Teo & Tao

august 11, 2011

Uendelig, guddommelig empati – det er svaret

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:43 pm
Tags: , , , ,

En Gud som oppgir seg selv for å kunne være medlidende og medlevende gjennom alt. Og en tro som utfordrer oss til å strekke oss mot det andre mennesket helt til den fremmede ikke lenger er fremmed, men en søster eller bror.

I forrige blogpost skrev jeg om Jesu mangelfulle livserfaring. Smakløst spissformulert, ikke for å rakke ned på Jesus, men for å riste meg selv våken fra retningsløst søvngjengeri.

Det har aldri vært noe galt med Jesus. Men måten han er klistret ham til flanellografen på, gjør at jeg ofte ikke ser annet enn den glansede papirfiguren. Jeg må ta meg sammen og skrape søndagsskolefilteret av øynene for å se tydeligere.

Dette innebærer at jeg blant annet må våge å innse at jeg har en serie menneskelige erfaringer som Jesus mangler. Han er blank. En novise. Kunnskapsløs. Hjelpeløs.

Sorry, men denne erkjennelsen hjelper meg videre på vandringen med Jesus. For skulle jeg tvihold på dogmene om «to naturer», ville jeg heller valgt en annen vei.

Men heldigvis er det ikke nødvendig å tviholde på den ufeilbarlige, fullkomne gudesønnen som på en eller annen måte er «sann Gud og sant menneske». Alt vi trenger, er menneskesønnen.

Menneskesønnen som går foran og peker på nesteklærligheten, den empatiske Gud.

Som mennesker, skapt i Guds bilde, kan vi litt om empati. Vi kan lære, øve og etter hvert bli ganske flinke. Vi kan lære å sette oss selv til side for å kunne ta inn den andre.

Men tenk deg guddommelig empati – empati uten grenser, uten begrensninger. En konsekvens av en slik tanke, er en Gud som kompromissløst setter seg selv til side for å kunne identifisere seg med, forstå og leve med. Gud ofrer seg selv, dør og gjenoppstår i fellesskapet med mennsket.

Var han prøvet i alt, eller rakk han bare en forsmak?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:02 am
Tags: , ,

Det er et problem at Jesus manglet erfaring på mange av livets viktigste områder.

Vi som er flaska opp i kristne sammenhenger, er vant til å tenke at Jesus var sant menneske og sann Gud. Gjennom Jesus skaffet Gud seg førstehåndskunnskap om menneskets kår. Som det heter i Hebreerbrevets kapittel 4:

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.»

Det er en vakker tanke. Problemet med den er at det er så mye Jesus aldri behøvde å forholde seg til, hvis vi skal tro teksten og tradisjonen.

Han var aldri forelsket.

Han hadde aldri sex.

Han hadde aldri kjærlighetssorg.

Han opplevde aldri å bli forelder, verken far eller mor.

Han erfarte aldri gledene og bekymringene i å skulle oppfostre egne barn.

Han opplevde ikke å se sine egne foreldre eldes og dø.

Han opplevde ikke å eldes.

For å nevne noe.

OK, han var utsatt for ekstreme prøvelser og en voldsom død, men det var tross alt en ugift og barnløs 33-åring som gikk bort.

Jeg var også barnløs da jeg var 33. Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor voldsomt min erkjennelseshorisont er preget av ungene mine – som jeg har fått siden.

Nå er jeg ti år eldre enn Jesus var da han døde. Jo større avstand jeg får til Jesu alder, desto tydeligere framstår manglene i hans livserfaring. Når jeg går til Gud med utfordringene i mitt liv, er det ikke automatisk slik at Gud kan svare at «jeg vet hva du snakker om, for Jesus har vært der før deg».

Nei, Jesus har aldri hatt noen 40-årskrise.

For meg blir det nødvendig å finne verdier i Jesu liv og gjerning som ikke hviler på at han er gudesønnen  som skal teste de dødeliges begredelige kår.  For i den rollen stryker han.

