Teo & Tao

august 11, 2011

Uendelig, guddommelig empati – det er svaret

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:43 pm
Tags: , , , ,

En Gud som oppgir seg selv for å kunne være medlidende og medlevende gjennom alt. Og en tro som utfordrer oss til å strekke oss mot det andre mennesket helt til den fremmede ikke lenger er fremmed, men en søster eller bror.

I forrige blogpost skrev jeg om Jesu mangelfulle livserfaring. Smakløst spissformulert, ikke for å rakke ned på Jesus, men for å riste meg selv våken fra retningsløst søvngjengeri.

Det har aldri vært noe galt med Jesus. Men måten han er klistret ham til flanellografen på, gjør at jeg ofte ikke ser annet enn den glansede papirfiguren. Jeg må ta meg sammen og skrape søndagsskolefilteret av øynene for å se tydeligere.

Dette innebærer at jeg blant annet må våge å innse at jeg har en serie menneskelige erfaringer som Jesus mangler. Han er blank. En novise. Kunnskapsløs. Hjelpeløs.

Sorry, men denne erkjennelsen hjelper meg videre på vandringen med Jesus. For skulle jeg tvihold på dogmene om «to naturer», ville jeg heller valgt en annen vei.

Men heldigvis er det ikke nødvendig å tviholde på den ufeilbarlige, fullkomne gudesønnen som på en eller annen måte er «sann Gud og sant menneske». Alt vi trenger, er menneskesønnen.

Menneskesønnen som går foran og peker på nesteklærligheten, den empatiske Gud.

Som mennesker, skapt i Guds bilde, kan vi litt om empati. Vi kan lære, øve og etter hvert bli ganske flinke. Vi kan lære å sette oss selv til side for å kunne ta inn den andre.

Men tenk deg guddommelig empati – empati uten grenser, uten begrensninger. En konsekvens av en slik tanke, er en Gud som kompromissløst setter seg selv til side for å kunne identifisere seg med, forstå og leve med. Gud ofrer seg selv, dør og gjenoppstår i fellesskapet med mennsket.

Var han prøvet i alt, eller rakk han bare en forsmak?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:02 am
Tags: , ,

Det er et problem at Jesus manglet erfaring på mange av livets viktigste områder.

Vi som er flaska opp i kristne sammenhenger, er vant til å tenke at Jesus var sant menneske og sann Gud. Gjennom Jesus skaffet Gud seg førstehåndskunnskap om menneskets kår. Som det heter i Hebreerbrevets kapittel 4:

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.»

Det er en vakker tanke. Problemet med den er at det er så mye Jesus aldri behøvde å forholde seg til, hvis vi skal tro teksten og tradisjonen.

Han var aldri forelsket.

Han hadde aldri sex.

Han hadde aldri kjærlighetssorg.

Han opplevde aldri å bli forelder, verken far eller mor.

Han erfarte aldri gledene og bekymringene i å skulle oppfostre egne barn.

Han opplevde ikke å se sine egne foreldre eldes og dø.

Han opplevde ikke å eldes.

For å nevne noe.

OK, han var utsatt for ekstreme prøvelser og en voldsom død, men det var tross alt en ugift og barnløs 33-åring som gikk bort.

Jeg var også barnløs da jeg var 33. Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor voldsomt min erkjennelseshorisont er preget av ungene mine – som jeg har fått siden.

Nå er jeg ti år eldre enn Jesus var da han døde. Jo større avstand jeg får til Jesu alder, desto tydeligere framstår manglene i hans livserfaring. Når jeg går til Gud med utfordringene i mitt liv, er det ikke automatisk slik at Gud kan svare at «jeg vet hva du snakker om, for Jesus har vært der før deg».

Nei, Jesus har aldri hatt noen 40-årskrise.

For meg blir det nødvendig å finne verdier i Jesu liv og gjerning som ikke hviler på at han er gudesønnen  som skal teste de dødeliges begredelige kår.  For i den rollen stryker han.

Men som menneske er det ingen trussel for Jesus at han mangler fullkommenhet. Med dette på plass kan jeg lytte til det han har å si.

august 4, 2011

Jakten på Kristus-fornekterne

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:23 pm
Tags: , , ,

Hva skal vi tenke om religion når en selverklært kristenkonservativ begår massemord på norske barn og ungdommer fordi han hater muslimer?

Hvor kommer dette hatet fra? Og er hatet mot muslimer i slekt med hatet mot jøder?

Jøder og muslimer, begge deler er religiøse etiketter. For meg er det naturlig at vi må lete i religionen for å finne årsker og forstå hat mot religioner og deres tilhengere.

Det er noe i vår egen tradisjon, det stikker noe under.

Når jeg har nevnt denne muligheten for moderne nordmenn, har jeg sett at flere er blitt overrasket. Det er som om de ikke har tenkt på muligheten.

Ja, men det er da nesten ingen som er kristne lenger, innvender de. Og i hvert fall er ikke kloakkdistributørene i nettdebattene uttalt religiøse. Det ser i hvert fall ikke slik ut.

Men det handler ikke om den enkeltes tro. Det handler om understrømmene i vår egen kultur. Moderne sekularisering – muligheten til å velge vekk personlig tro – er et helt moderne fenomen, som samtidig har gjort mange blinde for hvordan religionen ligger under virkelighetsbilder, verdier og menneskesyn.

Så let’s face it: Før individsekulariseringen har vi 18 europeiske århundrer bak oss med en tradisjon som har hatt et svært, svært problematisk forhold til mennesker som tenker og tror annerledes – og i særdeleshet til kristusfornektere. Enten de er jøder eller muslimer.

Kristendommens historie handler i sørgelig stor grad om klappjakt på kjettere, vranglærere og kristusfornektere. En konsekvens av bokreligionens ide om at sannheten er noe som forvaltes og forsvares av rettroende, og at Gud troner øverst i et hierarki hvor nivået for nestkommanderende besittes av autoritære menn uten tvil.

I dag ser vi sann Jesus-etterfølgelse i verdigheten, ikkevoldeligheten og kjærligheten som demonstreres på mange areaner. To av de viktigste arenaene for denne Jesus-etterfølgelsen i praksis er Kirken og Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er disponert for Bergprekenens etikk gjennom sitt nedarvede, instinktive fokus på solidaritet.

Kirken er en institusjon som har levd med de ubehagelige sidene ved sin egen tradisjon tett på seg, og som langt på vei har tatt de nødvendige oppgjørene. Kirken er ikke overrasket over at det finnes ondskap, at det er mulig å hate dem som tror annerledes.

Vi skal sånn sett være sjeleglade for at ikke hele samfunnet er sekularisert. Vi skal være glade for at noen fortsatt står i kontakt med åndstradisjonen vår, og som kjenner igjen skyggesidene av den når mørket faller på.

Til slutt, jeg tenker:

All religion er vedifull.

Og all religion må kritiseres.

Vi må innse at alle henvender seg til den samme guddommelighet, og at åpenbaring er tilgjengelig for alle mennesker som hører etter.

Men vi forstår stykkevis.

Forresten, denne er tankevekkende.

Blogg på WordPress.com.