Teo & Tao

august 11, 2011

Uendelig, guddommelig empati – det er svaret

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 11:43 pm
Tags: , , , ,

En Gud som oppgir seg selv for å kunne være medlidende og medlevende gjennom alt. Og en tro som utfordrer oss til å strekke oss mot det andre mennesket helt til den fremmede ikke lenger er fremmed, men en søster eller bror.

I forrige blogpost skrev jeg om Jesu mangelfulle livserfaring. Smakløst spissformulert, ikke for å rakke ned på Jesus, men for å riste meg selv våken fra retningsløst søvngjengeri.

Det har aldri vært noe galt med Jesus. Men måten han er klistret ham til flanellografen på, gjør at jeg ofte ikke ser annet enn den glansede papirfiguren. Jeg må ta meg sammen og skrape søndagsskolefilteret av øynene for å se tydeligere.

Dette innebærer at jeg blant annet må våge å innse at jeg har en serie menneskelige erfaringer som Jesus mangler. Han er blank. En novise. Kunnskapsløs. Hjelpeløs.

Sorry, men denne erkjennelsen hjelper meg videre på vandringen med Jesus. For skulle jeg tvihold på dogmene om «to naturer», ville jeg heller valgt en annen vei.

Men heldigvis er det ikke nødvendig å tviholde på den ufeilbarlige, fullkomne gudesønnen som på en eller annen måte er «sann Gud og sant menneske». Alt vi trenger, er menneskesønnen.

Menneskesønnen som går foran og peker på nesteklærligheten, den empatiske Gud.

Som mennesker, skapt i Guds bilde, kan vi litt om empati. Vi kan lære, øve og etter hvert bli ganske flinke. Vi kan lære å sette oss selv til side for å kunne ta inn den andre.

Men tenk deg guddommelig empati – empati uten grenser, uten begrensninger. En konsekvens av en slik tanke, er en Gud som kompromissløst setter seg selv til side for å kunne identifisere seg med, forstå og leve med. Gud ofrer seg selv, dør og gjenoppstår i fellesskapet med mennsket.

februar 18, 2010

Horisontal og vertikal nestekjærlighet

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 9:05 pm
Tags: , , , , ,

Det er ikke grenser for hvem av våre neste vi er i stand til å erklære at vi elsker. Men er vi like klare for å bli elsket av hvem det skal være?

Spørsmålet dukket opp i en kommentarfeltsamtale hos den hyggelige, unge mannen Martin, kjent for bloggen Tankekorset.

Martins hovedanliggende er at vi – i særdeleshet kristne – bør bli flinkere til å elske andre mennesker framfor å dømme dem, også når de er utenfor den konvensjonelle formen som normalt vinner anerkjennelse i kristne kretser.

Det er ikke vanskelig å være enig med Martin.

Men spørsmålet er hva det vil si å elske vår neste.

Jeg vil hevde: Veldig mye kristen nestekjærlighet utøses ovenfra og nedover i et slags kjærlighetshierarki, med Gud på toppen. Nokså høyt opp kommer de kristne, som påtar seg å elske omtrent hva og hvem det skal være.

Pålegget om å elske vår neste – sågar vår fiende – har vi direkte fra Jesus selv. Men etter det jeg kan begripe, er det to poenger hos Jesus som fort blir borte.

For det første at kjærligheten skal være gjensidig.

For det andre at våre menneskelige hierarkier og skillelinjer mister all betydning i møtet med Gud og Guds kjærlighet. De minste skal bli de største, og så videre.

Nestekjærligheten skal derfor ikke være vertikal, fra den verdige til den uverdige, men horisontal, mellom likemenn og -kvinner.

Noe av hensikten med kjærligheten er at den som elskes, skal oppleve seg elsket, forstå seg selv som elsket. Dette er kjærlighetens virkestoff. Hvis vi vil utøve horisontal kjærlighet, og erklærer vår kjærlighet til noen som er utenfor den konvensjonelle boksen, kan det være spennende å teste oss selv:

Er vi komfortable med å se oss selv som elsket av dem vi hevder at vi elsker?

Samtalen med Martin kretset rundt eksempelet transseksuelle. Det blir en kristen dyd å erklære sin nestekjærlighet til noen som lever så himmelvidt fra den kristelige normen.