Men som menneske er det ingen trussel for Jesus at han mangler fullkommenhet. Med dette på plass kan jeg lytte til det han har å si.

april 24, 2011

En tanke om Jesu seiersrike oppstandelse

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:02 pm
Tags: , ,

Det er påske, og jeg synes oppstandelsen virkelig er noe å feire.

Altfor mange av vår tids seierherrer – de som så ofte vekker offentlig beundring og dyrkes i kjendiskulten – har bare ofret noen andre for å berike seg selv.

Mer enn noen gang trenger vi å holde fast på den skjøre, dyrebare ideen om at man faktisk kan vinne gjennom å ofre seg selv for andre.

Slik Jesus gjorde.

Jesu offer handlet om at han ikke feiget ut, men sto kompromissløst på sine egne idealer og ideer også når han visste at det ville koste ham livet.

Det hadde vært så enkelt å justere retorikken akkurat nok til å styre klar.

Men da hadde Guds rike kollapset samtidig; ideen om det nære pappa-forholdet til det guddommelige hadde bleknet – avstanden hadde økt igjen mellom skaper og skapning.

Hva hadde i det hele tatt overlevd av Jesu budskap og gjerning dersom han hadde gitt etter for presset? Antagelig ingenting.

Jesus kunne fint ha ofret noe annet enn seg selv:

Han kunne ofret sannheten.

Han kunne ofret dem som fulgte ham og stolte på ham.

Han kunne ofret oss.

Men i stedet ofret han seg selv – og vant.

God påske til oss alle.

desember 24, 2010

Julen ringes inn – og jeg kjenner at jeg begynner å falle til ro

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 3:58 pm
Tags: , , , ,

God jul, alle sammen.

Jeg har vært i kirken i dag.

Det var veldig fint, særlig da barnekoret sang.

Og da presten – fin prest, forresten – snakket om Guds kjærlighet som kommer til jorden i et hjelpeløst barns skikkelse.

I det siste har jeg kjent det stadig oftere.

Fått det bekreftet.

Jeg hører hjemme i dette.

Jeg vil delta, være en som både mottar og formidler fragmenter av denne kjærligheten.

Den guddommelige kjærligheten.

Troen, håpet.

Kanskje nærmer jeg meg et punkt hvor troen min kan friskmeldes?

Gud velsigne dere alle sammen!

november 25, 2010

Exit Gelius, nå Tutu – som viser oss at det er flere måter å være bajasprest på

Se på Tutu. Han danser, tuller, tøyser, vitser og flirer. En ordentlig bajasprest – samtidig som han er en av de fremste moralske autoritetene i vår verden.

Gelius har sagt opp. Selv forsøker han å gjøre seg selv til offer i striden mellom det konservative mørket og dem som ønsker en åpen og raus folkekirke.

Det er selvsagt nesten bare tøys, selv om det er lett å forstå at mannen har behov for å rettferdiggjøre sin egen sorti.

Nyheten og påfølgende debatter og analyser surret og gikk på tv i går kveld. Men i tillegg til Gelius-såpeoperaen hadde jeg en annen tv-opplevelse som satte det hele i perspektiv.

NRK2 viste dokumentaren om det besynderlige vennskapet mellom Cape Towns erkebiskop emeritus Desmond Tutu og den eksentriske, styrtrike forretningsmannen Richard Branson, han med Virgin-imperiet.

De to samarbeider om det globale vismannsforumet The Elders. Her møtes pensjonerte statsmenn og -kvinner, samt høyt respekterte ledere fra andre disipliner. Ideen er å bruke posisjon og erfaring til å finne løsninger på menneskehetens største utfordringer og å megle i konflikter rundt om i verden. Desmond Tutu leder forumet. Branson finansierer. I forsamlingen finnes folk som Jimmy Carter, Gro Harlem Brundtland, Kofi Annan og så videre.

Det er imponerende å være vitne til pensjonistpresten Desmond Tutu. Her er det ikke mye påklistret «verdighet» og liturgisk pomp. Vi får se Tutu i badebukse mens han prøver – tilsynelatende forgjeves – å lære å svømme. Vi får se Tutu som tuller og fleiper, mest på egen bekostning, men ikke bare. Han herjer fritt med vennen Branson også. «Dypest nede er han et nokså godt menneske.»

