Var han prøvet i alt, eller rakk han bare en forsmak?

Det er et problem at Jesus manglet erfaring på mange av livets viktigste områder.

Vi som er flaska opp i kristne sammenhenger, er vant til å tenke at Jesus var sant menneske og sann Gud. Gjennom Jesus skaffet Gud seg førstehåndskunnskap om menneskets kår. Som det heter i Hebreerbrevets kapittel 4:

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.»

Det er en vakker tanke. Problemet med den er at det er så mye Jesus aldri behøvde å forholde seg til, hvis vi skal tro teksten og tradisjonen.

Han var aldri forelsket.

Han hadde aldri sex.

Han hadde aldri kjærlighetssorg.

Han opplevde aldri å bli forelder, verken far eller mor.

Han erfarte aldri gledene og bekymringene i å skulle oppfostre egne barn.

Han opplevde ikke å se sine egne foreldre eldes og dø.

Han opplevde ikke å eldes.

For å nevne noe.

OK, han var utsatt for ekstreme prøvelser og en voldsom død, men det var tross alt en ugift og barnløs 33-åring som gikk bort.

Jeg var også barnløs da jeg var 33. Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor voldsomt min erkjennelseshorisont er preget av ungene mine – som jeg har fått siden.

Nå er jeg ti år eldre enn Jesus var da han døde. Jo større avstand jeg får til Jesu alder, desto tydeligere framstår manglene i hans livserfaring. Når jeg går til Gud med utfordringene i mitt liv, er det ikke automatisk slik at Gud kan svare at «jeg vet hva du snakker om, for Jesus har vært der før deg».

Nei, Jesus har aldri hatt noen 40-årskrise.

For meg blir det nødvendig å finne verdier i Jesu liv og gjerning som ikke hviler på at han er gudesønnen  som skal teste de dødeliges begredelige kår.  For i den rollen stryker han.

Men som menneske er det ingen trussel for Jesus at han mangler fullkommenhet. Med dette på plass kan jeg lytte til det han har å si.

En tanke om Jesu seiersrike oppstandelse

Det er påske, og jeg synes oppstandelsen virkelig er noe å feire.

Altfor mange av vår tids seierherrer – de som så ofte vekker offentlig beundring og dyrkes i kjendiskulten – har bare ofret noen andre for å berike seg selv.

Mer enn noen gang trenger vi å holde fast på den skjøre, dyrebare ideen om at man faktisk kan vinne gjennom å ofre seg selv for andre.

Slik Jesus gjorde.

Jesu offer handlet om at han ikke feiget ut, men sto kompromissløst på sine egne idealer og ideer også når han visste at det ville koste ham livet.

Det hadde vært så enkelt å justere retorikken akkurat nok til å styre klar.

Men da hadde Guds rike kollapset samtidig; ideen om det nære pappa-forholdet til det guddommelige hadde bleknet – avstanden hadde økt igjen mellom skaper og skapning.

Hva hadde i det hele tatt overlevd av Jesu budskap og gjerning dersom han hadde gitt etter for presset? Antagelig ingenting.

Jesus kunne fint ha ofret noe annet enn seg selv:

Han kunne ofret sannheten.

Han kunne ofret dem som fulgte ham og stolte på ham.

Han kunne ofret oss.

Men i stedet ofret han seg selv – og vant.

God påske til oss alle.

Angsten for å dø i synd

Tenk om, kjære kristenfundamentalist, bare tenk om…

…det  skulle være en liten synd du har oversett den dagen du dør.

Eller tenk om du har misforstått noe, levd i god, men akk så feil tro – og så dævva.

Det er jo mulig for andre, så hvorfor er det ikke mulig for deg? Du mener jo på alvor at folk som «lever i synd», enten det er homoseksuelt eller på andre måter seksuelt, går fortapt når de dør (i motsetning til dem som «bare» faller i synd).

Og så må du jo innrømme at noen av dem som «lever i synd» faktisk lever i henhold til sitt beste skjønn og overbevisning om hva som er rett – også for et kristent menneske.

