Teo & Tao

mai 22, 2011

Trospolitimesteren

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 1:02 pm
Tags: , , , ,

Det er fascinerende og forstemmende på samme tid å følge med på Espen Ottosens tofrontskrig på vegne av norsk rettroenhet. Det handler om å erobre de strategiske festningene refleksjon og erfaring.

Espen Ottosen er informasjonsleder i Misjonssambandet, en jobb som tilsynelatende handler mindre om å promotere Misjonssambandet enn den handler om å gå i stadig nye angrepskriger mot folk som tenker og tror litt annerledes enn Ottosen selv.

I øyeblikket har jeg registrert at det kjempes langs to hovedfronter i Ottosens krig. Den ene handler om en nokså utilslørt kampanje for å få kneblet og avsatt professor Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. Henriksen har gjort seg skyldig i å problematisere deler av den lavlutherske, konservative samlivsetikken – enten det dreier seg om gjengifte eller homofili. I stedet tar han til orde for å reflektere inn menneskers erfaring, blant annet. Henriksen har også – skamløst og skandaløst – skrevet en bok sammen med en TF-kollega.

Den andre fronten – et frontavsnitt som nylig er åpnet – dreier seg om å skyte i filler prinsesse Märthas engleskole. Märthas engler er for all del ikke det samme som bibelens engler, advarer Ottosen.

Det finnes flere fronter, javisst. Men jeg synes disse to er interessante fordi de viser hvordan Ottosen, på vegne av Misjonssambandet – og uoffisielt: hele den konservative, «bibeltro» fløya av norsk kristenhet – angriper på den ene siden den religiøse REFLEKSJONEN og på den andre siden den religiøse ERFARINGEN.

Henriksens synd er at han er åpen for å reflektere rundt «trossannhetene». Märthas synd er at hun er åpen for religiøse erfaringer. Henriksens og Märthas åpenhet har ikke så mye til felles, kanskje, bortsett fra at begge sprenger grensene som settes av den fortolkningsrammen som Ottosen selv autoriserer.

Jeg synes dette er interessant fordi jeg selv har erfaringer med rettroenhetens mekanismer. En av dem er denne: Man nøyer seg ikke med å fortelle hva man tror, men man forsøker å underkaste seg også andres tro. Det gjør man ved å ta makt over refleksjonen og erfaringen.

Budskapet blir:

Ja, du må gjerne reflektere, men vi bestemmer yttergrensen for hvilke spørsmål du kan stille og hvilke svar du kan finne.

Ja, du må gjerne erfare, men bare innenfor de rammene vi setter – både for selve erfaringen og for hvordan den skal fortolkes og forstås.

For strengt tatt trenger man verken refleksjon eller erfaring når den stor-S-ede Sannheten lar seg lese direkte ut av en bok, og fromhet er synonymt med underkastelse.

januar 3, 2010

Ondskap, dumskap, fiendskap, disippelskap – og religion utenfor kontroll

Jeg er vitne til et klassisk pinsevekkelsesmøte på tv og kjenner både avsky og kjærlighet på samme tid.

Arenaen er TV Visjon Norge, kanalen som ufordøyd spyr den mest primitive pinsekarismatikken ut over eteren, tilsynlatende uten å reflektere et øyeblikk over at de støter langt flere bort enn de klarer å trekke til seg.

Jeg kjenner en underlig dobbelthet. På den ene siden ser jeg det opplagte – at dette er menneskene som hater, frykter og forakter alt jeg står for. Og motsatt:  Dette er miljøene som forvrenger, forsimpler og ødelegger det vakreste som menneskelivet byr på.

Samtidig kjenner jeg en tiltrekning. Jeg kjenner en fascinasjon for religion – i dette tilfelle kristendom – utenfor enhver kontroll og rekkevidde for det autoriserte og autoriserende.

Ingen prester skal si hva som sømmer seg, hva som er god skole, hva som er teologisk og liturgisk korrekt. De brautende, selvsikre pinsevennene – gjerne med vindskeiv bakgrunn av rus og elendighet – gjør som de vil, tror som de vil – og gir en god dag i hva teologene, teokratene, presteskapet og de peneste menighetsrådsmedlemmene  mener.

