Vi må ta et oppgjør med forestillingene om renhet

Alt henger sammen. Og alt kan løsrives. Vi setter sammen bitene til bilder og blomstene til buketter.

Dypt inne i den bokhylla som ble forvist til kjelleren ved siste flytting, snublet jeg ved et under over debattboka «Blanke løgner, skitne sannheter» av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud. Boka retter et kritisk blikk mot de dominerende verdensbildene som er skapt etter den kalde krigens slutt, gjennom 1990-tallet og sementert gjennom terroranslaget 11. september 2001.

Verdensbildene og forklaringsmodellene som forteller oss at vi befinner oss i en kamp mellom atskilte, polariserte sivilisasjoner, mellom øst og vest, mellom islam og kristendom.

Blant annet minner forfatterne oss om Flåklypa. Det norske animasjonseposet fra midten av 70-tallet tegner et bilde av arabere som sofistikerte, opplyste, velgjørende og erotisk utfordrende, en berikelse for de gode kreftene i bygdesamfunnet.

I dag vil en sjeikfigur som Ben Reddik Fy Fasan gi helt andre assosiasjoner. Hvorfor?

Herbjørnsrud og Bromark bruker mye plass på å vise hvordan islam og kristendom historisk og «i virkeligheten» er to praktisk talt like religioner, med en lang felles historie av fredelig sameksistens og gjensidig forståelse. De beskriver blant annet hvordan det har vært levende, dedikert Jesus-dyrkelse i hele islams historie.

Det minner litt om den tyrkiske baptistpastoren jeg møtte en gang, som på flyet til Norge spurte en norsk-tyrker i setet ved siden av hvordan nordmenn er.

– Nordmenn er gode muslimer, svarte mannen og forklarte utsagnet med mange eksempler: Folk er høflige og vennlige. Du trenger ikke bekymre deg for at drosjesjåførene snyter deg. Samfunnet er velordnet, trygt og rettferdig. Man tar vare på «enker og faderløse».

Bromark og Herbjørnsrud gjør et poeng av at fundamentalisme er en kristen oppfinnelse, og at dagens protestantiske kristenfundamentalister og dagens ekstreme islamister praktisk talt er trossøsken – når det gjelder virkelighetsforståelse, verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn.

Jeg tror de har rett.

Herbjørnsrud og Bromark mener at polariseringene mellom «sivilisasjonene» og mellom «religionene» har sammenheng med dyrkningen av et ideal om «renhet». Idealet motsetter seg gjensidig påvirkning og sammenflytende, grumsete kategorier. Idealet om renhet presenterer kulturer, religioner, nasjoner, historier og sivilisasjoner som isolerte, selvoppfyllende og selvtilstrekkelige.

Etter de politiske ideologienes påståtte sammenbrudd, kom renhetskategoriene til å handle om sivilisasjoner. Og igjen: Om religioner.

Det er spennende å knytte dette til Jesus, som mer enn noe annet tok et oppgjør med renhetskulten i sin egen, senjødiske tradisjon. Jesus spiste med tollere og syndere, snakket med utlendinger og berørte spedalske og andre urene. Det virkelig revolusjonerende med Jesu gjerning er oppgjøret med renhetskulten og illusjonen om klare kategorier og entydige skillelinjer mellom mennesker.

I stedet understreker Jesus – som Buddha – at alt og alle er forbundet med hverandre og med det guddommelige. Det er kanskje dette som er Guds Rike.

Derfor er Jesus mer aktuell og nødvendig enn noen gang. Som frelser.

Når vi unnslipper renhetsillusjonen, erkjenner vi at at det bare finnes én sivilisasjon på planeten. At mennesker faktisk er likere enn vi blir fortalt, at vi faktisk kan forstå hverandre på tvers av tilsynelatende barrierer. Og langt på vei: At det bare finnes én religion.

Jødedom la grunnen for kristendom.

Jesus var inspirert av buddhisme.

Jesus inspirerte islam.

Islam tok vare på de greske filosofene og inspirerte vestlig kristendom og humanisme.

Og så videre.

Alt henger sammen. Men det betyr ikke at alt er like bra og like gyldig. Undertrykkelse og vold finnes i alle tradisjoner. På samme måte som at ingen har patent på sannhet, har ingen monopol på brutaliteten. Den må avdekkes og bekjempes, enten den kommer med kristen eller muslimsk etikett.

 

Det finnes ingen etikk i naturen – det finnes ikke noe moralsk univers

Naturen er grusom, og jo nærmere du kommer, desto hesligere er den. Det er bare på avstand – som en utsikt – at naturen framstår som skjønn og til å holde ut.

