Hva var det ved Marvin Gayes tekst som grep meg? Jo, hvor enkelt det er. Og rent.

I forrige bloggpost skrev jeg hvordan jeg ble grepet av den avdøde soullegenden Marvin Gayes låt “God Is Love”.

Jeg har tenkt mye på teksten, hvor enkel den er og hvordan den griper kjernen i det jeg ønsker skal være min egen tro. La oss oppsummere budskapet, slik jeg leser det:

Gud er min venn.

Jesus er min venn.

Gud skapte verden for oss  å leve i.

Han har gitt oss alt.

Når vi ber om tilgivelse, tilgir han oss.

Når vi ber om nåde, gir han oss nåde.

Og alt han ber oss om, er at vi gir hverandre kjærlighet.

Dette er alt. Kort og greit.

Og jeg kjenner at det er sant. Ikke bare sant i betydningen at jeg tror det stemmer med faktiske kjennsgjerninger, men sant i betydningen at det er godt og rett.

Så tenker jeg en tanke til, nemlig at det ikke er mulig å forbedre et slikt budskap. Alt man tilføyer, bidrar heller til å forringe budskapet.

Jeg tenker på mange av oss som kaller seg kristne og som hele tiden har behov for legge mer til dette enkle budskapet om at Gud elsker oss, viser oss nåde og oppmuntrer oss til å elske hverandre.

Ingenting av det man legger til, bidrar til å gjøre evangeliet bedre. Det bidrar til å ødelegge det.

Evangeliet blir ikke bedre av å utstyres med en samlivsetikk som utestenger homser, en kristologi om to naturer og objektive forsoningslærer, en treenighetslære, renhetsforskrifter, kleskoder, religiøse kjønnsroller, ideer om skaperorden, ekteskapslover, åndelige hierarkier og maktstrukturer.

Teologen John P. Keenan beskriver i en analyse av Markusevangeliet hvordan kristenheten fra første stund har latt seg frustrere og forvirre av fraværet av et konkret, verbalt budskap fra Jesus i form av doktrine. I fravær av et dogmatisk innhold i Jesu budskap, har de gjort personen Jesus selv til selve budskapet.

Slik er han gjort til Gud, enda han selv distanserte seg fra en slik betegnelse, ja vegret seg for enhver merkelapp og båssetting.

La oss holde det enkelt og åpent. Og led oss ikke inn i den evige fristelsen til å begrave mysteriet og evangeliet i ord, kategorier og dogmer.

Jeg satt på jobb med musikk på øret da Marvin Gaye – fred over hans minne – besøkte øreganger og hjertet med sin egen “God is love”.

Det ble et sterkt vitnesbyrd i hverdagen som berørte meg kraftig der jeg satt og egentlig holdt på med helt andre ting. Jeg vil gjerne formidle det videre.

God is love

Oh don’t go and talk about my father
God is my friend
Jesus is my friend
He made this world for us to live in, and gave us everything
And all he asks of us is we give each other love.
Oh ya
Don’t go and talk about my father
Cause God is my friend
Jesus is my friend
He loves us whether or not we know it
Just loves us, oh ya
And He’ll forgive all our sins
Forgive all our sins
And all He asks of us, is we give each other love.
Oh ya
Love your mother, she bore you
Love your father, he works for you
Love your sister, she’s good to you
Love your brother, your brother
Don’t go and talk about my father, He’s good to us,
God is my friend
Jesus is my friend
For when we call in Him for mercy, Mercy Father
He’ll be merciful, my friend
Oh, yes He will
All he asks of us, I know, is we give each other love,
Oh ya

Er det ikke fint?

Jeg kom til å tenke på en liten sak: Hvem er verdenshistoriens største vranglærere og kjettere?

Jo, det må jo være de første kristne forsamlingene i Efesos, Korint og Roma.

Disse menneskene må jo ha gått rundt og trodd at de fikk et brev som var skrevet av Paulus.

Til dem.

Nåja, det var bare en tanke.