Spørsmålet må derfor bli kristne som elsker syndere og avvikere, er i stand til å oppleve seg selv som elsket av den andre, på lik linje med den kjærligheten man utøver selv.

juli 3, 2009

Det var dette med liv og lære

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:13 pm
Tags: , , ,

Nedslående, men tankevekkende sak i Dagbladet i dag:

90 prosent av prestene gikk rett forbi skadet mann

Det dreide seg om et rigget eksperiment hvor forskere ville se hvordan prestene reagerte når de passerte en skuespiller utkledd som en bevisstløs, skadet person.

Prestene hadde sågar nettopp forberedt en preken over teksten om den barmhjertige samaritan.

Man kan jo fristes til å tro at kristendom ikke virker, simpelthen.

Nå står det ikke noe i saken om hvorvidt prestene er selverklært «bibeltro» eller ikke. Min intelligente gjetning peker i retning av at det ikke spiller noen rolle.

september 27, 2008

Elsker man virkelig nesten når man tråkker på det nesten holder hellig?

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 5:32 pm
Tags: , , ,

Det er et spørsmål som burde utfordre oss dypt i en global tid: Kan vi virkelig sies å respektere og elske nesten hvis vi samtidig viser ringeakt for det nesten holder for hellig?

Spørsmålet har kvernet i bakhodet siden jeg for en tid tilbake leste en kristen blogger som oppforder folk til å kaste «avguder» de har kjøpt som souvenirer på utenlandsferier. Ikke bare det, men bloggeren mener også at folk som har tjent som misjonærer i for eksempel Afrika, bør kaste eller brenne masker, trefigurer og andre «avguder» som de har tatt med seg hjem fra feltet.

Det er nokså vanlig at kristenkonservative snakker sterkt nedsettende om andre menneskers tro, overbevisning og helligdommer. Det kalles «avgudsdyrkelse», «demoniske åndskrefter», «falsk religion» og så videre. For en tid siden leste jeg en profilert predikant kalle Buddha for «en feit avgud».

Men selv forlanger de altså respekt for det de selv holder hellig. Den som ikke bøyer seg for dette kravet, blir resolutt møtt med beskyldninger om blasfemi. Jeg kan levende forestille meg reaksjonen hvis noen hadde snakket nedsettende om Jesu kroppsbygning.

Siden dagens kristenkonservative vet hvordan det oppleves at det de selv tror på blir latterliggjort, skulle man tro de hadde nærvær nok til ikke å utsette andre for det samme. Men så langt strekker de færreste seg.

Det vanskelige spørsmålet i dette er: Hvordan kan man si at man på alvor elsker og respekterer det andre mennesket når man samtidig viser ringeakt for det som det andre mennesket holder for å være hellig?

Tro er en så sentral og integrert del av mennesket at det ikke lar seg skille ut som noe separat, tenker jeg. Om du tråkker på Buddha, tråkker du på buddhisten. Om du krenker Muhammed, krenker du muslimer – på samme måte som at du krenker den kristne ved å krenke Kristus.

Det er ikke bare tilhengere av fremmede religioner som må finne seg i å få sine helligdommer spyttet på av dem som påstår de følger Jesus. Det samme gjelder i høyeste grad dem som i mer hjemlig farvann følger sin samvittighet og overbevisning også når den kommer på kollisjonskurs med den kristne rettroenheten. Hvor ofte har vi ikke hørt foraktende ord om om «hjemmesnekret religion», om dem som «følger tidsånden», om dem som «utvanner evangeliet».

For noen dager siden så jeg presten Rolf Berg i en tv-debatt i anledning homobryllupet i Kampen kirke. Berg sa beveget, fritt etter hukommelsen: De konservative i kirken krever respekt for sin samvittighet. Selv har de aldri, aldri vist respekt for andres samvittighet.

Hvorfor er det slik? Jeg tror det skyldes at mange av dem som i dag påstår at de er Jesu disipler, i virkeligheten ikke har skjønt en pøkk av det bærende prinsippet i Jesu etikk og menneskesyn: Den forpliktende gjensidigheten. Stikkordet er HVERANDRE.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.