Teo & Tao

november 10, 2010

Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus

Filed under: Religion — Teo&Tao @ 12:07 am
Tags: , , , ,

Bjørn Eidsvåg nekter å harke opp de gamle bekjennelsene enda en gang. I stedet ser det ut til at han har funnet den levende Jesus.

Vårt Land, avisen jeg holder for å ha muligheten til å si den opp i protest, har veldig vanskelig for å ta inn at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Eller har falt fra, som man gjerne kaller det.

Eidsvåg skal ha forlatt kristendommen, slår tempelridder Jon Magne Lund fast.

Bedre blir det ikke når redaktør Anne Gustavsen i pinsevnenorganet Korsets Seier ser seg kallet til å bruke verdidebatt.no for å belære og irettesette Eidsvåg – nokså nedlatende og uten noe som helst forsøk på å lytte. Tenk, han har ikke sett det bibelsk innlysende! Hennes lettvinte arroganse virker nesten panisk.

Selv reagerte jeg med undring, nysgjerrighet og kanskje litt vemod da jeg hørte om Eidsvågs angivelige fall. Jeg tenkte først på andre jeg har møtt som har bidratt sterkt til å inspirere mitt eget trosliv før de selv har skygget banen og endret ståsted. Det er lett å føle seg snytt når forbilder forvitrer, før man minner seg om at ingen mennesker kan pålegges oppgaven som et urokkelig veiskilt støpt i grøftekanten.

I stedet er vi alle på vei. Bjørn Eidsvåg også. Herregud, han var jo «på leit» allerede mens jeg gikk på ungdomskolen. Alle syntes det var fint, bare han ikke fant på å finne noe annet enn det forskriftsmessige. Sånn er det alltid.

Så dukker det opp noe annet som endrer bildet: Bjørn Eidsvåg twitrer selv svaret, med like stor klarhet som om han skulle skrevet det med fingeren i støvet: «Vårt Land er lei seg for at jeg ikke tror på Jesus, hvilket ikke stemmer.»

Interessant. Videre:

«Jeg tar farvel med den kristne lære som krever eksklusivitet i forhold til kunnskap om rett og galt og viten om det hinsidige.»

Jeg lytter:

«Enhver religion leter etter Guds vilje med oss, men ingen av dem har rett til å gjøre krav på han. Jeg blir stående i min kristne tradisjon, men skal man elske sin neste som seg selv, må man innrømme sin neste retten til å velge en annen vei.»

Hva er det med dette som er så vanskelig å svelge for Jon Magne Lund og Anne Gustavsen? Jeg kjenner meg veldig igjen både i Eidsvågs refleksjon og – i all beskjedenhet – i den paniske og noen ganger hatske reaksjonen man møter i etablerte kristenkretser når man velger å se trosbegrepet fra en annen synsvinkel.

Forenklet slik: Mens kirkene hevder og krever at tro dreier seg om objektet, altså en dogmatisk tilslutning til en forestilling om hvordan det hele henger sammen, velger Eidsvåg å se tro som en måte å forholde seg til livets mysterier, ubesvarte spørsmål og det guddommelige på. En slags holdning, en grunnposisjon i livsprosjektet.

Vi forenkler mer:

Å være «kristen» handler om lydig å akseptere noen ideer om hvem Gud er, hvem og hva Jesus er, hvordan verden er skrydd sammen og så videre.

Å være en troende handler om å møte livet, mennesker, mysteriet og det guddommelige med en holdning og tilnærming som er inspirert av de verdier og kvaliteter vi finner eksemplifisert hos Jesus.

Jeg tror Bjørn Eidsvåg ser noe av det samme som jeg ser – stadig klarere: Gud lar seg ikke fange som objekt, heller ikke som objekt for rettroenhet. Jesus viker konsekvent unna alle forsøk på å sole seg i glansen hans. Og Bibelen blir en stygg og fæl bok når den brukes som definisjonsmaktmiddel.

Jeg er glad for at Bjørn Eidsvåg har funnet Jesus. Den kristne tradisjonen – som han velger å bli stående i – burde heller lytte enn å belære.

