Teo & Tao

mars 31, 2010

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:33 pm
Tags: , , , , , ,

For et par-tre kvelder siden ble jeg sittende og se dokudramaet om Knutby-saken på tv – og jeg oppdaget til min gru at jeg kjente meg igjen.

Jeg oppdaget nemlig at hver gang filmen viste scener fra møtene i Knutby-menigheten, kunne jeg synge med på lovsangene.

Jeg kunne de fleste av dem mer eller mindre utenat.

Det er de samme sangene vi brukte å synge i menigheten jeg selv var med i.

Hva betyr dette?

Vel, det betyr i hvert fall ikke at vi i Oslo 3. baptistmenighet utnevnte en kvinnelig leder til «Kristi brud» og feiret bryllup for henne og Jesus, at vi brukte utenomekteskapelig sex med barnepiker som metode for å bekjempe djevelens demoner eller at vi sendte menighetsmedlemmer hjem til himmelen ved å skyte dem i hodet.

Det betyr heller ikke at vi levde i isolasjon eller utøvde en totalitær, indre justis.

Men det betyr at både Knutby og O3B sprang ut av den samme evangeliske, karismatiske arven – de skandinaviske døper- og vekkelsesbevegelsene. 

Kulturuttrykkene henter inspirasjon hos mange av de samme kildene: Trosbevegelsen, pinsebevegelsen, torontobevegelsen, vineyardbevegelsen etc.

Mange av lovsangene passet godt i Knutby fordi de understreket underkastelsen under ytre autoritet. De handlet om Gud og Jesus som «konge», «herre», «fyrste» og så videre. Metaforene kretset i første rekke rundt hierarki og maktforhold.

Hos oss ble dette språket mer og mer problematisk. Og problematisert. Dessverre klarte vi ikke å frigjøre oss fra lovsangsmetaforene, først fremst fordi det var vanskelig å finne alternative tekster innenfor sjangeren.

Og på sitt beste fungerte lovsangene godt, både som stemningsskaper og som trosuttrykk. Det skal ikke underslås. Man trenger ikke nødvendigvis problematisere alt heller. Det er ikke noe galt i seg selv å beskrive Gud som konge.

Når jeg kjenner igjen sangene i Knutby-menigheten som mine egne, er det en påminnelse om at Knutby-tragedien ikke er en isolert enkelthendelse uten forbindelse til det såkalt sunne og ordinære kristenlivet. Jeg mener at mekanismene og strømningene som ledet til tragedien, finnes latent i selve religiøsiteten, og ikke er noe som skjer på tross av den.

Forklaringen på det som gikk fullstendig galt i Knutby, finnes i spiritualiteten, i trosuttrykket, i organisasjonsformen, i menneskesynet, i gudsbildet, i bibelsynet, i teologien, i kulturen, i forholdet til makt, i forholdet til omverdenen.

Det er mange menigheter som har mer til felles med Knutby på disse omådene enn vi liker å tenke på.

mars 22, 2010

Korsfest dem – og kast dem ut

Det er så usigelig trist å få demonstrert hvordan kristenheten fortsatt er fanget i det gamle spillet: De som tenker annerledes, skal skandaliseres, bringes til taushet og kastes ut. Nå handler det om to så tilsynelatende ulike framtoninger som Inger Lise Hansen og Helge Hognestad.

At bikkjekobbelet i og rundt KrF setter tennene i Inger Lise Hansen, er egentlig nokså forutsigbart. En helt vanlig styling i forbindelse med et intervju i det helt anstendige magasinet Det Nye, blir utlagt av fru Anita som at hun er en «glamourmodell» (vet fru Sæle hva en glamourmodell er?), og av herr Finn Jarle som at hun kan sammelignes med italienske fascister og deres avkledde døtre.

Meg bekjent har Inger Lise Hansen klart å unnfange sitt barn innenfor rammene av det kristne ekteskapet, noe herr og fru Sæle bør merke seg, men nok om det. Ett og annet glasshus har da aldri hindret noen i å kaste den første stein.

Hansen er en trussel, i kraft av å være ung, i kraft av å være kvinne og i kraft av å tenke tanker som utfordrer patriarkenes makthegemoni, en makt de utøver angivelig på oppdrag fra Gud fader selv.