Det appellerer til meg: Den opprørske, utemmede, ubehøvlede, ville og vulgære religionen – til forargelse for alle som foretrekker pen, borgerlig, liturgisk estetikk.

Dette er en viktig del av mine røtter, men samtidig utenfor rekkevidde. Jeg kan aldri bli en del av det.

Sånn er det bare.

desember 8, 2009

Det enkle er det beste. Slik lyder Marvins ord

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 8:49 pm
Tags: , , , ,

Hva var det ved Marvin Gayes tekst som grep meg? Jo, hvor enkelt det er. Og rent.

I forrige bloggpost skrev jeg hvordan jeg ble grepet av den avdøde soullegenden Marvin Gayes låt «God Is Love».

Jeg har tenkt mye på teksten, hvor enkel den er og hvordan den griper kjernen i det jeg ønsker skal være min egen tro. La oss oppsummere budskapet, slik jeg leser det:

Gud er min venn.

Jesus er min venn.

Gud skapte verden for oss  å leve i.

Han har gitt oss alt.

Når vi ber om tilgivelse, tilgir han oss.

Når vi ber om nåde, gir han oss nåde.

Og alt han ber oss om, er at vi gir hverandre kjærlighet.

Dette er alt. Kort og greit.

Og jeg kjenner at det er sant. Ikke bare sant i betydningen at jeg tror det stemmer med faktiske kjennsgjerninger, men sant i betydningen at det er godt og rett.

Så tenker jeg en tanke til, nemlig at det ikke er mulig å forbedre et slikt budskap. Alt man tilføyer, bidrar heller til å forringe budskapet.

Jeg tenker på mange av oss som kaller seg kristne og som hele tiden har behov for legge mer til dette enkle budskapet om at Gud elsker oss, viser oss nåde og oppmuntrer oss til å elske hverandre.

Ingenting av det man legger til, bidrar til å gjøre evangeliet bedre. Det bidrar til å ødelegge det.

Evangeliet blir ikke bedre av å utstyres med en samlivsetikk som utestenger homser, en kristologi om to naturer og objektive forsoningslærer, en treenighetslære, renhetsforskrifter, kleskoder, religiøse kjønnsroller, ideer om skaperorden, ekteskapslover, åndelige hierarkier og maktstrukturer.

Teologen John P. Keenan beskriver i en analyse av Markusevangeliet hvordan kristenheten fra første stund har latt seg frustrere og forvirre av fraværet av et konkret, verbalt budskap fra Jesus i form av doktrine. I fravær av et dogmatisk innhold i Jesu budskap, har de gjort personen Jesus selv til selve budskapet.

Slik er han gjort til Gud, enda han selv distanserte seg fra en slik betegnelse, ja vegret seg for enhver merkelapp og båssetting.

La oss holde det enkelt og åpent. Og led oss ikke inn i den evige fristelsen til å begrave mysteriet og evangeliet i ord, kategorier og dogmer.

november 27, 2009

Jeg kjenner at det lugger litt

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:42 am
Tags: , , , , , ,

Kan noen av mine venner i Den norske kirke ta meg i hånden og forklare meg på en god måte hvordan vi kan leve med dette?

For et års tid siden meldte jeg meg inn i Den norske kirke.

Den evangelisk-lutherske statskirken.

Jeg fikk en datter døpt der, men jeg må vel innrømme at jeg ikke har vært av de ivrigste hva angår kirkegang.

Likevel er det et selvstendig poeng for meg å ha en religiøs identitet, og jeg må jo innse at Den norske kirke er blant de få kirker i verden som er til å leve med. Og dessuten: som kan leve med folk som meg.

Dette går fint, tenkte jeg.

Helt til jeg ble sittende og lese litt om den store trosopplæringsreformen som kirkemøtet nettopp har vedtatt. Dette er en plan som sier noe om hvordan kirka sjæl skal gjøre den jobben som man tidligere satte skolen til å gjøre:  å lære døpte barn om Gud og Jesus og sånn.

