Noen setninger tenner lys i mørke tunneller. Tittelen på denne bloggposten er en av dem, i hvert fall for meg.
Med dette mener ikke jeg å erklære meg som ateist, gudsfornekter, agnostiker eller noe annet.
Men jeg tror jeg har klart å feste et fokuspunkt på et stykke erkjennelse, nemlig at…
...det eneste vi har mulighet til å formulere og forestille oss er nettopp menneskelige formuleringer og forestillinger, våre egne gudsbilder.
Det er så lett å snakke om gudsbilder, gudebilder og myter når det gjelder de andre, de fremmede.
Men jeg mener vi må våge å innse at også vår egen Gud – den kristne guden – er en menneskelig konstruksjon.
Vi lager disse bildene selv, både i vårt lønnkammer, bøyd over bibeltekster og andaktsbøker, og i de fellesskapene og kulturene vi inngår i. Vi tegner gudsbilder med våre erfaringer som pallett.
Og vi henter dem fra gamle skrifter – bibeltekster som dokumenterer hvordan mennesker til ulike tider, under ulike forutsetninger og med ulike utfordringer – har skapt sine bilder av det guddommelige.
Denne erkjennelsen gjør oss ikke mindre kristne.
Men det gjør oss kanskje til sannere kristne.
Sannere? Jeg har nettopp sett på tv at et menneske på ytterste høyre fløy – politisk og religiøst – oppkaster seg til talsmann på vegne av “de kristne” og av “kristenfolket“. De vet hva Gud mener om norsk politikk, sågar hvilket parti han stemmer på, eller i hvert fall hvilke han ikke stemmer på.
Ingen bombe at denne mannen – Bjarte Ystebø heter han – ikke representerer meg. Men han representerer heller ikke noen andre kristne jeg kjenner eller er i familie med, enda ingen har kalt dem for frafalne (ennå?).
Gudsbildene blant kristne er med andre ord innbyrdes uforenlige, helt parallelt med hvordan de avspeiler radikalt ulike – og uforenlige – motsetninger mellom dem som hevder at de følger Jesus. Felles for alle er at de har dekning for gudsbildene sine i Bibelen, samme hvor uforenlige de er.
Vi blir sannere kristne den dagen vi våger å innse at vi skaper guden vår i vårt eget bilde. Det gjelder ikke bare de såkalt liberale, men i vel så høy grad dem som hører hjemme blant de konservative – eller til og med fundamentalistene.
Så hvis den kristne guden (eller de kristne gudene, hvis vi våger å ta spriket og mangfoldet blant kristne på alvor) virkelig er skapt av mennesker, hvor er da sannheten?
For det første, tenker jeg, representerer også gudsbildene sannhet – men ikke fullkommen, endegyldig sannhet. De er sanne, i den forstand at de uttrykker våre åndelige behov, lengsler og verdier, at de inspirerer oss til søken, innvielse og fornyelse.
Gode, trygge gudsbilder representerer gode, trygge verdier.
Den fulle sannheten – det guddommelige – befinner seg derimot et sted bakenfor, utenfor dogmatikkens og læresetningenes rekkevidde. Vi kan skimte, men bare stykkevis.
Gjennom bildene.
Takk Teo@Tao.
Comment av kjellemann — august 20, 2009 @ 11:35 am |
Jeg blir redd hver gang noen står fram og forteller hva som er betingelsen for at noen kan bli sanne kristne. Selv ville jeg aldri i livet våge å fortelle noen hvordan man skal bli sann kristen.
Når det gjelder våre forestillinger om Gud, da er det vel ingen overraskelse at samtlige forestillinger vi måtte ha om guddommer (den kristne inkludert) bare er forestillinger som sitter inne i hodene våre. Vi mennesker er flinke til å skape guder slik vi mener dem skal være. Det har du rett i, Teo og Tao. Men jeg mener du tar feil når du vet hva som gjør oss til sanne kristne.
Comment av unitarknut — august 20, 2009 @ 2:19 pm |
Eh… vet jeg det?
Jeg snakker om “sannere” i betydningen “ærligere”. Poenget er “sann” – i den forstand at vi innser våre egne bilder og ikke forveksler dem med absolutt sannhet.
Comment av Teo&Tao — august 20, 2009 @ 2:46 pm |
Med bakgrunn i det jødiske billedforbudet har der vært mye diskusjon om ikoner i kirkens historie. Mindre om de mentale gudsbildene man danner seg og gjør til avguder som man dyrker like nidkjært som noen billeddyrker.
