Jeg tror på Jesus, og Jens er hans profet.
Det finnes ingen avkristning.
Tvert imot.
Hele Norge snur det andre kinnet til.
Hele Norge kan bergprekenen utenat, og statsminister Jens er liturgen som får oss til å heve stemmen og reise oss mens vi holder hender.
Mer kjærlighet. Mer åpenhet. Mer resepekt. Mer demokrati. Sterkere nærvær. Dette er våre eneste våpen.
Jeg har vært utenlands de siste par ukene. Nå er jeg hjemme igjen. Det føles godt.
For jeg er stolt av dette landet.
Kanskje ser vi slutten på Kristelig Folkeparti. Det er flott.
Spikeren i kista for Dagfinn Høybråten ble avsløringen av ham som en autoritær kontrollfrik. Nå er spørsmålet om hvem som skal overta roret på det synkende skipet.
Jeg merker meg at forskjellige konservative røster tar veldig, veldig lett på det som er kommet fram om Høybråtens helt uakseptable behandling av mennesker, i egenskap av leder for det såkalte «verdipartiet.
Det er klart, kristenfundamentalister har alltid hatt sans for rå maktbruk. De ser følgelig ikke problemet med en politisk leder som opptrer slik de er vant til hjemmefra.
Nå dupper KrF under sperregrensa, og kanskje ser vi slutten på dette sære sektpartiet som har politisert og monopolisert det de kaller kristne verdier og gjort Jesus-etterfølgelse til et spørsmål om seksualmoralisme og skjenketider.
OK, de har trolig tenkt å kvitte seg med bekjennelsesparagrafen, men den har nå engang vært en bærebjelke gjennom hele partiets historie. Og dermed har det også vært slik at dersom dette partiet skulle hatt flertall alene i Norge, ville det vært en forutsetning å være kristen for å få tilgang til samfunnsmakt. KrF står med andre ord for en direkte kobling mellom makt og tro.
KrF har mye av ansvaret for at Jesus er kidnappet av småborgerligheten. Norge blir et bedre land uten dette partiet.
Hvorfor sørger vi ikke offentlig over sivile afghanere som blir drept? Hvorfor gråter ikke forsvarsministeren på teve da?
Jeg har skrevet om hjerteråskap med kristent fortegn før. Nå gjør jeg det igjen, og denne gangen gir jeg ordet til Øivind Benestad, prosjektleder for MorFarBarn.no – slik han ordlegger seg i et innlegg i dagens Vårt Land:
«Mer enn 50 års familieforskning og århundres erfaring viser at det er til barns beste å vokse opp med sin biologiske mor og far. Blodsbånd, slekt, arv, tilhørighet og biologisk foreldreskap binder mor far og barn sammen i en unik enhet.»
Ingenting slår det biologiske foreldreskapet, altså – ifølge Benestad. Å hevde noe annet enn det han kaller «slike innlysende sannheter» kalles rett og slett for «løgner».
OK, så lever jeg på en løgn – ifølge denne Benestad. For noen dager siden var jeg med på å ta farvel med min farmor. Hun levde 97 og et halvt år på denne jorda. I 65 år var hun en omsorgsfull og givende mor til min 66 år gamle far. Siden har hun rukket å være både farmor og oldemor.
Men siden Benestads «blodsbånd» mangler, kan vi ikke snakke om en «unik enhet» mellom henne og hennes etterlatte. Det vil være en «løgn».
Videre: Kona og jeg har to barn og er så langt fra å ha blodsbånd til noen av dem som det er mulig å komme. Å hevde – ifølge Benestad – at dette likevel er en full- og likeverdig familiekonstellasjon, er altså en «løgn» og «i sannhet et barnesvik av historiske dimensjoner», for å bruke denne fyrens varsomme formuleringer.
