Teo & Tao

november 25, 2010

Exit Gelius, nå Tutu – som viser oss at det er flere måter å være bajasprest på

Se på Tutu. Han danser, tuller, tøyser, vitser og flirer. En ordentlig bajasprest – samtidig som han er en av de fremste moralske autoritetene i vår verden.

Gelius har sagt opp. Selv forsøker han å gjøre seg selv til offer i striden mellom det konservative mørket og dem som ønsker en åpen og raus folkekirke.

Det er selvsagt nesten bare tøys, selv om det er lett å forstå at mannen har behov for å rettferdiggjøre sin egen sorti.

Nyheten og påfølgende debatter og analyser surret og gikk på tv i går kveld. Men i tillegg til Gelius-såpeoperaen hadde jeg en annen tv-opplevelse som satte det hele i perspektiv.

NRK2 viste dokumentaren om det besynderlige vennskapet mellom Cape Towns erkebiskop emeritus Desmond Tutu og den eksentriske, styrtrike forretningsmannen Richard Branson, han med Virgin-imperiet.

De to samarbeider om det globale vismannsforumet The Elders. Her møtes pensjonerte statsmenn og -kvinner, samt høyt respekterte ledere fra andre disipliner. Ideen er å bruke posisjon og erfaring til å finne løsninger på menneskehetens største utfordringer og å megle i konflikter rundt om i verden. Desmond Tutu leder forumet. Branson finansierer. I forsamlingen finnes folk som Jimmy Carter, Gro Harlem Brundtland, Kofi Annan og så videre.

Det er imponerende å være vitne til pensjonistpresten Desmond Tutu. Her er det ikke mye påklistret «verdighet» og liturgisk pomp. Vi får se Tutu i badebukse mens han prøver – tilsynelatende forgjeves – å lære å svømme. Vi får se Tutu som tuller og fleiper, mest på egen bekostning, men ikke bare. Han herjer fritt med vennen Branson også. «Dypest nede er han et nokså godt menneske.»

Slik opptrer en ekte bajasprest.

Men så hjelper det selvsagt på respekten å ha klart å bringe forsoning til Sør-Afrika etter apartheidregimet. Nøkkelordet er reconciliation. Grunnleggende evangelisk.

Tutu bruker også posisjonen sin som erkebiskop og fredsprisvinner til å bekjempe aids, til å megle fred og til å bekjempe homofobi, ikke minst i kirken. Hans personlighet som uformell og avslappet bajasprest åpner dører og bygger ned barrierer.

Tv-dokumentaren viste et klipp hvor Desmond Tutu besøkte et  ungdomsfengsel i USA. Her satt unge menn som allerede hadde kommet godt i gang på sin kriminelle løpebane. Han talte til dem. Og ordene han brente seg så grundig fast at jeg tror jeg kan gjengi en nokså presis oversettelse etter hukommelsen:

Jeg har kommet hit til dere i dag for å fortelle dere at Gud elsker dere. Gud elsker hver enkelt av dere. Gud elsker deg. Og deg. Og deg og deg og deg og deg. Gud elsker deg som om du skulle være det eneste mennesket han har skapt. Gud elsker deg og holder deg beskyttende i armene sine slik man holder en liten, nyfødt baby. Sånn.

Slik lyder bajasprestens ord.

Kanskje vi skal runde av med å ta med oss en gedigen klassiker, Miles Davis med «Tutu»:

november 18, 2010

Ikke mobb Kvarmeraten min!

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 8:51 pm
Tags: , , ,

Er det virkelig lov å være så fordomsstyrt at man gjør den varslede avskjedssaken mot sogneprest Einar Gelius til et bevis på at Oslo er forbannet med en mørkemann og «mullah» til biskop? Ja, når man skal ta Ole Christian Kvarme er det ingen grenser for hva som er lov.

Det absolutte lavmål står stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande (Ap) for, når han kaller biskop Ole Christian Kvarme for Mullah på Twitter.

En folkevalgt stortingsrepresentant, dette altså, som ikke bare synes det er passende å bruke muslimers prestetittel som skjellsord sånn i sin alminnelighet, men som åpenbart mener det handler om «knebling» når årelang illojalitet og tjenesteforsømmelse kan få konsekvenser for et ansettelsesforhold.

Er det lov for en stortingsrepresentant å være så kunnskapsløs, korttenkt og storkjefta samtidig? Grande skal i hvert fall ha takk for å ha gjort partivalget ved neste korsvei litt enklere.

Jeg må gjøre noe helt klart:

I mange teologiske spørsmål er jeg antagelig mer liberal enn Einar Gelius, i den grad slike benevnelser gir mening.

Ole Christian Kvarme er mye, mye mer konservativ enn oss begge.