Slik opptrer en ekte bajasprest.

Men så hjelper det selvsagt på respekten å ha klart å bringe forsoning til Sør-Afrika etter apartheidregimet. Nøkkelordet er reconciliation. Grunnleggende evangelisk.

Tutu bruker også posisjonen sin som erkebiskop og fredsprisvinner til å bekjempe aids, til å megle fred og til å bekjempe homofobi, ikke minst i kirken. Hans personlighet som uformell og avslappet bajasprest åpner dører og bygger ned barrierer.

Tv-dokumentaren viste et klipp hvor Desmond Tutu besøkte et  ungdomsfengsel i USA. Her satt unge menn som allerede hadde kommet godt i gang på sin kriminelle løpebane. Han talte til dem. Og ordene han brente seg så grundig fast at jeg tror jeg kan gjengi en nokså presis oversettelse etter hukommelsen:

Jeg har kommet hit til dere i dag for å fortelle dere at Gud elsker dere. Gud elsker hver enkelt av dere. Gud elsker deg. Og deg. Og deg og deg og deg og deg. Gud elsker deg som om du skulle være det eneste mennesket han har skapt. Gud elsker deg og holder deg beskyttende i armene sine slik man holder en liten, nyfødt baby. Sånn.

Slik lyder bajasprestens ord.

Kanskje vi skal runde av med å ta med oss en gedigen klassiker, Miles Davis med «Tutu»:

november 10, 2010

Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:07 am
Tags: , , , ,

Bjørn Eidsvåg nekter å harke opp de gamle bekjennelsene enda en gang. I stedet ser det ut til at han har funnet den levende Jesus.

Vårt Land, avisen jeg holder for å ha muligheten til å si den opp i protest, har veldig vanskelig for å ta inn at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Eller har falt fra, som man gjerne kaller det.

Eidsvåg skal ha forlatt kristendommen, slår tempelridder Jon Magne Lund fast.

Bedre blir det ikke når redaktør Anne Gustavsen i pinsevnenorganet Korsets Seier ser seg kallet til å bruke verdidebatt.no for å belære og irettesette Eidsvåg – nokså nedlatende og uten noe som helst forsøk på å lytte. Tenk, han har ikke sett det bibelsk innlysende! Hennes lettvinte arroganse virker nesten panisk.

Selv reagerte jeg med undring, nysgjerrighet og kanskje litt vemod da jeg hørte om Eidsvågs angivelige fall. Jeg tenkte først på andre jeg har møtt som har bidratt sterkt til å inspirere mitt eget trosliv før de selv har skygget banen og endret ståsted. Det er lett å føle seg snytt når forbilder forvitrer, før man minner seg om at ingen mennesker kan pålegges oppgaven som et urokkelig veiskilt støpt i grøftekanten.

I stedet er vi alle på vei. Bjørn Eidsvåg også. Herregud, han var jo «på leit» allerede mens jeg gikk på ungdomskolen. Alle syntes det var fint, bare han ikke fant på å finne noe annet enn det forskriftsmessige. Sånn er det alltid.

Så dukker det opp noe annet som endrer bildet: Bjørn Eidsvåg twitrer selv svaret, med like stor klarhet som om han skulle skrevet det med fingeren i støvet: «Vårt Land er lei seg for at jeg ikke tror på Jesus, hvilket ikke stemmer.»

Interessant. Videre:

«Jeg tar farvel med den kristne lære som krever eksklusivitet i forhold til kunnskap om rett og galt og viten om det hinsidige.»

Jeg lytter:

«Enhver religion leter etter Guds vilje med oss, men ingen av dem har rett til å gjøre krav på han. Jeg blir stående i min kristne tradisjon, men skal man elske sin neste som seg selv, må man innrømme sin neste retten til å velge en annen vei.»

Hva er det med dette som er så vanskelig å svelge for Jon Magne Lund og Anne Gustavsen? Jeg kjenner meg veldig igjen både i Eidsvågs refleksjon og – i all beskjedenhet – i den paniske og noen ganger hatske reaksjonen man møter i etablerte kristenkretser når man velger å se trosbegrepet fra en annen synsvinkel.

