Tilgivelse som instrument for maktmisbruk

Tilgivelse er et tveegget sverd, særlig der hvor den er gjort til et guddommelig imperativ.

Jeg anbefaler alle å lese denne artikkelen om tilgivelse i kristne miljøer på Forskning.no.

Man skal være på vakt overfor religiøse maktpersoner som erklærer seg tilgitt, eller som forventer tilgivelse.

Ved et par anledninger har jeg opplevd at «brødre» – altså pastorer, predikanter og andre elitefigurer – utsteder tilgivelser til hverandre på vegne av en tredjepart.

Og på vegne av Gud.

Et av de største problemene ved den kristne religionsens bruk av tilgivelsesbegrepet, er at man bidrar til å underminere offerets posisjon i overgrepssaker.

Pinsebevegelsen viser seg voksen: Tar avstand fra Torp

Noen ganger blir man positivt overrasket.

Lederrådet i pinsebevegelsen har sendt ut en pressemelding hvor de tar avtand fra fysisk avstraffelse av barn.

Det er pinsepastor Jan-Aage Torp som har skapt furore ved å gjøre seg til talsmann for bibelsk forankret foreldrevold.

Det er flott å se at pinsebevegelsen har klart å ta tak i dette.

Men det gjenstår et spørsmål: Hvem er egentlig «bibeltro» – Torp eller lederrådet?

En kristenfundamentalistisk voldsideolog står fram

Igjen får vi bekreftelsen i all offentlighet: Kristen fundamentalisme er en voldsideologi.

Denne gangen er det pastor Jan-Aage Torp i pinsemenigheten Oslokirken som gir den kristne voldsideologien et ansikt. I NRK Ukeslutt understreker han at «fysisk avstraffelse hører hjemme i et totalt bilde av å gi barna den oppdragelsen de trenger«.

Torp understreker den eksplisitt bibelske begrunnelsen for å forsvare foreldrevold. Altså: Det er religionen selv som legitimerer vold.

Tidligere har jeg skrevet på denne bloggen hvordan kristen fundamantalisme skaper og legitimerer vold. Pastor Torp bekrefter flere av poengene.

Nå venter jeg på om representanter for pinsebevegelsen går ut og tar avstand fra holdningene som fremmes av Jan-Aage Torp. Han framstår som en representant for pinsebevegelsen i Norge. Ingen utenforstående får noen grunn til å tro at andre pinsevenner står for noe annet enn pastor Torp.

Historien om den digre guden som ikke finnes

Hver gang noen spør meg om jeg tror på Gud/gud, blir jeg usikker på hva jeg skal svare. For hvilke forestillinger om meg er det jeg bekrefter med svaret jeg gir?

Jeg synes jeg ser det oftere og oftere: Mennesker «på utsiden» av det etablert kirkelige holder seg med gudsbilder som det er veldig lett å ta avstand fra. Ja, ethvert oppegående menneske BØR egentlig ta avstand fra dem.

Ofte er «Gud» en diger, overjordisk skapning, et usynlig vesen som ikke bare har skapt verden, men som også har formert seg jomfruelig og har en sønn. Det er nesten så «Gud» sitter på en sky og har langt skjegg.

Det er ikke vanskelig å avvise slike forestillinger, eller rettere: Å avvise at de er faktiske, objektive beskrivelser av virkeligheten.

Men når noen spør meg om jeg «tror på Gud», og jeg skulle svare bekreftende, har jeg ofte en klam følelse av at det er dette gudsbildet jeg bekrefter. Å «tro på Gud» er for svært mange mennesker å innbille seg at det sitter et digert vesen i himmelen styrer over historien og livets små og store anliggender.

Jeg tror jo ikke det. Men det blir så vanskelig å forklare i en lunsj med gode kolleger og tilsvarende at det er forskjell på Gud og gudsbilder, på tro og virkelighetsbilder.

Det er vanskelig å skulle forklare at «Gud» for meg ikke er noe/noen som «finnes», og at ideen Gud overhodet ikke er en alternativ forklaringsmodell for universets tilblivelse og livets utvikling.

Så kan man jo lure på hvor menneskene «på utsiden» av etablert kirkelighet får sine gudsbilder fra. Og dessverre: De leveres av de kristne selv, av de mest høyrøstede som har græbba til seg den religiøse definisjonsmakten. Forskjellen er bare at oppegående mennesker uten helt spesielle forutsetninger ikke slutter seg til disse forestillingene.

Den som har lyst til å være aggressiv ateist har lett spill om man vil gå løs på den formen for religiøsitet som frambys av kristne fundamentalister. Spørsmålet er om det ikke er for lett.