Morsomt. Det aller morsomste er å se de stramme snurpetrutene blant publikum.

Vi tar med del to også:

Og hvis noen går inn på youtube og ser kommentarene under snuttene, er det interessant å se hvor forbløffet amerikanerne er over svenske “open minded” kristne. Kult.

Kan noen av mine venner i Den norske kirke ta meg i hånden og forklare meg på en god måte hvordan vi kan leve med dette?

For et års tid siden meldte jeg meg inn i Den norske kirke.

Den evangelisk-lutherske statskirken.

Jeg fikk en datter døpt der, men jeg må vel innrømme at jeg ikke har vært av de ivrigste hva angår kirkegang.

Likevel er det et selvstendig poeng for meg å ha en religiøs identitet, og jeg må jo innse at Den norske kirke er blant de få kirker i verden som er til å leve med. Og dessuten: som kan leve med folk som meg.

Dette går fint, tenkte jeg.

Helt til jeg ble sittende og lese litt om den store trosopplæringsreformen som kirkemøtet nettopp har vedtatt. Dette er en plan som sier noe om hvordan kirka sjæl skal gjøre den jobben som man tidligere satte skolen til å gjøre:  å lære døpte barn om Gud og Jesus og sånn.

Allerede i innledningen til planen – under kapittelet formål og oppbygging – leser jeg:

“Om dåpen sier Den norske kirkes bekjennelsesskrifter at den er nødvendig til frelse…”

Ups…

Ja, jeg vet jo at det står der, i bekjennelsesskriftene. Men jeg blir litt tatt på senga av at dette er den ANDRE setningen i dokumentet om trosopplæring. Dette er altså et prioritert poeng.

Og så sier de ikke noe mer, ut over at dåpen er “en forvandlende engangshendelse og den er et livsprogram”.

Deretter siteres Luthers lille katekisme: “Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet”.

Sukk…

Dette er innledningen til en trosopplæringsplan som retter seg mot barn. Fra null – 0 – år. Til atten.

Inni meg skriker spørsmålet:

HVORFOR STÅR DET IKKE EN ENESTE SETNING OM UDØPTE BARN, FOR EKSEMPEL I SUDAN ELLER BANGLADESH ELLER ANDRE STEDER, SOM DØR AV MALARIA ELLER FORURENSET DRIKKEVANN UTEN Å HA HATT NUBBESJANS TIL Å BLI DØPT?

Ja, jeg roper nå. Høyst udannet; ha meg unnskyldt.

Hvordan er det mulig å slå fast med en enkelt hovedsetning at “dåpen er nødvendig til frelse”, uten bruke en bisetning på å vise at vi er opptatt av hva dette betyr for de andre? Er de så vant til å fortrenge grusomheten i dette at de ikke lenger legger merke til det?

Og jeg vet jo at masse statskirkefolk jeg kjenner – sågar ordinerte prester – ikke tror på dette selv. Overhodet ikke. Likevel står det der. Hvordan kan DE leve med det?

Som sagt har jeg fått en datter døpt i Den norske kirke. Mener virkelig den samme kirken at min eldste datter – som ikke er døpt i Den norske kirke, men “bare” velsignet i en baptistmenighet – IKKE har del i frelsen dersom hele familien skulle omkomme i et flykræsj i romjula? Hva skal i så fall lillesøster tenke når hun kommer i himmelen? Skal hun sitte i en evighet og savne storesøstra si, eller ordner Gud det slik at søskenrelasjonen ikke betyr noe likevel?

Og hvilken frelse finnes for gatebarna som ble etterlatt der jentene mine kommer fra? Er det ingen frelse for dem heller?

Hvis lutheranerne mener at dette er et sant bilde av Gud og Guds frelsesplan, hvorfor i all verden tilber vi denne guden da? Nøyaktig hva er det meningen at vi skal elske?

Kan noen forklare meg det?

PS: Hvor mange flere saker av denne typen må vi tåle? Ofte blir overgrepssaker hos katolikkene satt i sammenheng med prestenes sølibat. Men kanskje skal vi spørre om det ikke også henger sammen med det synet på barn som ligger under hos kirker som finner det nødvendig å døpe disse korrupte, onde skapningene så fort de er født.