Gudsbildene kommer, de må vi leve med, men vi kan la være å tro på dem som fotografier av Gud i et atelie.
Comment av Ramaskriket — august 20, 2009 @ 3:33 pm |
Vel, vel vel UnitarKnut. Du ser ingen vei mot det å bli en sann kristen, altså en sann Jesu disippel. Jeg antar at du mener at kristendommen er en religion som mener at Jesus var en sann kristen (Messias på hebraisk, krist på gresk). Hva ellers er hans rolle?
Du krever toleranse og relativisme fra et eller annet opphøyet ståsted som bare du har funnet, og kan derfra bedømme andres funderinger omkring sannhet.
Jeg vil påstå at der finnes grader av et sant gudsbilde tilgjengelig for menneskene. Derfor er ikke religion meningsløst og sannhetssøking dømt til å mislykkes. Vi kan, som sannhetssøkere, også hjelpe hverndre i denne prossessen.
Når jeg opplever at det forkynnes en gud som garantist for undertrykkelse og urett, kjenner jeg at det er åndelig sant å påstå at det er et falskt gudsbilde som spres.
I egenskap av åpenbaringsreligion, har kristendommen noen åpenbarte verdier som man, på religionens egne premisser, kan holde for sanne. Som f.eks. rettferdighet, godhet, barnhjertighet, visdom etc. Slike verdier som er forankret i religions stifter, Jesus, er selve kriteriene på hva som gjelder som sannhet i denne konteksten.
Disse verdiene kan man selvsagt finne i flere trostradisjoner. Men ikke i f eks sosialdarwinismen. Jeg vil derfor hevde at et gudsbilde som er forenet med sosialdarwinismen er mindre sant enn et som er forenet med menneskerettighetsbevegelser.
Jeg merker meg bare at unitarismen ikke opererer med fenomenet “å forkynne sannhet”. Er det korrekt forstått?
Comment av Ramaskriket — august 20, 2009 @ 4:09 pm |
Jeg tolker det du skriver her Teo&Tao som at du også vet hva som skal til for å bli en sann kristen: “Vi blir sannere kristne den dagen vi våger å innse at vi skaper guden vår i vårt eget bilde.”
Begår jeg en mistolkning?
Comment av unitarknut — august 20, 2009 @ 5:23 pm |
Ramaskriket skriver “Vel, vel vel UnitarKnut. Du ser ingen vei mot det å bli en sann kristen, altså en sann Jesu disippel. Jeg antar at du mener at kristendommen er en religion som mener at Jesus var en sann kristen (Messias på hebraisk, krist på gresk). ”
Jesus var aldri kristen. Han døde før kristendommen ble en religion. Jesus var jøde og del av sin jødedom. Det er det ene. Det andre er at du tillegger meg mer enn du evner.
Comment av unitarknut — august 20, 2009 @ 5:25 pm |
Var Jesus jøde? Presteskapet anså ham som gudsbespotter som ville ødelegge både religion og folk.
Min påstand er at Jesus ble oppfattet som Messias, og dermed en som realiserte Guds vilje, og som dermed leverte et stykke sann gudsåpenbaring. Siden ordene Kristus og Messias begge betyr den salvede, er det et poeng at apostlene anså Jesus som dette.
Mener unitarerne at Jesus åpenbarer noe av Guds vesen?
Comment av Ramaskriket — august 20, 2009 @ 7:24 pm |
Vi blir sannere i den forstand at vi blir ærligere mot oss selv. Målestokken for sannhet i denne sammenhengen er derfor ikke en objektiv, guddommelig standard, men det enkelte mennesket. Jeg kan ikke forstå hvordan dette innebærer å påberope seg definisjonsmakt på andres vegne.
Comment av Teo & Tao — august 20, 2009 @ 7:44 pm |
For øvrig lurer jeg på om unitarknut er med på at man blir en sannere kristen av å være humanist enn rasist. Eller finnes det ingen kriterier, i toleransens navn?
Comment av Teo & Tao — august 20, 2009 @ 7:50 pm |
Hei Ramaskriket: Du spør om unitarene mener at Jesus åpenbarer noe av Guds vesen. Tja, jeg vet ikke hva du mener med at et menneske åpenbarer noe av en guds vesen, men det er vanlig å tenke seg at den som åpenbarer noe også viser noe av det som åpenbares i seg selv. Altså: Jesus kan bare åpenbare Guds vesen ved selv å ha noe av Guds vesen. Noe slikt mener unitarene ikke. Unitarene mener ikke at Jesus åpenbarer noe av Guds vesen ved å åpenbare dette i Jesus selv. En slik tanke betyr at Jesus blir en guddommelig Kristus. Unitarene tror ikke på en guddommelig Jesus Kristus.
