etter alternativer. Illusjonen om frihet går ikke sammen med lengselen etter rettferdighet.

Og det var rettferdighet han prediket, den Jesus vi hadde tatt standpunkt for og som vi bekjente i dåpsbassenget denne søndagen i vårt syttende år.

Velkommen

Velkommen til bloggen Teo & Tao. Jeg heter Ivar. Noen av dere kjenner meg fra før. Forhåpentligvis er det også en og annen som ikke aner hvem jeg er før nå. Mitt håp er at jeg ikke kaster bort tiden til noen av dere.

Denne bloggen kommer først og fremst til å handle om spørsmål som kretser rundt tro og tvil, øyeblikk og evighet, gud og djevel, engler og demoner, godt og ondt, liv og død, himmel og helvete.

Åpenhet er mitt våpen for å slå meg løs fra dogmer, tradisjoner og strukturer som fanger troen, tanken og livet.

Jeg er på leting, men vil gjerne finne noe mer enn bare meg selv og min egen kristelige bakgrunn.

Jeg er i opprør, men vil gjerne jage noe mer enn spøkelser.

Jeg er ute etter å rydde i skapet, men håper det er noe mer der inne enn bare skjeletter.

Sånn, nå er jeg i gang.