Men når de kan ta så feil som du mener at de tar, da kan det vel hende at du tar feil på ett eller annet punkt også.

Og guden din er som kjent ikke særlig nådig overfor folk som tar feil.

Heldigvis er det ikke min gud.

Jeg kjenner at det lugger litt

Kan noen av mine venner i Den norske kirke ta meg i hånden og forklare meg på en god måte hvordan vi kan leve med dette?

For et års tid siden meldte jeg meg inn i Den norske kirke.

Den evangelisk-lutherske statskirken.

Jeg fikk en datter døpt der, men jeg må vel innrømme at jeg ikke har vært av de ivrigste hva angår kirkegang.

Likevel er det et selvstendig poeng for meg å ha en religiøs identitet, og jeg må jo innse at Den norske kirke er blant de få kirker i verden som er til å leve med. Og dessuten: som kan leve med folk som meg.

Dette går fint, tenkte jeg.

Helt til jeg ble sittende og lese litt om den store trosopplæringsreformen som kirkemøtet nettopp har vedtatt. Dette er en plan som sier noe om hvordan kirka sjæl skal gjøre den jobben som man tidligere satte skolen til å gjøre:  å lære døpte barn om Gud og Jesus og sånn.

Allerede i innledningen til planen – under kapittelet formål og oppbygging – leser jeg:

«Om dåpen sier Den norske kirkes bekjennelsesskrifter at den er nødvendig til frelse…»

Ups…

Ja, jeg vet jo at det står der, i bekjennelsesskriftene. Men jeg blir litt tatt på senga av at dette er den ANDRE setningen i dokumentet om trosopplæring. Dette er altså et prioritert poeng.

Og så sier de ikke noe mer, ut over at dåpen er «en forvandlende engangshendelse og den er et livsprogram».

Deretter siteres Luthers lille katekisme: «Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet».

Sukk…

Dette er innledningen til en trosopplæringsplan som retter seg mot barn. Fra null – 0 – år. Til atten.

Inni meg skriker spørsmålet:

HVORFOR STÅR DET IKKE EN ENESTE SETNING OM UDØPTE BARN, FOR EKSEMPEL I SUDAN ELLER BANGLADESH ELLER ANDRE STEDER, SOM DØR AV MALARIA ELLER FORURENSET DRIKKEVANN UTEN Å HA HATT NUBBESJANS TIL Å BLI DØPT?

Ja, jeg roper nå. Høyst udannet; ha meg unnskyldt.

Hvordan er det mulig å slå fast med en enkelt hovedsetning at «dåpen er nødvendig til frelse», uten bruke en bisetning på å vise at vi er opptatt av hva dette betyr for de andre? Er de så vant til å fortrenge grusomheten i dette at de ikke lenger legger merke til det?

Og jeg vet jo at masse statskirkefolk jeg kjenner – sågar ordinerte prester – ikke tror på dette selv. Overhodet ikke. Likevel står det der. Hvordan kan DE leve med det?

Som sagt har jeg fått en datter døpt i Den norske kirke. Mener virkelig den samme kirken at min eldste datter – som ikke er døpt i Den norske kirke, men «bare» velsignet i en baptistmenighet – IKKE har del i frelsen dersom hele familien skulle omkomme i et flykræsj i romjula? Hva skal i så fall lillesøster tenke når hun kommer i himmelen? Skal hun sitte i en evighet og savne storesøstra si, eller ordner Gud det slik at søskenrelasjonen ikke betyr noe likevel?

Og hvilken frelse finnes for gatebarna som ble etterlatt der jentene mine kommer fra? Er det ingen frelse for dem heller?

Hvis lutheranerne mener at dette er et sant bilde av Gud og Guds frelsesplan, hvorfor i all verden tilber vi denne guden da? Nøyaktig hva er det meningen at vi skal elske?

Kan noen forklare meg det?

PS: Hvor mange flere saker av denne typen må vi tåle? Ofte blir overgrepssaker hos katolikkene satt i sammenheng med prestenes sølibat. Men kanskje skal vi spørre om det ikke også henger sammen med det synet på barn som ligger under hos kirker som finner det nødvendig å døpe disse korrupte, onde skapningene så fort de er født.

