Finnes det virkelig to allmektige guder?

Tenk hvor mye fred vi kan oppnå om vi kommer over den steile, barnslige forestillingen om at ulike religioner tilber ulike guder.

Jeg trenker særlig på forholdet til kristendommens søskenbarn, islam.

Mange kristne er veldig insisterende på at kristne og muslimer tilber hver sin gud, at Gud og Allah ikke er den samme. Aldeles ikke.

Slikt kommer regelmessig opp som premiss når grensen mellom dem og oss skal markeres.

Det hjelper ikke å innvende at begge religioner peker tilbake til Abraham, eller at selve ordet Allah trolig har samme opprinnelse som det bibelske gudenavnet Al El, eller at kristne arabere omtaler også den kristne gud som Allah.

Nei, i stedet blir det sagt at GUDSBILDENE er uforenlige. Koranen og Bibelen – islam og kristendom – tegner så ulike gudsbilder at det ikke kan dreie seg om den samme guddom.

Men – og det har jeg tenkt på i det siste – må jo forutsette at det i det minste finnes et entydig, enhetlig og sammenhengende gudsbilde som kan kalles kristent. Men slik er det jo ikke. Kristne gudsforestillinger spriker i alle retninger. Det inneholder alle fasetter fra en blodtørstig tyrann til all kjærlighets kilde.

Hvis Gud kan være alt dette innenfor kristendommen, kan han være alt dette også i andre sammenhenger.

Tenker jeg.

Gi din støtte til prest Helge Hognestad

Dere som er på facebook, kan melde dere inn i denne støttegruppa for prest Helge Hognestad.

Som det heter: Det koster så lite.

I dag er jeg femti prosent kristen

… og femti prosent noe annet. Nesten hva som helst annet, egentlig.

Fordi: Tidligere i dag var jeg på friluftsgudstjeneste i regi av Kampen menighet og hadde en god og sterk opplelse av fellesskap, både med Gud Fader og Gode naboer. Språket, sangen, budskapet og ritualene omsluttet meg på en slik måte at jeg kjente: Ja, jeg hører hjemme her – i dette.

Men så, på den andre siden ser jeg ikke bare såkalte kristne, men ordentlige kristne, som velter ut av seg hat, kynisme og forakt mot alt og alle som tenker annerledes enn dem selv – og som glatt forsvarer drap, vold, krenkelser og overgrep i den kristne gudens navn.

I det siste – etter de israelske myrderiene i Middelhavet – har det vært mye av slikt. Mer enn vanlig, selv om det vanligvis er mye.

I møtet med det siste tenker jeg at jeg neimen ikke vil bære den samme religiøse etiketten som disse folka, samme hva den heter. Er de kristne, får jeg heller være antikristen. Er de rettroende, er jeg en kjetter. Er de fromme, er jeg en hore.

Så der står jeg, utrygt plantet i salaten og spagaten.

Mer om kristen hjerteråskap: Ta godt imot Øivind Benestad!

Jeg har skrevet om hjerteråskap med kristent fortegn før. Nå gjør jeg det igjen, og denne gangen gir jeg ordet til Øivind Benestad, prosjektleder for MorFarBarn.no – slik han ordlegger seg i et innlegg i dagens Vårt Land:

«Mer enn 50 års familieforskning og århundres erfaring viser at det er til barns beste å vokse opp med sin biologiske mor og far. Blodsbånd, slekt, arv, tilhørighet og biologisk foreldreskap binder mor far og barn sammen i en unik enhet.»

Ingenting slår det biologiske foreldreskapet, altså – ifølge Benestad. Å hevde noe annet enn det han kaller «slike innlysende sannheter» kalles rett og slett for «løgner».

OK, så lever jeg på en løgn – ifølge denne Benestad. For noen dager siden var jeg med på å ta farvel med min farmor. Hun levde 97 og et halvt år på denne jorda. I 65 år var hun en omsorgsfull og givende mor til min 66 år gamle far. Siden har hun rukket å være både farmor og oldemor.

Men siden Benestads «blodsbånd» mangler, kan vi ikke snakke om en «unik enhet» mellom henne og hennes etterlatte. Det vil være en «løgn».

Videre: Kona og jeg har to barn og er så langt fra å ha blodsbånd til noen av dem som det er mulig å komme. Å hevde – ifølge Benestad – at dette likevel er en full- og likeverdig familiekonstellasjon, er altså en «løgn» og «i sannhet et barnesvik av historiske dimensjoner», for å bruke denne fyrens varsomme formuleringer.

Selvsagt er det ikke Benestads anliggende å ramme pene, kristelige adoptivfamilier og barna deres. Men det er nettopp det han gjør når han konstruerer sinne «innlysende sannheter». Alle skjønner at Benestad «bare» vil ramme donorbarn, barn av homofile med sin forfølgelse av  vår tids «lausunger».

Men det blir ikke vakrere av den grunn. Fy, så stygt! Det er ingen grense for hvilke signaler Øivind Benestad er villig til å sende til levende barn for å fremme sin egen, gudegitte agenda. Hva tror han barn i løgn-familiene skal tenke om uttalelsene hans?

For ordens skyld: Jeg kan med mitt eget liv dokumentere at Øivind Benestad tar fullstendig feil. Heldigvis.

Enda en bønn til det guddommelige

Opplys

mørket