Hvis man lurer på om man er universalist innerst inne i hjertet, kan man ta en lakmustest.
Universalisme innenfor en kristen, teologisk forståelseshorisont handler altså om å tro at alle mennesker til slutt blir “frelst”, altså kommer i land i henhold til frelsesverket gjennom Jesu død og oppstandelse.
Det vanlige synet i de fleste kristne miljøer som er representert her til lands, er at det bare er de døpte eller de korrekt bekjennende som kan gjøre seg forhåpninger om frelsen.
Alle de andre… vel, det er vel få som lenger sier med rene ord at de skal brenne evig, men det handler altså om varianter av fortapelse, dom og straff.
Straff – evig straff – for å ha holdt seg med feil livssyn i et begrenset jordeliv.
Det finnes kristne, jeg vil tro de er mange, som i sitt lønnkammer kjæler med universalismen – vel vitende om at de møter en massiv, angstdrevet fordømmelse hvis de skulle våge seg ut av skapet med svermeriet sitt.
Det pågår et ordskifte akkurat nå hos den fantastiske presten på Røros, Harald Hauge. Han er – spør du meg – en like så stor attraksjon som det som er oppført på Unescos verdensarv-liste fra samme by. Ja, faktisk: Jeg mener at Harald Hauge fortjener plassen som Røros sitt bidrag til den teologiske verdensarven, så vågal, velfundert og vennlig (3V) er han.
Den følgende lakmustesten på egen universalisme er mitt bidrag i debatten, i hvert fall foreløpig:
Den handler om å legge troen til side et øyeblikk til fordel for en annen størrelse som Paulus innrømmer en delt andreplass etter kjærligheten, nemlig håpet.
Håper jeg at mennesker blir frelst uavhengig av hva de bekjenner og tror på, eller håper jeg at folk som tror på noe annet enn meg av den grunn går fortapt?
Personlig er jeg ikke i tvil. Og det blir en stusselig tro hvis den skal ligge på et lavere nivå enn håpet. I hvert fall hvis kjærligheten er premissleverandør.
Interessant teori.
Må forresten si meg enig med deg om Harald Hauge. Grunnen til at jeg krangler slik med han er jo bare fordi han lar meg gjøre det, noe som en 19 åring ser på som en enorm ære å få gjøre. Er veldig enig i de 3 v’ene.
Når det gjelder lakmustesten, så vet jeg ikke hvor utrolig mye den tilfører? Hva skal den vise?
Jeg forstår greia – jeg vil også at alle skal bli frelst. Det er vel det som er motivasjonen for å forkynne? Et håp om at så mange som mulig skal bli frelst? Det eneste problemet er vel at det er langt mellom hva man håper, og hva sannheten er. Selv har jeg (kanskje litt for ofte?) valgt sannhet over komfort på slike spørsmål…
Comment av Ragnar Mogård Bergem — juli 10, 2009 @ 10:13 am |
Nei, du velger ikke sannhet. Du velger i høyeste grad komfort. Det finnes knapt noe mer bedøvende komfortabelt enn å konstruere en overbevisning om at Sannheten lar seg lese i en bok og at man selv – som en av få – har forstått denne sannheten.
Hvis du VIRKELIG trodde at alle som ikke tror som deg går fortapt, er det langt mer enn en “motivasjon” for å forkynne. Det er en erkjennelse som er slik at alt annet en å ofre hver eneste ressurs og hvert eneste minutt av jordelivet på å forkynne, blir direkte umoralsk.
Men min erfaring er egentlig at gode kristne ikke bryr seg så veldig. Og vi skal ikke langt tilbake i historien før det ble regnet som en ekstra bonus for de frelste at de kunne se og høre lidelsene til de fortapte.
Comment av Teo&Tao — juli 10, 2009 @ 10:20 am |
Det følgende er et forsøk, noen hypoterer til drøfting:
Den tradisjonelle læren om helvete/fortapelse er selvfølgelig høyst problematisk og når “gal” tro blir domsgrunnlag blir denne læren direkte grotesk. I en førmoderne kulturkontekst kunne man kreve lydighet og underkastelse under den allment antatte sannhet eller den politisk og religiøse makten i samfunnet. Moderne kultur derimot forutsetter at mennesker er autonome og har rett til fri meningsdanning og frihet til å velge tro. Å straffe «gal» tro er selvfølgelig en krenkelse av menneskets autonomi og grunnleggende friheter. Denne læren krenker også en allmenn forståelse hva rettferdighet innebærer og av sammenhengen mellom straff og forbrytelse, når man tenker retributivistisk om straff (og det må vel være en forutsetning for denne læren?)
Helveteslæren er selvfølgelig en kirkelig konstruksjon, et teologisk produkt av sin tid med utgangspunkt i noen bibelske tekster som er allt annet enn entydige. Det kan synes som om to ulike tankelinjer i det NT-lige materiale har inngått i en svært uheldig fusjon.
Den ene tanken er ideen om Gud som opprettholder av en rettferdig verdensordning. Gud vil sørge for at rettferdigheten består gjennom å belønne det gode og straffe det onde. Det gode skal lønne seg og det onde skal gjerningsmannen svare for. Nettopp dette var det praktiske Guds bevis for Kant. Gud som garant for at rettferdigheten får det siste ord. Også i de andre verdensreligioner er detet et hovedpunkt at rettferdigheten skal bestå uavkortet. (For eksempel hinduismens dharma og karma lære ivaretar nettopp dette). Kristendommens løsning på hvordan rettferdigheten skal ivaretas er tanken om dommedag, et oppgør hvor de som har gjort ondt skal stå tilrette for sine gjerninger og menneskers godhet belønnes. I protestantisk kristendom har den bibelske ideen om at godhet skal belønnes blitt undertrykket. Den passer ikke inn i den teologisk skjematikken.
Den andre ideen er ideen om frelse som ufortjent gave som vel kan velges bort, men er forankret i Kristus hendelsen som noe som er skjedd historisk og offentlig. Denne teologien ble først systematisk utformet av Paulus i et oppgjør med jødisk lovfromhet, som forutsatte av frelsen var partikulær (for fromme jøder) og basert på den jødiske loven som ikke skilte mellom det etniske og det universelle. Å velge bort gaven innbærer fortapelse, ikke som straff, men i form av tap av det evig liv. Det er ikke logisk å tenke seg at tap av gaven «det evige liv» også i tillegg skal medføre straff.
I evangeliene synes det å være slik at fortapelse er å gå tapt for Gud. Det er Gud som taper eller mister noe av verdi (jfr lignelsene i Luk 15). Gud er her en Gud som søker opp det fortapte. Jesus definerer sin misjon som det å oppsøke de syke/ de fortapte. Hvis Gud lykkes med sin misjon har universalistene rett. Og det får vi håpe på at han gjør! Derimot er det ikke Guds oppgave å kaste noen fortapte i helvete, men Gud er den som garanterer for at rettferdigheten står ved lag og at ondskapen som har fått utfolde seg skal dømmes.
Comment av Åge — juli 16, 2009 @ 11:00 pm |
Amen!
Comment av Teo&Tao — juli 17, 2009 @ 8:23 am |
Dette er da ikke et spørsmål om hva jeg eller du vil.
Det er Guds arbeid og Guds frelsesplan vi bare ser brokker og småsmuler av.
Institusjonene søker makt over sjelene for å få opprettholdt behovet for seg selv.
Men Gud gjør det han selv vil. Så har vi spørsmål til ham så bør vi stille dem til ham.
Comment av Predikeren — juli 19, 2009 @ 8:12 pm |
Joda, Predikeren. Hva jeg velger å heie på og hva jeg velger å tilbe, er i høyeste grad et spørsmål om hva jeg vil.
Comment av Teo&Tao — juli 19, 2009 @ 9:46 pm |
Ja, selvsagt velger du hva du vil heie på! Det er vi enige om!
Men det har jo ingen innvirkning på Guds planer og arbeid.
Comment av predikeren — juli 22, 2009 @ 6:35 pm |
Nei, ingen innvirkning. Problemet er bare at ingen kan si noe sikkert om Guds planer og arbeid, ikke engang om Guds påståtte eksistens. Dine påstander er overhodet ikke mer sannsynliggjort enn mine.
Hvordan vi forestiller oss Gud, er derfor et spørsmål om hva vi VELGER å tro – eller mistro.
Og her vil jeg insistere på at Gud – i den grad noe sånt finnes – ikke stryker på etikken, slik en eksklusivistisk frelsesforestilling forutsetter. Det ville nemlig vært for grusomt.
Comment av Teo&Tao — juli 22, 2009 @ 10:55 pm |
Hvis man spiller kort, eller et annet spill, eller lærer et yrke, eller en fremgangsmåte, så er det klart at man når som helst kan bryte med spillereglene, oppskriftene, reglene… og settee dem under debatt… eller ta helt avstand fra fremgangsmåtene..
Men man må kunne reglene for å kunne bryte dem på eksperimentelt og fruktbart vis. Kan man ikke reglene for perspektivtegning kan man ikke “feike” eksperimenterende kunst. Man kan bare “lure” dem som heller ikke kan reglene.
Når du snakker om å velge er jeg enig i det, men hva slags valg er det dersom man ikke kjenner Guds plan? Hva velger du da? For din opptatthet av dette viser din tro, men innholdet av dine ord viser at du er sint på innholdet i din tro.
Er det så enkelt for deg: Bare velge! Så hvorfor velger du deg ikke en Gud du er glad for, en du er enig med?
Comment av predikeren — juli 23, 2009 @ 8:24 am |
Sint på innholdet i min tro?
Godt formulert, Predikeren. I en viss forstand gir jeg deg rett. Jeg er sint på mye av det som religiøse autoriteter har presentert som “sannhet”, og som de krever at man skal underkaste seg. Jeg har sett og erfart hvor mye dette grumset kan ødelegge, under dekke av å representere Jesus.
Du glemmer at spillereglene er lagd av mennesker.
Er det så enkelt for deg: Å underkaste seg og ikke stille ytterligere spørsmål?
Comment av Teo&Tao — juli 23, 2009 @ 9:42 am |
Jeg spør kontinuerlig, leser bibelen , teologiske bøker, andre religioner, og tenker på hvordan jeg opplever det jeg prøver ut i mitt eget liv. Jeg tror ikke da at jeg “har rett” i det jeg kommer frem til, men jeg kjenner igjen mange følelser og tanker jeg har hatt selv i prosessene.
Så når jeg leser om israels hyrder, at de ikke “førte dem til friskt vann og grønne enger”, men ga dem uttørrede kilder og ørken. At hyrdene ikke passet på dem, mot farer og ville dyr, fordi hyrdene bare var opptatt av seg selv! Så får jeg et mer kritisk syn på dem som skal være våre sjeleveiledere! Og på innholdet av deres forkynnelse! Hvorfor liker de å forkynne helvetesstraffer når Jesus seiret over Døden og utsonet all synd? Hvorfor? Jo for da “trenger” vi ikke frykte noe, og vi trenger ikke prestens “tjeneste”, for all tjeneste er ferdig. Jeg trenger bare en “hyrde” som viser meg “hvor vannet er og hvor det grønne gresset er”!
Men prestene og kirkene trenger folk som går der. For å få folk til å gå der har de lang tradisjon i å “holde det glade budskapet litt unna”:
Det er ikke helt trygt det Jesus gjorde! sier de.
” Du må gjøre noe selv, vet du!” sier de.
“Du er en synder, vet du” sier de.
“Ikke vær overmodig!” sier de.
Og slik opprettholder de angsten fra det gamle testamentets “lov og ofring”, for da er det bruk for dem og for kirkens tjenester, hvor de selv kan dele ut små gjerrige porsoner av nåden, som de “har enerett” på!
Unnskyld meg, men jeg hater denne smålige fryktforkynnelsen.
Når Jesus har overvunnet døden, da er den overvunnet! Når Gud forkynner det glade budskap, da gleder jeg meg!
Det Gud gjør varer evig!
Comment av predikeren — juli 23, 2009 @ 7:12 pm |
Jeg er stygt redd for at vi er mer på linje enn jeg trodde, prediker.
Comment av Teo&Tao — juli 23, 2009 @ 7:15 pm |
Jeg tror du ville like å lese Gabriel Scotts “Det gyldne evangelium”!
Den tar dette vi snakker om nå på kornet! Lettlest og med humor, men inderlig og dyp samtidig.
Anbefales!
Comment av predikeren — juli 24, 2009 @ 2:05 am |