Og det pedagogiske poenget var…?

Jajamennsann. Jammen er ikke finanskrisen også himmelsendt. Den er som vanlig «Guds dom» over etter eller annet.

Kristenfundamentalistene har jo denne vanen å lese Gud inn i nyhetssendingene. Og nå er det finanskrisen som skal være «Guds straff» over oss.

Før har det vært tsunamien i Sørøst-Asia, orkanene i Karibia, 9/11-terroren, aids, sars, forrige finanskrise, gulfkrigen, finanskrisen før den igjen og så videre.

Problemet med alt dette er rett og slett at det blir meningsløst.

Hvis Gud liksom vil lære oss ei lekse, hvorfor blir vi ikke fortalt hva denne leksa går ut på? Hvorfor er det bare en liten krets av bibelonanister som ser poenget og aldri dem som står ansvarlige for handlingene som den angivelige straffen skal ramme?

Er Gud virkelig en så dårlig kommunikator?

Min anbefaling til apokalypseklubben er uansett: Sørg for å skrive ned hvilke begivenheter som knyttes til hver enkelt endetidsprofeti, slik at dere ikke selger den samme varen to ganger. Dagens finanskrise kan ikke være oppfyllelsen av det samme bibelverset som for fire år siden ble oppfylt med tsunamien.

Skapelse under lupen. Eller var det elektronmikroskopet?

En samtale som blant annet foregår hos Harald prest og andre steder, handler blant annet om skapelse. Og om Skaperen. Den inspirerte meg til dette:

Vi ser ikke Gud i mikroskopene.

Vi ser ikke Gud i teleskopene.

Men vi kan kanskje se Gud i relasjonene.

Spørsmålet er altså om Gud har skapt alt. Jeg tenker at virkeligheten skaper seg selv. Virkeligheten skaper også “Gud”, i den betydningen at “Gud” er et produkt av våre forestillinger, våre forsøk på å finne begreper for det ubegripelige.

Den ytterste virkelighet bak ordene når vi aldri – uansett hvor små elementærpartikler vi klarer å plukke fra hverandre. I det øyeblikk vi formulerer, har vi mistet det.

Jeg er skeptisk til tanken om at dersom vi bare graver oss langt nok tilbake i årsakssammenhengene og langt nok ned i elementærpartiklene, vil vi til slutt finne Gud.

Motsatt også; jeg er skeptisk til ideen om at vi møter Gud når det er tomt for nye sider i kalenderen, eller vi bare reiser langt nok ut i universet.

Jeg tror vi møter Gud på andre arenaer – og Jesus viste oss veien

For som det heter i taoismen: Den veien som kan uttales, er ikke den egentlige veien.

Vi må ha lov til å kritisere religion

Nei, han var ikke psykotisk. Nei, han var ingen psykopat. Han var bare religiøs. Vi snakker om Knutby-pastor Helge Fossmo.

Innsiktens kanaler er uransakelige, og noen ganger slår lynet ned i antatt fjasete tåksjåvv.

Nærmere bestemt på kanalen FEM, hvor en gjeng med kjendisdamer, blant dem Eli Hagen og Karita Bekkemellem, tar imot gjester i en sofa og snakker med dem.

Det er faktisk overraskende intelligent og artig gjennomført.

Ikke minst da de tok imot religionsforsker Eva Lundgren fra Universitetet i Uppsala. Hun var invitert for å fortelle om boka «Knutby-koden» og dybdeintervjuene hun gjennomførte med pastor Helge Fossmo i fengselet.

Damene i sofoaen hadde vanskelig for å forstå den grotesk forvridde mentaliteten og maktmekanismene som kunne lede til drapene i Knutby-menigheten.

Rimelig nok.

De spurte derfor om Helge Fossmo er en psykopat, og om det var snakk om en «kollektiv psykose».

Eva Lundgren svarte at det ikke handler om psykiatri, men om religion. Det som gikk galt i Knutby, skyldes mekanismer som er innebygd i den teologien som ble etterlevd.

Og det må vi våge å snakke om.

– Vi må våge å kritisere religion, sa Lundgren.

I stedet for å sykeliggjøre aktørene.

Det har hun helt rett i, tror jeg. I tiden etter Knutby var nærliggende, kristne bevegelser veldig raske med å sykeliggjøre hele Knutby. De var plutselig ikke representative for noe annet enn seg selv på noen som helst måte.

Den enkleste måten å bygge distanse til handlinger man ikke vil vedkjenne seg, er å kategorisere gjerningsmenn og -kvinner som «(p)syke» – som umennesker eller monstre. Da har de ingenting med oss å gjøre lenger. Vi kan puste lettet ut.

