Nei.
Jeg vil ikke kalle meg noe.
Jeg vil ikke kalle meg “kristen”.
Eller “taoist”.
Eller “agnostiker”.
Eller noe sånt.
Det er en viktig ingrediens i det store bedraget, at mennesket blir – eller er – hva det kalles.
Hva det kaller seg selv. Og hva andre kaller det.
Jeg har en god venn som av “gode” kristne får en nådeløs beskjed om at han står for “noe som er så langt fra kristendom som det er mulig å komme”.
Det motsatte, altså. Er det satanisme, eller er det enda verre? Ikke vet jeg, men hans eneste forbrytelse er å insistere på at Gud elsker ham. Så hva er dette motsatsen til?
Jeg har selv opplevd mange ganger å bli fratatt kristennavnet.
Slik noen river svømmeknappen av deg bare fordi du kaver litt før du er i land etter tjuefem meter.
Jeg husker ennå hun svømmelæreren i Nadderudhallen. Hun syntes det var god pedagogikk å hindre oss i å gripe redningsstaken som hun holdt foran oss. Kanskje lærte vi å svømme, men prisen vi betalte, var en seiglivet vannskrekk.
Hadde det enda vært en gulrot.
Først nå er jeg i stand til å gå på vannet.
Og jeg skjønner mindre og mindre hvorfor noen tilber en gud som drukner folk.
