Hvordan kristen fundamentalisme skaper og legitimerer vold

Kristen fundamentalisme er ikke bare en form for religiøs tro. Den er en totalitær ideologi. Og denne ideologien bærer i seg tendenser som både skaper og legitimerer vold.

Det har tiltrukket seg en viss interesse – og falt noen tungt for brystet – at jeg kan hevde noe så uhørt som at det er en forbindelse mellom kristenfundamentalisme og vold. Påstanden min er at denne formen for religiøsitet bærer i seg holdninger som legitimerer vold.

Det betyr ikke at alle som bekjenner seg til fundamentalistiske former for kristen tro, er voldelige – verken i tanker, følelser eller handlinger. Men det betyr at ideologien de bekjenner seg til, inneholder voldsfremmende elementer. I stedet for å bli fornærmet og fornekte dette helt ureflektert og på autopilot, burde de som bekjenner seg som fundamentalister, heller se kritisk på sin egen tradisjon. Det er i hvert fall mitt råd.

Hva er kristen fundamentalisme? Begrepet er upresist, fordi det har både en opprinnelig betydning, og flere moderne betydninger. Opprinnelig var fundamentalisme betegnelsen på en amerikansk kristendomsretning som formulerte en bokstavelig og reaksjonær «bibeltroskap» i opposisjon til framvoksende modernitet og vitenskapelighet.

I dag begrepet betegner en form for bokstavtro som setter hensynet til religiøse ideer om sannhet over menneskelige hensyn. (Derfor har man erklært humanismen som hovedfiende.) Det betegner en form for tro som er avvisende til et vitenskapsbasert verdensbilde og som forutsetter at åpenbaringsteksten er absolutt autoritativ og overordnet.

En kristen fundamentalist vil derfor hevde Skriftens ufeilbarlighet og absolutte autoritet, også der hvor den strider mot kunnskap som er vitenskapelig frambrakt og dokumentert. De vil hevde det samme der hvor Skriften kommer på kollisjonskurs med humanistisk etikk og egen erfaring.

I denne sammenhengene er dette de tre viktigste og farligste trekkene ved kristen fundamentalisme:

1: Overbevisningen om at man selv besitter den eneste gyldige sannhet om Gud, og at alle andre livsanskuelser, vinklinger, oppfatninger og innvendinger må avvises som «vranglære».

2: Ideen om at man befinner seg i en guddommelig maktpyramide hvor den allmektige Gud sitter på toppen og delegerer myndighet til et guddommelig ordnet hierarki.

3: Et fromhetsideal som i stor grad handler om underkastelse og lydighet.

Norske kristenfundamentalister finnes i flere miljøer: I evangeliske og delvis i pinsekarismatiske frikirkemiljøer og i flere utgaver av luthersk lavkirkelighet. Enkelte i disse miljøene definerer seg selv som fundamentalister. Andre vil markere avstand til et slikt stempel brukt om seg selv. Det siste har antakelig sammenheng med at begrepet i moderne tid også brukes til å beskrive ytterliggående muslimer.

Jeg sier det er en sammenheng mellom fundamentalisme og vold, at også kristen fundamentalisme i en viss forstand må forstås som en voldsideologi. De prinsipielle og ideologiske linjene som påviser dette, skal jeg komme tilbake til.

Men før vi ser på teorien, bør vi tenke praktisk og spørre: Er kristne fundamentalister voldelige? Finnes det eksempler på religiøst motivert vold i kristenfundamentalistiske miljøer? Hvis noe slikt overhodet ikke lar seg finne, blir jo de ideologiske koblingene også rent teoretiske og akademiske øvelser.

Kristenfundamentalister tenker om seg selv at de representerer det gode i denne tilværelsen. Og de er svært raske med å peke på islam som hovedareanen for religiøs vold i vår tid. Terroristene er muslimer. Selvmordsbomberne er muslimer. Flagg- og ambassadebrennerne er muslimer. Flykaprerne er muslimer. Sharia-bødlene er muslimer. Og så videre.

Og det er riktig nok, at det finnes relativt lite politisk voldsbruk blant kristne fundamentalister (hvis vi ser bort fra at kristenfundamentalistisk retorikk delvis danner bakteppe for USAs «krig mot terror»). De få tilfellene som finnes, handler om attentater mot abortleger, fortrinnsvis i USA. Tar vi med verbal vold – som trusler og krenkelser – finner vi noe mer, i form av hets mot homofile, trusler mot homo-, abort- og pluralismevennlige politikere, krenkende provokasjoner ved kvinneklinikker, og så videre.

Ikke ubetydelig, men overhodet ikke nok til å rekke islamistene til anklene engang. Det er sant.

