Teo & Tao

januar 29, 2010

Slik?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:32 am
Tags:

Religioner er en trussel mot menneskeheten.

januar 26, 2010

Hva er så fromt med underkastelse?

Det er mye å lære av debatten om Misjonssambandets syn på ekteksapet.

I dag går informasjonssjef Espen Ottosen ut i Vårt Land for å møte noe av den massive kritikken for utspillet om at avvisningen av såkalt gjengifte må stå fast.

Altså: Folk som har et ekteskapsbrudd bak seg, skal ikke få lov til å gifte seg igjen. I hvert fall ikke hvis de vil gjøre seg forhåpninger om å bli innlemmet som likeverdige i en kristen forsamling.

Det slående med Ottosens forsvar er at han stort sett er enig med alle kritikerne som peker på standpunktets konekvenser for dem som rammes av det. Ja, det er fælt! Ja, det er hjerterått! Ja, standpunktet leder til helt urimelige posisjoner som legger ytterligere sten til byrden for folk som allerede er såret.

Likevel forsvarer Ottosen posisjonen sin. Ikke fordi han synes den er riktig og fornuftig, men fordi Jesus og Paulus har sagt det. Angivelig.

Jeg tolker det slik: Fordi Ottosen er kristen, kan han ikke sette Jesus og Paulus til side, slik han leser dem, enda det de sier er helt horribelt.

Men da blir spørsmålet: Hvorfor er Ottosen kristen hvis han egentlig tenker at denne religionen leder til etisk forkastelige posisjoner? Hvorfor har han valgt en slik religion?

Jeg har vært i dialog med Ottosen om noe liknende før. Jeg vet hva han svarte den gangen jeg spurte hva man skal gjøre som menneske dersom man opplever at man er uenig med Paulus.

Da svarte Ottosen at man skal underkaste seg. Enkelt og greit.

Underkastelse skal nemlig være fromt.

Men da reises spørsmålet? Hva er fromt med å underkaste seg noe man egentlig tenker og ser er galt? Er det bare kristne som skal nyt det privilegium å erklæres fromme når de underkaster seg gale ting, eller gjelder det også underkastelse under andre idesystemer?

Jeg tror vi trenger å rette opp fromhetsbegrepet. Det er ikke fromt å adlyde autoriteter, særlig ikke når du lar andre betale prisen.Virkelig fromhet forutsetter at man søker det som er rett. Ja,det innebærer at du setter din neste foran den religiøse autoriteten.

Prøv det, Ottosen!

PS: Ottosen har mer enn antydet at skilte mennesker har skadet omsorgsevnen sin og derfor ikke bør gifte seg igjen og stifte familie. Jeg synes ikke Misjonssambandet er i posisjon til å belære andre om hvem som har best forutsetninger til å ha omsorg for barn. Har de glemt sitt eget internat allerede?

januar 23, 2010

Tidsbilder og tidsånder

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:57 pm
Tags: ,

Vis meg din fjortisbibel og jeg skal si deg hvem du er. Eller rettere sagt: Hvem du var.

I bokskapene hjemme står det et utvalg bibelutgaver, som i de fleste kristeliøse hjem. Jeg fikk den ene i gave av min bestemor da jeg var lesebarn i 14 – 15-årsalderen. Den var i bruk da jeg var tenåring og ivrig vitnende korgutt og leirdeltaker.

Utenpå er den prydet med et klistremerke med Nei til atomvåpens logo. Jeg husker jeg fikk det av en engasjert, småliberal pastor som senere utmerket seg på så mange vis.

Det var litt uhørt den gangen på 80-tallet, husker jeg. (Man skal ikke legge noe til… etc.)

Samtidig var det for meg en viktig måte å knytte min egen tro til den største, opplevde trussel mot menneskeheten på den tiden.

Bibelen blir et tidsbilde. Jeg humrer litt når jeg ser det, fordi dette relikviet så til de grader fanger essensen i mitt eget, naive og veslevoksne tenårings-jeg.

Når jeg ser Nei til atomvåpen-klistremerket, husker jeg også ungdomslederne som agiterte kraftig for at kristne ikke skulle – og ikke behøvde – engasjere seg i fredssaken fordi vi uansett skulle til himmelen og verdens strid og anliggender ikke vedgikk oss. Vi hadde ett oppdrag: Å få folk omvendt. Ferdig med det. Jeg reagerte kraftig på den formen for livsfjern, apokalyptisk kynisme, da som nå. Der er det ingen vesensforskjell.

Likevel ville jeg neppe klistret Nei til atomvåpens logo på bibelen i dag. Det opplevdes viktig da, ikke først og fremst som en protest mot atomvåpen, men mot ideen om at kristne hadde rett til å ignorere det som truet menneskelivet. (Eller «verden» som det foraktelig ble kalt.)

Hvordan ville jeg dekorert bibelen nå? Antagelig ikke i det hele tatt. Antagelig vil min neste bibel – hvis jeg skal kjøpe en til – være helt uten gullsnitt, skinnpermer og dekor. Bibelen er ingen helligdom eller avgud som skal pyntes med det samme materialet man lager gullkalver av.

