Grunne

Om det ikke er fast fjell

akkurat her er det

i hvert fall sand

Og når vi seiler videre

kan vi i det minste

ta med oss en neve

som ballast

Fromhet kommer i to former – det gjelder å se forskjell på dem

Jeg tror det finnes to former for fromhet. Den ene er langt å foretrekke framfor den andre.

Behovet for å leve ut tro, hengivelse og tilbedelse er dypt forankret i oss. For noen blir fromhetslivet et dominerende livsprosjekt. For andre er det litt mer på og av.

Men om man er dedikert eller sporadisk i sitt fromhetsliv, tenker jeg at det kommer i to hovedformer.

Du har den fromheten som handler om at den troende etterlever regler, standarder og restriksjoner i sitt eget liv.

Og så har du den formen for fromhet som innebærer at man legger restriksjoner, begrensninger og byrder på andre.

Jeg har sett mye av den siste formen og – dessverre – mindre av den første. Antakelig fordi den ikke gjør så mye av seg.

Når jeg sorterer fromhet på denne måten, blir det tydelig hvordan svært mye fromhetsliv handler om andre enn den troende selv. 

Jeg har sett hvordan mennesker er blitt utstøtt, ekskludert og fordømt for at noen andre skal føle seg og framstå som from.

For å være konkret: Det blir liksom fromt å skulle hindre homofile menneskers livsutfoldelse, eller det blir fromt å protestere mot at samfunnet gir rom til andre livsforståelser enn den man selv holder for sann. For noen er det fromt å stille seg i veien for kvinner som ønsker å følge sitt kall og overbevisning.

Jeg tenker at ekte fromhet begrenser seg til å foredle den troendes egen tro. Tross alt, det burde være oppgave stor nok for de fleste av oss.

Alle guder er skapt av mennesker – også den kristne

Noen setninger tenner lys i mørke tunneller. Tittelen på denne bloggposten er en av dem, i hvert fall for meg.

Med dette mener ikke jeg å erklære meg som ateist, gudsfornekter, agnostiker eller noe annet.

Men jeg tror jeg har klart å feste et fokuspunkt på et stykke erkjennelse, nemlig at…

...det eneste vi har mulighet til å formulere og forestille oss er nettopp menneskelige formuleringer og forestillinger, våre egne gudsbilder.

Det er så lett å snakke om gudsbilder, gudebilder og myter når det gjelder de andre, de fremmede.

Men jeg mener vi må våge å innse at også vår egen Gud – den kristne guden – er en menneskelig konstruksjon.

Vi lager disse bildene selv, både i vårt lønnkammer, bøyd over bibeltekster og andaktsbøker, og i de fellesskapene og kulturene vi inngår i. Vi tegner gudsbilder med våre erfaringer som pallett.

Og vi henter dem fra gamle skrifter – bibeltekster som dokumenterer hvordan mennesker til ulike tider, under ulike forutsetninger og med ulike utfordringer – har skapt sine bilder av det guddommelige.

Denne erkjennelsen gjør oss ikke mindre kristne.

Men det gjør oss kanskje til sannere kristne.

Sannere? Jeg har nettopp sett på tv at et menneske på ytterste høyre fløy – politisk og religiøst – oppkaster seg til talsmann på vegne av «de kristne» og av «kristenfolket«. De vet hva Gud mener om norsk politikk, sågar hvilket parti han stemmer på, eller i hvert fall hvilke han ikke stemmer på.

Ingen bombe at denne mannen – Bjarte Ystebø heter han – ikke representerer meg. Men han representerer heller ikke noen andre kristne jeg kjenner eller er i familie med, enda ingen har kalt dem for frafalne (ennå?).

Gudsbildene blant kristne er med andre ord innbyrdes uforenlige, helt parallelt med hvordan de avspeiler radikalt ulike – og uforenlige – motsetninger mellom dem som hevder at de følger Jesus. Felles for alle er at de har dekning for gudsbildene sine i Bibelen, samme hvor uforenlige de er.

Vi blir sannere kristne den dagen vi våger å innse at vi skaper guden vår i vårt eget bilde. Det gjelder ikke bare de såkalt liberale, men i vel så høy grad dem som hører hjemme blant de konservative – eller til og med fundamentalistene.

Så hvis den kristne guden (eller de kristne gudene, hvis vi våger å ta spriket og mangfoldet blant kristne på alvor) virkelig er skapt av mennesker, hvor er da sannheten?

For det første, tenker jeg, representerer også gudsbildene sannhet – men ikke fullkommen, endegyldig sannhet. De er sanne, i den forstand at de uttrykker våre åndelige behov, lengsler og verdier, at de inspirerer oss til søken, innvielse og fornyelse.

Gode, trygge gudsbilder representerer gode, trygge verdier.