31 kommentarer »

  1. Jeg har litt blandede følelser til hele debatten som har oppstått rundt dette. Mens jeg tror at det er flere veier til Gud, hvilket er en sentral idé i mitt verdenssyn, er det viktig for meg å understreke at også det er en oppfatning som nødvendigvis eksluderer andre oppfatninger (som at det bare er én vei). Altså har jeg en oppfatning om at jeg har rett i at det finnes en kjerne av noe sant og godt i alle religioner, og i alle mennesker, og selv om det er en ganske hyggelig oppfatning, er den i seg selv ikke mer bastant enn den til dem som mener at kristendommen er den religionen som sitter overlegent nær Sannheten. (Selv om hvordan man jo legger frem egne oppfatninger også har en del å si.) Derfor mener jeg at noe av den kritikken Eidsvåg har kommet med overfor kirken/kristne, også til en viss grad rammer ham selv. Jeg mener også at din kritikk da blir noe urettferdig, for du bruker ordet «belære» ett par ganger, og er du så sikker på at enkeltkristne opplever det du sier som noe mindre belærende enn det du opplevde i de innspillene du har kommentert?

    Selv om jeg ganske ofte er enig med liberale og moderne tokninger av trosspørsmål, synes jeg at de av oss som fremholder slike tolkninger får det altfor lettvint i trosdebatter sammenlignet med hvordan selverklærte konservative får det. Hvorfor tar vi det liksom for gitt at de av oss som «undrer oss» nødvendigvis er noe mer åndelig viderekomne enn dem som mener å ha funnet et svar? Hvorfor tar vi det for gitt at den liberale tidsånden ikke har de samme sperrer som konservative tidsånder har hatt tidligere? Hvorfor lar vi oss selv slippe så billig unna i debatter? Og hva er det som gjør at vi så gjerne mener at andre har «dogmer», mens vi selv har «tro»?

    Kanskje er det til og med meningen at vi skal tro forskjellig, slik at vi kan stå som korrektiver til hverandre, men da har i så fall ingen det endelige svaret, selv ikke dem som mener at alle har det.

    Kommentar av Heidi — november 10, 2010 @ 9:54 am | Svar

  2. det beste poenget hans syns nå jeg er dette han twitret:

    «Å forlange klar tale i kristen sammenheng har alltid hatt til hensikt å definere noen innenfor eller utenfor, det er ikke jeg med på»

    Kommentar av Kuleknut — november 10, 2010 @ 11:56 am | Svar

  3. Enig, kk. Veldig enig. Og det ser ut til at noen har et vedvarende behov for å skape slike definisjoner og skiller. Særlig viktig er det å definere folk ut. Ikke basert på hvem de er eller hva, men på hva de MENER. Det synes jeg er trist.

    Kommentar av Teo&Tao — november 10, 2010 @ 12:12 pm | Svar

  4. Men var det egentlig alt han kommuniserte med den tweeten? Jeg er enig i at en del av dem som har etterlyst en klargjøring nok har gjort det av hensyn til å kunne definere ham ut eller inn, for det viser klart enkeltkommentarer på Verdidebatt. Der kan jeg støtte ham (prinsipielt) i å ikke ville klargjøre sitt eget ståsted. Men så ser jeg også en annen side av saken, og det er at Eidsvåg har gått ut i mediene og både eksplisitt og implisitt kritisert en (nokså vag) gruppe kristne, og når disse så ber ham om å klargjøre hva han egentlig kommuniserer, trekker han seg tilbake. Det synes jeg ikke er særlig realt. Og ikke bare det, når han da møter mennesker med hva som like fullt kan være en nysgjerrig holdning overfor hans ståsted, som han jo har kommunisert i mediene, så avskriver han dem ved kollektivt å ilegge dem en mindre enn edel hensikt. Hvem er det som egentlig definerer folk ut av det gode selskap da?

    Kommentar av Heidi — november 10, 2010 @ 12:22 pm | Svar

  5. Det Bjørn Eidsvåg snakker om, er dem som FORLANGER klar tale. (Min utheving)

    Kommentar av Teo&Tao — november 10, 2010 @ 12:30 pm | Svar

  6. Vel, det er lov å prøve å kjempe mot Bøygen, men de aller fleste må til slutt gå utenom.
    Og hvorfor? Fordi Bøygen ikke lar seg definere, kanskje? Du vet ikke hva du slåss mot.

    Kommentar av Havørn — november 10, 2010 @ 12:32 pm | Svar

  7. Ja, han nevner dem som «forlanger» klar tale, men rammer i forbifarten også dem som i utgangspunktet bare har etterspurt noe slikt. Jeg synes det er en polemisk måte å kommunisere på, og den eneste grunnen til at ikke flere arresterer ham på det, er at tankene hans er i tråd med tidsånden. Og det er ganske ironisk med tanke på hvordan de historiske kirkedebattene har foregått – historien gjentar seg, men i denne omgang er det de liberale som tilsynelatende smadrer mer eller mindre tradisjonstro røster, og ikke omvendt.