Forenklet slik: Mens kirkene hevder og krever at tro dreier seg om objektet, altså en dogmatisk tilslutning til en forestilling om hvordan det hele henger sammen, velger Eidsvåg å se tro som en måte å forholde seg til livets mysterier, ubesvarte spørsmål og det guddommelige på. En slags holdning, en grunnposisjon i livsprosjektet.

Vi forenkler mer:

Å være «kristen» handler om lydig å akseptere noen ideer om hvem Gud er, hvem og hva Jesus er, hvordan verden er skrydd sammen og så videre.

Å være en troende handler om å møte livet, mennesker, mysteriet og det guddommelige med en holdning og tilnærming som er inspirert av de verdier og kvaliteter vi finner eksemplifisert hos Jesus.

Jeg tror Bjørn Eidsvåg ser noe av det samme som jeg ser – stadig klarere: Gud lar seg ikke fange som objekt, heller ikke som objekt for rettroenhet. Jesus viker konsekvent unna alle forsøk på å sole seg i glansen hans. Og Bibelen blir en stygg og fæl bok når den brukes som definisjonsmaktmiddel.

Jeg er glad for at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Den kristne tradisjonen – som han velger å bli stående i – burde heller lytte enn å belære.

oktober 17, 2010

Vitnesbyrd fra de frafalne

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:12 pm
Tags: , , ,

Vi fikk ikke være med. Men vi tok med oss Gud/gud da vi gikk. Og han er fortsatt med – oss.

Jeg  opplever av og til å være i sammenhenger hvor jeg møter såkalte frafalne, altså mennesker som har vokst opp i kristne menigheter, men som i dag opplever distansen tilbake som uendelig.

De vil ikke prøve å nærme seg, engang.

Vil ikke. Kan ikke.

Historiene likner hverandre. Vi har gjort, tenkt, sagt og følt ting vi ikke kan stå for. Vi ble som unge, søkende sjeler tvunget til å avbryte den oppadstigende læringskurven for å avgi klare, overforenklede svar på spørsmål vi ennå ikke hadde stilt.

Eller vi har vært med på å øve press mot andre unge, søkende sjeler.

Vi har opplevd oss åndelig og følelsesmessig manipulert, eller vi har selv vært med på å projisere manipulasjonene.

Vi er blitt mistenkeliggjort for å ha stilt spørsmål. Uglesett for å ha tenkt utenfor boksen. Vokst ut av det. Nektet å akseptere at den universelle, ikkeformulerbare Gud skal være et subkulturelt, sært og smalt fenomen for selverklærte rettroende, og bare dem.

Såret. Krenket. Skuffet. Desillusjonert. Lei. Utbrent. Trøtt. Sliten. Mistenkeliggjort. Skandalisert.

Men så ser jeg – gang på gang – at Gud likevel er med. Kanskje uten navn. Kanskje med liten g. Om ikke annet ser vi at barna våre utvikler en organisk, naturlig gudsrelasjon helt uten vårt påtrykk, dressur eller konfesjonelle røkt.

Kanskje nettopp derfor?

Aldri om barna våre skal gjennom det samme. Aldri i verden om de skal sendes på leir.

En annen efaring deles av mange: Menighetene man forlot, lever utmerket godt med sine tapte kull. Ingen har noen gang kommet etter og spurt hva som gikk galt.

De driter i oss – i Jesu navn.  Er det slik det er?

oktober 16, 2010

Angsten for å dø i synd

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 2:19 pm
Tags: , , , , ,

Tenk om, kjære kristenfundamentalist, bare tenk om…

…det  skulle være en liten synd du har oversett den dagen du dør.

Eller tenk om du har misforstått noe, levd i god, men akk så feil tro – og så dævva.

Det er jo mulig for andre, så hvorfor er det ikke mulig for deg? Du mener jo på alvor at folk som «lever i synd», enten det er homoseksuelt eller på andre måter seksuelt, går fortapt når de dør (i motsetning til dem som «bare» faller i synd).