Det står en annen bibel i hylla også, som tilhører et annet husstandsmedlem, med en litt annen kristenhistorie enn min egen. På første blad er det skrevet med blå kulepenn: «Skriften er autoritet».

Vi lo godt da vi så det igjen etter så mange år. Ikke fordi vi i dag mener at skriften er tullball og kraftløs, tvert imot, men fordi formuleringen og måten å dekorere en bibelbok på, så til de grader tegner et bilde av en tid, en tenkning og en kultur som er forlatt. Borte. Fortid.

Begge biblene understreker det jeg heldigvis tror på: At mennesket er i stand til å forandre seg. Man sier gjerne at «jeg er jo den samme gamle». Men man kan like gjerne oppleve at man er en helt annen enn man var. Selv om man er den samme.

Vi kan aldri forbli den samme, fordi omgivelsene, relasjonene, rammene, referansene og forutsetningene endres – konstant.

Så kanskje er det sant: Vis meg bibelen fra ungdomstida, og jeg skal si deg hvem du var.

januar 14, 2010

Onde, kyniske og regelrett sprut gærne kristenfolk

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 8:53 pm
Tags: , , ,

Sjekk linken her. Jeg orker ikke si noe om det, annet enn å minne om at det står skrevet noe om falske profeter og sånn. Eller, forresten, det er jo de liberale bibelkritikerne og homoelskerne som er de falske profetene. Jaja, samma det.

januar 11, 2010

Hjerterått? Jeg skal gi deg hjerterått, jeg!

Den avvisende, steile holdningen til «skilsmisse og gjengifte» i enkelte kristne miljøer er oppe til diskusjon igjen.

Takket være Vårt Land, som denne gangen kan avsløre at Espen Ottosen gjerne innrømmer at hans holdning til skilsmisse – og at skilte skal få begynne på nytt – kan «oppleves som hjerterått«.

Ottosen, jeg skal si deg noe: Det ikke bare oppleves som hjerterått. Det er hjerterått. Og det er dypt ukristelig, enda så samvittighetstungt «bibelsk» det påstås å være.

Her er hovedgrunnen, slik jeg ser det, og jeg er ubeskjeden nok til å bruke mitt eget liv som eksempel:

Jeg ble skilt en gang – fra et ekteskap som (heldigvis) ikke frambrakte noen barn. Det er lenge, lenge siden nå.

Og så ble jeg gift igjen, heldigvis uten å ofre denne Ottosen så mye som en tanke.

Dette ekteskapet er blitt til en familie – med to barn, foreløpig. Det Ottosen i realiteten sier, er at disse barna ikke skulle eksistert; familien deres er ikke legitim. Slik må det jo være, all den tid man ellers er rask til å framskrive aborttall til hypotetiske konklusjoner som at «befolkningen i en by på størrelse med Kragerø fikk aldri vokse opp», bla bla.

Hvilken status har barna som lever i illegitime familier, som er frukt av ugyldige ekteskap? Ja, Ottesen har for en gangs skyld rett. Det er hjerterått. Og han burde omvende seg.

Det begynner å tegne seg et mønster: Barn er påfallende ofte ofre for kristenkonservativ retorikk og argumentasjon. De er ofre på misjonsmarken. De er ofre i råkjøret mot homofiles familier. De var (er?) ofre i råkjøret mot «lausunger», og nå: i argumentasjonen mot «gjengifte».

For hvordan kan min familie være bra nok for barna hvis den ikke er bra nok for Gud (eller for Ottosen)?

Hvis familiedannelsen ikke er kultisk gyldig, hvordan kan den samtidig være fullverdig og bra nok for barna som er omfattet av den? Argumentasjonen rammer i siste instans barnas posisjon og familiære (og kristne) forankring.

En annen morsom greie: Jeg ser at en del alvorstunge kristenfolk er opptatt av å lete etter den «uskyldige parten» i en skilsmisse – for å kunne innrømme denne retten til å gifte seg igjen.

Jeg ble som sagt skilt. Teknisk sett ble jeg forlatt, men jeg har ingen, ingen forestillinger om at det går an å isolere skyldige og uskyldige parter i en slik prosess.

Dessuten er det ubibelsk. For de to er jo ett. Det Gud har sammenføyet og så videre – skal ikke de dele ansvaret for havariet?

januar 7, 2010

For en merkelig, merkelig tanke…

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:25 pm
Tags: , , , ,

En verden uten religioner? For en merkelig, merkelig idé.

I dagens papirutgave av avisen Vårt Land skriver en debattant:

«Noen av oss fortseter å håpe at vi en dag skal ha en verden uten religioner.»

Jeg leste setningen – og sammenhengen den sto i – flere ganger mens jeg sto og smurte matpakker til jentene i dag tidlig. Så rart. En verden uten religioner. Jeg forsøkte å ta inn hva det betyr. Og hva det skal være å håpe på.