    Hvorfor er ikke du også opptatt av disse linjene, Teo? Hvorfor bekymrer det deg ikke at Eidsvåg kritiserer andre for å hevde en klar fasit, mens han selv gjør akkurat det samme, bare med et annet innhold (les: en annen fasit)? (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3896851.ece) Er han fritatt for all diskusjonsetisk og ideologisk kritikk bare fordi han forfekter et syn du deler med ham?

    Kommentar av Heidi — november 10, 2010 @ 1:31 pm | Svar

  8. Heidi, jeg synes ikke det er galt å kritisere dem eller det man er uenig med. Heller ikke når det gjelder religion.

    Kommentar av Teo&Tao — november 10, 2010 @ 1:58 pm | Svar

  9. Jeg synes heller ikke det er galt, og jeg synes det er litt overraskende om du tolker meg slik at det er det som er problemet. Jeg reagerer på retorikken Eidsvåg bruker, og at han ikke skiller mellom form og innhold. Han kritiserer norsk kristendom (kirken) for å mene å holde på en fasit – hvor hans kritikk både rammer innholdet i denne «fasiten» samt selve forestillingen om at det ikke bare finnes en fasit, men at kristendommen står som forvaltere av den – mens han selv med det, og i kritikken av innholdet han selv ikke tror på, fremstiller seg selv som kvalitativt annerledes.

    Og det er nettopp her han må velge, for man kan ikke kritisere det at kirken har en konkret holdning til helvete (form), og da eventuelt en positiv holdning, mens man samtidig hevder at det ikke finnes et helvete (innhold). Enten finnes det ingen fasit – og da kan ingen ta feil, heller ikke dem som mener at alle andre tar feil – eller så finnes det en fasit som man selv kan ha en forestilling om hva inneholder, og hvor en så bruker denne forestillingen i kritikken av dem en eventuelt måtte være uenige med. Det dreier seg om to forskjellige debatter som slett ikke trenger å være knyttet til hverandre.

    Eidsvåg har kommet med flere synspunkter hvor han i tillegg til å motsi troselementer han er uenig i, diskrediterer menneskene som fastholder dem ved å ilegge dem en uhederlig eller maktorientert dagsorden. Det er et tankekors at mennesker som kritiserer negative elementer som ideologisk maktbruk i kirken, selv tar i bruk slike hersketeknikker og «snarveier» i debatten, og slik fremstiller både egen kritikk og egen person som av en annen art enn meningsmotstanderne. Og igjen, det er det som er problemet, ikke at Eidsvåg mener at helvete er en menneskelig kontruksjon. Den nye religionskritikken er intet mindre enn en ny fromhet som er like ekskluderende som før, men som bare rammer andre grupper.

    Kommentar av Heidi — november 10, 2010 @ 4:17 pm | Svar

  10. Joda, man kan sikkert kritisere Eidsvåg for å blande kort. Ja, det er et problem at man går etter hverandres motiver, selv om det noen ganger er vanskelig å være helgen.

    I denne sammenhengen er ikke jeg veldig opptatt av dette. Jeg synes det interessante er at jeg kan tolke Eidsvågs twittermeldinger dithen at han nærmer seg den samme erkjennelsen som jeg selv, og at han har gjort noen av de samme erfaringene.

    At han – som jeg – har et i beste fall ambivalent forhold til kristelighetskulturen, er en del av bildet. Hvorfor spør ingen om hvordan ellers vettuge, skikkelige folk får kirkene i vrangstrupen? Hele frafallen-retorikken er konstruert for å finne forklaringer i den enkeltes bristende karakter og trosliv. Slik unngår man å rette et kritisk søkelys mot trosfellesskapet man forlater.

    Det finnes et alternativ til, for øvrig: At fasit eksisterer, men at den er utenfor rekkevidden av vår egen erkjennelse. Jeg opplever vel at det heller er der Eidsvåg er, og at det er dette som misforstås av dem som oppfatter at fasiten lar seg lese i en bok.

