Hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold II

Temaet kristenfundamentalisme og vold er stort og ennå ikke uttømt. Fra en leser har jeg mottatt følgende betraktning, som herved publiseres i sin helhet.

«Ivar etterspør en debatt om hvorvidt kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold. Dette er en svært viktig debatt, og jeg synes det er alvorlig at den forstyrres av støyen fra mennesker som bruker denne blogggen til sine personlige korstog mot bloggens ansvarlige, i stedet for å gå saklig inn i de temaene som tas opp. Det er meg komplett uforståelig at enkelte mennesker føler at en prinsipiell debatt egentlig er et angrep på deres person.

Jeg ser at bl.a. Ivars gudstro og samvittighet er temaer i den pågående debatten. I den forbindelse ønsker jeg å komme med noen generelle betraktninger.

I fundamentalistiske og biblisistiske miljøer vil debatter om teologi, etikk, menneskesyn osv. stort sett arte seg på den måten vi får demonstrert på denne bloggen. Som jeg vil komme nærmere tilbake til nedenfor, er nemlig de læremessige problemstillingene uttømt i en allerede etablert, evig lære. Da blir rasjonell debatt lite interessant. Det finnes ikke noe læremessig å diskutere. Det eneste interessante er hvorvidt mennesker er villige til å slutte seg til disse evige standpunktene. I stedet for saklige, rasjonelle debatter, som kanskje kunne bringe verden litt videre, ender man altså opp med å problematisere annerledes tenkende menneskers samvittighet og gudstro.

Edin Løvås har i sin bok ”Maktmennesket i menigheten,” pekt på, og advart mot at konservative kristne menigheter i ikke ubetydelig grad tiltrekker seg, og gir plass til maktmennesker. Noen vil kanskje tenke at dette svekker Ivar sine poenger. Man vil kunne hevde at mennesker som misbruker makt, og utøver vold i kristendommens navn kommer utenfra, og misbruker kristendommen. Dette har sikkert noe for seg, men konsekvensene av Løvås sine observasjoner er langt mer alvorlige.

Etter min mening er den kristenfundamentalistiske menigheten uten tvil en egnet arena for maktmisbruk. Den er en relativt enkel sammenheng å posisjonere seg i, og blant annet ideene om en hierarkisk verdensorden (hvor også kvinnenes plass er bestemt), manifestert i den lokale menighet og konsolidert ved medlemmenes lydighet skaper gode vilkår for maktmisbruk og undertrykkelse.

Det er i disse sammenhengene et effektivt grep og påpeke medlemmenes bristende samvittighet eller gudstro. Hva skal folk forsvare seg med? En ting er trusselen om å bli støtt ut av en menighet. Noe langt mer alvorlig er det å bli utstøtt fra fellesskapet med Gud. Stort sett påpekes det jo fra fundamentalistisk hold at disse tingene henger nøye sammen. Overfor bl.a. barn og unge vil slike spørsmål og påstander lett kunne fungere som maktmisbruk, manipulasjon og i verste fall som psykisk vold.

Det er verdt å merke seg at denne type påstander og argumentasjon virker svært sterkt også når fundamentalistene bruker dem overfor mennesker som ikke tilhører deres egne miljøer. Mange føler seg krenket, og alt for mange liv er blitt ødelagt. Det er godt kjent at for eksempel mange homofile ikke har orket å leve lenger etter å ha blitt utsatt for fundamentalistenes råkjør. Og forsøker man å få til viktige, saklige debatter, ja da får diskusjonene gjerne karakter av primitive personangrep.

I forlengelsen av Løvås sine observasjoner og advarsler vil jeg hevde følgende. Den fundamentalistiske måten å tenke og leve på gjør det nesten umulig for medlemmene i en fundamentalistisk menighet å avsløre et maktmenneske. De strukturelle ideene, og tankene om lydighet, tukt osv. gjør at maktutøvelsen stemmer overens med den type kristendomsforståelse de er en del av. Og skulle noen, selvfølgelig samvittighetsløst, forsøke å motsi noe av det som foregår, finnes det nok av sanksjoner. Ydmyk offentlig bekjennelse, og som allerede nevnt, trusler om utstøtelse og fortapelse.

Jeg vil altså hevde at vi her står overfor miljøer hvor det vil kunne være svært vanskelig å skille maktmennesker fra mennesker som ikke egentlig er maktmennesker, men som lever og praktiserer en religion som inneholder elementer av maktutøvelse. Årsaken til at disse er vanskelige å skille, er at det er legitimt å bruke maktspråk, og til og med enkelte typer av vold (som i barneoppdragelse). Hvordan skal man da se forskjell? Med andre ord. Når maktmennesker nesten er umulig å skille ut i enkelte miljøer, ja da står vi overfor miljøer som har en karakter, en praksis og en lære som fremmer overgrep.

En mer historisk og religionsfilosofisk analyse av de emnene Ivar tar opp drøftes bl.a. i Torkel Brekke sin bok ”Religion og vold.” Her kan man bl.a. lese om kristendommens bekjempelse av kaoskreftene som bl.a. er forankret i de gammeltestamentlige skapelsesmytene. I forlengelsen av Brekkes analyser er det ikke vanskelig å se et potensial for strukturell vold. Særlig dersom man forveksler mangfold med kaos.

RoB»

Obs: Dette er en oppdatert, redigert versjon av innlegget.

Teo&Tao