En annen måte å forstå det du spør om, er å tenke seg at Jesus åpenbarer noe av Guds vesen ved å peke på noe utenfor seg selv eller i kraft av sin levemåte som er Guds vesen. Også en slik tanke er vanskelig for unitarene.
Dette er hva unitarene mener Jesus var og gjorde: 1) Jesus var et menneske, 2) Jesus var en profet og 3) Jesus lære er det eneste Jesus “åpenbarte”. Denne læren går ut på at Gud er én og at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv. 4) Unitarene mener Jesus viser til et religiøst liv som bringer oss i kommunikasjon med Gud og at dette livet må være moralsk godt.
Ikke noe av dette er, så vidt jeg kan forstå, dekkende av uttrykket om å åpenbare Guds vesen. Det det derimot er, er å vise vei til kommunikasjon med Gud. Så får vi håpe at Gud selv gidder å åpenbare sitt vesen for den som søker kommunikasjon med Gud. Det blir i alle fall ikke med Jesus, for han er død og begravet for et par tusen år siden. Ikke mye igjen av den kroppen, nei. Men hans lære finnes fortsatt levende.
Comment av unitarknut — august 21, 2009 @ 8:49 am |
Vel, Teo&Tao, jeg har allerede sagt at jeg ikke forholder meg til problematikker omkring hva som gjør oss til bedre kristne. Som unitar har jeg opplevd så mange overgrep fra andre som mener å vite hva bedre kristne er og skal gjøre, at jeg selv nekter å synke ned på det nivået. Og spør du meg, da synes jeg også at du skal heve deg over slike ting som rommes innen uttrykket “bli bedre kristne”.
Dette sagt, så er det selvsagt og temmelig innlysende at det er ting en kristen bør strebe etter og det er ting en kristen bør unngå. Å strebe etter humanistiske verdier, ser jeg på som et gode for enhver som vil være kristen. Å strebe etter rasistiske verdier, ser jeg på et onde som enhver kristen bør unngå. I det hele tatt ser jeg på all streben etter samfunn og medmenneskelige forhold der frihet, toleranse og rettferdighet er dominerende, som gode kristne verdier.
Men jeg nekter å synke så dypt at jeg dermed argumenterer med at dette er å være sannere kristen. I mine øyne er dette bare selvsagte ting for en kristen. Hvorvidt man blir sannere eller mindre sannere kristen ved å søke de gode verdier som nevnt over, blåser jeg i. Og mener det er å synke ned i sin egen selvopphøyethet, og det er farlig. Det er i det hele tatt farlig å dele kristne inn i båser som sannere og mindre sannere. Det som derimot kan gjøres, er å se at kristne kan søke forskjellige verdier. Ikke alle verdier er det vi vil kalle kristne verdier. Så får en kristen selv avgjøre hva som er den eller de verdier man vil søke. Man blir ikke mer eller mindre sann kristen av det, men man kan bli mer eller mindre et godt eller dårlig menneske.
Hvis du har lest din historie vil du oppdage at det er mange kristne som er gode mennesker og det er mange kristne som er dårlige mennesker. Hvorfor skal vi synke så dypt at vi i dette inndeler også med sannere kristne?
Comment av unitarknut — august 21, 2009 @ 8:56 am |
Teo&Tao: du ser sikkert at jeg blandet uttrykket “sannere kristne” med “bedre kristne”. Det er selvsagt dumt, men du kan jo selv bytte ut i innlegget mitt “bedre kristne” med ditt eget uttrykk “sannere kristne”. Det moralske aspektet er allikevel oppretholdt, skjønt det ligger noen teologiske føringer som bare er dekket opp av ditt uttrykk “sannere krisnte” og som faller utenfor det :uttrykket jeg brukte; “bedre kristne”.
Comment av unitarknut — august 21, 2009 @ 9:00 am |
Teo&Tao: “Vi blir sannere i den forstand at vi blir ærligere mot oss selv. Målestokken for sannhet i denne sammenhengen er derfor ikke en objektiv, guddommelig standard, men det enkelte mennesket. Jeg kan ikke forstå hvordan dette innebærer å påberope seg definisjonsmakt på andres vegne.”