    Kommentar av Teo&Tao — november 10, 2010 @ 4:31 pm | Svar

  11. Jeg er vant til at mange stiller slike spørsmål, og det er ganske høy frafallsprosent med høy toleranse for det blant dem jeg ferdes. Jeg reagerer også på frafallen-retorikken, men mener også at den bare representerer én del av selv institusjonalisert kristendom. Jeg er også enig i flere av synspunktene til Eidsvåg hva tro angår, men jeg liker ikke måten han fremmer dem på, som jo på sett og vis blir en del av synspunktene hans. Kanskje reagerer jeg ekstra sterkt fordi jeg selv fremmet noe ganske likt for noen år siden, før jeg syntes det var i orden å kalle meg for kristen igjen.

    Jeg er enig med deg i det tredje alternativet, og det kan godt være at det er det Eidsvåg mener han er kommet frem til. Det er forsåvidt et helt legitimt alternativ, og ett jeg mener det til en viss grad ligger noe i, men det er samtidig fryktelig kronglete synspunkt om man følger det til fulle, og ett som gjør det ganske vanskelig å fremme noen form for religionskritikk. Det er jo ikke et alternativ som kan bevises, og om det stemmer til fulle, finnes det heller ikke noe større grunnlag for å hevde at dette alternativet er mer sannsynlig enn de andre alternativene, fordi alt som skulle kunne gi oss den erkjennelsen er utenfor rekkevidde. Jeg antar at noe av poenget knyttet til et slikt alternativ, er at man kanskje ikke bør fokusere så mye på fasiten overhodet, noe jeg har hørt flere si, men hvordan vet de om dette «bør» om de ikke alt mener de har tilgang til denne erkjennelsen?

    Skal jeg legge godviljen til, er det vel mange som mener at vi kun har begrenset tilgang til fasiten, og det er det jeg selv tror, men er vi kommet så langt, har det vel den konsekvens at vi må være åpne for at det alltid finnes en mulighet for at [erkefiendens navn] har forstått noe vi ikke har. Jeg liker puslespilltanken, om at fasiten er tilgjengelig, men at det krever egenarbeid, samarbeid og nåde.

    Kommentar av Heidi — november 10, 2010 @ 5:45 pm | Svar

  12. OK, jeg kan være med på at Eidsvåg hadde stått seg på å kommunisere mer åpent med dem som er i posisjon til å dra nytte av synspunktene hans. Hva vet jeg; kanskje han trenger å beskytte seg selv? (Spekulasjon)

    Når det gjelder «fasiten», har vi nå fire alternative posisjoner på bordet:

    1: Det finnes en fasit, og jeg vet hva den er.
    2: Det finnes ingen fasit.
    3: Jeg vet ikke om det finnes en fasit.
    4: Det finnes (trolig) en fasit, men ingen av oss har klart å overskue den (ennå).

    Omtrent sånn? Jeg tenker at disse posisjonene ikke er likeverdige, av en bestemt årsak: Bevisbyrden ligger tyngst på posisjon 1. Den som hevder å besitte en fasit som trumfer alle andres oppfatninger, må i anstendighetens navn kunne sannsynliggjøre en slik påstand for ikke å bli en eksistensiell bølle. Og det er her de svikter, ikke minst Anne Gustavsen og hennes «proklamasjoner».

    Et utsagn som kommuniserer at «jeg vet hva som er sant, og jeg vet det fordi det samsvarer med min tolkning av en bok jeg regner for å være ufeilbarlig», kan ikke sidestilles med de andre alternativene, aller minst 3 og 4.

    Kommentar av Teo&Tao — november 10, 2010 @ 6:33 pm | Svar

  13. 🙂

    Jeg er enig i at posisjon 1 har en tung bevisbyrde, men jeg mener at det samme må gjelde posisjon 2. Jeg mener at disse er like i at de begge representerer hver sin motpol som begge er bastante og eksklusive. Man kan innvende og si at 2 ikke trenger å bevises fordi det er en negativ påstand, men med tanke på at vi befinner oss i den konteksten vi gjør, mener jeg at den som hevder den bør kunne argumentere for det (bevise det).

    Posisjon 3 skiller seg ut som en slags agnostisk kategori, uten en egentlig påstand, og ikke minst omfatter den bare individet som fastholder den – i motsetning til de andre. Jeg mener derfor at den ikke har noen bevisbyrde overhodet, men at det selvfølgelig ligger en verdi for den som har denne posisjonen å begrunne den for en selv. Dette er vel ikke en posisjon man hører noe særlig i religionsdebatter?

