Teo & Tao

mai 22, 2011

Trospolitimesteren

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 1:02 pm
Tags: , , , ,

Det er fascinerende og forstemmende på samme tid å følge med på Espen Ottosens tofrontskrig på vegne av norsk rettroenhet. Det handler om å erobre de strategiske festningene refleksjon og erfaring.

Espen Ottosen er informasjonsleder i Misjonssambandet, en jobb som tilsynelatende handler mindre om å promotere Misjonssambandet enn den handler om å gå i stadig nye angrepskriger mot folk som tenker og tror litt annerledes enn Ottosen selv.

I øyeblikket har jeg registrert at det kjempes langs to hovedfronter i Ottosens krig. Den ene handler om en nokså utilslørt kampanje for å få kneblet og avsatt professor Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. Henriksen har gjort seg skyldig i å problematisere deler av den lavlutherske, konservative samlivsetikken – enten det dreier seg om gjengifte eller homofili. I stedet tar han til orde for å reflektere inn menneskers erfaring, blant annet. Henriksen har også – skamløst og skandaløst – skrevet en bok sammen med en TF-kollega.

Den andre fronten – et frontavsnitt som nylig er åpnet – dreier seg om å skyte i filler prinsesse Märthas engleskole. Märthas engler er for all del ikke det samme som bibelens engler, advarer Ottosen.

Det finnes flere fronter, javisst. Men jeg synes disse to er interessante fordi de viser hvordan Ottosen, på vegne av Misjonssambandet – og uoffisielt: hele den konservative, «bibeltro» fløya av norsk kristenhet – angriper på den ene siden den religiøse REFLEKSJONEN og på den andre siden den religiøse ERFARINGEN.

Henriksens synd er at han er åpen for å reflektere rundt «trossannhetene». Märthas synd er at hun er åpen for religiøse erfaringer. Henriksens og Märthas åpenhet har ikke så mye til felles, kanskje, bortsett fra at begge sprenger grensene som settes av den fortolkningsrammen som Ottosen selv autoriserer.

Jeg synes dette er interessant fordi jeg selv har erfaringer med rettroenhetens mekanismer. En av dem er denne: Man nøyer seg ikke med å fortelle hva man tror, men man forsøker å underkaste seg også andres tro. Det gjør man ved å ta makt over refleksjonen og erfaringen.

Budskapet blir:

Ja, du må gjerne reflektere, men vi bestemmer yttergrensen for hvilke spørsmål du kan stille og hvilke svar du kan finne.

Ja, du må gjerne erfare, men bare innenfor de rammene vi setter – både for selve erfaringen og for hvordan den skal fortolkes og forstås.

For strengt tatt trenger man verken refleksjon eller erfaring når den stor-S-ede Sannheten lar seg lese direkte ut av en bok, og fromhet er synonymt med underkastelse.

februar 9, 2010

Ingen ende på kristen hjerteråskap, eller?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 6:45 pm
Tags: , , , ,

Det har vært stille her noen dager. Det er fordi all moroa foregår et annet sted.

Nærmere bestemt hos den utmerkede prest Harald Hauge. Bloggen hans er vertskap for et ordskifte som det kan være vel verdt å få med seg. God fornøyelse.

januar 26, 2010

Hva er så fromt med underkastelse?

Det er mye å lære av debatten om Misjonssambandets syn på ekteksapet.

I dag går informasjonssjef Espen Ottosen ut i Vårt Land for å møte noe av den massive kritikken for utspillet om at avvisningen av såkalt gjengifte må stå fast.

Altså: Folk som har et ekteskapsbrudd bak seg, skal ikke få lov til å gifte seg igjen. I hvert fall ikke hvis de vil gjøre seg forhåpninger om å bli innlemmet som likeverdige i en kristen forsamling.

Det slående med Ottosens forsvar er at han stort sett er enig med alle kritikerne som peker på standpunktets konekvenser for dem som rammes av det. Ja, det er fælt! Ja, det er hjerterått! Ja, standpunktet leder til helt urimelige posisjoner som legger ytterligere sten til byrden for folk som allerede er såret.

Likevel forsvarer Ottosen posisjonen sin. Ikke fordi han synes den er riktig og fornuftig, men fordi Jesus og Paulus har sagt det. Angivelig.

Jeg tolker det slik: Fordi Ottosen er kristen, kan han ikke sette Jesus og Paulus til side, slik han leser dem, enda det de sier er helt horribelt.