Vi har sett det før. Det er ikke første gang at KrF spiser noen av sine mest talentfulle og/eller kvinnelige lederemner til frokost.

Selv gjetter jeg på at Hansen er gått lei og lar seg provosere til å provosere. Ikke vanskelig å forstå. I en konfrontasjon mot en tilsynelatende massiv overmakt, dyttes man gjerne mot posisjoner man ellers ikke ville nærmet seg. Dette har jeg erfart selv.

Omtrent samtidig som stormen raser i vannglasset, skjer det noe annet: Prest Helge Hognestad blir for andre gang i sitt presteliv fratatt retten til å forkynne og forrette i Den norske kirke. Det usigelig triste denne gangen er at det er det ellers så nydelige Hamar bispedømme som har valgt å gi etter for presset fra mobben og satt den visjonære teologen og tenkeren på sidelinja.

Hognestads «forbrytelse» er at han forsøker å utvide vår forståelse av evangeliet. Men det er ingen som tar seg bryet med å lytte til hva mannen sier, langt mindre gå i dialog. I stedet henger man seg opp i noen løsrevne sitater fra en lokalavis og fyrer på. Skandale, skandale! Korsfest, korsfest! Tenk, han bruker feil ord!

Jeg tenker at det er fellestrekk mellom de to sakene. Fellestrekket er kristendommens gamle trang til å innskrenke og avgrense sin forståelse av seg selv, snarere enn å utvide og utvikle forståelsen av seg selv.

Inger Lise Hansen vil utvide forståelsen av hva partiet KrF kan være, og får mannemakta midt i fleisen med krav om at «hun må gå», aller helst: kastes ut.

Hognestad vil utvide forståelsen av hva evangeliet kan være, og blir krevd avsatt og kastet ut. Gudene skal vite hva man hadde krevd dersom det fantes andre og mer klassiske sanksjonsmidler å sette inn.

Det er et stort paradoks at kristendommen på den ene siden gjør krav på å være universell, på den andre siden insisterer på at den bare kan forstås og fortolkes innenfor en åletrang, tradisjonell og spesifikt kristeligkulturell ramme.

Jeg har aldri stemt på KrF, langt mindre vært medlem i partiet. Sånn sett gir jeg en god dag i om partiet befinner seg tre og en halv kilometer under sperregrensa. Gjerne for meg.

Men jeg er medlem i Den norske kirke. Jeg meldte meg inn blant annet fordi jeg visste at dette var en kirke som var åpen nok og raus nok. Inkluderingen av den gamle, utstøtte «skandalepresten» Hognestad var en liten, men viktig komponent i det bildet av denne kirken.

Nå er jeg veldig, veldig skuffet – og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. En kirke som ikke har plass til Helge Hognestad på prekestolen, har heller ikke noe å fortelle som jeg finner det interessant nok å høre på.

mars 6, 2010

Barnerett, foreldrerett og religiøs makt

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:32 pm
Tags: , , , , , ,

Blir barnets rettigheter ivaretatt når voksne, religiøse autoriteter innprenter i dem at ikke-kristne klassekamerater kommer til å brenne evig i helvete? Og dersom du ikke underkaster deg, kommer du til å lide samme skjebne selv?

Barneombud Reidar Hjermann har klart å erte på seg deler av Kristennorge etter at han i Aftenposten tok til orde for at diskusjonen om religiøs tvang overfor barn ikke bare handler om hijab og islam. Det er også en diskusjon som er relevant og nødvendig i forhold til kristendom.

Hjermann bygger blant annet på en rekke henvendelser til hans eget kontor om barn som lider under religiøs autoritet, først og fremst i regi av foreldrene.

Dessverre ser det ut til at kristne aviser, blogger, politikere, debattanter og ledere reagerer på autopilot og klager over stigmatisering og generalisering. Og de kommer løpende med den obligatoriske foreldreretten og i noen tilfeller: antydninger om at forfølgelsen er rett rundt hjørnet.

Ja, foreldrerett skal man ta på alvor. Men det vanskelige med foreldreretten er at den må balanseres mot barnets rett til kunnskap, frihet, integritet og beskyttelse mot krenkelser. Kort sagt: Barnerett. Mye av den kristenkonservative tenkningen vitner om at man betrakter barnet som noe foreldrene skal ha uinnskrenket råderett over. Foreldrene – og særlig far – er stedfortreder for den allmektige, autoritære Gud.

