Blir barnets rettigheter ivaretatt når voksne, religiøse autoriteter innprenter i dem at ikke-kristne klassekamerater kommer til å brenne evig i helvete? Og dersom du ikke underkaster deg, kommer du til å lide samme skjebne selv?
Barneombud Reidar Hjermann har klart å erte på seg deler av Kristennorge etter at han i Aftenposten tok til orde for at diskusjonen om religiøs tvang overfor barn ikke bare handler om hijab og islam. Det er også en diskusjon som er relevant og nødvendig i forhold til kristendom.
Hjermann bygger blant annet på en rekke henvendelser til hans eget kontor om barn som lider under religiøs autoritet, først og fremst i regi av foreldrene.
Dessverre ser det ut til at kristne aviser, blogger, politikere, debattanter og ledere reagerer på autopilot og klager over stigmatisering og generalisering. Og de kommer løpende med den obligatoriske foreldreretten og i noen tilfeller: antydninger om at forfølgelsen er rett rundt hjørnet.
Ja, foreldrerett skal man ta på alvor. Men det vanskelige med foreldreretten er at den må balanseres mot barnets rett til kunnskap, frihet, integritet og beskyttelse mot krenkelser. Kort sagt: Barnerett. Mye av den kristenkonservative tenkningen vitner om at man betrakter barnet som noe foreldrene skal ha uinnskrenket råderett over. Foreldrene – og særlig far – er stedfortreder for den allmektige, autoritære Gud.
Debatten bringer mine tanker tilbake til noen år av oppveksten i en helt vanlig baptistmenighet på et industristed i innlandet. Menigheten vil antagelig ikke omfattes av Hjermanns forestillinger om «små, lukkede miljøer».
Ikke desto mindre var dette et miljø hvor barn og unge ble lært at vi ikke skulle ha ikke-kristne kamerater. Vår forbindelse med mennesker på utsiden, skulle utelukkende handle om å «vinne dem». (Mange av oss forbrøt oss heldigvis mot dette.)
Vi lærte at ikke-kristne havnet i helvete. Og vi lærte at det var farlig å omgås dem for tett (for eksempel som kjærester) fordi – og dette var et vanlig bilde som ble brukt: Vi kristne ungdommer befant oss opphøyet oppå et bord, mens de ikke-kristne sto på gulvet nedenfor. Hadde vi for tett kontakt med dem, var det lettere for dem å rive oss ned, enn det var for oss å trekke dem opp.
I miljøet ble vi også advart mot høyere utdannelse, særlig innenfor grener som filosofi, teologi og idehistorie. For som en av lederne sa: Det var meningsløst og sågar farlig å fylle hodet med tanker fra mennesker som «bare tok feil». Han siktet til alt fra de klassiske, greske filosofene og oppover. Den eneste sannheten vi trengte, sto skrevet svart på hvitt i bibelen.
Riset bak speilet var hele tiden at vi selv risikerte å sette oss utenfor frelsen. At vi også risikerte å bli etterlatt til fortapelsen den dagen Jesus kommer tilbake for å hente sine. Slik skremte man tenåringer til lydighet. Mange var livredde for denne lunefulle Jesus som kunne finne på å la oss i stikken fordi vi hadde tenkt feil tanker eller kanskje gjort noe unevnet.
Jeg var livredd for det selv. En vinterkveld så jeg et kraftig nordlys og fryktet at det var lyset fra Jesu gjenkomst, og at jeg var etterlatt. Ikke til å undres over, egentlig, for lederne erklærte meg flere ganger for å være forherdet. Det ble sagt offentlig.
I dette miljøet ble man gjenstand for offentlige irettesettelser og det jeg vil beskrive som aggressive forbønnshandlinger dersom man stilte for mange kritiske spørsmål eller nektet å innordne seg normene.
Kronisk syke barn ble utsatt for offentlige forbønnshandlinger hvor de ble fortalt at de ikke ble friske fordi foreldrene hadde begått en eller annen synd som ikke var oppgjort.
Dette skjedde altså med mindreårige. De fleste av oss var tenåringer da det sto på som verst, noen yngre. Etter loven var vi uansett barn. Selv var jeg mest aktiv fra 15-årsalderen. Da jeg var 18, hadde jeg fått nok.
De som styrte miljøet, var voksne. De var ikke foreldrene våre, men flere hadde foreldre som applauderte det som foregikk. Andre – som jeg – hadde foreldre som fortvilet forsøkte å advare mot utviklingen, uten å bli hørt.
Så blir spørsmålet: Er det foreldrenes soleklare rett å sende barna sine inn i dette, uten innblanding og uten kritiske spørsmål utenfra, eller kan det tenkes at barnets rettigheter blir krenket? Er det menighetenes soleklare rett å lære barn at nesten alle de kjenner på skolen, kommer til å brenne i helvete? Kan man si at de religiøse lederne i den aktuelle baptistmenigheten tok godt nok vare på barnas rettigheter og integritet ?
Dette er sammensatte og kompliserte spørsmål, men for barneombudet er det nokså enkelt. Barneombudet har ett eneste hensyn å ta, nemlig barnets rettigheter slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon og i norsk lov. Dette oppdraget er ikke underordnet den såkalte foreldreretten. Men noen ganger støter disse hensynene sammen.
Samtidig er jeg ikke sikker på om det sittende barneombudet ser at det er umulig å vokse opp uten et livssyn. Jeg tror heller ikke han ser kalrt hvordan tro kan berike en barndom.