    Posisjon 4 har også en bevisbyrde, mener jeg, nettopp fordi den jo ikke bare gjelder egen tvil, men faktisk også kommuniserer at heller ikke andre har nådd en sann erkjennelse. Da bør man kunne begrunne hvorfor det er sannsynlig at alle de tros- og religionsalternativene vi i dag står overfor, ikke representerer sannheten(helt eller delvis). Slik sett mener jeg at 1 og 4 faktisk har noen likhetstrekk, selv om jeg kan være enig i at posisjon 4 kanskje har en litt svakere bevisbyrde, fordi man i den også forutsetter at en selv ikke kjenner fasitens innhold, dog man hevder samtidig en kjennskap nok til å kunne si at ingen ennå har funnet den. Ikke at jeg synes det ligger noe galt i det, jeg synes det er helt legitimt å mene at noen andre tar feil om man kan begrunne det skikkelig.

    Jeg mener heller ikke at det nødvendigvis er galt å bruke Bibelen som et ledd i argumentasjonsrekken til posisjon 1, for om man ikke tillater den som gyldig på noe plan, avskriver man svært mange menneskers religiøse erfaringer og «åpenbaringer» (som gjennom lectio divina) direkte knyttet til lesning av denne boken. Men det blir problematisk om man kun bruker sirkelargumentasjon av typen: “Jeg vet hva som er sant fordi det samsvarer med min tolkning av Bibelen, og Bibelen hevder selv å være Guds ord.”

    Kommentar av Heidi — november 10, 2010 @ 9:24 pm | Svar

  14. Jeg kan ikke huske å ha lest ordet «bevis» noe sted i Bibelen? Vet dere om et sted så vil jeg gjerne få høre om det.
    Gresk logikk arbeider med bevis.
    Troen er en gave. Uforklarlig. Den spør ikke etter bevis, men etter Gud.
    Tvilen, mangelen på tro , spør etter bevis.
    Jeg tenker på Bjørn Eidsvåg, og oss alle, som heldige mottagere av denne strålende gaven som gjør oss, ikke til bevismakere, men til vitner! Og jeg tenker at alle vitner, vi er desverre bare ikke så gode lyttere… for vi ber ikke om å få høre vitner, vi ber om bevis..

    Kommentar av predikeren — november 11, 2010 @ 12:23 am | Svar

  15. Predikeren: Enig! Du tar med andre ord til orde for posisjon 2.

    du sier: «Tvilen, mangelen på tro, spør etter bevis». Nja. Jeg tenker at jeg spør etter bevis når noen påstår at de VET hva som er sant på troens område.

    Kommentar av Teo&Tao — november 11, 2010 @ 9:14 am | Svar

  16. Jeg er enig med deg, Predikeren, i at troen og tilliten til Gud er grunnleggende i det personlige religiøse liv, men jeg mener samtidig at «bevis» spiller en rolle når vi diskuterer med andre mennesker. Diskusjon spiller kanskje ikke en så stor rolle i det private religiøse livet – dog gjør det det for noen, og det er også kristne tradisjoner for troens logikk – men det spiller en rolle der mennesker søker å komme sammen i et fellesskap rundt gudstroen. Det kan være så enkelt som hvilken organisering som best er i takt med denne delte gudstroen, og da må man kunne tale en logikk (den kan også være basert på religiøs erfaring) som også er erkjennelsesmessig tilgjengelig for andre. Og ikke minst når det er snakk om rett og galt, og i kristen sammenheng: hvilken autoritet Bibelen har og hvordan Bibelen skal tolkes på dette området. Det betyr ikke at man nødvendigvis tviler på Gud, men at man er åpen for muligheten for at en selv og andre noen ganger kan forveksle Gud med ego.

    Kommentar av Heidi — november 11, 2010 @ 9:58 am | Svar

  17. Ja, Heidi, jeg liker godt å lese god dogmatikk. Og jeg mener at logikken har sin naturlige plass som redskap i alle argumentasjonsformer, men den kommer til kort i dette å skape et «troens bevis». På samme måte som vår vitenskaplig metode ikke kan behandle fenomenet stoffenes bølgeegenskaper etter tradisjonelle årsaksmetoder, det er fenomener som unndrer seg årsakslovene og våre kjente logikkredskaper, og som krever en annen håndtering.