Vi er de frafalne

vi som slapp taket

maktet ikke lenger

klamre oss fast

til frelserens hånd

Vi vet hva som venter

fortapelsens svarte

avgrunn står klart

til å fortære svikere

som oss

Men vi faller sammen

klamrer oss fast

i hverandre

for vi har ingen andre

igjen å elske

Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Noen ganger ser jeg på meg selv som en biljardkule.

Parallellen handler verken om kroppsfasong eller frisyre. Den handler om hva som skjer med et menneske etter et kraftig sammenstøt.

Lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har kollidert med min egen tradisjon. På et tidspunkt ble konfrontasjonen så kraftig at jeg og det jeg representerer ble kasta ut av et kirkesamfunn.

Det norske Baptistsamfunn, for å være presis. De skrøyt av at de ville ha mangfold, men brukte all sin energi på å diktere enfold. Slik er det ennå. Det blir faktisk bare verre og verre.

Ikke rart du ble kasta på dør når man ser hva du står for, vil man kanskje kunne mene om meg.

Men den gangen mente jeg ikke det samme som jeg gjør i dag. Jeg har endret syn på veldig mye.

Og det er der biljardkula kommer inn.

Når biljardkuler støter sammen, skifter de retning.

Jeg skiftet retning etter sammenstøtet med tradisjonen. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten sammenstøtet, men jeg ville neppe vært der jeg er i dag.

Kanskje er det derfor jeg føler så stor avstand til dem som bare har rulla gjennom og forlatt tradisjonen uten sammenstøt; de har fortsatt i en helt annen retning enn jeg.

Noen ganger lurer jeg på hva som skjedde med retningen til tradisjonen jeg kolliderte med også. Forfengeligheten min liker å tenke at jeg – vi – endret den. Men dessverre ikke til det bedre.

Det finnes en kristelig formulering som mer enn noen andre kristelige formuleringer røper forakten for annerledestenkende.

Og denne formuleringen er: “de som fornekter sannheten“.

Hørt den før?

Det har jeg, mange ganger. Så mange at jeg har begynt å legge merke til den. Jeg merker meg hvem som bruker den, hvem den brukes om og hva den er ment å uttrykke.

Sannhetsfornektelse er et begrep som ofte brukes av konservative og fundamentalistiske kristne.

Den brukes om alle som tenker eller tror annerledes enn dem selv.  Fortrinnsvis i spørsmål som berører dogmatikken.

Men dette er jo ren manipulasjon. For det “sannhetsfornekterne” i virkeligheten har gjort seg skyldige i, er å tenke annerledes i trosspørsmål enn dem som har erklært seg selv for å være rettroende.

Man fornekter ikke sannheten, man bare tenker annerledes om hva som er sant.

Ved å stemple annerledestenkende og -troende som sannhetsfornektere, oppnår kristne to ting: Man understreker sitt eget sannhetsmonopol, og man stempler motivene og karakteren til dem som tenker annerledes.

Det handler om et slags verbalt kjetterbål, konsentrert i et enkelt begrep.

Jeg mener det ikke kan bli snakk om noen ordentlig dialog før man er villig til å anerkjenne også den andre som genuint sannhetssøkende og likeverdig. Da må man slutte å mistenkeliggjøre den andre ved å hevde at man står overfor en som fornekter noe.

Men kanskje man egentlig ikke ønsker dialog?

La meg gjøre det tindrende tåkete: Jeg blir mer og mer glad i tanken om at alt er åpent.

Gjennom en kristen oppvekst og et kristent liv er jeg vant til å betrakte tydelighet som et kvalitetskriterium. Vi vil ha tydelig forkynnelse, tydelig tale, tydelige holdninger, tydelige posisjoner.

Vi frykter skyggene, gråsonene, paradoksene, tvetydigheten – tvilen.