Allerede i innledningen til planen – under kapittelet formål og oppbygging – leser jeg:

«Om dåpen sier Den norske kirkes bekjennelsesskrifter at den er nødvendig til frelse…»

Ups…

Ja, jeg vet jo at det står der, i bekjennelsesskriftene. Men jeg blir litt tatt på senga av at dette er den ANDRE setningen i dokumentet om trosopplæring. Dette er altså et prioritert poeng.

Og så sier de ikke noe mer, ut over at dåpen er «en forvandlende engangshendelse og den er et livsprogram».

Deretter siteres Luthers lille katekisme: «Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet».

Sukk…

Dette er innledningen til en trosopplæringsplan som retter seg mot barn. Fra null – 0 – år. Til atten.

Inni meg skriker spørsmålet:

HVORFOR STÅR DET IKKE EN ENESTE SETNING OM UDØPTE BARN, FOR EKSEMPEL I SUDAN ELLER BANGLADESH ELLER ANDRE STEDER, SOM DØR AV MALARIA ELLER FORURENSET DRIKKEVANN UTEN Å HA HATT NUBBESJANS TIL Å BLI DØPT?

Ja, jeg roper nå. Høyst udannet; ha meg unnskyldt.

Hvordan er det mulig å slå fast med en enkelt hovedsetning at «dåpen er nødvendig til frelse», uten bruke en bisetning på å vise at vi er opptatt av hva dette betyr for de andre? Er de så vant til å fortrenge grusomheten i dette at de ikke lenger legger merke til det?

Og jeg vet jo at masse statskirkefolk jeg kjenner – sågar ordinerte prester – ikke tror på dette selv. Overhodet ikke. Likevel står det der. Hvordan kan DE leve med det?

Som sagt har jeg fått en datter døpt i Den norske kirke. Mener virkelig den samme kirken at min eldste datter – som ikke er døpt i Den norske kirke, men «bare» velsignet i en baptistmenighet – IKKE har del i frelsen dersom hele familien skulle omkomme i et flykræsj i romjula? Hva skal i så fall lillesøster tenke når hun kommer i himmelen? Skal hun sitte i en evighet og savne storesøstra si, eller ordner Gud det slik at søskenrelasjonen ikke betyr noe likevel?

Og hvilken frelse finnes for gatebarna som ble etterlatt der jentene mine kommer fra? Er det ingen frelse for dem heller?

Hvis lutheranerne mener at dette er et sant bilde av Gud og Guds frelsesplan, hvorfor i all verden tilber vi denne guden da? Nøyaktig hva er det meningen at vi skal elske?

Kan noen forklare meg det?

PS: Hvor mange flere saker av denne typen må vi tåle? Ofte blir overgrepssaker hos katolikkene satt i sammenheng med prestenes sølibat. Men kanskje skal vi spørre om det ikke også henger sammen med det synet på barn som ligger under hos kirker som finner det nødvendig å døpe disse korrupte, onde skapningene så fort de er født.

november 21, 2009

Jeg er en biljardkule

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:40 pm
Tags: , , , , ,

Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Noen ganger ser jeg på meg selv som en biljardkule.

Parallellen handler verken om kroppsfasong eller frisyre. Den handler om hva som skjer med et menneske etter et kraftig sammenstøt.

Lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har kollidert med min egen tradisjon. På et tidspunkt ble konfrontasjonen så kraftig at jeg og det jeg representerer ble kasta ut av et kirkesamfunn.

Det norske Baptistsamfunn, for å være presis. De skrøyt av at de ville ha mangfold, men brukte all sin energi på å diktere enfold. Slik er det ennå. Det blir faktisk bare verre og verre.

Ikke rart du ble kasta på dør når man ser hva du står for, vil man kanskje kunne mene om meg.

Men den gangen mente jeg ikke det samme som jeg gjør i dag. Jeg har endret syn på veldig mye.

Og det er der biljardkula kommer inn.

Når biljardkuler støter sammen, skifter de retning.

Jeg skiftet retning etter sammenstøtet med tradisjonen. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten sammenstøtet, men jeg ville neppe vært der jeg er i dag.