Sannere mot oss selv i forhold til hva da? Vi er alle et produkt av det samfunn vi lever i. For å kunne forholde seg til også subjektive sannere enn noe i oss, da betyr dette at også de verdier som samfunnet formidler er gjenstand for sannere eller mindre sannere. For å kunne vite hva som er subjektivt sannere, må vi derfor trekke dommer om noe annet også. Å gjøre dette betyr å påberope seg en definisjonsmakt.
Comment av unitarknut — august 21, 2009 @ 9:07 am |
Men ser du ikke at du gjør akkurat det samme selv – ved at du som opphøyd unitar nekter å synke ned på mitt (formodentlig mye lavere) nivå. Det er attpåtil noe du gjentar gang på gang.
Hvis ikke det er gradering, vet ikke jeg.
Comment av Teo&Tao — august 21, 2009 @ 10:34 am |
Det er bare din tolkning av dine opplevelser av det jeg skriver, Teo&Tao, at jeg som opphøyd unitar nekter å synke ned på ditt nivå. Jeg har aldri sagt noe slikt. Jeg har derimot sagt at jeg nekter å synke så dypt at jeg forholder meg til graderinger om hva som er sannere kristne. Jeg snakker altså om min egen fallhøyde. Det er ditt private valg hvis du ønsker å være med på den fallhøyden.
Comment av unitarknut — august 21, 2009 @ 10:42 am |
Nei, Unitarknut. Den går ikke. Først kritiserer du meg for å ha en mening om hvordan man blir sannere kristne. Deretter hevder du at du ikke vil synke så dypt at du gjør det samme selv. Hvordan kan dette forstås annerledes enn at du ikke vil synke ned til det nivået hvor jeg befinner meg?
Jeg forholder meg absolutt til graderinger av troende, også kristne. Ku Klux Klan står for en kristendomsform som er mindre sann enn den som Desmond Tutu representerer. Hvis det ikke er mulig å forta en slik differensiering, forsvinner all mening.
Comment av Teo&Tao — august 21, 2009 @ 10:59 am |
Det ser ut som du bør forsøke å skille mellom sak og person i vår diskusjon, Teo&Tao. Når du gjør det skal du se at det går utmerket an å holde tunga rett i munnen. Shabbat shalom, og takk for praten så langt.
Comment av unitarknut — august 21, 2009 @ 11:21 am |
Hva har jeg sagt om din person?
Comment av Teo&Tao — august 21, 2009 @ 2:15 pm |
Hvorfor i all verden skal man skille mellom sak og person? Hva betyr begrepet “person” etter at det er tømt for både verdier og meninger samt alle saker man har kjempet for og arbeidet med? Hvordan skille Desmond Tutus sak fra hans person? Jesu sak fra han som person?
Hvem er interessert i UnitarKnut uavhengig av hans sak? Hans identitet til egen sak er så uadskillelig knyttet til hans person at han benytter et kallenavn som er en kombinasjon av unitarismen og hans eget navn.
Comment av Ramaskriket — august 21, 2009 @ 7:28 pm |
Kjære Teo&Tao!
På dommens dag kommer Herren til å spørre deg: Heisann! Kjenner du meg?
Comment av Arvid — august 22, 2009 @ 9:33 pm |
Han kommer til å spørre deg også, Arvid. Kanskje har du nok med å forberede ditt eget svar?
Comment av Teo&Tao — august 22, 2009 @ 9:57 pm |
Det er jo helt åpenbart at uansett hvor godt vi tror vi kjenner Gud, og kanskje også blir kjent med sider ved ham, så er Gud fortsatt et ubegripelig mysterium. Dermed er det gjerne slik at alle mennesker lager seg et bilde av ham som ikke stemmer, akkurat som vi lager om hverandre.
Comment av Martin — august 23, 2009 @ 6:33 pm |
Spennende at du umiddelbart retter søkelyset bort fra deg selv og over på andre. Vi har alle nok, i bøtter og spann, med oss selv. Derfor blir spørsmålet om vi kjenner (og er kjent av) Han som er vårt eneste håp. Men vi er også kalt til å forkynne et rett budskap og gå i rette med de som ikke taler rett ut i fra Guds ord. Men her vil du replisere på vanlig vis – at hvem er jeg som kommer her og tror at jeg har enerett på rett skrifttolkning og at du skal ha deg frabedt slike utsagn som jeg kommer med. Det som står i veien for at jeg og du skal elske Herren av hele vårt hjerte, er vår kjærlighet til oss selv. Ut ifra vår kjærlighet til oss selv setter vi oss til dommere over Guds vesen og handlinger. Ut ifra vår kjærlighet til oss selv, søker vi selv å danne oss bilder av den gud som passer oss best. Fremfor å gidde å tro på den Guden som Bibelen beskriver. For han liker vi ikke. Med mindre Han har født oss på ny.
