Uendelig, guddommelig empati – det er svaret

En Gud som oppgir seg selv for å kunne være medlidende og medlevende gjennom alt. Og en tro som utfordrer oss til å strekke oss mot det andre mennesket helt til den fremmede ikke lenger er fremmed, men en søster eller bror.

I forrige blogpost skrev jeg om Jesu mangelfulle livserfaring. Smakløst spissformulert, ikke for å rakke ned på Jesus, men for å riste meg selv våken fra retningsløst søvngjengeri.

Det har aldri vært noe galt med Jesus. Men måten han er klistret ham til flanellografen på, gjør at jeg ofte ikke ser annet enn den glansede papirfiguren. Jeg må ta meg sammen og skrape søndagsskolefilteret av øynene for å se tydeligere.

Dette innebærer at jeg blant annet må våge å innse at jeg har en serie menneskelige erfaringer som Jesus mangler. Han er blank. En novise. Kunnskapsløs. Hjelpeløs.

Sorry, men denne erkjennelsen hjelper meg videre på vandringen med Jesus. For skulle jeg tvihold på dogmene om «to naturer», ville jeg heller valgt en annen vei.

Men heldigvis er det ikke nødvendig å tviholde på den ufeilbarlige, fullkomne gudesønnen som på en eller annen måte er «sann Gud og sant menneske». Alt vi trenger, er menneskesønnen.

Menneskesønnen som går foran og peker på nesteklærligheten, den empatiske Gud.

Som mennesker, skapt i Guds bilde, kan vi litt om empati. Vi kan lære, øve og etter hvert bli ganske flinke. Vi kan lære å sette oss selv til side for å kunne ta inn den andre.

Men tenk deg guddommelig empati – empati uten grenser, uten begrensninger. En konsekvens av en slik tanke, er en Gud som kompromissløst setter seg selv til side for å kunne identifisere seg med, forstå og leve med. Gud ofrer seg selv, dør og gjenoppstår i fellesskapet med mennsket.