    ..for å sette det noe på spissen: i kirkens dogmatikk er logikken en viktig faktor.Her har kirken en sterk og solid gresk forankring i sitt arbeid. I jødisk tradisjon er det «å være ordets gjører» det som viser ordets virksomme kraft, om den er virksom og god.

    Her får vi litt av den samme diskusjonen som er ved f.eks. alternativ medisin kontra skolemedisin.
    Skolemedisinen har en stor «bevis»førsel for alle sine behandlingsformer. Der er alt vitenskaplig. Og det er selvsagt trygt for den syke.
    Alternativere har bare vitnesbyrdet fra den syke som har prøvet deres behandling.

    TaoTeo slår ned på at noen sier de vet noe i sin tro…da krever han bevis av dem….. men han refser så hardt at han fremstår som en veldig besservisser selv…. noe vi alle gjør i slike diskusjoner, mer eller mindre vellykket. Jeg synes ofte om meg selv at jeg er skrekkelig på den måten.

    Da liker jeg bedre når Paulus sukker: Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i eder…

    For enten du er «blitt frisk» ved «skolemedisin» eller ved «alternativ behandling», så er det for den syke det samme, bare han er blitt frisk! Det er hans «fasit».
    Blir han ikke frisk, hverken ved den ene eller andre behandlingen, kan de slå i bordet med fasitene sine så mye de vil, den syke har sin egen erfaring som teller mest for ham!

    Er vi ikke «den syke», men tror vi er en av «behandlerene», bør vi være forsiktige med å svinge svøpen over noe som kanskje er den syke til hjelp. For her feller vi samme dom over oss selv, som vi feller over andre.

    I min tro leter Jesus etter den bortkomne sauen, enten sauen heter Bjørn Eidsvåg eller Per Lønning, Heidi. Toril eller TaoTeo.

    Kommentar av predikeren — november 11, 2010 @ 9:05 pm | Svar

  18. En trykkfeil fra meg, det skal være :
    unndrar seg årsakslovene.

    Kommentar av predikeren — november 12, 2010 @ 6:40 am | Svar

  19. Det er en viktig forskjell på Predikeren og meg selv: Jeg søker bevisst den konfrontasjonen som Predikeren i sin distanserte tilfredshet har slik avsmak for.

    Konfrontasjonen kan være forfriskende og klargjørende, men selvfølgelig: også herlig vulgær og upassende. Særlig for den som har sin sak i orden.

    Kommentar av Teo&Tao — november 12, 2010 @ 8:22 pm | Svar

  20. Det som forundrer meg er ikke Eidsvågs oppgjør med tradisjon og institusjon, men reaksjonene til de som representerer det han vil distansere seg fra. Hvorfor blir de så innmari provosert? Irritasjonen og forakten gjennomsyrer innleggene deres. De virker personlig fornærmet over å være avvist. Ikke et nytt og ukjent fenomen for denne leser. men det forundrer meg stadig, at de som representerer et fellesskap som blir forlatt ikke signaliserer den minste sorg over bruddet, eller litt selvkritikk, eller vilje til å gå en ekstra mil i velvillg dialg. Hvor kommer dette sinne fra? Irritasjonen er tydelig både om en person forlater et fellesskap og der en person utstøtes aktivt.

    Jeg skulle ønske at reaksjonen hadde vært noe i retning av at: dette er trist for oss. Håper du finner svarene du søker, vi vil gjerne holde kontakten og la oss berike av det du måtte finne på din vei. Vi respekterer ditt valg, og ønsker det all himmelens velsignelse.

    Men det har jeg aldri sett.

    Kommentar av Ramaskriket — november 13, 2010 @ 11:19 am | Svar

  21. Det ønsket du skriver der er jeg helt med på, Ramaskriket!

    Tao Teo sier det så treffende:
    » Jeg søker bevisst den konfrontasjonen som Predikeren i sin distanserte tilfredshet har slik avsmak for.»

    Ja, det treffer meg skikkelig. Jeg tror ikke jeg kunne sagt det verre selv!

    Jeg vil bare legge til at den distansen du riktig påpeker, fremkommer ved at jeg i den religiøse tro ikke betrakter meg som det handlende subjekt, men jeg betrakter Gud som det handlende subjekt.

    Jeg er gjenstand for Guds kjerlighet, altså objektet, den disse guddommelige handlinger er gjort for.