Det er mye mer ubehagelig å våge å innse at de faktisk likner oss, og at volden henter legitimitet i de samme ideene, de samme tradisjonene og de samme tekstene som også vi holder for å være hellige.

Kråka/ørnen har landet – i Den norske kirke

En livsfase er over. Og en ny begynner. Jeg har meldt meg inn i Den norske kirke. Statskirken, dere. Intet mindre.

Det har vært en lang prosess. Kanskje det er riktig å si at den er livslang. Kanskje det er riktig å si at den begynte før jeg ble født, med mine egne foreldre som brøt opp fra innestengt pinsekristendom.

Prosessen er ikke over, så langt i fra. Men nå, altså, omtrent midtveis i livet, har jeg i det minste klart å lande noen tunge prosesser og forhåpentligvis finne fotfeste i en ny identitet. En identitet som jeg til og med deler med min egen familie. Bare det i seg selv er jo verdt noe.

Det skjer ikke så ofte at 40-årige menn tropper opp for å melde seg inn i Den norske kirke. Faktisk var det slik at jeg fikk plassen under min kone i medlemsprotokollen. Hun tok spranget i juni, og siden har faktisk ingenting skjedd.

Men tross alt: De fleste blir jo innmeldt som spedbarn der i gården. Jeg må vende meg til tanken.

Hvorfor Den norske kirke? Det er sammensatt. Jeg nøyer meg i første omgang med å liste opp noen punkter:

• Det var nødvendig å lande et sted. Å sveve rundt på livsynsmarkedet i det uendelige var både slitsomt og destruktivt. Før eller senere må man sette beina på bakken og puste litt.
• Den norske kirke er det eneste kristne fellesskapet i Norge som har rom for meg og som vil ønske meg velkommen også om de skulle vurdert hva jeg faktisk tror på, hva jeg mener og hvilke verdier jeg framholder.
• Jeg innså at jeg er nødt til å bygge en distanse til det kirkesamfunnet jeg kommer fra og som har påført meg selv og mange andre så mye ondt og vondt. Skulle jeg plassert meg selv i nærheten eller innenfor baptismen eller frikirkeligheten, vil frustrasjonen, bitterheten og konfliktene aldri slippe taket.
• Jeg må ta konsekvensen av at Det norske Baptistsamfunn faktisk har vedtatt med overveldende flertall at folk som meg ikke er ønsket.
• Uansett: Evangelikal vekkelseskristendom oppleves mer og mer tilkortkommen og irrelevant. Jeg innser at jeg ikke ønsker å bli assosiert med disse sektmiljøene. Langt mindre ønsker jeg å utsette ungene mine for dem.
• Og selv om «folkekirken» heller ikke er «perfekt», oppleves den tross alt som en mer relevant arena å adressere for meg viktige trosspørsmål.
• Rett nok er Den norske kirke en statskirke og en embedskirke med mye pussig teologi og arvet gods. Men samtidig er dette et av svært få kirkesamfunn i verden som holder oppe en kristenhumanistisk fakkel, som i hovedsak ikke diskriminerer kvinner og som er i ferd med å avvikle den skammelige diskrimineringen av homofile. Den norske kirke står i så måte sammen med de nordiske folkekirkene, den angelikanske kirke i Storbritannia, Sør-Afrika og USA. Det er verdt mye i seg selv at Den norske kirke er en av de få kirkene i verden som gir rom for evangeliets radikalitet i forhold til menneskeverdet.
• Den norske kirke er så innholdsrik og sammensatt at den gir rom for åndlig vekst, oppdagertrang og nytenkning – i mange ulike retninger.

Dette er befriende: En analyse som plukker «kristen» debatteknikk fra hverandre

Det er så jeg skulle sagt det selv.

Sjekk ut denne artikkelen på Deconversion.com

For alle som har opplevd konservativ, kristen debatteknikk og retorikk på nært hold, er det virkelig befriende å lese noen som plukker den fra hverandre. Samtidig leser jeg en sårhet over den forakten og nedlatenheten som er de «frafalne» til del.

Utfordringen må være at kristenfolk må begynne å snakke sannere og behandle mennesker med større respekt. Kort sagt: De må begynne å ta Jesus på alvor.

Et spennende ordskifte borte hos Harald prest på Røros

Hva er egentlig forskjellen på rasisme og religiøst begrunnet diskriminering av kvinner og homofile? Er det i det hele tatt en slik forskjell som gjør at det ene skal respekteres mens det andre må forkastes? Eller har saken om presten Joseph fra Sierra Leone i virkeligheten bidratt til å slå de kristenkonservative åndelig og etisk konkurs ved å avkle inkonsekvensen i argumentasjonen?

Akkurat nå foregår det et spennende ordskifte om dette på bloggen til presten Harald Hauge på Røros. Ta en titt.