Kanskje er det derfor jeg føler så stor avstand til dem som bare har rulla gjennom og forlatt tradisjonen uten sammenstøt; de har fortsatt i en helt annen retning enn jeg.

Noen ganger lurer jeg på hva som skjedde med retningen til tradisjonen jeg kolliderte med også. Forfengeligheten min liker å tenke at jeg – vi – endret den. Men dessverre ikke til det bedre.

november 19, 2009

Vi som fornekter sannheten… eller tenker litt annerledes, som det også heter

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 8:38 pm
Tags: , , , , , , ,

Det finnes en kristelig formulering som mer enn noen andre kristelige formuleringer røper forakten for annerledestenkende.

Og denne formuleringen er: «de som fornekter sannheten«.

Hørt den før?

Det har jeg, mange ganger. Så mange at jeg har begynt å legge merke til den. Jeg merker meg hvem som bruker den, hvem den brukes om og hva den er ment å uttrykke.

Sannhetsfornektelse er et begrep som ofte brukes av konservative og fundamentalistiske kristne.

Den brukes om alle som tenker eller tror annerledes enn dem selv.  Fortrinnsvis i spørsmål som berører dogmatikken.

Men dette er jo ren manipulasjon. For det «sannhetsfornekterne» i virkeligheten har gjort seg skyldige i, er å tenke annerledes i trosspørsmål enn dem som har erklært seg selv for å være rettroende.

Man fornekter ikke sannheten, man bare tenker annerledes om hva som er sant.

Ved å stemple annerledestenkende og -troende som sannhetsfornektere, oppnår kristne to ting: Man understreker sitt eget sannhetsmonopol, og man stempler motivene og karakteren til dem som tenker annerledes.

Det handler om et slags verbalt kjetterbål, konsentrert i et enkelt begrep.

Jeg mener det ikke kan bli snakk om noen ordentlig dialog før man er villig til å anerkjenne også den andre som genuint sannhetssøkende og likeverdig. Da må man slutte å mistenkeliggjøre den andre ved å hevde at man står overfor en som fornekter noe.

Men kanskje man egentlig ikke ønsker dialog?

august 19, 2009

Alle guder er skapt av mennesker – også den kristne

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:58 pm
Tags: , , ,

Noen setninger tenner lys i mørke tunneller. Tittelen på denne bloggposten er en av dem, i hvert fall for meg.

Med dette mener ikke jeg å erklære meg som ateist, gudsfornekter, agnostiker eller noe annet.

Men jeg tror jeg har klart å feste et fokuspunkt på et stykke erkjennelse, nemlig at…

...det eneste vi har mulighet til å formulere og forestille oss er nettopp menneskelige formuleringer og forestillinger, våre egne gudsbilder.

Det er så lett å snakke om gudsbilder, gudebilder og myter når det gjelder de andre, de fremmede.

Men jeg mener vi må våge å innse at også vår egen Gud – den kristne guden – er en menneskelig konstruksjon.

Vi lager disse bildene selv, både i vårt lønnkammer, bøyd over bibeltekster og andaktsbøker, og i de fellesskapene og kulturene vi inngår i. Vi tegner gudsbilder med våre erfaringer som pallett.

Og vi henter dem fra gamle skrifter – bibeltekster som dokumenterer hvordan mennesker til ulike tider, under ulike forutsetninger og med ulike utfordringer – har skapt sine bilder av det guddommelige.

Denne erkjennelsen gjør oss ikke mindre kristne.

Men det gjør oss kanskje til sannere kristne.

Sannere? Jeg har nettopp sett på tv at et menneske på ytterste høyre fløy – politisk og religiøst – oppkaster seg til talsmann på vegne av «de kristne» og av «kristenfolket«. De vet hva Gud mener om norsk politikk, sågar hvilket parti han stemmer på, eller i hvert fall hvilke han ikke stemmer på.

Ingen bombe at denne mannen – Bjarte Ystebø heter han – ikke representerer meg. Men han representerer heller ikke noen andre kristne jeg kjenner eller er i familie med, enda ingen har kalt dem for frafalne (ennå?).