Siden du forbeholder deg retten til å skrive om universets Skaper på måter som tidvis klart bryter med Hans beskrivelse av seg selv (slik alle åpne, tollerante og inkluderende mennesker kan lese rett ut av boken med navnet Bibelen) så ser jeg ut fra samme bok min plikt til å elske deg nok til å påpeke dette. Om enn på en feilaktig og lite heldig måte. Dette siste beklager jeg.
Men hva kommer du til å svare Herren når han spør deg?
(Jeg kommer til å svare Han – ved Hans nåde: “Du kalte meg og fødte meg på ny – du kjenner meg ved navn. Du er mitt eneste håp!”)
Comment av Arvid — august 24, 2009 @ 9:51 am |
Arvid, du er hjertelig velkommen til å delta i ordskiftet her inne.
Fint om du lytter litt også.
Comment av Teo&Tao — august 24, 2009 @ 11:33 am |
Lytting er noe jeg må bli bedre på, ja (og jeg registrerer igjen at du vender oppmerksomheten bort fra deg selv). Hadde satt pris på et svar, og i mellomtiden skal jeg begrense meg. Alt godt!
Comment av Arvid — august 24, 2009 @ 12:02 pm |
Arvid, med all respekt: I denne sammenhengen representerer du noen tankemønstre – med sine begrensninger, bokser og undertrykkende restriksjoner – som jeg har forlatt for lenge siden.
Det er grenser for hvor mange ganger jeg er interessert i å samtale på fundamentalismens premisser, som jeg opplever er din forutsetning for å gå i dialog.
For meg har det vært helt avgjørende for mitt åndelige og praktiske liv å frigjøre meg fra de forestillingene som kjennetegnes nettopp ved de signalene du sender og måten du møter meg på. Jeg opplever “Arvid” som den sugende kraften som forsøker å dra meg ned i den samme hengemyra jeg har kjempet meg løs fra.
Du mener at jeg vender oppmerksomheten bort fra meg selv. Det er feil. La meg fastslå: Denne bloggen HANDLER OM MEG! Det vil si: Den forsøker å uttrykke mine tanker om religiøse og eksistensielle spørsmål. Jeg blottstiller meg, i den forstand at jeg er ærlig på forhold som påkaller autofordømmelse fra dem som definerer seg selv som rettroende.
Arvid, derimot, slenger innom med et retorisk triks som liksom skal påkalle eksistensiell frykt for å bli svar skyldig på den ytterste dag. Slik jeg oppfatter det, er det et billig forsøk på å trigge fortapelsesangsten hos oss som har vokst opp med den vekkelseskristne ideen om at menneskeheten sorteres i frelste og ufrelste.
Ut over dette presenterer Arvid seg ikke. Jeg får ikke vite noe om hvem eller hva han representerer og hva han vil. Men du er altså frekk nok til å insinuere at jeg skygger unna.
Ja, jeg vender meg kanskje bort fra Arvid og hans likemenn. I trygg forvissning om at det ikke er de som skal dømme – selv om de gjerne vil.
Comment av Teo&Tao — august 24, 2009 @ 2:46 pm |
Hei, TaoTeo.
Tenker på Søren Kierkegaard som sa at han, for å kunne bli en kristen, først måtte forsøke å bli et menneske..
Og om man virkelig forsøker det, å bli et menneske, finner man det faktisk like usikkert og vanskelig, med tvil og angst, å bruke alle evner og krefter, i å hige etter dette ene: å bli menneske.
For like vanskelig, mystisk og utilgjengelig er forståelsen om hva det egentlig er.
Kierkegaard mente at det var veien man først måtte gå, før man forsøkte på det andre mysteriet: å bli en kristen.
Jeg opplever hans utsagn som verd ettertanke.
Vi har svært mange “klisjeer” om hva det er å være menneske.
Når det gjelder å skape oss gudsbilder, så ligner vi nok på vår skaper i dette! Han skapte jo oss i sitt bilde, så vi er vel programert slik… noe som i og for seg sier noe om programmereren..
Comment av predikeren — august 25, 2009 @ 12:19 am |
Dette var noko av det klokaste eg har lese!
Comment av joni — november 10, 2009 @ 11:42 pm |