Debatten bringer mine tanker tilbake til noen år av oppveksten i en helt vanlig baptistmenighet på et industristed i innlandet. Menigheten vil antagelig ikke omfattes av Hjermanns forestillinger om «små, lukkede miljøer».

Ikke desto mindre var dette et miljø hvor barn og unge ble lært at vi ikke skulle ha ikke-kristne kamerater. Vår forbindelse med mennesker på utsiden, skulle utelukkende handle om å «vinne dem». (Mange av oss forbrøt oss heldigvis mot dette.)

Vi lærte at ikke-kristne havnet i helvete. Og vi lærte at det var farlig å omgås dem for tett (for eksempel som kjærester) fordi – og dette var et vanlig bilde som ble brukt: Vi kristne ungdommer befant oss opphøyet oppå et bord, mens de ikke-kristne sto på gulvet nedenfor. Hadde vi for tett kontakt med dem, var det lettere for dem å rive oss ned, enn det var for oss å trekke dem opp.

I miljøet ble vi også advart mot høyere utdannelse, særlig innenfor grener som filosofi, teologi og idehistorie. For som en av lederne sa: Det var meningsløst og sågar farlig å fylle hodet med tanker fra mennesker som «bare tok feil». Han siktet til alt fra de klassiske, greske filosofene og oppover. Den eneste sannheten vi trengte, sto skrevet svart på hvitt i bibelen.

Riset bak speilet var hele tiden at vi selv risikerte å sette oss utenfor frelsen. At vi også risikerte å bli etterlatt til fortapelsen den dagen Jesus kommer tilbake for å hente sine. Slik skremte man tenåringer til lydighet. Mange var livredde for denne lunefulle Jesus som kunne finne på å la oss i stikken fordi vi hadde tenkt feil tanker eller kanskje gjort noe unevnet.

Jeg var livredd for det selv. En vinterkveld så jeg et kraftig nordlys og fryktet at det var lyset fra Jesu gjenkomst, og at jeg var etterlatt. Ikke til å undres over, egentlig, for lederne erklærte meg flere ganger for å være forherdet. Det ble sagt offentlig.

I dette miljøet ble man gjenstand for offentlige irettesettelser og det jeg vil beskrive som aggressive forbønnshandlinger dersom man stilte for mange kritiske spørsmål eller nektet å innordne seg normene.

Kronisk syke barn ble utsatt for offentlige forbønnshandlinger hvor de ble fortalt at de ikke ble friske fordi foreldrene hadde begått en eller annen synd som ikke var oppgjort.

Dette skjedde altså med mindreårige. De fleste av oss var tenåringer da det sto på som verst, noen yngre. Etter loven var vi uansett barn. Selv var jeg mest aktiv fra 15-årsalderen. Da jeg var 18, hadde jeg fått nok.

De som styrte miljøet, var voksne. De var ikke foreldrene våre, men flere hadde foreldre som applauderte det som foregikk. Andre – som jeg – hadde foreldre som fortvilet forsøkte å advare mot utviklingen, uten å bli hørt.

Så blir spørsmålet: Er det foreldrenes soleklare rett å sende barna sine inn i dette, uten innblanding og uten kritiske spørsmål utenfra, eller kan det tenkes at barnets rettigheter blir krenket? Er det menighetenes soleklare rett å lære barn at nesten alle de kjenner på skolen, kommer til å brenne i helvete? Kan man si at de religiøse lederne i den aktuelle baptistmenigheten tok godt nok vare på barnas rettigheter og integritet ?

Dette er sammensatte og kompliserte spørsmål, men for barneombudet er det nokså enkelt. Barneombudet har ett eneste hensyn å ta, nemlig barnets rettigheter slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon og i norsk lov. Dette oppdraget er ikke underordnet den såkalte foreldreretten. Men noen ganger støter disse hensynene sammen.

Samtidig er jeg ikke sikker på om det sittende barneombudet ser at det er umulig å vokse opp uten et livssyn. Jeg tror heller ikke han ser kalrt hvordan tro kan berike en barndom.

Blogg på WordPress.com.