Selvsagt er det ikke Benestads anliggende å ramme pene, kristelige adoptivfamilier og barna deres. Men det er nettopp det han gjør når han konstruerer sinne «innlysende sannheter». Alle skjønner at Benestad «bare» vil ramme donorbarn, barn av homofile med sin forfølgelse av vår tids «lausunger».
Men det blir ikke vakrere av den grunn. Fy, så stygt! Det er ingen grense for hvilke signaler Øivind Benestad er villig til å sende til levende barn for å fremme sin egen, gudegitte agenda. Hva tror han barn i løgn-familiene skal tenke om uttalelsene hans?
For ordens skyld: Jeg kan med mitt eget liv dokumentere at Øivind Benestad tar fullstendig feil. Heldigvis.
Det finnes noe som er farligere enn snauskaller i bomberjakker og armyboots. Og det er pene mennesker med slips og de rette, kristelige referansene som insisterer på at det har en egenverdi å være «politisk ukorrekte».
Vi lever i en tid hvor det liksom er blitt legitimt å «våge å ta debatten» og å «snakke ærlig om at det finnes forskjeller mellom menneskeraser».
På Vårt Lands debattforum er en hjemmesnekra raseteoretiker gitt hedersplass, fordi det er «viktig» å ta debatten. (Mon tro om de hadde gitt samme hedersplass til en holocaustfornekter, ut fra samme begrunnelse om at det man skal gi rom for meningsmangfold?)
På NRK får en forhenværende komiker lov til spre oppfatningen om at det er «modig» å lete etter forskjeller i IQ mellom svarte og hvite. (Mon tro om han hadde fått sendetid til å utforske spørsmålet om vestlige, hvite mennesker har en rasemessig, genetisk hang til folkemord, rasisme, jødehat, krig og aggresjon? Av en eller annen grunn er ikke raseteoretikerne særlig interessert i negative trekk hosden vestlige befolkningen.)
I det hele tatt: Høyresida har etter hvert oppdaget at antirasisme er et venstreorientert prosjekt, og hvis de skal markere opposisjon, gjenstår bare antitesen til antirasisme. Slikt blir fort stygt.
Jeg har et enkelt kontrollspørsmål:
Hele tiden refereres det til den sittende amerikanske presidenten som «svart» (i rasemessig forstand).
Hvorfor det?
Hvorfor skal en som beviselig er av 50 prosent vestlig hvit og 50 prosent afrikansk opprinnelse, regnes som svart og ikke hvit? Genetisk er han da like mye det ene som det andre, er han ikke? Kunne han ikke like gjerne regnes som «hvit»? Hvorfor ikke?
Jeg bare lurte.
Og siden dette er en blogg med en viss relliøs slagside: Jeg mener at mye av den høyre-kristelige rasismeleflingen henter legitimitet i referanser til det bibelske begrepet «folkeslag».
Som om menneskegrupper er uforanderlige og avgrenset fra hverandre i henhold til en guddommelig orden.
Slike ideer skaper rasisme. Med hvit skjortesnipp.
Hva er en OL-medalje verdt? Ingen verdens ting. Ikke så lenge man tråkker ned andre for å karre seg opp på seierspallen.
Jeg ser at denne skøyteløperen Håvard Bøkko er ukollegial og usolidarisk nok til å gi Peter Mueller et påskudd til fortsatt nærvær når skøytelandslaget trener.
Mueller er sparket som landslaget på grunn av grov seksuell trakassering, en historie som er velkjent nå.
Denne Bøkko er derimot mer opptatt av noen medaljer for sin egen del enn av lagkameraters verdighet og integritet. Han fortsetter å engasjere Mueller som privat trener for å kunne «prestere» under OL.
Tydeligere kan det ikke demonstreres at idrettsprestasjoner er verdiløse dersom de er brakt til veie uten verdier. Bøkko driver etisk doping.
Dersom denne Bøkko skulle vinne noe, er min oppfordring at publikum snur ham ryggen. Slik befolkningen i Brumunddal en gang snudde ryggen til rasistene. Det hjalp, faktisk.