Den fulle sannheten – det guddommelige – befinner seg derimot et sted bakenfor, utenfor dogmatikkens og læresetningenes rekkevidde. Vi kan skimte, men bare stykkevis.

Gjennom bildene.

Enda et perspektiv på det kristenkonservative foreldreidealet

Ikke nok med at man må være heterofilt gift og ha produsert sine egne barn for å kunne praktisere et høyverdig foreldreskap. Uten kristendom i oppdragelsen handler det uansett om «den verst tenkelige form for barnemishandling».

I et par bloggposter nå har det handlet om det kristenfundamentalistiske synet på familie, foreldreskap og ekteskap. Vi har fått stifte bekjentskap med representanter for «Nordisk nettverk for ekteskapet«, som demonstrerer hvordan de graderer familier, foreldreskap og barn ut fra kriterier som handler om barnas tilblivelse.

Øverst troner den biologiske, heterefile kjernefamilien. Alle andre former er «sekundære». Og nederst – må vi formode – finner vi det homofile paret med et barn som er blitt til gjennom assistert befruktning.

Dette utgis for å være god kristen etikk.

Men det stopper ikke der, så langt ifra.

I dag ble jeg gjort kjent med synspunktene til den ikke ukjente, amerikanske predikanten Anne Graham Lotz. Hun har også sitt å si om foreldreskap og familierelasjoner.

Anne Graham Lotz hevder at «foreldre som sår vantro hos sine barn, er skyldige i den ultimate form for barnemishandling, siden dette kan hindre barnet i å motta evig liv».

Ordrett: «… if there is one, true, living God who created us for a personal, loving relationship with Himself, then parents who nurture unbelief in their children are guilty of the ultimate child abuse since it may prevent a child from receiving eternal life.  If parents want to go to hell, that’s their terrible but sovereign choice.  To take their children with them is unthinkable.»

Utsagnet er utløst av at at en gruppe agnostikere og ateister i hennes hjemby organiserte undervisning i sitt livssyn for sine EGNE barn. Det ble altså for mye.

Med andre ord: Det er ikke nok å være heterofilt gift og ha produsert sine egne barn. Alle andre former for foreldreskap og oppdragelse enn de spesifikt kristne, fortjener altså å bli karakterisert som «barnemishandling».

Foreldre med et annet livssyn, skal ikke få oppdra sine barn i det samme uten å bli tildelt slike sjikanøse fordømmelser.

Det må da bety at det – rent moralsk – vil være rett å ta barna fra ikke-kristne foreldre, eller hva? Hvordan skal man ellers forstå det? Barnemishandling må man gripe inn mot, ikke sant? (Kanskje bortsett fra når kristenfundamentalistiske foreldre selv bruker «tukt» i oppdragelsen, muligens. Da er det ALDRI snakk om barnemishandling, etter hva jeg har forstått.)

Man kan si mye om hvilke perspektiver på trosfrihet og foreldrerett som åpnes med dette utsagnet også, men jeg tror jeg skal la det være.

OK, tenker du. Det kommer mye religiøs galskap fra USA, landet som har fostret Charles Manson, Ku Klux Klan og George W. Bush.

Men Lotz er ikke et hvilket som helst marginalt freakshow. Hun er  datter av enda mer kjente Billy Graham og en internasjonalt respektert predikant.

Anne Graham Lotz har vært i Norge også. I 2007 talte hun i Oslo Spektrum i regi av JesusKvinner.

Her hjemme hylles barnemishandlingsutspillet på bloggen til postor Bjørn Olav Hansen. Helt uten forbehold.

Dette tankegodset finner altså grobunn hos dem som «bevarer ekteskapet». Da vet vi litt mer om hva vi har med å gjøre.

Teo & Tao kom i skade for å æreskjelle en biosentrist

Det kokte over for Teo & Tao da han ble konfrontert med den kyniske og systematiske graderingen av mennesker og familier som «Nordisk nettverk for ekteskapet» står for.

Du finner de detaljene du trenger i forrige bloggpost.

Etter Jan Harsems argumentasjon, hvor han framstiller enkelte familietyper som mer høyverdige enn andre, svartnet det for meg.

Jeg ba Harsem dra et visst sted. Og jeg kalte ham ting som jeg mener stemmer godt overens med hva jeg tenker om ideologien hans, dog uten den akademiske kjøligheten som normalt kalles saklighet.

Jeg vet at han har lest det. Og at han ble sur. Jeg vet at han har vist det til kompisene sine, for de har reagert, de også. Det får holde. Den slags skriftlige muntligheter trenger ikke arkiveres, verken for hans del eller for min. Derfor er det borte nå.

Hvorfor reagerte jeg så kraftig og følelsesmessig? Jo, fordi den teoretiske rangeringen av «idealer», i virkeligheten er en rangering av liv som faktisk leves.