Slik formulerer han seg, min venn storbymennesket, når han skal erklære sin forakt for ideen om at mennesket kan finne etiske modeller og forbilder i en natur som liksom skal være en guddommelig designstudie.

Naturens skjønnhet eksisterer i beste fall når den betraktes på avstand, som en utsikt, sier han. Når man derimot kommer nærmere, ser man naturens systematisk groteske grusomhet.

Alt handler om den sterkestes rett.

Om å spise eller bli spist.

Om å overleve eller gå til grunne.

Det finnes ingen artsoverskridende empati. Ingen solidaritet. Ingen nestekjærlighet. Nei, ingen kjærlighet overhodet ut over den rene forplantningsdrift, gjerne på andres terminale bekostning.

Selv fuglesangen – som vi mennesker tolker som noe musikalsk og skjønt – handler i realiteten om brunst og aggresjon. Marihøna som klatrer på en barnetommel, er i virkeligheten en ubønnhørlig drapsmaskin.

Skaperorden? My ass!

Naturrett? Hvilken rett?

Naturen er grusom og rå. Den er overhodet ingen kilde eller inspirasjon til etikk.

Tvert imot, det er først med mennesket- med sivilisasjonen – at vi kan se konturene av en etikk. Og knapt da. Også menneskets historie handler om å skape en liten luftlomme fri for råskap.

Det er et blindspor, mener jeg, å lete etter en moralsk ladning i naturen og i universet. Jeg mener: Det finnes ikke noe «skaperverk», i den betydningen at virkeligheten er designet etter en på forhånd ferdigskrevet dramaturgi, plan eller «mening» som liksom er god.

I stedet er det slik at mening må skapes i virkeligheten. Etikken må skapes, utmeisles, forsvares. Ikke som en følge av naturen, men på tross av den.

Det, mener jeg, er guddommelig. Og Jesus er i så måte en ektefødt sønn av Gud.

Velsignelsens testspørsmål: Japan?

Nå har Norge fått en ny ekteskapslov, og alle dem som vet hva Gud sjøl mener om den saken, fyrer av det groveste retoriske kruttet.

Nå venter nemlig Guds straffedom over Norge. Nå tas velsignelsen bort. Nå går vi til grunne, alle sammen. Ve oss.

På lederplass skriver DagenMagazinet:

«Det er berre ei forklaring på at dette kan skje, og det er at gudskunnskapen i folket har minka radikalt, og der kunnskapen om og respekten for Gud vert borte, vrakar Herren folket, og då går folk og samfunn til grunne.»

Altså: Uten kristendom, ingen sivilisasjon og ingen velstand. Dette er en skremsel som gjentas og gjentas.

Uten at den blir sannere av den grunn.

Hver gang noen hevder en sammenheng mellom sivilisasjon, familiemoral, velsignelse og kristendom, stiller jeg følgende testspørsmål tilbake:

Japan?

Kristenfundamentalistisk laboratorium demonstrerer rendyrket hat og angst

Den som vil forstå mer av hat- og angstmekanismene som driver kristen fundamentalisme, bør se nærmere på fenomenet Westboro Baptist Church i Kansas, USA. Ingen tar det lenger ut enn dem.

Lørdag kveld viste NRK en britisk dokumenter om den beryktede baptistmenigheten Westboro Baptist Church, som har gjort seg berømte med plakater av typen «God hates fags». Menighetens 70 medlemmer bruker tiden sin på hatefulle og krenkende demonstrasjoner, blant annet i forbindelse med begravelsene til amerikanske soldater som har falt i Irak. Westboro-baptistene mener Gud bruker krigen for å fordømme og straffe USA. Hvorfor? Fordi USA tillater homofili. De falne soldatene er derfor Guds fiender, noe de mener det er nødvendig å skrike opp i ansiktet på sørgende foreldre og enker.

Westboro er kanskje det mest ekstreme man kan finne av religiøs hatfanatisme med kristen etikett i dag. Men da jeg så dokumentaren, slo det meg at det stort sett bare er virkemidlene og noen politiske «analyser» som skiller dem fra den kristne fundamentalismen vi finner i Norge og som dominerer store deler av frikirkeligheten og luthersk lavkirkelighet.

Westboros rendyrking av hat og krenkelser som religiøst uttrykk gjør at menigheten tydeliggjør mange trekk som det er lett å kjenne igjen. Her er noen momenter som «God hates fags»-menigheten har til felles med det kristne høyre i Norge.

– Ideen om å besitte absolutt innsikt i absolutt sannhet. Uten forbehold.

