“Hvis du er glad i muslimer så flytt til Bagdad. Politisk korrekte idiot!”
Dette utsagnet er signert med fullt navn og sendt personlig til pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund.
Foranledningen er at Brun-Pedersen uttalte seg positivt om Kongens besøk i en moské, samtidig som han mener den samme kongen bør være mer forsiktig med å blande sin egen religiøse overbevisning med rollen som monark.
Det siste kan man selvsagt diskutere, men det interessante i denne sammenhengen er at Brun-Pedersen kan melde om en etterfølgende tsunami av hat og trusler fra kristne mennesker som ikke engang gidder å ta bryet med å anonymisere seg selv.
Brun-Pedersen kalles en “stinkende landsforræder” og “sindssyg” (bibelbeltemyke konsontanter?). I tillegg skal arbeidsplassen hans – Humanismens hus – sprenges i lufta og landets statsminister – som leder en “satanistregjering” – skal likvideres.
Dette kommer fram i avisa Vårt Land.
Den samme avisa holder seg med et debattforum: Verdidebatt.no. Konkurrenten borti Bergen – DagenMagazinet – har sitt motstykke i Kristenblogg.no. I tillegg har vi bloggytringer og leserbrev som i sum bekrefter inntrykket av at det såkalte “Kristenfolket” har en nokså påtakelig brun stripe i buksa, for å si det sånn. Mine egne erfaringer – også her på bloggen – er med på å bekrefte det samme.
Biskop Tor B. Jørgensen har fått så hatten passer for å påpeke det samme. Det kan altså synes som at kritisk offentlighet om rasistiske, voldsromantiserende, hatefulle, truende og fascistiske trekk i kristenfolket, anses som et større problem enn brungrumset i seg selv.
Spørsmålet er hvordan en påstått tro på Jesus Kristus kan føre til hat, rasisme og trusler. Jeg har ikke noe fasitsvar, men nettopp ved å erkjenne slike trekk hos “oss selv”, blir vi også fylt med nyanserende ydmykhet når vi ser tilsvarende fanatiske trekk i ANDRE tradisjoner.
Når noen kan hate i Jesu navn, kan de også hate i Allahs navn. Eller Buddhas navn. Uten at dermed hele historien om religionen er fortalt, og uten at noen av religionene dermed diskvalifiseres. Det blir bare mer forståelig.
Det vi trenger å innse, sånn til å begynne med, er at vi ikke er bedre enn dem.
Og dessuten må vi innse at også kristendom er er en religion med et voldelig potensial. Med andre ord: Volden, hatet og undertrykkelsen er ikke bare kjettersk avvik fra kristen lære. Kimen ligger der, i selve rettroenheten.
Det finnes etter min mening en humanistisk og en fascistisk tradisjon innen kristendommen.
Den humanistiske går ut på at gud skapte hele mennesket, og at han selvsagt elsker hele sitt skaperverk.
Han ønsker derfor at mennesker skal ha frihet til å vokse og modnes for å virkeliggjøre sin iboende egenart.
Den fascistiske tradisjonen viser seg gjennom forsøk på å bryte ned menneskers indre liv til tom leire. Nedbrytingen skjer gjennom en undelighet av påminning om hvor svake,skrøpelige og syndige vi er. Når mennesker er nedbrutt og tilintetgjort i seg selv,kan de fritt formes og styres utenfra. Slike mennesker er et lett bytte for maktmennesker.
Men den indre mishandlingen har sin pris. Som fysisk mishandling skaper den destruktive krefter. For å bli kvitt det indre trykket,gjør det godt å kunne vende denne destruksjonen utover.Siden alt må skje i guds navn,må aggresjonen fremstilles som et ønske om å fremmed den gode sak. Resultatet blir hatske utfall mot dem som har andre synspunkter enn dem selv.
Comment av Inger — oktober 28, 2009 @ 5:59 pm |
Interessant kommentar fra Inger som satte ignag tanken omkring det humanistiske og fascistiske syn. Men som vanlig er ikke virkeligheten svart / hvit.
Ja, Gud skapte hele mennesket og er hver enkelts kjærlige far som ønsker at vi skal komme hjem til Han. Samtidig blir det feil å “virkeliggjøre sin iboende egenart” ettersom vi er under syndefallet og dermed ikke gode i vår natur. Samtidig blir det feil å tenke at det er mennesket som skal bryte hverandre ned, slik det legges fram her under et fascistisk syn. Denne “nedbrytingen” er det kun Gud som kan foreta slik enhver god far gjør med sitt barn. Det handler mer om oppdragelse enn nedbrytelse. Så er det også Gud som skal gjenopprette mennesket, ikke andre mennesker. Samtidig er det klart at kristne kretser er spesielt utsatt for maktmennesker, noe menighetenes lederskap MÅ være klar over.
Gud elsker muslimer selv om mange kristne dessverre ikke gjør det!
Comment av Dag — november 10, 2009 @ 10:38 pm |
Dag. Du skriver at enhver god far bryter ned sine barn,og at dette egentlig er oppdragelse. (Jeg kjenner denne behandlingen igjen fra mine superreligiøse foreldre–nedbryting kamuflert som oppdragelse,og den er livsfarlig.)
Men opp-dragelse betyr å dra opp,ikke bryte ned.
Og hva er det guds kjærlighet retter seg mot hvis han tror at alt i menneskene er ondt og må brytes ned? Det eneste han da kan elske,er et produkt skapt i sitt eget billede av det nedbrutte råstoffet.Slike tomme gjenstander kan ikke styre seg selv,så han må overta all kontroll også.
En slik gud elsker derfor ikke menneskene for deres egen skyld,men tvert imot for viljen til å gi avkall på alt i seg selv og i sin natur slik at de fritt kan formes og styres utenfra. En slik form for kjærlighet er livfarlig.
Den er livsfarlig for det indre liv,for til slutt blir mennesker så fremmede for seg selv at de risikerer å miste seg selv,vende tilbake til det førbevisste uviklingsnivået.
Den er også livsfarlig for det ytre liv,for mennesker som har lært seg at de skal formes og styres utenfra er et lett bytte for alle maktmennesker og diktatorer.
Comment av Inger — november 13, 2009 @ 6:57 am |