Men Kvarme og jeg møtes der vi begge står langt fra Einar Gelius: Vi mener at en person som er kalt til å forvalte og representere det mange mennesker holder for å være hellig, må opptre med verdighet, integritet og respekt.

Og da handler det ikke bare om hva du selv måtte mene og tenke er passende. Det er like viktig hvordan du forholder deg til andres perspektiv. Det blir på en måte som om du jobber i begravelsesbyrå: Selv om du personlig synes det er greit å gå på jobben i bermudashorts og hawaiskjorte, går hensynet til de sørgende foran. Alltid. Du er ansatt for å vise respekt.

Det bryter ned respekten for det hellige å tullebegrave fotballklubber i egenskap av å være prest. Bare for å ta ett eksempel.

Men dessverre er det denne famøse sexboka som er den berømte dråpen som får begeret til å flyte over. Dermed blir saken på autopilot omtolket og forvrengt til å handle om «mørkemannnen» Kvarme som vil undertrykke seksualitet. Redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen mener til og med å vite at synkende medlemstall i DNK i Oslo er Kvarmes skyld.

Jeg lurer på om Stavrum er villig til å se nytt på saken når han skjønner at Kvarmes folkekjære forgjenger, Gunnar Stålsett, også mente Vålerenga-presten var moden for utskifting.

Av helt andre årsaker enn tvilsom erotisk-ekstatisk eksegese i bokform.

Kvarme skal ha for at han er rakrygget og tar et tyngende lederansvar på alvor, også når det er han selv som må betale prisen i form av usakelig hetsing og sjikane. Antagelig visste Kvarme på forhånd hvilken belastning det vil være for ham å gå inn i hengemyra på Vålerenga. Likevel våger han.

Det vitner om mot og lederskap. For dette fortjener Kvarme respekt.

Jeg vil dessuten ha nevnt at Einar Gelius har mange gode sider som prest. De er tragisk usynlige akkurat nå, mens råkjøret pågår også fra den andre siden. Jeg håper og tror at Kvarme også der klarer å opptre som en god leder.

Fortsatt er det noen som ser klart. Jeg anbefaler Haakon B. Schrøders blogg: Gelius som Julius

november 13, 2010

Kjære Human-Etisk Forbund, på dødsleiet er det ikke nok med en krisepsykolog

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:25 pm
Tags: , ,

Jeg er overbevist om at dere i Human-Etisk Forbund mener det godt. Og dere står opp for mange viktige prinsipper. Men det er noen småting det virker som dere ikke fatter.

Jeg prøver meg på en liten liste:

Det livssynet som Human-Etisk Forbund forfekter, er ikke livssynsnøytralt. Et erklært fravær av religiøsitet eller av vilje til å ta stiling, er i høyeste grad partisk. Mens religiøst troende må legge sin livsanskuelse til side for å kunne delta på den angivelig livssynsnøytrale arenaen, trenger ikke tilhengere av Human-Etisk Forbunds livssyn å foreta et tilsvrende offer for å framstå i samsvar med «nøytraliteten».

På dødsleiet er det ikke nok med en krisepsykolog: Dersom man i bestrebelsene etter å skrelle alle eksistensielle tilbud på samfunnets fellesarenaer ned til et påstått minste felles multiplum, betyr det at de aller mest grunnleggende behovene ikke blir møtt. Vi blir alle fattigere. Det er godt mulig at en prest fra Den norske kirke ikke nødvendigvis er mitt førstevalg den dagen det drar seg til, men det er bedre at denne personen er systematisk til stede med et religiøst lyttende øre, enn at jeg skal henvises til et privat initiativ for å få min sak i orden.

Sosionomer, psykologer, filosofer og leger er flinke fagfolk som kan mye, men ingen av dem har spesifikk kompetanse til å møte menneskets religiøse behov: Nå kan man selvsagt drøfte hva «religiøse behov» er, men for å ta utgangspunkt i meg selv: Skulle jeg havne i en skikkelig knipe ett eller annt sted i verden, vil jeg se meg om etter en prest, en munk, en imam eller guru. Jeg skjønner ikke annet enn at samfunnet – velferdssamfunnet – blir fattigere av å utestenge den religiøse kompetansen fra offentlige arenaer og det offentlige velferdstilbudet.

Ingen mennesker er livsynsnøytrale: Så på hvilken måte kan livssynsnøytralitet tilføre noen noe som helst? Jeg tror vel egentlig at livsynsnøytralitet ikke er mulig, og heller ikke ønskelig.