Tankene fant etter hvert ordene som sier noe om hvorfor jeg synes tanken er rar:

For meg blir det som å håpe på en verden uten musikk.

Jeg kan ikke ønske meg eller håpe på en verden uten musikk.

Det kan jeg ikke. Selv ikke om det finnes musikk som brukes til å oppmuntre krigshandlinger, hat, massedrap og djeveldyrkelse. Selv ikke fordi det finnes mye dårlig musikk.

Nå sa mannen religioner og ikke religion, men likevel. Slik jeg ser det, er religioner – forstått som tradisjoner av åndelig søken og lengsel etter det hellige – like grunnleggende for mennesket som språk og musikk.

Ja, det finnes mennesker som lever uten religion. Akkurat som det finnes mennesker som lever uten musikk. Drillo, for eksempel. De har det helt ok.

Men vi som er glade i musikk, kan lett komme til å tenke at de går glipp av noe.

januar 3, 2010

Ondskap, dumskap, fiendskap, disippelskap – og religion utenfor kontroll

Jeg er vitne til et klassisk pinsevekkelsesmøte på tv og kjenner både avsky og kjærlighet på samme tid.

Arenaen er TV Visjon Norge, kanalen som ufordøyd spyr den mest primitive pinsekarismatikken ut over eteren, tilsynlatende uten å reflektere et øyeblikk over at de støter langt flere bort enn de klarer å trekke til seg.

Jeg kjenner en underlig dobbelthet. På den ene siden ser jeg det opplagte – at dette er menneskene som hater, frykter og forakter alt jeg står for. Og motsatt:  Dette er miljøene som forvrenger, forsimpler og ødelegger det vakreste som menneskelivet byr på.

Samtidig kjenner jeg en tiltrekning. Jeg kjenner en fascinasjon for religion – i dette tilfelle kristendom – utenfor enhver kontroll og rekkevidde for det autoriserte og autoriserende.

Ingen prester skal si hva som sømmer seg, hva som er god skole, hva som er teologisk og liturgisk korrekt. De brautende, selvsikre pinsevennene – gjerne med vindskeiv bakgrunn av rus og elendighet – gjør som de vil, tror som de vil – og gir en god dag i hva teologene, teokratene, presteskapet og de peneste menighetsrådsmedlemmene  mener.

Det appellerer til meg: Den opprørske, utemmede, ubehøvlede, ville og vulgære religionen – til forargelse for alle som foretrekker pen, borgerlig, liturgisk estetikk.

Dette er en viktig del av mine røtter, men samtidig utenfor rekkevidde. Jeg kan aldri bli en del av det.

Sånn er det bare.

januar 1, 2010

Nytt år – nye spørsmål, nye engler

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 4:34 pm
Tags: , , , ,

Godt nytt år, alle! Jeg kjenner at jeg lengter etter et trosfellesskap av høy kvalitet.

Men jeg tror ikke så mye på at det lar seg realisere i 2010 heller. Totusenogti, som det heter. Ikke tjueti. Og i hvert fall ikke tyveti. Det er mange grunner til det. Noen av dem handler om de andre. Noen av dem handler om meg.

Denne julen har jeg tenkt en del på engler og nisser. Jeg kjenner at jeg liker engler, mens nisser oppleves stadig mer kjedelige og intetsigende. Nisser er rett og slett passé og blir stadig mindre viktige,  med mindre  et perifert medlem av kongehuset en dag skriver en nissebok og åpner en nisseskole for dem som kan betale. Det kommer ikke til å skje.

Jeg har sett på disse englefigurene med plass til stearinlys midt i det blonde hodet og tenkt over hvor vant vi er til å se syngende småpiker og smågutter med fuglevinger og med stearinlys midt i knollen.

Og så tenker jeg på hvor pussige og fremmed vi opplever tilsvarende nipsgjenstander når de henter sine referanser fra for eksempel buddhisme eller hinduisme.

Men hvorfor skal det være mer naturlig og riktig med småpiker med vinger enn det er med gudemenn med elefantsnabel?

Slike spørsmål synes jeg er nyttige for å skille myter fra fakta. Vi i vår kristne kulturkrets vasser i myter. Som at Jesus ble født i en stall av en jomfru, mens himmelske herskarer sang for gjetere og hellige vismenn kom fra øst for å hylle.

Jeg synes de kristne mytene er vakre. Rett lest gjør de det lettere å tro. De synliggjør de viktigste verdiene i kristen tro og tanke, er en kodenøkkel til å forstå og komme nærmere Jesus Kristus.

Lest som biografiske fakta blir fortellingene ofte meningsløse, til og med støtende. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan orke å være kristen uten å gi rom for at det finnes en kristen mytologi.

Nei, nå roter jeg meg bort. Jeg skulle bare ønske godt nytt år. Og formidle det fromme ønsket om at det snart skal finnes et fellesskap. Men jeg er som vanlig full av tvil.

Blogg på WordPress.com.