Nei, i hovedsak utfolder den kristenfundamentalistiske voldsbruken seg på en annen arena: I privatsfæren og familielivet. Dette er grundig dokumentert, ikke minst av religionssosiolog Eva Lundgren, som i boka «I Herrens vold» og i senere arbeider beskrev omfattende voldsbruk i kristne miljøer.

Ikke bare foregår volden beviselig, men Lundgren påviser – blant annet gjennom intervjuer med kristne voldsmenn – at volden er eksplisitt religiøst og «bibelsk» begrunnet. Mishandling av koner og barn foregår på mandat fra Gud selv, slik disse overgriperne ser seg selv.

At kristne fundamentalister aksepterer og oppmuntrer til bruk av fysisk avstraffelse – altså vold – i barneoppdragelsen, er velkjent. I Norge har blant andre pinsepastor Jan-Aage Torp gjort seg til talsmann for fysisk «tukt». Hans Bratterud har hevdet det samme. Nylig avdekket en svensk tv-dokumentar at Livets Ord-grunnlegger Ulf Ekman anbefaler fysisk avstraffelse når han preker i USA, men avstår fra det samme i Sverige. Ikke fordi Gud mener noe annet i Sverige, men fordi han ikke vil oppfordre sine tilhengere til å bryte svensk lov.

Det er med andre ord svensk lov og ikke Ekmans fundamentalistiske kristendomsforståelse som hindrer at menighetsbarn i Livets Ord blir slått av sine foreldre.

Det er fristende å trekke fram avsløringene om overgrep mot misjonærbarn som enda et eksempel. Foruten vanskjøtsel, vold og overgrep på barnehjemmet, har vi også aspektet med foreldre som setter «saken» foran hensynet til egne barn – på oppdrag og mandat fra misjonsorganisasjonene.

Det er påfallende at kristenfundamentalister ser fullstendig bort fra vold i familien og privatsfæren når de helt kategorisk avviser at deres egen teologi og ideologi kan lede til – og legitimere – vold. De synes å mene at slike sammenhenger bare handler om politisert vold i det offentlige rom – terror, attentater, henrettelser og så videre, eller om blind vold på gata.

Så hvorfor defineres den private volden ut, enda den vitterlig henter legitimitet fra det samme tankegodset som konstituerer kristenfundamentalistisk tro og kultur? Det kan tenkes flere forklaringer:

1: Man benekter at denne volden faktisk finner sted.

2: Man mener denne volden ikke har noe med religionen å gjøre.

3: Man «glemmer» å regne med den fordi vold mot kvinner og barn i privatsfæren simpelthen ikke anses som særlig alvorlig og dessuten ikke er noe overdenen har noe med.

Antakelig er alle tre forklaringene riktige, men i vår sammenheng er det nummer 3 som er interessant. Kan det dokumenteres at vold mot kvinner og barn ikke «teller» i kristenfundamentalistisk tenkning? Kan det tenkes at det finnes mekanismer i den kristne fundamentalismen som gjør at familievolden ikke blir tatt på alvor, at det blir vanskelig å ta avstand fra den? Jeg tror det, og nøkkelen ligger i bibelsynets føringer for gudsbilde, menneskesyn, maktforståelse og etikk.

Spørsmålet innledningsvis er om kristen fundamentalisme legitimerer vold. Overgripere i familien mener bestemt å finne legitimitet for sin voldsbruk i Bibelen og i bibelsynet. Det er altså mulig å bruke denne formen for religiøsitet til å begrunne overgrep både for seg selv, for omverdenen, for Gud og – kanskje viktigst – for offeret.

Hvorfor er det mulig for overgriperen å legitimere volden i kristen fundamentalisme? Og hvorfor er det svært vanskelig for fundamentalister å ta totalt avstand fra voldsbruk? Jo, av to årsaker:

1) Man gir bibeltekster med skildringer av en voldelig Gud status som det «evig gyldige» Guds ord. I det daglige fortier man moselovens forordninger om steining av ulydige barn og utro kvinner, men man får seg aldri til å si at dødsstraff for familiære forhold IKKE er et uttrykk for Guds vilje og aldri har vært det. Vis meg den kristenfundamentalist som tar eksplisitt avstand fra straffenivået for familiære «forseelser» i moseloven.

2) Man «helliggjør» et familiehierarki hvor mannen utøver et gudegitt mandat som overordnet kvinnen og barna, samtidig som man erklærer familien som en suveren, ukrenkelig enhet – en «grunncelle» – hvor den såkalte «foreldreretten» er overordnet til og med loven.

Disse mekanismene gjør at kristen fundamentalisme legitimerer vold.