Men da blir spørsmålet: Hvorfor er Ottosen kristen hvis han egentlig tenker at denne religionen leder til etisk forkastelige posisjoner? Hvorfor har han valgt en slik religion?

Jeg har vært i dialog med Ottosen om noe liknende før. Jeg vet hva han svarte den gangen jeg spurte hva man skal gjøre som menneske dersom man opplever at man er uenig med Paulus.

Da svarte Ottosen at man skal underkaste seg. Enkelt og greit.

Underkastelse skal nemlig være fromt.

Men da reises spørsmålet? Hva er fromt med å underkaste seg noe man egentlig tenker og ser er galt? Er det bare kristne som skal nyt det privilegium å erklæres fromme når de underkaster seg gale ting, eller gjelder det også underkastelse under andre idesystemer?

Jeg tror vi trenger å rette opp fromhetsbegrepet. Det er ikke fromt å adlyde autoriteter, særlig ikke når du lar andre betale prisen.Virkelig fromhet forutsetter at man søker det som er rett. Ja,det innebærer at du setter din neste foran den religiøse autoriteten.

Prøv det, Ottosen!

PS: Ottosen har mer enn antydet at skilte mennesker har skadet omsorgsevnen sin og derfor ikke bør gifte seg igjen og stifte familie. Jeg synes ikke Misjonssambandet er i posisjon til å belære andre om hvem som har best forutsetninger til å ha omsorg for barn. Har de glemt sitt eget internat allerede?

januar 11, 2010

Hjerterått? Jeg skal gi deg hjerterått, jeg!

Den avvisende, steile holdningen til «skilsmisse og gjengifte» i enkelte kristne miljøer er oppe til diskusjon igjen.

Takket være Vårt Land, som denne gangen kan avsløre at Espen Ottosen gjerne innrømmer at hans holdning til skilsmisse – og at skilte skal få begynne på nytt – kan «oppleves som hjerterått«.

Ottosen, jeg skal si deg noe: Det ikke bare oppleves som hjerterått. Det er hjerterått. Og det er dypt ukristelig, enda så samvittighetstungt «bibelsk» det påstås å være.

Her er hovedgrunnen, slik jeg ser det, og jeg er ubeskjeden nok til å bruke mitt eget liv som eksempel:

Jeg ble skilt en gang – fra et ekteskap som (heldigvis) ikke frambrakte noen barn. Det er lenge, lenge siden nå.

Og så ble jeg gift igjen, heldigvis uten å ofre denne Ottosen så mye som en tanke.

Dette ekteskapet er blitt til en familie – med to barn, foreløpig. Det Ottosen i realiteten sier, er at disse barna ikke skulle eksistert; familien deres er ikke legitim. Slik må det jo være, all den tid man ellers er rask til å framskrive aborttall til hypotetiske konklusjoner som at «befolkningen i en by på størrelse med Kragerø fikk aldri vokse opp», bla bla.

Hvilken status har barna som lever i illegitime familier, som er frukt av ugyldige ekteskap? Ja, Ottesen har for en gangs skyld rett. Det er hjerterått. Og han burde omvende seg.

Det begynner å tegne seg et mønster: Barn er påfallende ofte ofre for kristenkonservativ retorikk og argumentasjon. De er ofre på misjonsmarken. De er ofre i råkjøret mot homofiles familier. De var (er?) ofre i råkjøret mot «lausunger», og nå: i argumentasjonen mot «gjengifte».

For hvordan kan min familie være bra nok for barna hvis den ikke er bra nok for Gud (eller for Ottosen)?

Hvis familiedannelsen ikke er kultisk gyldig, hvordan kan den samtidig være fullverdig og bra nok for barna som er omfattet av den? Argumentasjonen rammer i siste instans barnas posisjon og familiære (og kristne) forankring.

En annen morsom greie: Jeg ser at en del alvorstunge kristenfolk er opptatt av å lete etter den «uskyldige parten» i en skilsmisse – for å kunne innrømme denne retten til å gifte seg igjen.

Jeg ble som sagt skilt. Teknisk sett ble jeg forlatt, men jeg har ingen, ingen forestillinger om at det går an å isolere skyldige og uskyldige parter i en slik prosess.

Dessuten er det ubibelsk. For de to er jo ett. Det Gud har sammenføyet og så videre – skal ikke de dele ansvaret for havariet?

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.