Lista kan sikkert gjøres lenger, og føl dere fri til å supplere. Til slutt vil jeg ta med en liten anekdote. For noen år siden fløy kona og jeg med flyselskapet Garuda Indonesia. På skjermene som viser flight-data, forkynnes retningen til Mekka like ofte som hastighet, utetemperatur og høyde. Dette er ikke livsynsnøytralt, men som kristne så vi ingen grunn til å protestere mot dette påtvungne, sterkt forkynnende «overgrepet» vi ble utsatt for på vei til Singapore. Jeg vil tro at det heller ingen medlemmer av Human-Etisk Forbund ville protestert.

Men du verden som det hadde blitt bråk hvis SAS hadde tilbudt nattverd til passasjerene sine.

november 10, 2010

Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:07 am
Tags: , , , ,

Bjørn Eidsvåg nekter å harke opp de gamle bekjennelsene enda en gang. I stedet ser det ut til at han har funnet den levende Jesus.

Vårt Land, avisen jeg holder for å ha muligheten til å si den opp i protest, har veldig vanskelig for å ta inn at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Eller har falt fra, som man gjerne kaller det.

Eidsvåg skal ha forlatt kristendommen, slår tempelridder Jon Magne Lund fast.

Bedre blir det ikke når redaktør Anne Gustavsen i pinsevnenorganet Korsets Seier ser seg kallet til å bruke verdidebatt.no for å belære og irettesette Eidsvåg – nokså nedlatende og uten noe som helst forsøk på å lytte. Tenk, han har ikke sett det bibelsk innlysende! Hennes lettvinte arroganse virker nesten panisk.

Selv reagerte jeg med undring, nysgjerrighet og kanskje litt vemod da jeg hørte om Eidsvågs angivelige fall. Jeg tenkte først på andre jeg har møtt som har bidratt sterkt til å inspirere mitt eget trosliv før de selv har skygget banen og endret ståsted. Det er lett å føle seg snytt når forbilder forvitrer, før man minner seg om at ingen mennesker kan pålegges oppgaven som et urokkelig veiskilt støpt i grøftekanten.

I stedet er vi alle på vei. Bjørn Eidsvåg også. Herregud, han var jo «på leit» allerede mens jeg gikk på ungdomskolen. Alle syntes det var fint, bare han ikke fant på å finne noe annet enn det forskriftsmessige. Sånn er det alltid.

Så dukker det opp noe annet som endrer bildet: Bjørn Eidsvåg twitrer selv svaret, med like stor klarhet som om han skulle skrevet det med fingeren i støvet: «Vårt Land er lei seg for at jeg ikke tror på Jesus, hvilket ikke stemmer.»

Interessant. Videre:

«Jeg tar farvel med den kristne lære som krever eksklusivitet i forhold til kunnskap om rett og galt og viten om det hinsidige.»

Jeg lytter:

«Enhver religion leter etter Guds vilje med oss, men ingen av dem har rett til å gjøre krav på han. Jeg blir stående i min kristne tradisjon, men skal man elske sin neste som seg selv, må man innrømme sin neste retten til å velge en annen vei.»

Hva er det med dette som er så vanskelig å svelge for Jon Magne Lund og Anne Gustavsen? Jeg kjenner meg veldig igjen både i Eidsvågs refleksjon og – i all beskjedenhet – i den paniske og noen ganger hatske reaksjonen man møter i etablerte kristenkretser når man velger å se trosbegrepet fra en annen synsvinkel.

Forenklet slik: Mens kirkene hevder og krever at tro dreier seg om objektet, altså en dogmatisk tilslutning til en forestilling om hvordan det hele henger sammen, velger Eidsvåg å se tro som en måte å forholde seg til livets mysterier, ubesvarte spørsmål og det guddommelige på. En slags holdning, en grunnposisjon i livsprosjektet.

Vi forenkler mer:

Å være «kristen» handler om lydig å akseptere noen ideer om hvem Gud er, hvem og hva Jesus er, hvordan verden er skrydd sammen og så videre.

Å være en troende handler om å møte livet, mennesker, mysteriet og det guddommelige med en holdning og tilnærming som er inspirert av de verdier og kvaliteter vi finner eksemplifisert hos Jesus.

Jeg tror Bjørn Eidsvåg ser noe av det samme som jeg ser – stadig klarere: Gud lar seg ikke fange som objekt, heller ikke som objekt for rettroenhet. Jesus viker konsekvent unna alle forsøk på å sole seg i glansen hans. Og Bibelen blir en stygg og fæl bok når den brukes som definisjonsmaktmiddel.

Jeg er glad for at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Den kristne tradisjonen – som han velger å bli stående i – burde heller lytte enn å belære.

november 1, 2010

Det er ikke så rart at de ikke finner noe

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:23 pm

Du måler ikke lyset med en mikrofon. Det er derfor naturvitenskapen aldri vil finne noen gud.

Blogg på WordPress.com.