Gudsbildene blant kristne er med andre ord innbyrdes uforenlige, helt parallelt med hvordan de avspeiler radikalt ulike – og uforenlige – motsetninger mellom dem som hevder at de følger Jesus. Felles for alle er at de har dekning for gudsbildene sine i Bibelen, samme hvor uforenlige de er.

Vi blir sannere kristne den dagen vi våger å innse at vi skaper guden vår i vårt eget bilde. Det gjelder ikke bare de såkalt liberale, men i vel så høy grad dem som hører hjemme blant de konservative – eller til og med fundamentalistene.

Så hvis den kristne guden (eller de kristne gudene, hvis vi våger å ta spriket og mangfoldet blant kristne på alvor) virkelig er skapt av mennesker, hvor er da sannheten?

For det første, tenker jeg, representerer også gudsbildene sannhet – men ikke fullkommen, endegyldig sannhet. De er sanne, i den forstand at de uttrykker våre åndelige behov, lengsler og verdier, at de inspirerer oss til søken, innvielse og fornyelse.

Gode, trygge gudsbilder representerer gode, trygge verdier.

Den fulle sannheten – det guddommelige – befinner seg derimot et sted bakenfor, utenfor dogmatikkens og læresetningenes rekkevidde. Vi kan skimte, men bare stykkevis.

Gjennom bildene.

juli 9, 2009

Er De en universalist? Her er lakmustesten De bare MÅ forsøke

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:01 pm
Tags: , , , , ,

Hvis man lurer på om man er universalist innerst inne i hjertet, kan man ta en lakmustest.

Universalisme innenfor en kristen, teologisk forståelseshorisont handler altså om å tro at alle mennesker til slutt blir «frelst», altså kommer i land i henhold til frelsesverket gjennom Jesu død og oppstandelse.

Det vanlige synet i de fleste kristne miljøer som er representert her til lands, er at det bare er de døpte eller de korrekt bekjennende som kan gjøre seg forhåpninger om frelsen.

Alle de andre… vel, det er vel få som lenger sier med rene ord at de skal brenne evig, men det handler altså om varianter av fortapelse, dom og straff.

Straff – evig straff – for å ha holdt seg med feil livssyn i et begrenset jordeliv.

Det finnes kristne, jeg vil tro de er mange, som i sitt lønnkammer kjæler med universalismen – vel vitende om at de møter en massiv, angstdrevet fordømmelse hvis de skulle våge seg ut av skapet med svermeriet sitt.

Det pågår et ordskifte akkurat nå hos den fantastiske presten på Røros, Harald Hauge. Han er – spør du meg – en like så stor attraksjon som det som er oppført på Unescos verdensarv-liste fra samme by. Ja, faktisk: Jeg mener at Harald Hauge fortjener plassen som Røros sitt bidrag til den teologiske verdensarven, så vågal, velfundert og vennlig (3V) er han.

Den følgende lakmustesten på egen universalisme er mitt bidrag i debatten, i hvert fall foreløpig:

Den handler om å legge troen til side et øyeblikk til fordel for en annen størrelse som Paulus innrømmer en delt andreplass etter kjærligheten, nemlig håpet.

Håper jeg at mennesker blir frelst uavhengig av hva de bekjenner og tror på, eller håper jeg at folk som tror på noe annet enn meg av den grunn går fortapt?

Personlig er jeg ikke i tvil. Og det blir en stusselig tro hvis den skal ligge på et lavere nivå enn håpet. I hvert fall hvis kjærligheten er premissleverandør.

april 14, 2008

Kan du fatte og begripe hvor de kristne får sin råskap fra?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:06 pm
Tags: , , , ,

Problemstillingen er dessverre velkjent, men jeg skulle gjerne likt å se et teologisk svar: Hvordan kan det ha seg at mennesker som hevder at de er frelst og har «Jesus i hjertet», samtidig oppfører seg ondt og krenkende overfor andre mennesker?

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger før, men den sisten tiden dukker det opp stadig oftere. Det er som om kristenheten drives stadig lenger i sin krig mot allminnelige menneskeres moral og verdier – med den konsekvensen at folkeskikk, respekt og verdighet erstattes av et stadig mer utilslørt hat og forakt.