Er De en universalist? Her er lakmustesten De bare MÅ forsøke

Hvis man lurer på om man er universalist innerst inne i hjertet, kan man ta en lakmustest.

Universalisme innenfor en kristen, teologisk forståelseshorisont handler altså om å tro at alle mennesker til slutt blir «frelst», altså kommer i land i henhold til frelsesverket gjennom Jesu død og oppstandelse.

Det vanlige synet i de fleste kristne miljøer som er representert her til lands, er at det bare er de døpte eller de korrekt bekjennende som kan gjøre seg forhåpninger om frelsen.

Alle de andre… vel, det er vel få som lenger sier med rene ord at de skal brenne evig, men det handler altså om varianter av fortapelse, dom og straff.

Straff – evig straff – for å ha holdt seg med feil livssyn i et begrenset jordeliv.

Det finnes kristne, jeg vil tro de er mange, som i sitt lønnkammer kjæler med universalismen – vel vitende om at de møter en massiv, angstdrevet fordømmelse hvis de skulle våge seg ut av skapet med svermeriet sitt.

Det pågår et ordskifte akkurat nå hos den fantastiske presten på Røros, Harald Hauge. Han er – spør du meg – en like så stor attraksjon som det som er oppført på Unescos verdensarv-liste fra samme by. Ja, faktisk: Jeg mener at Harald Hauge fortjener plassen som Røros sitt bidrag til den teologiske verdensarven, så vågal, velfundert og vennlig (3V) er han.

Den følgende lakmustesten på egen universalisme er mitt bidrag i debatten, i hvert fall foreløpig:

Den handler om å legge troen til side et øyeblikk til fordel for en annen størrelse som Paulus innrømmer en delt andreplass etter kjærligheten, nemlig håpet.

Håper jeg at mennesker blir frelst uavhengig av hva de bekjenner og tror på, eller håper jeg at folk som tror på noe annet enn meg av den grunn går fortapt?

Personlig er jeg ikke i tvil. Og det blir en stusselig tro hvis den skal ligge på et lavere nivå enn håpet. I hvert fall hvis kjærligheten er premissleverandør.

Jeg vil ikke kalle meg noe

Nei.

Jeg vil ikke kalle meg noe.

Jeg vil ikke kalle meg «kristen».

Eller «taoist».

Eller «agnostiker».

Eller noe sånt.

Det er en viktig ingrediens i det store bedraget, at mennesket blir – eller er – hva det kalles.

Hva det kaller seg selv. Og hva andre kaller det.

Jeg har en god venn som av «gode» kristne får en nådeløs beskjed om at han står for «noe som er så langt fra kristendom som det er mulig å komme».

Det motsatte, altså. Er det satanisme, eller er det enda verre? Ikke vet jeg, men hans eneste forbrytelse er å insistere på at Gud elsker ham. Så hva er dette motsatsen til?

Jeg har selv opplevd mange ganger å bli fratatt kristennavnet.

Slik noen river svømmeknappen av deg bare fordi du kaver litt før du er i land etter tjuefem meter.

Jeg husker ennå hun svømmelæreren i Nadderudhallen. Hun syntes det var god pedagogikk å hindre oss i å gripe redningsstaken som hun holdt foran oss. Kanskje lærte vi å svømme, men prisen vi betalte, var en seiglivet vannskrekk.

Hadde det enda vært en gulrot.

Først nå er jeg i stand til å gå på vannet.

Og jeg skjønner mindre og mindre hvorfor noen tilber en gud som drukner folk.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg vet hva jeg håper

Kan noen ha en tro som ikke når håpet til skuldrene? Ikke jeg.

Jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å skulle definere og formulere en tro. En etter en er dogmene omdannet til illusjoner – som til slutt brister som såpebobler i vinden.

Da er det lettere å håpe. Så her er noe av det jeg håper på:

* Jeg håper at det finnes en nådig, klok og kjærlig Gud – i mangel av et bedre begrep – som hører og møter alle som søker og ber, uansett hvilken religion, tradisjon og kultur de henvender seg gjennom.