Så kan Bøkko og Peter Mueller heller juble alene – for mannsgrislandslagets fantastiske «prestasjoner».
Ap-politiker Truls Wickholm burde ikke latt seg presse til å beklage. Selvsagt er Frp et rasistisk parti.
Se saken om Frps påståtte rasisme her, hos NRK.
Endelig, tenkte jeg, våger en politiker å «si det som det er», som det heter: Fremskrittspartiet bidrar til å spre rasisme og fremmedfrykt. Partiet er dessuten tettere befolket av drittsekker enn andre partier.
Ja. Det er absolutt mitt inntrykk også.
Klart partiet gjennom sitt fullstendig ensidige fokus på det negative ved et pluralistisk migrasjonssamfunn, bidrar til å legitimere rasistiske holdninger. De vet det, og spiller bevisst på det.
Når hørte du en Frp-er si noe positivt, oppmuntrende eller hyggelig om et innvandret menneske?
Partiet hevder at det bygger på et grunnprinsipp om at alle mennesker er individer som skal møtes som sådan, uten å bli behandlet som grupper.
Men hvorfor oppheves dette prinsippet så fort det er snakk om ikke-vestlige innvandrere, flyktninger og asylsøkere? Da forsvinner ethvert individfokus.
I det øyeblikket man opererer med en standard for etniske nordmenn og en annen – lavere – for andre, ikke-hvite, har man tatt skrittet over i rasismen.
Wickholm skulle aldri beklaget. Han var befriende ærlig.
Det kokte over for Teo & Tao da han ble konfrontert med den kyniske og systematiske graderingen av mennesker og familier som «Nordisk nettverk for ekteskapet» står for.
Du finner de detaljene du trenger i forrige bloggpost.
Etter Jan Harsems argumentasjon, hvor han framstiller enkelte familietyper som mer høyverdige enn andre, svartnet det for meg.
Jeg ba Harsem dra et visst sted. Og jeg kalte ham ting som jeg mener stemmer godt overens med hva jeg tenker om ideologien hans, dog uten den akademiske kjøligheten som normalt kalles saklighet.
Jeg vet at han har lest det. Og at han ble sur. Jeg vet at han har vist det til kompisene sine, for de har reagert, de også. Det får holde. Den slags skriftlige muntligheter trenger ikke arkiveres, verken for hans del eller for min. Derfor er det borte nå.
Hvorfor reagerte jeg så kraftig og følelsesmessig? Jo, fordi den teoretiske rangeringen av «idealer», i virkeligheten er en rangering av liv som faktisk leves.
En rangering av familier, av foreldre, av barn, av samliv, av mennesker.
Når den biologiske foreldrerelasjonen rangeres som mer høyverdig enn den som «bare» er sosial, er ikke dette teori, i hvert fall ikke for oss som berøres av den slags tenkning.
Og jeg berøres – fordi jeg inngår i en familie hvor vi «bare» har «sekundære», sosiale bånd å skilte med når vi skal konstituere oss selv. Dette er ikke bra nok for Harsem og nettverket hans. Antakelig er det ikke bra nok for guden hans heller.
Det vil si, det er antakelig «bra nok», dersom idealet av en eller annen grunn ikke lar seg realisere. Men Harsem går altså ikke med på at slike familiekonstellasjoner er fullverdige og likeverdige.
Jeg forstår ikke behovet for å rangere familier på denne måten. Familier finnes, i utallige fasonger. Hvorfor ser noen som sin oppgave å rangere former for familier, foreldreskap og samliv? Hvorfor tar man ikke utgangspunkt i at mennesker lever likeverdige liv selv om de er forskjellige?
Min kraftige følelsesmessige reaksjon henter energi fra det faktum at jeg berøres personlig. Jeg håper jeg hadde vært i stand til å reagere like kraftig på uretten selv om den ikke hadde rammet meg selv.