For å illustrere poenget, tillater jeg meg å sitere et innlegg fra nettstedet «kristenblogg.no». Ekstremt? Ja, visst. Representativt for kristen tro på norsk? Forhåpentligvis ikke. Men hvis noen skulle ønske å orientere seg i diskusjoner om kristen tro i Norge i dag, er det her de havner. Derfor kan det heller ikke ignoreres. Vi gir ordet til nettstedets redaktør, Andreas Hesselberg:

«Jeg gir meg ikke med debatten om den nye ekteskapsloven. Aldri! Det er nå vi må debattere, det er nå vi må samle oss og stå imot det nye lovforslaget, så godt det lar seg gjøre. Om vi ikke greier å stoppe lovforslaget, må vi i det minste gi et klart signal om hva vi mener til resten av Norges befolkning. Om 10 år kan vi si: «Hva var det vi sa?»

Unge Venstre har vedtatt et standpunkt om at man skal kunne gifte seg med hvilket kjønn og hvilket antall man vil, altså tillate polygami. Hvor skal alt dette ende?

For å være helt ærlig, så er argumentene de homofile kommer med ren idioti. At en minoritet på under én promille av Norges befolkning skal få gjennomslag for en slik absurd endring av lovverket, er skandaløst. Det finnes ca. 1400 partnerskap i Norge. Til sammenlikning finnes det over 800.000 ekteskap. Politikerne er utrolig kunnskapsløse, som lar dette lovforslaget gå igjennom. Det er ren idioti og kunnskapsløshet, fra ende til annen.

Hvis ekteskapet blir omdefinert til å inkludere enkjønnede par; skal man da også tillate at voksne menn på 50 år gifter seg med barn på 12 år, både gutter og jenter? Skal man da også tillate flerkoneri (polygami)? Skal man også kunne gifte seg med bikkja si?

Ekteskapet er mann og kvinne. Ekteskapet er ingenting annet. Skal ekteskapet være slik at hvem som helst kan gifte seg? Skal mor kunne gifte seg med datter også? Skal far kunne gifte seg med sin sønn? Det blir vel det neste?

Ja, vi har frihet i Norge, og vi skal fortsatt ha det. Men vi skal ha frihet innenfor visse rammer. Gud har gitt oss disse rammene. Homofile forstår ikke – eller vil ikke forstå – disse rammene. Noe sier meg at homsene og lesbene er bortskjemte drittunger som har vokst opp i en familie med alt for stor frihet – uten noen rammer. Da er det ikke så rart at de ender opp med de holdningene de har: 100% frihet for frihetens skyld. Har ikke homsene lært at grensesetting og rammer er sunt?

Kjell Morten Bråthen, en homofil med egen blogg, kaller oss som vil bevare dagens ekteskapslov for «hyklere». Hvem er det som egentlig skal kalles hyklere? Det må jo være den absurde, lille minoriteten av homofile som ønsker å total-ødelegge den grunnleggende, Gud-gitte samfunnsinstitusjonen som ekteskapet er.

Sterke ord? Ja, ord som forhåpentligvis vekker deg opp!»

Sitat slutt. Var det noen som bøyde kne for Herren nå? Var det noen som følte at Hesselberg formidlet Guds kjærlighet? Var det noen som gjenkjente Jesus?

Nei, antakelig ikke.

Likevel, menneskene i dette miljøet hevder at de representerer Jesus. Og mer enn det: At Jesus lever i dem.

Det finnes sikkert gode psykologiske, sosiologiske og antropologiske forklaringer på hvorfor mennesker som opplever seg som det godes representanter, opptrer alt annet enn godt. Men jeg skulle hatt moro av å se en teologisk forklaring. Hva har gått galt; det står tross alt i skriften – som de påstår at de er tro mot – at man skal kjenne treet på frukten. Det står om visse kjennetegn som skal følge dem som tror.

Så hva har skjedd når kjennetegnene uteblir og erstattes av denne kalde menneskeforakten som representerer det motsatte av Jesus?

Blogg på WordPress.com.