* Jeg håper at alle mennesker vil få oppleve oppreisning for urett og gjenopprettelse av brutte relasjoner, om ikke annet så i en ny tilværelse etter at denne er forbi.

* Jeg håper at alle mennesker blir inkludert i det vi kristne kaller Guds rike.

* Jeg håper at Jesu frelsesverk er stort nok til å omfatte alle mennesker, uansett hva slags religion, livssyn eller overbevisning de måtte bekjenne seg til.

* Jeg håper det er sannhet, fullbyrdelse, frelse og opplysning å hente i alle religioner, også på egne premisser, slik at de ikke skal etterlate sine tilhengere skuffet og desillusjonerte.

* Jeg håper at ingen mennesker går fortapt, heller ikke for å ha valgt «feil» livssyn.

Så blir spørsmålet, etter dette, om jeg kan ha en tro som ikke er i stand til å romme håpet. I så fall: Hva slags trist tro er det – som krever av meg at jeg skal nedskalere håpet?

Hvilket rom blir da igjen for den tredje størrelsen, den som Paulus holdt fram som den største: Kjærligheten.

Har du din sak i orden – og en profil på Frelstbook?

Ja, jeg er sent ute. Men det er lov når man er blitt gammal. Bedre sent enn aldri, så jeg er på Facebook.

Fenomenet er en slags cyber-transcendent refleksjon av virkelige menneskers virkelige relasjoner og nettverk i dette jordelivet.

Og som sådan er Facebook overhodet ikke brukbar som bilde på den kristne himmelen, i hvert fall ikke den kristenkonservative himmelen.

Dette til tross for at det vitterlig står i Skriften hvordan man er skrevet inn i Livets bok.

Nei, skal fenomenet speile kristen frelsesforståelse, trenger vi TO bøker. Hvis ikke blir man straks en kjetter og universalist.

Vi må ha en Frelstbook.

Og vi må ha en Fortaptbook.

Med andre ord: Ett nettsted for de rettroende og deres nettverk. Og ett sted som er offline i all evighet. Et sted hvor virus og ormer gnager, hvor ingen brannmur kan beskytte deg mot ildsjøens evige, fortærende flammer og så videre.

Mennesker som kjenner hverandre i det virkelige livet, men som står oppskrevet i hver sin bok, vil ikke ha noen mulighet til å adde hverandre som venner. I den todelte boka er ikke relasjonene en del av frelsen. Nei, frelsen forutsetter at relasjonene brytes.

Så takke meg til en universalistisk Facebook. Der kan alle være med.

Prøve igjen, Jesus?

Her er en liste over gode råd jeg ville gitt til Jesus dersom han bestemte seg for å forsøke en gang til.

Mange kristne venter at Jesus skal komme igjen. Det synes jeg kan være en god ide, men ikke nødvendigvis fordi han skal fullføre det han har begynt på.

Av og til tenker jeg at han simpelthen burde begynt om igjen – fra skrætsj. Det kunne på mange måter være like greit, siden det er så mye ved den opprinnelige planen som ser ut til å ha gått skikkelig skeis.

For når vi snakker om plan: Jeg tviler nokså sterkt på at han i det hele tatt planla å innstifte noen ny religion. Og om han så gjorde, var det i hvert fall ikke meningen at den skulle brukes til å legitimere korstog, religionskriger, heksebrenning, Irak-invasjoner, kondombekjempelse, Ku Klux Klan, homohat eller plastdukker nedsprøytet i ketsjup festet til staur og båret inn på abortklinikker.

Hvis ambisjonen var å oppylle Gud den allmektiges plan om å forsone verden med seg selv og frelse menneskeheten, var det kanskje ikke noe sjakktrekk å velge en strategi som i realiteten etterlater majoriteten av menneskeheten sjanseløse fordi de blir født som hinduer eller noe annet utenfor rekkevidde.