    Når all min tanke er slik, og jeg fryder meg som et ubekymret barn under fars beskyttende omsorg, da ser virkelig mange slike problemstillinger, som f. eks. Bjørn Eidsvågs lille bekjennelse, anderledes ut for meg enn de ofte gjør for deg. Men jeg har da registrert at vi ofte tenker i samme baner også.

    Denne tilbaketrukne tilfredshet, som du kaller det, tillegger jeg nemlig ikke bare meg, men alle mennesker. Og i min tanke er Bjørn Eidsvåg en troende bror som ikke frykter for å stå alene, men hevder det han har sett og tenkt,og som han vil tenke mer over og søke nærmere forståelse for, selv om han må være uten kirkens «applaus».

    Kirken må vite, at selv om de fastholder en dogmatikk og selvom de kanskje har helt rett i den, så er ethvert menneskes vei en vei med gud, og ikke med kirken. Gud er frelsen, kirken er samlingen av de troende. Tvil og tro og smerte er knyttet til alt som angriper denne barnets trygge havn.

    Jeg ønsker ham,Bjørn Eidsvåg, som Ramaskriket sier, all himmelens velsignelse.

    Kommentar av predikeren — november 13, 2010 @ 8:17 pm | Svar

  22. Om Eidsvåg fortsatt tror at Jesus er Guds sønn, så mener jeg at det hadde vært greiere om han stod fast på at han var kristen. Ved å benekte at han er det, mener jeg nemlig at han bidrar til det motsatte av hva han ønsker: Han gir «kristenkonservative» (som mange kaller seg) retten til å eie begrepet «kristen». Og det mener jeg er veldig uheldig.

    På den annen side synes jeg at Eidsvåg, ved å nekte å si hva han er, får frem et litt interresant poeng, nemlig at det viktigste er gjerne ikke hva mennesket tror på av dogmer og trosforestillinger, men hva vi gjør og hvordan vi er mot våre medmennesker.

    Jeg ønsker ikke å gå inn på noe veldig detaljert og avsløre hvem og hvor, men jeg var for ikke lenge siden med i en sammenheng der kristne tok i mot en ikke-troende, og de kristne brukte tid på lovsang og ingen spurte om å be for ham. Og etterpå dreide talen fra lederen om at man måtte ofre mye for å følge Jesus! Så da fikk denne personen slengt i ansiktet både høye krav uten å være frelst, og i tillegg var det ingen – bortsett fra meg – som tok meg tid til å prate med ham og ville bli kjent med ham. Den situasjonen satte meg litt ut.

    Det kan godt hende at Eidsvåg har gjort den primitive feilen å ta avstand fra en Gud på bakgrunn av en del kristnes holdninger. Selv om mange gjør den feilen, er det primitivt, ettersom Gud og mennesker er svært ulike, for å si det på en banal måte. Jeg er enig med Eidsvåg i at Gud er større enn flere kristne gjør ham. Han er større enn alle mennesker gjør ham selvsagt, det sier da seg selv, uansett hvordan og hvor mye mennesker kan oppleve ham.

    Eidsvåg mener vel det som også Sigvart Dagsland gjør, som har fått flere kristne til å stemple dem begge to som frafalne; de vil ikke gå med på at mennesker som ikke tar i mot Jesus automatisk går feil vei. Eller at det nødvendigvis finnes noen feil vei. Jeg er enig med dem i at man har ingen som helst rett til å dømme hvor folk over verden ender fordi de ikke har hørt om Jesus. Men jeg fastholder at det er en person som fører til Gud, og ingen andre. Når man snakker om at «det er flere veier til Gud», kan det høres ut som at man mener at andre personer eller religioner fører til ham. Slikt tar jeg avstand fra, men når Bibelen selv sier at hjertene til menneskene skal bli vurdert, så er jo dette et argument for at Gud gransker ethvert menneske. Og at det dermed ikke er snakk om at mennesker kan være enten «innenfor» eller «utenfor». Men at det gjerne er litt mer komplisert enn som så, nettopp slik Eidsvåg hinter til.

