Nedslående, men tankevekkende sak i Dagbladet i dag:
90 prosent av prestene gikk rett forbi skadet mann
Det dreide seg om et rigget eksperiment hvor forskere ville se hvordan prestene reagerte når de passerte en skuespiller utkledd som en bevisstløs, skadet person.
Prestene hadde sågar nettopp forberedt en preken over teksten om den barmhjertige samaritan.
Man kan jo fristes til å tro at kristendom ikke virker, simpelthen.
Nå står det ikke noe i saken om hvorvidt prestene er selverklært “bibeltro” eller ikke. Min intelligente gjetning peker i retning av at det ikke spiller noen rolle.
Etter aa ha bodd i USA i over 20 aar saa synes jeg slettes ikke at dette er saa uvanlig – ikke forde Americanere ikke bryr seg – men rett og slett forde du kan bli saksokt!
Comment av May — juli 3, 2009 @ 2:20 pm |
Det hender jo at man ser unger velte på sykkel eller bli skadd på annen måte. For meg som har vært pappa, og har trøstet og hjulpet utallige ganger, føles det helt naturlig å løpe til og hjelpe og trøste.
Men jeg har sluttet med det. Jeg er MANN. Det er en del unger i strøket jeg bor, og senest i forgårs var det en gutt som ikke hadde nok trening til å forsere fortauskanten med sykkelen, og gikk rett i bakken. Heldigvis var det også denne gang en kvinne i nærheten som kunne hjelpe gutten på føttene og tørke tårer, uten at noen ville stille spørsmål ved hennes “egentlige” motiver for å hjelpe gutten.
Jeg har enda ikke opplevd en slik situasjon der det ikke har vært kvinner som kunne ta seg av det. Hvis jeg en dag blir alene med en skadd unge, vet jeg altfor godt at fordi jeg er mann, må jeg konsentrere meg om å berøre ungen minst mulig, holde meg tilbake, stå på avstand og snakke. Trøstende omfavnelse er overhodet ikke aktuelt – ikke for en MANN. Jeg ville nok bruke en vesentlig del av oppmerksomheten på å følge med på om det kom noen kvinner til stedet, og i så fall ville jeg umiddelbart overlate til dem oppfølging av ungen. Langt heller det, enn å ha dem stående der med granskende falkeblikk og spørre seg: Hva menten han egentlig med den hånda på guttens skulder – kan det være tegn på at han ønsker å utnytte situasjonen til egen tilfredsstillelse? Nei, den sjansen kan man ikke ta her i Norge.
Det har jo blitt slik at man knapt kan omfavne sine egne barn til trøst, når man er mann. Er du så uinformert om hva som er akseptabelt i dagens samfunn at du finner på å omfavne andres unger, kanskje tilogmed unger du ikke kjenner, da må du være forberedt på at det kan lede til en samtale med uniformerte personer. Kanskje mer enn det, hvis du ikke kan gi en særdeles god forklaring på hvorfor du antastet et forsvarsløst lite barn i en vanskelig situasjon.
Så langt det overhodet er mulig forsøker jeg å slippe å hjelpe barn. Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi jeg rett og slett ikke tar sjansen lenger, slik hysteriet har utviklet seg i vår del av verden.
Comment av j b — juli 3, 2009 @ 8:29 pm |
Vel, hvis det er slik som May sier at folk ikke bryr seg fordi de i USA er redde for å bli saksøk, da synes jeg det står ekstra stor respekt av de 10% prestene som faktisk brydde seg. Så får heller de som trenger en skandale fokusere på de 90% andre.
Comment av unitarknut — juli 3, 2009 @ 4:04 pm |
Så spørst det då, kor mange som hadde gått forbi dersom befolkningen generelt hadde blitt testa. Ville prestane vore betre, verre, eller nett like då?
At folk berre går forbi utan å bry seg, det kjenner me jo til frå oppslag i norske aviser opp gjennom åra…
Comment av Monica — juli 3, 2009 @ 4:58 pm |
Til j b: Ja, det er litt av et samfunn Herren har velsignet de gudfryktige amerikanerne med.
Til unitarknut: Du har selvsagt rett, men det er ikke behovet for en skandale som leder oppmerksomheten mot de 90 prosentene. Det er i hvert fall ikke mitt motiv. Jeg synes heller dette er til trist ettertanke.
Til Monica: Du har rett i at dette er et helt allment fenomen. Poenget her er at dette er prester som nettopp har puslet med en prekentekst over den barmhjertige samaritan. Rett etterpå tråkker de inn i en situasjon hvor de kan GÅ INN I EN AV ROLLENE som teksten beskriver i Lukas 10, 30-37. De går ikke inn i helterollen som samaritan. De velger å opptre som prest eller levitt.
Denne liknelsen er premissleverandør for både kristen etikk og menneskesyn. Likevel er den ikke “inkarnert” i oss. Samtidig demonstreres Jesu allmenngyldige poeng, i og med at prestene opptrer på samme måte nå som den gang. Her som ellers tenker jeg at Jesus hadde rett, mens mange av dem som henger henrettelsesinstrumentet hans rundt halsen, tar feil.
Comment av Teo&Tao — juli 3, 2009 @ 8:39 pm |
For å presisere: Jeg er norsk nordmann fra Norge, og det er det NORSKE samfunn som har blitt slik.
Comment av j b — juli 3, 2009 @ 11:35 pm |
I så fall tar du feil; slik er ikke det norske samfunnet blitt. Men det er klart, hvis man ikke forstår at man kan hjelpe fremmede barn uten å “omfavne” dem, har man et problem. Det handler om å respektere grenser for fysisk nærhet, som selvsagt skal være annerledes mellom fremmede enn mellom foreldre og egne barn.
Jeg ville aldri i verden akseptert at du som fremmed omfavnet mine barn, selv om de har vælva på sykkel. Ikke fordi jeg tror du er pedofil, men fordi du krenker barnas integritet.
Comment av Teo&Tao — juli 3, 2009 @ 11:41 pm |
Joda, dei var prestar, men òg menneske som reagerer slik menneske gjer. Me reagerer situasjonsbestemt, på ord, på kjensler… Dei prestane der 10% hjelpte/undersøkte, var dei som hadde fått veta rett før dei gjekk at det hasta – det var kanskje ein menighet som satt og venta? Det var altså hastverket dei hadde blitt spora til å tenka på, ikkje teksten om samaritanen.
Sjekk elles denne podcasten frå BBC for meir om slike ting.
Comment av Monica — juli 4, 2009 @ 2:48 am |
Ja, Monica. Jeg er helt enig. Denne gangen også. Dermed demonstreres det allmenngyldige i teksten om den barmhjertige samaritan. At man har kjennskap til nettopp denne teksten, forhindrer ikke at man reagerer menneskelig. Som jeg sa innledningsvis: Kristendom virker ikke.
Comment av Teo&Tao — juli 4, 2009 @ 10:25 am |