Så kanskje Jesus burde prøve en gang til. I så fall tenker jeg at det kan være lurt å tenke på dette:

1: Når du skal velge en kulturell, etnisk og religiøs kontekst å bli født inn i, kan det være en ide å velge en variant uten et personlig og etnisk favoriserende gudsbegrep neste gang. Da slipper du å legitimere – og bli knyttet til – forestillinger om Gud som ekstremt sinna mann med territoriale, militære og geopolitiske særinteresser.

2: Det er sympatisk at du nøyer deg med å skrive i sanden og overlate de mer formelle, varige nedtegnelsene til følgesvenner og vitner, men du bør likevel gjøre det helt klart at biografien din ikke er skrevet eller diktert av Gud personlig. Det samme gjelder for etterfølgernes interne korrespondanse. Dette er rundskriv – ikke åpenbaringer!

3: Kanskje du bør prøve å bli født som jente neste gang? Det tror jeg vil gi en helt annen retning på tingene.

4: Uansett kjønn synes jeg du bør fødes på et sted i verden som er såvidt opplagt ikke-europeisk at det ikke er mulig å bløffe deg blåøyd og mellomblond på alle tegningen som skal lages etter at du har reist igjen. En kølsvart, kvinnelig Jesus – bare der har vi oppnådd mye.

5: Hvis det er helt nødvendig å knytte frelse til tro, kan du være litt tydeligere på hva tro egentlig er og hvor mye av den som skal til? Etter det første forøket ditt sliter vi litt med at det liksom aldri blir bra nok – for de mest ihuga.

6: 12 disipler er ikke dumt, men det hadde ikke gjort noe om du i det minste la deg på samme kvinnerepresentasjon som lovens minstekrav for ASA-styrer. Om homofile, funksjonshemmede og innvandrere også er representert, er det bare en fordel for oss som skal formidle budskapet videre (selv om du i andre sammenhenger har vært tydelig nok på antidiskrimineringsarbeidet, for all del).

7: Hvis jeg kunne ønske meg noe rent personlig, gjør et enda større poeng av dette med barna neste gang. Si det om igjen og om igjen: Guds rike hører dem til, og de hører til i Guds rike.

8: Det er forresten mange av oss som gjerne skulle hatt mer tak på dette med Guds rike. Vurder om du kan være noe klarere, men jeg respekterer at det er vanskelig og kanskje umulig.

9: Mediestrategi! Mediestrategi! Mediestrategi! Hvordan kan det for eksempel ha seg at utsagnet «meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler» blir sitert i alle kanaler, mens noe av det aller viktigste du sa, knapt blir nevnt på noen konfirmantleir? Nemlig dette fra Markus: «Hør på meg alle, og forstå! Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent.» Nei, kanskje du burde skrive selv likevel.

10: Hvis det virkelig må være slik at det bare er et lite mindretall av menneskene som har muligheten til å komme til tro og bli frelst, kanskje du ikke skulle vente så lenge som minst to tusen år med å komme tilbake og gjøre deg ferdig? Jo kortere tid det går før vi runder av historiens gang, desto færre rekker å fødes og leve bare for å dø og gå fortapt. Men det kan jo hende at det vil se annerledes ut dersom vi gjør disse justeringene i opplegget.

Hilsen ivar

Hatets evangelister

Kan du fatte og begripe hvor de «kristne» får sin råskap fra? Den uhellige treenighet ser ut til å bestå i dumskap, hat og forakt. Det er min erfaring etter et møte med det såkalte «Kristenblogg». Hva er galt med disse menneskene?

Fra min bloggvenn Kjell Morten har jeg fått med meg at det såkalte Kristenblogg er en arena hvor såkalt kristne fundamentalister mobber mennesker som tenker og lever annerledes enn deres egen underkastelseskult foreskriver.

Kjell Morten, som er homofil, har opplevd å bli karakterisert som demonisk, djevelsk og alt annet stygt og nedverdigende fordi han er den han er og er tøff nok til å stå for det. Kjell Morten har kalt det mobbing. Kristenbloggs ansvarlige har med utilslørt forakt avfeid all kritikk. Ingen hadde ventet noe annet.