En rangering av familier, av foreldre, av barn, av samliv, av mennesker.

Når den biologiske foreldrerelasjonen rangeres som mer høyverdig enn den som «bare» er sosial, er ikke dette teori, i hvert fall ikke for oss som berøres av den slags tenkning.

Og jeg berøres – fordi jeg inngår i en familie hvor vi «bare» har «sekundære», sosiale bånd å skilte med når vi skal konstituere oss selv. Dette er ikke bra nok for Harsem og nettverket hans. Antakelig er det ikke bra nok for guden hans heller.

Det vil si, det er antakelig «bra nok», dersom idealet av en eller annen grunn ikke lar seg realisere. Men Harsem går altså ikke med på at slike familiekonstellasjoner er fullverdige og likeverdige.

Jeg forstår ikke behovet for å rangere familier på denne måten. Familier finnes, i utallige fasonger. Hvorfor ser noen som sin oppgave å rangere former for familier, foreldreskap og samliv? Hvorfor tar man ikke utgangspunkt i at mennesker lever likeverdige liv selv om de er forskjellige?

Min kraftige følelsesmessige reaksjon henter energi fra det faktum at jeg berøres personlig. Jeg håper jeg hadde vært i stand til å reagere like kraftig på uretten selv om den ikke hadde rammet meg selv.

Takk til Nordisk nettverk for ekteskapet

Jeg vil gjerne få rette en stor takk til ildsjelene i «Nordisk nettverk for eksteskapet». For oss nykommere i statskirken har organisasjonen gjort en stor jobb med å kartlegge kandidatene til kirkevalget – slik at vi kan unngå å stemme på homofobe fundamentalister.

Organisasjonen har stilt spørsmål til de 260 kandidatene om hvor de står i forhold til ekteskap og vigselsliturgi. Mange har latt være å svare. Enda flere har påpekt hvor fordummende og overforenklet de er blitt forelagt problemstillingen. Men atter andre har gitt uttrykk for hvor de står.

Det er fint. For da vet vi hvem som etterfølger Jesus og hvem som vil drive diskriminering og sortering.

Du finner oversikten her.

To rette og en stadig vrangere

Den rette troen min

er tilgriset av fettflekker

fra anklagende pekefingre

som ikke lar seg vaske bort

Skulle jeg fortsatt bære troen min

måtte jeg vrenge den

Innsiden ut

Så nå er troen ikke lenger rett

men vrang

Derfor kommer alle de løse trådene til syne

som de rettroende prøver å gjemme

Hehe, morsomt fra det kristne, ekstreme høyre

Nå er klimatrusselen definert som en religion. Av den grunn trenger vi ikke bry oss om den. Sier… guess who!

Jo, det er Finn Jarle Sæle, i lederartikkelen til Norge IDAGs nettutgave.

Det oppsiktsvekkende med dette er ikke bare hvordan kristne på ytterste høyre driter i miljøspørsmål. Mest fantastisk er begrunnelsen, nemlig at «teorien om menneskeskapt oppvarming (er) uvitenskapelig. Det er en tro».

Ja, når noe presenteres som en tro, trenger vi virkelig ikke å ta det på alvor.

Siden jeg er i gang, her er et par spørsmål til – uten svar

Teo & Tao grubler og grubler, blant annet på dette:

* Når jeg synes universet (den erfarbare virkeligheten) framstår som ordnet, logisk vakkert, er det bare fordi jeg selv er en del av dette universet?

* Hva er den lille, utovervendte bulken på det venstre framdekket på bilen? En skade og potensiell punktering? Et vulkanisert brokk?

* Hvordan forholder man seg til naboer som opptrer bøllete og irrasjonelt?

Unnskyld at jeg spør, men det er en del saker og ting jeg lurer litt på

En del spørsmål har nok med seg selv, om de ikke skal besvares også.

Her er noe av det jeg lurer på denne ettermiddagen:

* Har forestillingene vi gjenkjenner som «Gud» rot i virkeligheten, eller er alle gudsbildene tegnet som dekor over tomheten fordi vi mennesker ikke holder ut å leve med et erkjennelsesmessig vakuum?

* Bør vi male trappa opp til hemsen fra barnerommet i en friskere farge?

* Skal jeg utsette barna mine for en dose «kristen oppseding» likevel, eller bør de skånes for å arve mine traumer?

* Hvorfor er det tilsynelatende slik at klarsynte alltid merker «nærværet» sterkest inne i bygninger; hva skal spøkelser med vegger, tak og gulv?

* Kan man tro på Jesus uten å tro på kristendommens forestillinger om faren hans?

* Hvorfor skal det liksom være en kristen dyd å ta parti for en krigsforbrytersk okkupasjonsmakt?

* Bør jeg ha nye vinterdekk neste sesong?

Jeg bare spør, altså.