Teo & Tao

juni 30, 2009

Jeg vil ikke kalle meg noe

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:52 pm
Tags: , , , , , ,

Nei.

Jeg vil ikke kalle meg noe.

Jeg vil ikke kalle meg «kristen».

Eller «taoist».

Eller «agnostiker».

Eller noe sånt.

Det er en viktig ingrediens i det store bedraget, at mennesket blir – eller er – hva det kalles.

Hva det kaller seg selv. Og hva andre kaller det.

Jeg har en god venn som av «gode» kristne får en nådeløs beskjed om at han står for «noe som er så langt fra kristendom som det er mulig å komme».

Det motsatte, altså. Er det satanisme, eller er det enda verre? Ikke vet jeg, men hans eneste forbrytelse er å insistere på at Gud elsker ham. Så hva er dette motsatsen til?

Jeg har selv opplevd mange ganger å bli fratatt kristennavnet.

Slik noen river svømmeknappen av deg bare fordi du kaver litt før du er i land etter tjuefem meter.

Jeg husker ennå hun svømmelæreren i Nadderudhallen. Hun syntes det var god pedagogikk å hindre oss i å gripe redningsstaken som hun holdt foran oss. Kanskje lærte vi å svømme, men prisen vi betalte, var en seiglivet vannskrekk.

Hadde det enda vært en gulrot.

Først nå er jeg i stand til å gå på vannet.

Og jeg skjønner mindre og mindre hvorfor noen tilber en gud som drukner folk.

juni 19, 2009

Gud velsigne Statens Religionsvesen

Jeg er veldig glad for at vi har en statskirke i Norge, og at den fyller rollen som et «statens religionsvesen». Hvem skulle ellers gravlagt frie, tenkende mennesker i dette landet?

Det føles likevel litt rart å skrive dette, siden jeg er oppdratt til å tenke helt annerledes. Men prosessen fortsetter. Det er spennende.

Når jeg bruker uttrykket «statens religionsvesen», er det selvsagt for å erte. Jeg knabber de rettroendes verste skjellsord rett foran nesa deres.

Det vil si – det verste skjellsordet er nok «politisk korrekt», som brukes til å legitimere avsky for dem som er tilhengere av en menneskerettsbasert etikk. Så derfor, «statens religionsvesen» er det nest verste skjellsordet i de rettroendes vokabular.

Skjellsordet refererer i første rekke til at kirken blir styrt politisk – av en regjering som utgår fra et demokratisk flertall som som også består av folk som ikke hater homser, unnskyld, hater synden.

Mange mener at statskirken ved å være politisk styrt og statlig finansiert beveger seg bort fra sitt evangeliske grunnlag og dermed blir en allmennreligiøs seremonietat som i ett og alt «følger tidsånden».

Av denne grunn – eller, rettere sagt, fordi de hater homser, unnskyld, hater synden – er misjonsfolket på full fart ut for å starte egne frikirkesamfunn.

En gang i tiden ville jeg også ment at statskirken står i veien for sann religionsfrihet og at staten i sitt vesen skal være sekulær og livssynsnøytral. Og rent prinsipielt og teoretisk står jeg vel ved det fortsatt.

Men på den annen side: Hvem skal ivareta livsritene og vanlige menneskers åndelige behov om ikke statskirken gjør det? Frikirkesamfunnene er jo stort sett bare opptatt med å støte folk ut om de ikke lever opp til deres rigide, selvrettferdige standard. Ingen jeg kjenner har en sjans der i gården, ikke engang til å bli begravet med mindre de vil akseptere massiv biografisk løgn under bisettelsen.

Statskirken er ikke verdifull på tross av at den er et «statlig religionsvesen». Nei, det er nettopp i denne egenskap at statskirken er verdifull.

Selv om jeg vil foreslå et noe mer positivt begrep for å understreke poenget: En felles, offentlig åndelighetstjeneste.

Kan man være Jesu Kristi kirke med et slikt utgangspunkt og en slik ambisjon? Ja, så absolutt. Faktisk i mye større grad enn de lukkede kretsene av rettroende som først og fremst definerer sitt forhold til andre mennesker gjennom å erklære forakt for troen og spiritualiteten deres.

En sann kirke er i sannhet universell, universalistisk og pluralistisk. Den hjelper mennesket til å nærme seg det guddommelige, et behov som et flertall av oss i første rekke kjenner i livskriser. Når vi står der og har fått livet i trynet, er det et åpent, reflekterende religionsvesen vi trenger, ikke en lukket klubb av egenerklærte rettroende.

Men for all del: Den norske kirke har en lang vei å gå før den fyller denne funksjonen på en fullgod måte.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.