Kjell Mortens opplevelser overrasket meg i grunnen ikke. Slik er fundamentalister, enten de tilhører den ene eller andre religionen. Likevel – til tross for lang og trist erfaring med kristen hatfundamentalisme – ble jeg nysgjerrig på fenomenet Kristenblogg. Jeg fulgte en debatt og la inn en enkelt kommentar.

Og aldri i mitt liv er jeg blitt møtt med en slik flodbølge av hat, arroganse og krenkende personkarakteristikker. Det er så man må spørre: Hva er galt med disse menneskene? Er de syke, er de onde eller er de simpelthen bare ufattelig dumme?

Under posten «Paradis» overgikk kristenfundamentalistene seg i sentimental begeistring over hvor vidunderlig det skal bli i himmelen for den frelste skare, den lille flokk de tar for gitt å være en del av.

Mitt spørsmål gikk simpelthen ut på: Hvordan forestiller de seg at de skal kunne være fullkomment lykkelige i sin himmel når alle vantro og ufrelste de har kjent i det jordiske angivelig skal pines i all evighet i helvete? Har de medfølelse med oss, eller ikke?

Og for å ta kortversjonen: Nei, de driter i oss! Enkelt og greit!

Eller: De stoler på at Gud fjerner all empati og hukommelse, slik at de selv kan nyte en uforstyrret salighet i all evighet uten å bli forstyrret av skrikene fra torturkammeret i underetasjen.

Bønnen blir altså: Kjære Gud, fjern all kunnskap om de forpinte vantro slik at den ikke forstyrrer min egen nytelse!

I kortversjon: Kjære Gud, omskap meg til en psykopat!

Den kristne frelse – slik den utlegges hos de toneangivende på Kristenblogg – handler om å tråkke andre mennesker ned i et forsøk på å redde sitt eget skinn. Frelsen gjelder individet. Nesten er uten betydning. Med mindre nesten er kristen, selvsagt. Den som ikke tror som dem, fortjener ikke engang høflighet.

Selv fikk jeg klar beskjed om at jeg kommer til å gå fortapt og brenne i helvete. Vel, det får heller være.

Aldri har jeg møtt noe mer åndsforlatt, rått og fordummende, og tro meg: Jeg har sett mye! På Kristenblogg er Jesu Kristi evangelium redusert til et rent maktmiddel som de mest høyrøstede misbruker for å bygge sin egen posisjon og autoritet.

Møtet med Kristenblogg aktualiserer et spørsmål: Hvor mange religioner kjemper egentlig om tittelen kristendom? Det er i hvert fall to. De er helt ulike. Den ene handler om frihet, tilgivelse, forsoning, nåde og frelse. Den andre handler om hat, selvhevdelse, frykt og fordømmelse. Sistnevnte dominerer Kristenblogg.

Underveis legger jeg merke til et trekk hos toneangivende krefter på nettstedet: En nærmest pornografisk fascinasjon for helvets pinsler. Det skinner igjennom at helvete egentlig er viktigere enn himmelen. Det bærende i denne religionen er forventningen om å få se de vantro lide i all evighet. De synes rett og slett vi har fortjent det – fordi vi stiller spørsmål ved de rettroendes vedtatte «Sannhet» eller fordi vi er frekke nok til å tro på andre verdier enn dem.

I dette perspektivet er til og med rendyrket satanisme mer sympatisk.

Hvem er disse menneskene? Svært få av debattantene på Kristenblogg er i stand til å følge det enkleste resonnement. Sånn sett er det liten grunn til å ta dem alvorlig. Men disse folka hører jo hjemme et sted. De har menigheter som backer dem opp. De er produkter av sine miljøer.

Derfor spør jeg: Hva slags menighetsliv er det som produserer den storten «troende» man kan møte på Kristenblogg? Er dette ytringer, holdninger og kulturer som hjemmemenighetene er stolte av å ha fostret? Eller har noe gått fullstendig galt?

PS: Til TheaLinnea: Gud velsigne deg. Takk for gode ord. Kom deg i sikkerhet!