– Ideen om at sannheten om vår tid og vårt samfunn kan leses direkte ut av bibeltekster.

– Ideen om å være utvalgt.

– Underkastelse og lydighet som ideal.

– Hensynet til Gud går foran (og på bekostning av) hensynet til mennesker.

– Hat mot homofili, mot liberalitet, mot humanisme og mot sekularisme.

– Et voldsomt og kontrollerende fokus på seksualitet.

– En forestilling om at motstand og avsky fra omgivelsene bekrefter «sannheten» i egen posisjon. (Se, vi blir forfulgt, akkurat som det står. Se, ordet om korset er til anstøt bla bla)

– En total likegyldighet i forhold til hvordan man blir oppfattet av dem man angivelig ønsker å nå med et budskap.

– En systematisk idiotforklaring av alle som tenker annerledes eller stiller kritiske spørsmål. Alle kritikere avfeies som dumme, kunnskapsløse eller onde.

– All systemkritikk er bare «mennesketanker». Selv hevder de at de utelukkende gjengir Guds tanker.

– Et sterkt indre samhold og en dyrkning av utenforskapet.

– En romantisk ide om å være forfulgt.

– Mennesker blir bedømt moralsk i henhold til hvilken religiøs etikett de bærer, ikke ut fra handlinger og holdninger.

– Følelsesmessig likegyldighet til menneskers påståtte fortapelse og evige pine. (Kanskje mer enn det: At de vantro skal straffes i all evighet er noe man nærmest ser frem til med glede og forventning.)

– En autoritær og patriarkalsk kultur som systematisk krenker og undertrykker kvinner og barn.

Kristenkonservative som leser om Westboro eller ser dokumentaren, bør bruke denne menigheten som et speil og som en advarsel. Dette er nemlig et ektefødt barn av deres egen ideologi, teologi og tradisjon. Forutsetningen for fenomenet Westboro er den samme bibelfundamentalismen, det samme gudsbildet, det samme menneskesynet og den samme virkelighetsforståelsen som de står for selv.

Og jeg har jo allerede sett kommentarer på nettet hvor norske kristenfundamentalister uttrykker beundring for Westboro-baptistenes «overgivelse» og «alvor», selv om man tar avstand fra noen politiske/teologiske analyser og noen uttrykksformer.

Vi skal ikke glemme at norske kristenfundamentalister også har brukt krenkende og ekstreme demonstrasjoner som uttrykk og arbeidsform. Abortprestene Knudsen og Nessas blodige fosterdukker er ett eksempel. Pastor Torps usmakelige demonstrasjoner i forbindelse med partnerskapsinngåelser er et annet.

Så kort er det fra norske kristenfundamentalister til the Westboro country.

Når Den Allmektige Gud forsvinner som ånd i en fillehaug

En av de mest bevissthetsutvidende tankene man som kristen eller postkristen kan tenke, er denne:

Det finnes ingen skapelse. Virkeligheten skaper seg selv. Den er uten begynnelse og uten slutt.

Det finnes ikke noe uforanderlig. Alt er i konstant endring. Alt blir til – og forgår – i et konstant og ekstremt komplekst nett av årsaker og virkninger. Det som er virkning i en sammenheng, er årsak i en annen – og i en annen relasjon.

Blant teister – kristne – er det nokså vanlig å hevde at naturen, det såkalte skaperverket, i seg selv er et gudsbevis. Noe – eller snarere noen – må stå bak; ingenting kan bli til av ingenting. Og i hvert fall ikke noe så stor, komplekst og vakkert som naturen.

Denne ideen er fundament for kristen kreasjonisme, som i retoriske klær av stjålen vitenskapelighet hevder «teorien» om at virkeligheten er resultatet av «intelligent design». Underforstått: Noen har designet virkeligheten, slik Arne Jacobsen designet en stol.

Hovedproblemet med en slik ide om skapelse i regi av en evig, utenforstående og allmektig Gud, er at man ikke problematiserer forestillingen om at en utenforstående, evig og allmektig gudeskikkelse er en mer plausibel og naturlig forklaring på virkeligheten enn virkeligheten selv.

At «Gud» framstår som en naturlig forklaring på naturen, skyldes at man på forhånd er programmert til slike forestillinger.

Ja, det er vrient å forstå livets tilblivelse og sammenhenger. Vi mangler mange svar. Mye er fortsatt en gåte, et mysterium.

Men man løser ikke et mysterium – nemlig livets opprinnelse – med å innføre et annet mysterium, nemlig Gud.

Så derfor er vi like langt.