Jeg er veldig glad for at vi har en statskirke i Norge, og at den fyller rollen som et «statens religionsvesen». Hvem skulle ellers gravlagt frie, tenkende mennesker i dette landet?
Det føles likevel litt rart å skrive dette, siden jeg er oppdratt til å tenke helt annerledes. Men prosessen fortsetter. Det er spennende.
Når jeg bruker uttrykket «statens religionsvesen», er det selvsagt for å erte. Jeg knabber de rettroendes verste skjellsord rett foran nesa deres.
Det vil si – det verste skjellsordet er nok «politisk korrekt», som brukes til å legitimere avsky for dem som er tilhengere av en menneskerettsbasert etikk. Så derfor, «statens religionsvesen» er det nest verste skjellsordet i de rettroendes vokabular.
Skjellsordet refererer i første rekke til at kirken blir styrt politisk – av en regjering som utgår fra et demokratisk flertall som som også består av folk som ikke hater homser, unnskyld, hater synden.
Mange mener at statskirken ved å være politisk styrt og statlig finansiert beveger seg bort fra sitt evangeliske grunnlag og dermed blir en allmennreligiøs seremonietat som i ett og alt «følger tidsånden».
Av denne grunn – eller, rettere sagt, fordi de hater homser, unnskyld, hater synden – er misjonsfolket på full fart ut for å starte egne frikirkesamfunn.
En gang i tiden ville jeg også ment at statskirken står i veien for sann religionsfrihet og at staten i sitt vesen skal være sekulær og livssynsnøytral. Og rent prinsipielt og teoretisk står jeg vel ved det fortsatt.
Men på den annen side: Hvem skal ivareta livsritene og vanlige menneskers åndelige behov om ikke statskirken gjør det? Frikirkesamfunnene er jo stort sett bare opptatt med å støte folk ut om de ikke lever opp til deres rigide, selvrettferdige standard. Ingen jeg kjenner har en sjans der i gården, ikke engang til å bli begravet med mindre de vil akseptere massiv biografisk løgn under bisettelsen.
Statskirken er ikke verdifull på tross av at den er et «statlig religionsvesen». Nei, det er nettopp i denne egenskap at statskirken er verdifull.
Selv om jeg vil foreslå et noe mer positivt begrep for å understreke poenget: En felles, offentlig åndelighetstjeneste.
Kan man være Jesu Kristi kirke med et slikt utgangspunkt og en slik ambisjon? Ja, så absolutt. Faktisk i mye større grad enn de lukkede kretsene av rettroende som først og fremst definerer sitt forhold til andre mennesker gjennom å erklære forakt for troen og spiritualiteten deres.
En sann kirke er i sannhet universell, universalistisk og pluralistisk. Den hjelper mennesket til å nærme seg det guddommelige, et behov som et flertall av oss i første rekke kjenner i livskriser. Når vi står der og har fått livet i trynet, er det et åpent, reflekterende religionsvesen vi trenger, ikke en lukket klubb av egenerklærte rettroende.
Men for all del: Den norske kirke har en lang vei å gå før den fyller denne funksjonen på en fullgod måte.