Nyansene er tydelighetens første offer. For å ta et outrert eksempel: Se hvordan ekteskapsgeriljaen krevde tydelighet av stortings- og kirkevalgskandidater nå i høst. Alle spørsmål skulle besvares med entydige JA- og NEI-erklæringer.

Alt i mellom, alle forbehold, ble umiddelbart erklært suspekte. Det var ikke noe rom for nyanser eller for refleksjon. 

La gå at eksemplet er ekstremt, men likevel er kravet om entydig tydelighet stadig nærværende. Jeg lurer på hvorfor så mange kristne opplever det tvetydige som truende. Hva er det vi er så redde for?

Kan noe av svaret ligge i selve den kristne oppskriften: Hva denne religionen setter opp som det viktigste livsproblemet og hvilken løsning den foreskriver? En gjenopprettelse av en tydelig orden der hvor kaos- og dødskrefter har tatt styringen, en tydelig åpenbaring av en tydelig Gud og en tydelig gudsvilje, sågar formulert svart på hvitt som bokstaver i en hellig bok?

Jeg tror også det henger sammen med at hierarki og makt forutsetter entydige strukturer som noen skal kontrollere og andre skal underkaste seg. For maktstrukturer er utydelighet og åpenhet en stor trussel. Det gjelder ikke bare i religion, men også i politikken.

Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug hevdet i en kommentar til begivenhetene på alternativmessa at det kristne svaret må være å blankpusse sin dogmatikk. Han mente at jo mer relativ og utydelig tidsånden fortoner seg, desto større blir etterspørselen etter klare svar. Slik, mente han, kan kirken igjen bli interessant for åndelig søkende mennesker. Mer tydelighet, flere klare, entydige svar. Slik er Gud, slik er virkeligheten, her er frelsen.

Selv jobber jeg med å lære meg å elske åpenheten, tvetydigheten, paradoksene, tvilen – tanken på at ingenting i vår virkelighet er uforanderlig og permanent.

Det første jeg da må lære meg, er at man også kan betvile troen på tvilen.

Om det virkelig skulle være slik at det finnes en entydig, endegyldig sannhet, er den utenfor rekkevidde – for oss alle. Det er relativt sant, i hvert fall for meg.

 Nylig var det alternativmesse på Lillestrøm. Med prinsesser, engler og det hele. Krystaller, gjennomfotograferte auraer og velfylte karmakontoer i skjønn forening.

 Midt i mangfoldet reises det obligatoriske, kristne spørsmålet: Hva er sant? (Så mye av kristen tro og tradisjon forutsetter jo dette, at sannhet er noe entydig som man enten underkaster seg eller forkaster.)

 Og fra alternativtensingkoret kommer svaret unisont, med prinsesse Märtha som smilende forsanger: Det viktige er hva som er sant for deg.

 De kristne grøsser: Oppløsende relativisme! Hvor blir det av den evige, endegyldige sannhet når alt er relativt?

 Jeg mener at den gebrokne dialogen som oppstår mellom spørsmålet “hva er sant” og svaret “det som er sant for deg” snubler i en fundamental, gjensidig misforståelse.

 Kanskje kunne de bokreligiøse dogmatikerne og alternative newagerne møtes i en felles erkjennelse, nemlig denne:

 Vi er alle relative!

 En slik twist forskyver den fryktede relativiteten fra det objektive til det subjektive, fra Sannheten til mennesket.

Vi er alle henvist til våre synsvinkler og begrensede perspektiver. Den fulle, objektive Sannheten er ikke tilgjengelig for oss, fordi den er relativisert i det øyeblikket vi møter den – eller den møter oss.

Erkjent sannhet er relativisert sannhet.

Denne innsikten – at endegyldig sannhet er utenfor erkjennelsens og språkets rekkevidde – formuleres langt bedre av buddhister enn av kristne, i forestillingene om to sannheter og om tomhet.

Men om man leser John P. Keenans utlegning av Markusevangeliet, finner man i det minste holdepunkter for å kunne hevde at Jesus også skjønte det.