    Kommentar av Martin — november 15, 2010 @ 2:02 pm | Svar

  23. Klokt sagt!

    Kommentar av predikeren — november 15, 2010 @ 8:58 pm | Svar

  24. […] hadde egentlig ikke tenkt å legge ut dette her. Men jeg fikk høre fra Predikeren at kommentaren min hos TeoogTao om Bjørn Eidsvåg var klok, så da legger jeg det ut her også. Jeg stoler nemlig […]

    Tilbakeping av Tankekorset » Om Bjørn Eidsvågs tro — november 15, 2010 @ 9:58 pm | Svar

  25. «Om Eidsvåg fortsatt tror at Jesus er Guds sønn, så mener jeg at det hadde vært greiere om han stod fast på at han var kristen.»

    skriver Martin, som om det skulle vært opplagt, opplest og vedtatt hva begrepet «Guds sønn» betyr. Slik jeg ser det, kan helt ulike trosforestillinger og ideer gjemme seg bak et slikt begrep. Vi snakker jo ikke om et åpenbart far-sønn-forhold her. Tross alt mottar ikke Gud barnetrygd for sønnen sin, og han har aldri fulgt ham på fotballtrening.

    Jeg er enig i at det er har noen betenkelige sider å abdisere som «kristen», nettopp fordi man overlater arenaen til andre som mer enn gjerne vil ha den for seg selv.

    Men som jeg har sagt i noen sammenhenger: Vi kan ta med oss Jesus og gå!

    Kommentar av Teo&Tao — november 16, 2010 @ 9:14 am | Svar

  26. Hehe, greit nok at de ikke gikk på fotballtrening sammen, men i det så legger jeg at Gud har et helt spesielt farskapsforhold til Jesus som han ikke har til oss. (Eller som han i utgangspunktet ikke hadde til oss, vi kan jo ta i mot den Hellige Ånd etter Jesus dro). Alle andre mennesker har altså en jordisk biologisk far, men kristne tror jo ikke dette om Jesus. Det er jo dette tradisjonell kristen tro hviler eller faller på.

    Kommentar av Martin — november 16, 2010 @ 1:36 pm | Svar

  27. Nei, det blir etter mitt skjønn galt å innsnevre kristen tro til å handle om å tro på jomfrufødselen og gjøre det hele til et bokstavelig spørsmål om Jesu DNA. «Guds sønn» kan også forstås som en tittel, en benevnelse med et innhold. Hva er det med denne personen som gjør at han bar en slik benevnelse?

    Jeg vil heller snu på det: Jesus var unik i den forstand at han introduserte et intimt og personlig pappa-forhold til det guddommelige – uttrykt gjennom bruken av begrepet «Abba». Dette er ikke mitt påfunn, men god teologi, se for eksempel hos John Keenan.

    Men uansett: I denne sammenhengen var poenget å problematisere ved å påpeke at det kan skjule seg veldig ulike ideer bak de samme ordene.

    Kommentar av Teo&Tao — november 16, 2010 @ 4:27 pm | Svar

  28. Jeg er enig i kritikken av Anne Gustavsens ørefik til Bjørn Eidsvåg. Den er et uttrykk for skuffelse over at Eidsvåg har valgt å definere seg selv utenfor. Han er en sviker, og får en behandling som tilkommer en slik.

    Men ikke bare fordi han velger å definere seg selv utenfor det gode selskap, men fordi han også devaluerer det og slår døren ettertrykkelig igjen når han går. Han sniker seg ikke ut på tærne, akkurat. Han er arrogant, og vet hvilke knapper han skal trykke på for å provosere. Antageligvis fordi han allerede har opplevd fordømmelsen og fremmedgjøringen, slik at det koster ham lite. Det blir en takk for sist.

    Men redaktør Gustavsen forstår ikke sin besøkelsestid. Eidsvåg representerer ikke bare seg selv i denne saken. Det finnes mange mennesker som befinner seg i hans posisjon, enten på vei ut av eller på vei inn i Kirken. I stedet burde man åpnet for dialog.

    Men problemet er hvilke arenaer vi har for dialog med mennesker på leit. Kristeligheten er preget av proklamasjoner, monologer og prekener. Som man også kaster etter provokatøren Eidsvåg i det han går.

    Kommentar av Are Karlsen — november 22, 2010 @ 1:41 am | Svar

  29. Veldig skarpt, Are. Skriv mer.

    Kommentar av Teo&Tao — november 22, 2010 @ 9:14 am | Svar

  30. […] Teo & Tao: Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus. […]

    Tilbakeping av Bjørn Eidsvåg - blogg.brr.no — juli 28, 2015 @ 4:19 pm | Svar

  31. […] Teo & Tao: Eg ser at Bjørn Eidsvåg kan ha funnet den levende Jesus. […]

    Tilbakeping av Bjørn Eidsvåg | blogg.brr.no — juni 22, 2018 @ 1:28 pm | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere like this: