Mange av dagens fariseere tror de følger Jesus, også i hans oppgjør med fariseismen. De er metafariseere.
Dette ble så klart for meg etter å ha postet, debattert og grunnet over forrige bloggpost om kristne prester som inntok en lite smigrende presterolle også når de selv ble aktører i en parallell hendelse med lignelsen om den barmhjertige samaritan.
Prestene opptrer menneskelig, påpekte Monica.
Ja, nettopp!
Hvis Jesu lignelse er allmenngyldig, er den gyldig også i dag. Det hjelper ikke engang å ha lignelsen helt framme i pannebrasken; man er – som Grundtvig sa i en helt annen sammenheng – menneske først, kristen så.
Det samme kan man si om den polemiske fronten mellom Jesus og det religiøse establishmentet: Fariseere og skriftlerde.
Det handlet da som nå om fronten mellom åndelig dynamikk og menneskefokus på den ene siden – og rigid, religiøs elitisme på den andre.
Hvem er fariseere i dag? Antakelig dem som tror de kan lese seg til endegyldig sannhet i en bok, og som gjør det til en fromhetsøvelse å legge byrder på andre mennesker.
Det hjelper ikke at de kaller seg Jesus-troende. De er metafariseere.
Interessant eksperiment. Spørsmålet var: Hvem er min neste? Og det blir besvart med denne lignelsen. Det å hjelpe et menneske i nød, med fare for å bli røvernes neste offer, var en religiøs plikt. Du skal elske din neste som deg selv. Det var en viljeshandling. Noe enkelte klarer, de fleste ikke. Historien sier ingenting om Guds hjelp eller åndens frukt, Det er rå vilje til å leve som et godt menneske.
Er vi egentlig enig i at dette er en plikt? Hvis, ja.: Hva blir konsekvensene i praksis?
Comment av Ramaskriket — juli 4, 2009 @ 11:14 pm |
Oversatt til amerikansk kontekst, som en kommentator her tidligere var inne på: Det er en religiøs plikt å hjelpe andre, selv om du risikerer å bli saksøkt.
Jeg antar at vi er enige om at det er en plikt. Men hvis jeg forstår deg rett: Poenget er at dette er helt underkommunisert i kristeligheta. Der har man vel heller tenkt at man blir “åndelig forvandlet” eller noe sånt.
Dermed blir kristenfolkets gjøren og laden per definisjon godt, uansett hva man gjør.
Men slik er det jo som kjent ikke.
Comment av Teo&Tao — juli 5, 2009 @ 10:59 am |
Det er jo en problematisk tanke i protestantisk sammenheng. Hvorfor skal man gjøre noe som ikke har betydning for Gud? Dersom frelsen (evangeliet)er betinget av å være korrekt informert og tro de rette læresetningene blir alle moralske utfordringer sett på som “loven” (Moseloven, lovtrelldom, frelse ved egne gjerninger). Da er det vanskelig å se nestekjærlighet som koster noe som en religiøs plikt.
Luther sa “Frelse ved troen alene”, men også “Troen kommer ikke alene” Dermed er gode gjerninger en funksjon av Den Hellige Ånd, og vi kan bare slappe av.
Comment av Ramaskriket — juli 5, 2009 @ 4:45 pm |
Så hvis vi vil tenke på en annen måte, kan vi kanskje begynne med Malmö-rapperen Timbuktu, som synger om “karma-kontoen”.
Med andre ord: At den DISIPLINEN det kreves å handle moralsk rett, faktisk har betydning i et frelsesperspektiv.
Så rart. Jeg er vokst opp med at man skal være takknemlig for at man IKKE blir frelst ved gode gjerninger. Nå – når jeg tenker tilbake – ser jeg tydelig hvor vanskelig det har vært for ymse forkynnere man har hørt å finne en troverdig plass til etikken innenfor et slikt system.
Comment av Teo&Tao — juli 5, 2009 @ 7:00 pm |
Men det ironiske er at alle disse forkynnerne som insisterer på frelse ved troen alene viser stor iver etter å kvitte seg med medlemmer som har begått en eller annen, etter deres mening, moralsk feil, som regel knyttet til det verdslige fornøyelsesliv, nytelsesmidler eller andre fornøyelser.
Jeg husker konkrete tilfeller fra Vestlandske indremisjon i Bergen i 1970, da folk som ble gravide i forlovelsestiden ble ekskludert. I frikirkene var dette også vanlig praksis helt til prevensjonen gjorde det umulig å kontrollere debutene.
Et annet problem med dette er gudsbildene det skaper. I en verden som består av røvere og lidende gis det ingen bonus for å vise vilje og evne til å hjelpe selv. Gud hjelper som kjent ikke selv, men hen premierer helelr ikke de som gjør det. Det eneste Gud er opptatt av som billett til himmelen er om man tror på den korekte dogmatikken.
Sånn kan det ikke være.
Comment av Ramaskriket — juli 5, 2009 @ 9:57 pm |
Kanskje det er derfor man i de kristne kretsene jeg kjenner til, er så bemerkelsesverdig lite opptatt av Jesu etikk og Jesu handlinger før lidelse, korsfestelse, død og oppstandelse?
I hovedsak virker det som om:
1: Jesu etikk er ment som en demonstrasjon av den guddommelige standarden som ingen av oss klarer å etterleve uansett. Derfor skal vi gi opp, innse vår tilkortkommenhet og ydmykt ta imot frelsen.
2: Jesu handlinger forstås som markeringer av HVEM vi har med å gjøre. Guds sønn, intet mindre!
Comment av Teo&Tao — juli 5, 2009 @ 10:15 pm |
Ja, dette er jo sånn det er. Det er ikke karikert på noen måte. Men det virker litt pussig å se det sånn svart på hvitt, uten en til-tårer-beveget-stemme.
Også lurer man på hvorfor ikke folk går mann av huse for å overgi seg til denne livstolkningen.
Comment av Ramaskriket — juli 5, 2009 @ 10:42 pm |
Ja, dette er jo sånn det er. Det er ikke karikert på noen måte. Men det virker litt pussig å se det sånn svart på hvitt, uten en til-tårer-beveget-fariseer-stemme.
Også lurer man på hvorfor ikke folk går mann av huse for å overgi seg til denne livstolkningen. Hvor blir det av vekkelsen?
Comment av Ramaskriket — juli 5, 2009 @ 10:43 pm |