Og så må du jo innrømme at noen av dem som «lever i synd» faktisk lever i henhold til sitt beste skjønn og overbevisning om hva som er rett – også for et kristent menneske.

Men når de kan ta så feil som du mener at de tar, da kan det vel hende at du tar feil på ett eller annet punkt også.

Og guden din er som kjent ikke særlig nådig overfor folk som tar feil.

Heldigvis er det ikke min gud.

april 2, 2010

Nederlagets seier

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 3:59 pm
Tags: , , , , ,

Langfredag, 2. april 2010: Nederlaget er fullkomment – og seirer.

Jeg tenker selvfølgelig på Jesus i dag.

Noen ganger kommer triumfen som ydmykelse og nederlag.

Jeg tenker at seieren ikke handler om å slå tilbake etter ydmykelsen og nederlaget. Seieren kommer heller ikke på tross av ydmykelsen og nederlaget.

Nei, seieren kommer i ydmykelsen og nederlaget.

Det er selve nederlaget som seirer.

For er ikke hans rike av en annen verden?

Er ikke hans rike et sted hvor dennesidig makt og prestisje nulles ut og opphører?

Da jeg lyttet til bibelfortellingene om hendelsene på langfredag, slo det meg at Jesus holdning og adferd kan minne om det taoistene kaller wu wei.

Jesus «goes with the flow», for å si det sånn. Han gjør ikke motstand, enda han kunne. Han foretar seg ingenting for å hindre hendelsesforløpet som i høyeste grad går i hans eget disfavør. Det er ikke engang sikkert han kunne stanset det hvis han hadde ønsket.

Jesus praktiserer en himmels «non-action» og lar nederlaget skje.

Og slik jeg ser det: Ikke for å gjøre nederlaget til seier, eller for å seire til tross for nederlaget, men fordi…

…nederlaget er selve seieren.

Hvordan kunne ellers Jesus kjempet mot og beseiret presteskap og keisermakt uten å bli som dem?

Dermed skjer det paradoksale: Ved at makten vinner den totale seier, taper den – mot avmakten. Og ved at avmakten lider det fullstendige nederlag, vinner den – over makten.

Det er så mange kristne som bruker maktspråk når de snakker om Jesus og tilber ham. Se for eksempel forrige bloggpost om Knutby og lovsang.

Mange kristne har en forestilling om at Jesus en dag skal vende tilbake som hersker, triumfator og seierherre. Ja, til og med som krigsherre.

Jeg synes det er veldig rart å skulle se for seg at Jesus skal komme tilbake som en representant for det eller dem han selv beseiret gjennom nederlaget.

mars 6, 2010

Barnerett, foreldrerett og religiøs makt

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 10:32 pm
Tags: , , , , , ,

Blir barnets rettigheter ivaretatt når voksne, religiøse autoriteter innprenter i dem at ikke-kristne klassekamerater kommer til å brenne evig i helvete? Og dersom du ikke underkaster deg, kommer du til å lide samme skjebne selv?

Barneombud Reidar Hjermann har klart å erte på seg deler av Kristennorge etter at han i Aftenposten tok til orde for at diskusjonen om religiøs tvang overfor barn ikke bare handler om hijab og islam. Det er også en diskusjon som er relevant og nødvendig i forhold til kristendom.

Hjermann bygger blant annet på en rekke henvendelser til hans eget kontor om barn som lider under religiøs autoritet, først og fremst i regi av foreldrene.

Dessverre ser det ut til at kristne aviser, blogger, politikere, debattanter og ledere reagerer på autopilot og klager over stigmatisering og generalisering. Og de kommer løpende med den obligatoriske foreldreretten og i noen tilfeller: antydninger om at forfølgelsen er rett rundt hjørnet.

Ja, foreldrerett skal man ta på alvor. Men det vanskelige med foreldreretten er at den må balanseres mot barnets rett til kunnskap, frihet, integritet og beskyttelse mot krenkelser. Kort sagt: Barnerett. Mye av den kristenkonservative tenkningen vitner om at man betrakter barnet som noe foreldrene skal ha uinnskrenket råderett over. Foreldrene – og særlig far – er stedfortreder for den allmektige, autoritære Gud.

Debatten bringer mine tanker tilbake til noen år av oppveksten i en helt vanlig baptistmenighet på et industristed i innlandet. Menigheten vil antagelig ikke omfattes av Hjermanns forestillinger om «små, lukkede miljøer».

Ikke desto mindre var dette et miljø hvor barn og unge ble lært at vi ikke skulle ha ikke-kristne kamerater. Vår forbindelse med mennesker på utsiden, skulle utelukkende handle om å «vinne dem». (Mange av oss forbrøt oss heldigvis mot dette.)

Vi lærte at ikke-kristne havnet i helvete. Og vi lærte at det var farlig å omgås dem for tett (for eksempel som kjærester) fordi – og dette var et vanlig bilde som ble brukt: Vi kristne ungdommer befant oss opphøyet oppå et bord, mens de ikke-kristne sto på gulvet nedenfor. Hadde vi for tett kontakt med dem, var det lettere for dem å rive oss ned, enn det var for oss å trekke dem opp.

I miljøet ble vi også advart mot høyere utdannelse, særlig innenfor grener som filosofi, teologi og idehistorie. For som en av lederne sa: Det var meningsløst og sågar farlig å fylle hodet med tanker fra mennesker som «bare tok feil». Han siktet til alt fra de klassiske, greske filosofene og oppover. Den eneste sannheten vi trengte, sto skrevet svart på hvitt i bibelen.

Riset bak speilet var hele tiden at vi selv risikerte å sette oss utenfor frelsen. At vi også risikerte å bli etterlatt til fortapelsen den dagen Jesus kommer tilbake for å hente sine. Slik skremte man tenåringer til lydighet. Mange var livredde for denne lunefulle Jesus som kunne finne på å la oss i stikken fordi vi hadde tenkt feil tanker eller kanskje gjort noe unevnet.

Jeg var livredd for det selv. En vinterkveld så jeg et kraftig nordlys og fryktet at det var lyset fra Jesu gjenkomst, og at jeg var etterlatt. Ikke til å undres over, egentlig, for lederne erklærte meg flere ganger for å være forherdet. Det ble sagt offentlig.

I dette miljøet ble man gjenstand for offentlige irettesettelser og det jeg vil beskrive som aggressive forbønnshandlinger dersom man stilte for mange kritiske spørsmål eller nektet å innordne seg normene.

Kronisk syke barn ble utsatt for offentlige forbønnshandlinger hvor de ble fortalt at de ikke ble friske fordi foreldrene hadde begått en eller annen synd som ikke var oppgjort.

Dette skjedde altså med mindreårige. De fleste av oss var tenåringer da det sto på som verst, noen yngre. Etter loven var vi uansett barn. Selv var jeg mest aktiv fra 15-årsalderen. Da jeg var 18, hadde jeg fått nok.

De som styrte miljøet, var voksne. De var ikke foreldrene våre, men flere hadde foreldre som applauderte det som foregikk. Andre – som jeg – hadde foreldre som fortvilet forsøkte å advare mot utviklingen, uten å bli hørt.

Så blir spørsmålet: Er det foreldrenes soleklare rett å sende barna sine inn i dette, uten innblanding og uten kritiske spørsmål utenfra, eller kan det tenkes at barnets rettigheter blir krenket? Er det menighetenes soleklare rett å lære barn at nesten alle de kjenner på skolen, kommer til å brenne i helvete? Kan man si at de religiøse lederne i den aktuelle baptistmenigheten tok godt nok vare på barnas rettigheter og integritet ?

Dette er sammensatte og kompliserte spørsmål, men for barneombudet er det nokså enkelt. Barneombudet har ett eneste hensyn å ta, nemlig barnets rettigheter slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon og i norsk lov. Dette oppdraget er ikke underordnet den såkalte foreldreretten. Men noen ganger støter disse hensynene sammen.

Samtidig er jeg ikke sikker på om det sittende barneombudet ser at det er umulig å vokse opp uten et livssyn. Jeg tror heller ikke han ser kalrt hvordan tro kan berike en barndom.

Neste side »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.